Psykopati / Psykopatisk vold:

Barn som har psykopatisk mor eller far, synes å ha større risiko for selv å bli psykopatisk.Det synes å være enighet om at psykopati antagelig er arvelig, men det er uklart om dette beror på biologisk eller sosial arv. Sosial arv er knyttet til foreldrenes påvirkning av barna.




6 Kjennetegn ved psykopaten

1. Personen viser kald likegyldighet for andre menneskers følelser
2. Personen viser varig ansvarsløs holdning og ignorering av sosiale normer, regler og forpliktelser.
3. Personen mangler evnen til å opprettholde varige forhold, men uten vanskeligheter til å etablere slike
4. Personen har meget lav toleranse for frustrasjon, lav terskel for aggressive utbrudd, inklusive voldsbruk
5. Personen har manglende evne til å oppleve skyldfølelse eller til å lære av erfaringer, særlig straff
6. Markert tendens til å gi andre skylden, eller til å rationalisere den adferden som har brakt henne I konflikt med samfunnet.

Det registreres også at personen er vedvarende irritabel.
Psykopaten anser seg ikke for syk, avvikende eller unormal. Tvert om oppfatter psykopaten seg ofte som svært velfungerende. Ikke så merkelig, for psykopaten er ofte svært selvopptatt og står I sentrum for alle sine betraktinger, vurderinger og tanker. Psykopaten har som regel sterk begrenset evne til å betrakte seg kritisk.

Psykopatsjekklisten:

1. Glatthet/overflatisk sjarm
2. Selvsentrert, storhetsideer om egen verdi
3. Behov for nye impulser, lett for å kjede seg
4. Sykelig løgnaktighet
5. Bløffmakeri, manipulering
6. Manglende anger eller skyldfølelse
7. Manglende dybde av følelser
8. Ufølsomhet, mangel på empati
9. Snylter på andre
10. Oppfarende, dårlig kontroll på sinne
11. Promiskuøs seksuell adferd
12. Adferdsproblemer før fylt 12 år
13. Manglende realistisk langtidsplanlegging
14. Impulsivitet
15. Uansvarlig forelderadferd
16. Hyppig ekteskap, samboerforhold
17. Manglende ansvar for egne handlinger



Psykopati


Psykopatiske overgrep.
I innledningen står det Insinuasjoner, ondskapsfulle bemerkninger, løgner, ydmykelse, kald og ondskapsfull. Omgivelsene merker ikke den ondskapsfulle manipuleringen. De forsøker tvert I mot å forstå. Psykopaten snur ofte situasjonen på hodet ved at hun plasserer seg selv som offer og den andre som angriper. Prøver man å være snill virker det bare provoserende på henne. Fordi alle føler medynk med henne, manipulerer hun alle rundt seg. Slike overgrep er psykopatiske.

Ved tilsynelatende harmløse bemerkninger, hentydninger, antydninger eller fortielser er det mulig å bringe en person helt ut av likevekt, faktisk ødelegge vedkommende uten at omgivelsene griper inn. Det er ikke jeg, det er den andre som er problemet. Ingen skyldfølelse, ingen dårlig samvittighet. Alle kan vi fra tid til annen gjøre bruk av en slik psykopatisk prosess, men slike psykopatiske prosesser blir etterfulgt av selvransaking. Et psykopatisk individ er psykopatisk hele tiden. Vedkommende er fiksert I denne måten å omgås andre på, og han eller hun setter aldri spørsmålstegn ved egen adferd. De er ute av stand til å se noe galt ved sin egen adferd. Slike personer kan ikke eksistere uten å ”knekke” noen. De må redusere andre for å få god selvfølelse og på den måten oppnå makt, for de tørster etter beundring og anerkjennelse. De har verken medfølelse eller respekt for andre, for forholdet angår dem ikke. Å ha respekt for en annen er å betrakte vedkommende som et medmenneske og forstå at man påfører andre smerte.

Toleransen I dag gjør at vi avholder oss fra å blande oss inn I andres handlinger og holdninger, selv når slike holdninger og handlinger virker ubehagelig eller kanskje til og med moralsk forkastelig på oss. I tillegg er vi overraskende flinke til å se bort I fra løgner og manipuleringer hos dem som har makten. Å kalle noe for psykopatisk manipulering blir sett på som sensurering. Selv psykiatere nøler med å kalle noen for psykopatisk. Psykopati kommer ikke av en psykisk forstyrrelse, men en kald og rasjonell hjerne kombinert med mangelfull evne til å betrakte andre som medmennesker. For ofrene av psykopater er det nesten umulig å forsvare seg. Selv om ofrene forsøker å se hva som er I ferd med å skje med dem mangler de forsvarsverktøy. Når ofrene har bedt om hjelp kan det være at de ikke blir hørt. Man må være oppmerksom på at psykopatene er direkte farlig for ofrene, men også indirekte for omgivelsene som lar seg rive med til å gi slipp på de faste holdepunktene. Det begynner med misbruk av makt, forsetter med narsisstiske overgrep til den andre mister all selvfølelse.

Små psykopatiske handlinger er så dagligdagse at de virker normale. Det begynner med litt mangel på respekt, løgn eller manipulering. Når man ser hver enkelt detalj for seg virker de harmløse, men sammen skaper de en destruktiv prosess. Offeret rives med I dette ydmykende spillet og kan selv komme til å reagere med en aggressiv hevnaksjon, for vi kan alle gjøre bruk av slike metoder for å forsvare oss. Det er det som gjør at man feilaktig snakker om offerets delaktighet.

Hos et par begynner den psykopatiske tendensen når kjærligheten mangler eller når nærheten til kjærlighetsobjektet er for stor. Et narsistisk individ vil gjøre alt for å beholde den andre. Undergravingene , angrepene under beltestedet er notoriske. En slik prosess er mulig bare når partneren er for tolerant. Offeret anstrenger seg voldsomt for at hverdagen skal være mest mulig levelig. Uansett hva offeret gjør blir han ikke hørt. Psykopaten formidler gjerne budskapet gjennom barna fordi hun vet det vil vekke sjalusi hos offeret. Hun har ikke respekt verken for barna eller mannen. For å kunne idealisere et nytt kjærlighetsforhold og beholde kjærlighetsforholdet trenger en psykopat å projisere alt som er galt på den tidligere partneren og gjøre vedkommende til syndebukk. Den nye kjærligheten bygger på hatet til den forrige. Ved en separasjon som feks skilsmisse forsterkes en psykopatisk tilbøyelighet som til da har vært underliggende, og en målrettet voldelighet slipper løs fordi psykopaten føler at byttet er I ferd med å unnslippe. Separasjonen bryter ikke mønsteret, overgrepene finner fortsatt sted via de få båndene som fortsatt eksisterer, og hvis det er barn I bildet blir de brukt til det. J. G. Lemaire har utrykt det slik :”En hevngjerrig adferd etter separasjonen eller skilsmissen kan forståes dit hen at et individ har behov for å la sitt hat gå ut over den som en gang var en del av en selv, for ikke å komme til å hate seg selv.” Slik trakassering er typisk for tidligere elskere eller samboere som ikke vil gi slipp på byttet, de invaderer ”eksen” med sitt nærvær, venter utenfor vedkommendes arbeidsplass, ringer dag og natt med mer eller mindre fordekte trusler. Psykopater opprettholder forbindelsen ved advokater og rettsvesenet. Jo sterkere maktfølelsen er desto større er bitterheten og sinnet. Ofrene vet sjelden å bruke loven, mens forfølgeren som befinner seg svært nær det paranoide, vil vite å utnytte den til sin fordel.

En psykopatisk adferd går ut på å få den andre ut av balanse, vedkommende tviler på seg selv og andre. Målet helliger middelet og alt kan brukes: antydninger, løgner, usannsynligheter. Psykopaten nekter all direkte kommunikasjon. Kommunikasjon skjer via advokater. Mellom skilte ektepar er det ofte at det etableres en mobbesituasjon, som går gjennom barna når det gjelder ferieavvikling, helse, skolegang. Psykopaten nekter å kommunisere direkte med offeret. Hvis offeret skriver til psykopaten for å ta opp ting vedr. barna, svarer hun ikke. Psykopaten bruker hva som helst for å blokkere en situasjon, som nedrakking og sarkasme. En pervers narsissist ønsker å opprettholde en legitim fasade. Det å nekte å kommunisere direkte er psykopatens ultimate våpen. En psykopat slipper aldri sitt bytte. Hun er overbevist om at hun har rett og har ingen skrupler ingen anger. Offeret kan bruke lang tid på å forstå at situasjonen ikke er et resultat av en rekke missforståelser I forbindelse med en vond skilsmisse, men en patologisk adferd hos psykopaten .

Barna blir ofre fordi de er til stede og ikke vil vise seg usolidariske med offeret. De blir angrepet fordi de er barn. De er vitner til en konflikt som ikke angår dem, og de må ta imot all uviljen som egentlig var myntet på partneren. Stilt ovenfor den vedvarende svertingen av den ene og den andre av foreldrene, har ikke barnet noen andre muligheter enn å isolere seg. De mister ellers alle muligheter til selvutvikling og egne tanker. Hos barna fører følelsene til magesmerter og fordøyelseskramper. Hvordan skal barna tenke fornuftig når den ene av foreldrene sier man må tenke på en bestemt måte? Om ikke denne forvirringen blir oppklart av en annen voksen kan den føre til en fatal selvdestruksjon hos et barn. Trakasserende bemerkninger og hentydninger virker negativt, som en slags hjernevask. Det er lett å manipulere barn. Barn prøver alltid å unnskylde dem de elsker. Deres toleranse er ubegrenset, de tilgir foreldrene alt, de er parate til å påta seg skylden, til å forstå, til å forsøke å få greie på hvorfor en av foreldrene er ulykkelig. Et ofte brukt middel til manipulering av barn er følelsesmessig utpressing. Psykopati gjør stor skade I familiene. Den skader båndene og ødelegger individene uten at man merker det. Psykopatene er så flinke til å forfalske volden at de ofte greier å gi et svært godt inntrykk av seg selv. Den skadelige prosessen blir enda mer psykisk når den gjør bruk av en tredje person, som oftest en av foreldrene, som også er I misshandlerens grep.

Ettersom man ikke kan ta livet av barnet sitt fysisk, sørger man for at det ikke duger til noe, man knuser det psykisk. Slik kan man beholde et godt selvbilde, selv om barnet underveis mister all selvtillit og følelse av egenverd.

Det er ikke bare positive egenskaper som ærlighet og respekt for andre som overføres fra foreldrene, det er også mistenksomhet og andre negative holdninger. Pedofile holdninger gjør at grensen mellom generasjonene ikke blir respektert, barna får ikke beholde sin plass som barn, men blir trukket inn som vitner til de voksenes sexualitet.

Den første fasen hos en psykopat kan gå over flere år. Den er en forberedelsesfase der offeret bringes ut av ballanse og gradvis mister selvtilliten. Forføreren omgår sannheten, opererer overraskende, I hemmelighet. Psykopaten angriper aldri direkte, men indirekte for å fange den andres beundring som dermed gir psykopaten tilbake et godt selvbilde. Psykopaten utnytter offerets beskyttelsesinstinkter. En slik forledelse er narsissistisk. Påvirkningen går ut på å få den andre til å tenke, bestemme og oppføre seg annerledes enn vedkommende ville gjort spontant uten argumentasjon, dette er forledelse og manipulasjon. Offeret fratas muligheten til å forsvare seg, fratas sin kritiske sans. Det handler om følelsesmessig ”svindel”. I psykopatisk strategi skal ikke den andre først og fremst ødelegges, men undertrykkes litt og litt og holdes til disposisjon. Det må nok motstand til at psykopaten har lyst å fortsette forholdet, men ikke så mye at hun føler seg truet. Den enes makt er som regel ikke synlig for utenforstående observatører. Omgivelsene forstår ingenting og drives til å dømme offeret negativt.

Psykopatisk kommunikasjon

Psykopater benytter en spesiell form for kommunikasjon som ikke er til for å skape forbindelse, men for å fjerne og hindre utvekslinger. En slik fordreining av kommunikasjonen har til hensikt å utnytte den andre. Når det blir stilt et direkte spørsmål unndrar psykopaten seg. Ettersom de ikke snakker tror andre at de er kloke og betydningsfulle. At angriperen nekter å fortelle hva hun ikke liker eller at det er en konflikt, virker lammende på offeret som ikke kan forsvare seg. Den aggressive handlingen består I å fortelle hva som foregår, å diskutere, å finne en løsning sammen. I psykopatisk kommunikasjon er det først og fremst viktig å hindre den andre I å tenke, forstå og reagere. Offeret blir nektet retten til å bli hørt. Offerets versjon interesserer ikke en psykopat, hun nekter å høre. Stilt ovenfor mangel på kommunikasjon hender det ofte at offeret griper til brevveksling. Man skriver brev for å be om en forklaring på avvisningen som man føler og siden man ikke får svar skriver man på nytt. Slike brev som alltid forblir ubesvart, blir av og til brukt av angriperen mot offeret. Om brevet blir besvart er svaret alltid på siden av saken og likegyldig . Ovenfor offeret er angriperen anspent, kroppen er stiv og blikket flakkende. Budskapet hos psykopaten er med hensikt upresist og uklart for å opprettholde forvirringen. Hun kan si : Det har jeg aldri sagt og dermed unngår alle beskyldninger. Ved å bruke hentydninger får hun budskapet fram uten å kompromitere seg. Ved å utrykke seg uten logiske forbindelseslinjer opprettholder hun ulike og selvmotsigende utsagn. Psykopaten som snakker I en uhyre belærende tone, gir inntrykk av å vite alt, selv om hun sier hva som helst. Det som betyr noe når en psykopat snakker er formen snarere enn innholdet. Psykopaten bruker oftere en sammenblanding av underforståttheter og uutalte ting fremfor en direkte løgn, for slik å skape en missforståelse som hun senere kan knytte til sin fordel. Ubehaget hos offeret er den permanente sammenblandingen av sannhet og løgn. Løgnen hos psykopaten blir direkte først når den destuktive fasen er et faktum. Da viser løgnen total forakt for det åpenbare. Sannhet eller løgn er uvesentlig for psykopaten. Det som teller er det de sier I øyeblikket.

Ondskapsfulle bemerkninger eller baktaling oppstår ofte av misunnelse. Det forekommer ikke sjelden at offeret tar psykopatens kritikk bokstavelig vedrørende omgivelsene, og at offeret ender med å tro at kritikken er vel begrunnet. I motsetning til normale konflikter er det ingen ordentlig kamp med en psykopat, og forsoning er heller ikke mulig. Et fellestrekk er forskyvning av skyld. Skyldfølelsen blir overført til offeret og bæres av vedkommende alene. Alle strategier har til hensikt å trykke ned den andre for bedre å kunne hevde seg selv. Psykopatens ypperste glede er å fullbyrde ødeleggelsen av et individ gjennom en annen og være tilskuer til kampen der den ene vil gå svekket ut. Forholdet til den andre befinner seg på et avhengighetsplan, en avhengighet som tillegges offeret, men som avspeiler psykopaten. Den psykopatiske volden utføres I det skjulte, noen ganger bak en maske av vennlighet eller godvilje.

Psykopatisk Vold.

Hatfasen blir synlig når offeret reagerer, forsøker å finne sin plass å få tilbake litt frihet. Til tross for en tvetydig prosess forsøker offeret å sette en grense. Ofte blir offeret klar over sitt slaveforhold når han har sett angriperen kaste seg over noen andre, eller når psykopaten har funnet seg en annen mulig partner og forsøker å drive vekk den forrige ved å forsterke volden. I det øyeblikket offeret ser ut til å unnslippe, føler angriperen både panikk og raseri og uværet bryter løs. Når offeret gir utrykk for det han føler må han bringes til taushet. Det er en fase ved hat I sin reneste form, uhyre voldsomt, som innebærer slag under beltestedet, nedsettende ord, beskyldninger, ydmykelser og ødelegger alt som er eget ved den andre. Å se lidelsen er uutholdelig for psykopaten, som forsterker angrepene for å få offeret til å tie. Hatet fantes allerede under fasen ved maktovertagelsen, men det ble fordreid, maskert av psykopaten, for at forholdet skulle fortsette som før. Det dreier seg ikke her om kjærlighet som går over I hat som man skulle tro, men om misunnelse som går over I hat. Fra psykopatens side har det aldri vært kjærlighet. Først er det ikke-kjærlighet bak en maske av begjær, ikke til personen selv, men til det personen har I tillegg, og som psykopaten vil ha. Deretter er det et skjult hat knyttet til frustrasjonen ved ikke å oppnå så mye fra den andre som man ønsket. Når hatet kommer åpent til syne er det med et ønske om ødeleggelse, om tilintetgjørelse av den andre. Selv med tiden kommer psykopaten ikke til å redusere hatet. Angriperens hat er blitt like sterkt som det hatet hun innbiller seg at offeret føler mot henne. Hun ser offeret som et ødeleggende monster, voldsomt og skjebnesvangert. I virkeligheten føler offeret I denne fasen verken hat eller raseri, noe som hadde beskyttet vedkommende. Angriperen tror offeret har onde hensikter og foregriper begivenhetene ved å angripe først. Dette hatet for den andre er for psykopaten en metode til å beskytte seg mot større problemer som grenser inn på psykose. Når hun fokuserer hatet mot den tidligere partneren, beskytter hun den nye som selvfølgelig er perfekt.

Den ødeleggende virkningen av angrepene oppstår ved at de tilsynelatende blir gjentatt kontinuerlig og man vet de aldri kommer til å stanse. Truslene er alltid indirekte og tilslørte. Man ordner seg slik at man får gitt beskjed via venner, som selv er manipulert, eller via barn om hva som kommer til å skje hvis offeret ikke kommer til å følge partnerens minste vink. Psykopaten foretrekker nemlig å drepe indirekte eller mer eksakt drive den andre til å drepe seg selv. Hvis offeret reagerer og faller I fellen og ender med å heve stemmen, er det offeret som virker aggressivt og angriperen inntar offerets posisjon. Ikke sjelden blir dommere som skal dømme I kompliserte saker selv forvirret og dermed manipulert uansett hvor skeptiske og forsiktige de er. Alle tegn på følelse eller smerte hos offeret fører til mer vold fra angriperen eller til en avledningsmanøver (likegyldighet, falsk overraskelse osv.)

Når psykopaten har valgt et bytte slipper hun det aldri. Psykopaten blir mer og mer krenkende og voldelig, offeret blir mer og mer avmektig og krenket. Hvis den andre har tilstrekkelig med psykopatisk forsvar for å spille spillet, finner det sted en psykopatisk kamp som bare kan ende med kapitulasjon hos den minst psykopatiske av de to. Psykopaten forsøker å drive den andre til å aksjonere mot seg, for deretter å kunne beskylde vedkommende for ondskap, Det viktige er at offeret ser ut til å være den ansvarlige for det som skjer. Den som reagerer på provokasjonen er den som fremstår som aggressiv og ansvarlig for krisen. Offeret ser ut til å være den som angriper for utenforstående. Tilskuere. Det de ikke ser er at offeret er I en slik situasjon at vedkommende ikke lenger kan respektere en modus vivendi som for han utgjør en felle. Vedkommende befinner seg I en dobbelt felle. Uansett hva han gjør blir vedkommende den som setter I gang konflikten. Hvis offeret ikke reagerer får den dødlige ødeleggelsen anledning til å spre seg. Psykopaten utnytter dette idet hun selv opptrer som et offer.

For å finne en vei ut av denne håpløse situasjonen kan offeret selv føle seg fristet til å gjøre bruk av hentydninger og manipulering. Noen ganger lykkes psykopater I å skaffe seg allierte som de fører langt ut over alle grenser ved å snakke dem fullstendig rundt. Det å ikke få med seg andre I sitt følelsesmessig voldelige spill er et nederlag for psykopaten. Det er derfor den eneste utveien for å stikke kjepper I hjulene for den psykopatiske prosessen.

Angriperen

Alle personer I krise kan komme til å gjøre bruk av psykopatiske mekanismer for å forsvare seg. Vi har alle noen av personlighetstrekkene hos psykopater,(egosentrisme, behov for å bli beundret, misliker å bli kritisert) men det er ikke sykelig hos alle. Det som skiller oss fra et psykopatisk individ er at disse følelsene eller denne adferden bare har vært en forbigående reaksjon og er blitt etterfulgt av anger. Narsissten som ikke har noe innhold, vil innstille seg på den andre, og I likhet med en igle vil hun forsøke og suge til seg liv. Psykopatene føler en ekstrem og livgivende nytelse ved andres lidelse og tvil, I likhet med at de liker å underkue og ydmyke den andre. De er refleksmaskiner som forgjeves søker etter sitt bilde I de andres speil. De fremhever sine feilfrie moralske verdier og gir et godt bilde av seg selv. De viser en total mangel på empati og interesse for andre, men de ønsker at andre skal interessere seg for dem. De kritiserer alt og alle, godtar ingen tvil og ingen kritikk av seg selv. Ansikt til ansikt til en slik makt er offeret selvsagt fullt av svake punkter. Psykopatene går inn I et forhold til andre for å forføre dem. De blir ofte beskrevet som sjarmerende og briljante. I psykopatens logikk finnes det ikke noe begrep om respekt for andre. Psykopatens styrke er ufølsomheten. De kan være lidenskapelige opptatte av en person, en aktivitet eller en ide, men oppflammingen forblir overflatisk. De kjenner ikke til ekte følelser, særlig sorg og savn. Skuffelser fører til sinne hos dem, eller til hevnfølelser. Det forklarer det destruktive raseriet som griper dem ved skilsmisser. Når en psykopat blir såret I sin narsissisme (nederlag, avvising) får hun et uimotståelig ønske om hevn. Angrepenes virkningsfullhet kommer av at verken offeret eller tilskueren kan forestille seg at man kan være til de grader uten innlevelse og medfølelse ovenfor andres lidelse.

Psykopaten føler en intens misunnelse ovenfor dem som ser ut til å eie noe de selv ikke har, eller som ganske enkelt nyter livet. De angriper den andres egenverd og selvtillit for å øke sin egen verdi. Av grunner som ligger tilbake I de første leveår har psykopatene ikke kunnet realisere seg selv. De kan ikke nyte sin kropp I fulle drag, og derfor søker de å hindre andre I å nyte kroppen sin, selv egne barn. For å godta seg selv, må psykopatene triumfere og ødelegge en annen for å føle seg bedre. De nyter andres smerte. Hos dem er den kritiske sansen skjerpet og det gjør at de kritiserer alt og alle. Dermed holder de seg allmektige. Drivkraften I kjernen hos psykopatene er misunnelse. Det de først og fremst misunner er livet hos den andre. Der er aldri noe som er bra, alt er vanskelig. De dreper all entusiasme rundt seg og søker med alle midler og vise at verden er ond. Psykopatene velger sine ofre blant personer som er fulle av energi, og som har glede av livet, som om de skulle søke å få del I litt av deres styrke. Hvis den missunelige ikke var blendet av hat, kunne hun ha lært litt om hvordan man tilegner seg slike egenskaper. Omgivelsene har vanskelig for å forstå hvordan en person kan beskrives som fantastisk den ene dagen for deretter å rives fra hverandre den neste, uten at noe tilsynelatende har skjedd.

Psykopaten angriper den andre for å komme ut av sin posisjon som offer, en posisjon de har kjent siden barndommen. Ved skilsmisser fremstår psykopater som forlatte ofre noe som gir dem den snille rollen og setter dem I stand til å forføre en annen trøstefull partner. Når de beskylder de andre for å være skyld I det som hender dem, beskylder de egentlig ikke, de bare fastslår. Siden de selv ikke kan ha ansvaret må det være den andre. Å kaste skylden på den andre, og sverte den andre med baksnakking gir dem ikke bare muligheten til å boltre seg, men også til å hvitvaske seg selv. Aldri ansvarlig, aldri skyldig. Alt som ikke fungerer er alltid de andres skyld. Nektelsen er konstant, selv når det gjelder hverdagslige ting, selv når realiteten beviser noe annet. Lidelse er utelukket, det er også tvil. Altså må de bæres av andre. Å angripe de andre er et middel til å unngå lidelse, smerte og depresjon. Psykopater har tidvis problemer med å ta avgjørelser I dagliglivet og har behov for at andre tar ansvaret for dem. De er langt fra selvstendige og kan ikke klare seg uten andre. Dette fører til en klebrig adferd og redsel for atskillelse. De føler seg ille til mote eller maktesløse når de er alene, og forsøker fortvilet å oppnå støtte og hjelp fra andre. De har også problemer med å sette I gang prosjekter eller gjøre ting alene. De oppsøker avvising, for det trøster dem å se at livet er akkurat slik de trodde, men når et forhold blir avsluttet, søker de febrilsk et nytt forhold som kan sikre dem den støtten de trenger.

Psykopaten fremstår ofte som moraliserende: De gir leksjoner om rettvise til andre. På den måten ligner de paranoide personligheter. Som vi har sett er psykopati en tilretteleggelse som gjør det mulig å unngå angst ved å projisere alt som er galt på andre. Fordi de allerede I barndommen måtte lære å beskytte seg ved å skille de friske delene I seg fra de sårede fortsetter psykopatene å fungere stykkevis og delt. I sitt skrudde mønster er de skeptiske og innbiller seg at andre bare er uvillige, noe som egentlig avspeiler deres egen uvilje. Hvis mekanismen virker, er hatet som rettes mot byttet nok til å dempe de indre spenninger, noe som gjør det mulig å fremstå som en behagelig person andre steder. Det er grunnen til at folk ikke tror det når de hører om de psykopatiske handlingene til en nærstående som til da bare har vist seg fra sin beste side. Ofrenes utsagn virker ikke troverdige.

Offeret

Offeret er offer fordi vedkommende er blitt utpekt av psykopaten. Vedkommende blir syndebukk, har skylden for alt som er galt. Fra nå av er han målskive for angrepene, for på den måten slipper angriperen å bli stilt til ansvar eller bli deprimert. Offeret er I seg selv uskyldig I den forbrytelsen som vedkommende må betale for. Men selv de som vitner til angrepene, mistenker offeret. Alt skjer som om det ikke kunne eksistere et uskyldig offer. Man hører ofte at hvis en person er blitt et offer, var det fordi vedkommende hadde svakheter og mangler. Vi skal se at det er tvert om, ofrene blir vanligvis valgt fordi de har noe ekstra som angriperen gjerne vil ha tak i. Vedkommende blir et hatobjekt straks han unnslår seg eller ikke har noe mer å gi. Et psykopatisk angrep er først og fremst rettet mot sårbare elementer hos den andre, der det finnes et svakt punkt eller noe sykelig. Alle mennesker har et svakt punkt som kan bli ankerfeste for en psykopat. De har god intuisjon når det gjelder andres sårbarhet, stedene der den andre kan såres. I forhold med en psykopat finnes det ingen symmetri. Den ene dominerer den andre og for den underkuede er det umulig å reagere og avslutte kampen. Offeret blir motvillig trukket inn I den psykopatiske situasjonen. Idealofferet er en samvittighetsfull person med en naturlig tendens til selvbebreidelse. Dette er personer som liker orden både I arbeidslivet og I sosiale forhold, og de ofrer seg for sine nærmeste samtidig som de har problemer med å ta imot hjelp. Denne kjærligheten til orden og ønsket om å gjøre godt for andre fører til at slike mennesker påtar seg en arbeidsmengde som ligger langt over gjennomsnittet og som gir dem god samvittighet. Men de får også følelsen av å være overlesset med arbeid og oppgaver på grensen til det umulige.

Offeret har behov for å gi, psykopaten har behov for å ta, det ideelle drømmepar. Den ene fornekter all skyld, den andre har naturlige anlegg for å legge skylden på seg selv. Ofrene virker naive og godtroende. De kan ikke få seg til å tro at den andre er grunnleggende destruktiv, og forsøker å finne logiske forklaringer på at det er en missforståelse. For en som ikke er psykopat er det umulig å forstå at noen kan være så manipulerende og full av ond vilje. Ansikt til ansikt med det psykopatiske angrepet viser ofrene seg først forståelsesfulle og forsøker å tilpasse seg. De forstår og tilgir fordi de elsker og tilgir. Offeret er overbevist om at de gjennom samtaler skal finne en løsning. Men dermed gjør de det mulig for psykopatene, som nekter all dialog, å tilføre dem de største nederlagene. Alice Miller har vist at en straffende oppdragelse som går ut på å kue barnet til barnets beste, knekker barnets vilje og fører til at det undertrykker sine virkelige følelser, sin kreativitet, sin følsomhet, sitt opprør.

Konsekvenser for offeret.

Offeret ser ikke at han er blitt manipulert, det er først når volden blir for tydelig at mysteriet går opp for vedkommende med hjelp utenfra. Forholdet begynner med sjarm og forføring og ender med en fryktinngytende psykopatisk adferd. Likevel etterlater psykopatene spor som først tolkes I ettertid, når offeret delvis er ute av den andres makt og begynner å forstå manipulasjonen.

Konsekvensene

Ofrene sier ofte at det som virker så skremmende ikke nødvendigvis er de åpne angrepene, men snarere situasjonene der de selv ikke er sikre på om de er delvis skyldige. Selv om offeret kjenner sin del av ansvaret for at volden har etablert seg ser de også at det er nok at de er til for at den destruktive prosessen settes I gang, de er alene om å bære skylden, angriperen blir alltid renvasket. Samfunnet har en negativ holdning til skyld: man skal ikke vise svakhet, man må vise seg som den sterkeste. I omgivelsenes øyne klarer psykopatene å gi ofrene skylden. De fryder seg over å få den andre til å lide. Når hatet oppstår hos dem som blir angrepet, gleder psykopatene seg. Det rettferdiggjør dem. Det er ikke jeg som hater han, det er han som hater meg. Som oftest begynner ofrene å reagere når de ser volden utøvd mot andre personer, eller når de finner ekstern støtte eller en alliert. Hvis det gjennomføres en separasjon er det alltid på initiativ fra ofrene, aldri angriperen. I en skilsmisseprosess anser alltid psykopaten seg som den sårede parten og blir den som anklager, mens de utnytter det faktum at offeret vil bli fort ferdig og dermed finner seg I alt. I et parforhold er det barna som blir brukt til utpressing og tvang, også når det gjelder de materielle goder.

Praktiske råd

Man vinner aldri kampen mot en psykopat. Men det er et faktum at når man befinner seg I offerets posisjon er det fordi man er den minst psykopatiske. Psykopatene kan ikke forstille seg at man ikke lyver. Målrettetheten vil tvinge psykopaten til å avsløre seg selv. Offeret må fra å være stivnet bli den som bryter den onde sirkelen. Når vedkommende tar utgangspunkt I opprinnelsen til den åpne krisen kan han komme til å se ut som angriperen, men det er et valg som likevel må gjennomføres for det er bare herfra at forandring kan skje. For gjennomføringen er det viktig å ha støtte. Dommere er uhyre skeptiske til psykopatisk manipulering. De frykter selv å bli manipulert. Offerets lesemønster var feil. En rekke opplysninger var blitt registrert., men de hadde ingen mening idet de oppsto, for de var løsrevet fra sammenhengen og blir forståelig først I en psykopatisk logikk. Konflikten blir det eneste man tenker på, spesielt hvis man ikke er blitt hørt og man er alene.

Kilde: Fra Hverdagens skjulte ondskap, Marie-France Hirigoyen, 2002.