Hva er egentlig forskjellen på "sekter" og "ikke-sekter"?

av psykolog Kjell Totland

(Denne artikkelen er publisert i tidsskriftet "Kirke og Kultur" 4-98, s. 355-368)

INNLEDNING

I diskusjonen omkring det som oppfattes som problematiske sider ved religiøse sekter rettes oppmerksomheten vanligvis mot hvordan sekter avviker fra ikke-sekteriske trossamfunn, men sjelden mot hva de kan ha av fellestrekk. Forfatteren hevder på sin side at sekter og ikke-sekter har mange fellestrekk hvis man tar utgangspunkt i det enkelte individs holdning. Dette blir eksemplifisert ved å konkretisere begrepet "egosentriske holdninger" som et fenomen som i ulik grad kan finnes hos mennesker i alle trossamfunn. Forfatteren gir også eksempler på lihetstrekk mellom autoritære holdninger som finnes i vår kulturs barneoppdragelses og tilsvarende autoritære holdninger i religiøse sammenhenger.

HVA MENES MED BEGREPET SEKT?

Tradisjonelt har det vært vanlig å skille mellom sekteriske og ikke-sekteriske trossamfunn, eventuelt med en mellomgruppe av trossamfunn med sekteriske trekk. En vanlig begrunnelse for slike kategoriseringer har vært at man opplever et behov for å identifisere visse religiøse grupper som man mener mennesker i vår kultur bør advares mot. Den begrunnelsen har jeg forståelse for. Men det å lage en slik inndeling er ikke helt uproblematisk. For det første forutsetter man at bare enkelte trossamfunn er sekteriske. Beckford (1975) hevder for eksempel at det bare er gradsforskjeller mellom sekter og ikke-sekter. Beckford anbefaler videre at man alternativt utvikler et felles sett med kriterier som ulike religiøse grupper kan relateres til og som kan danne utgangspunkt for forskning og seriøse diskusjoner. Som en parallell til dette kan man se på utviklingen av begrepet psykopati: Tradisjonelt var det vanlig å beskrive enkeltmennesker som enten psykopater eller ikke-psykopater. Og man mente det var riktig å opprettholde et slikt enten/eller både fordi det var viktig å "avsløre" denne gruppen og fordi man mente at det ofte var de samme trekkene som gikk igjen hos psykopatene. Etter hvert ble begrepet psykopat erstattet med sosiopati fordi man mente at det å betegne mennesker som psykopater var uttrykk for et for destruktivt menneskesyn og at man i stedet burde fokusere på samspillet med omgivelsene. I dag snakkes det mest om at personer i mere eller mindre grad kan ha psykopatiske trekk, at alle mennesker i en eller annen form, eller i større eller mindre grad, eller i perioder av livet, fremviser psykopatiske trekk eller bruker psykopatiske teknikker, og at begrepet psykopat bare kan forsvares når disse trekkene og teknikkene er klare og tydelige og innfrir visse kriteriekrav. I min videre fremstilling av sekt-begrepet vil jeg definere det på en måte som tilsvarer dagens psykopati-begrep.

Det å skape et kategorisk skille mellom sekter og ikke-sekter kan også brukes til å markere makt og kontroll i forhold til egen rett-troenhet, og dermed gjøre at mennesker distanserer seg fra hverandre fremfor å lytte til hverandre og lære av hverandre. Man kan ha en vag fornemmelse av at den gruppen man selv tilhører kanskje ikke representerer den "fulle og hele sannhet", og at andre "avvikende" trossamfunn kanskje har noe å tilføre. I stedet for å ta konsekvensen av det, defineres heller trossamfunnet som en sekt i den hensikt å forsvare og ta vare på egen religiøs identitet. På den måten får man eliminert truslen fra dette trossamfunnet.

Dessuten er begrepet statisk og tar ikke hensyn til variasjoner

a) mellom enkeltmedlemmer: To personer kan være medlem av det samme trossamfunnet, men bare den ene har sekteriske holdninger.

b) over tid: Trossamfunnet kan endre seg, eller omgivelsenes oppfatning av hva som er sekterisk endrer seg over tid. Før var for eksempel begrepet "dissenter" mere negativt ladet enn nå. c) fra land til land eller fra sted til sted, eller

d) mellom det organisasjonen lærer, hva det enkelte medlem lærer, hva det enkelte medlem faktisk tror på og hva som formidles i formelle og uformelle sammenhenger.

Det finnes heller ingen enighet om hva som skal ligge til grunn for å kalle et trossamfunn en sekt:

a) Den formelle definisjonen går ut på at en sekt er en utbrytergruppe fra et større etablert trossamfunn (se for eksempel Aschehoug og Gyldendal "Store Norske Leksikon", 1989). Det er imidlertid ikke alle trossamfunn, som av de fleste oppfattes som sekter, som passer inn i en slik definisjon. Et tankekors er det også at for eksempel ortodoks kristendom etter en slik definisjon i utgangspunktet var en sekt, siden den brøt ut fra den klassiske jødedom, ved å hevde at jødene hadde misforstått hva Gud egentlig ville.

b) Den mer folkelige definisjonen på en sekt ser ut til å være omtrent slik: En liten gruppe mennesker som lever for seg selv og som har sine sære religiøse interesser.

c) Andre igjen setter likhetstegn mellom sekter og alt som faller innenfor begrepet "nyreligiøse trossamfunn".

d) Noen forfattere har prøvd å definere sekter ved å lage en liste med kjennetegn, slik de f.eks. er gjengitt av Lavik (1985) og Ulland (1995). Begreper som har gått igjen i slike lister har vært: Miljømessig, tankemessig og følelsesmessig kontroll, uniformering, perfeksjonisme, karismatisk lederskap, dikotomisk inndeling av mennesker m.m. Siden man her bruker kriterielister blir tilnærmingen straks mer seriøs. Men det er et problem at man opererer med ulike lister. En konsekvens av dette er at man lett kan "bevise" at et trossamfunn er en sekt på følgende måte: Først blinker man ut et aktuelt trossamfunn som man mener er en sekt, deretter beskriver man trossamfunnet i sekteriske termer, deretter henviser man til en kriterieliste som passer til beskrivelsen, og man har dermed "bevist" at trossamfunnet er en sekt.

e) Det har også vært vanlig å hevde at sekter kjennetegnes av å bryte med grunnleggende og allment aksepterte prinsipper i vårt samfunn, som for eksempel FN's menneskerettigheter, ved at de er autoritære, patologiske, udemokratiske, overgreps-pregete, eller at de bryter med grunnleggende prinsipper for respekt og likeverd (det siste er et syn jeg selv har).

f) Andre igjen tar utgangspunkt i det læremessige og setter dermed likhetstegn mellom sekterisme og vranglære (to begreper jeg mener bør holds adskilt). I Norge, der den lutherske lære er statsreligion, har det f.eks. vært vanlig å definere sekter ut fra graden av avvik fra Kirkens offisielle lære, med f.eks. følgende gradering:

(1) De rettroende, som aksepterer den lutherske lære,

(2) frimenigheter/dissentere som avviker læremessig, uten at man av den grunn kaller dem ikke-kristelige,

(3) sekter, som nærmer seg grensen, eller har passert grensen for å være ikke-kristelige i sin lære, og

(4) kulter, som læremessig faller helt utenfor, og som i tillegg har destruktive elementer som isolering, ekstrem persondyrking, overgrep m.m..

Johannesen (1991) sier følgende (s. 190): Ordet (kult) kan brukes noe forskjellig, men ofte skjelner man mellom "sekter" som betegner en gruppering innenfor (-om enn bare så vidt, så dog innenfor-) kristenhetens rammer, og "kulter", som faller utenfor kristenhetens rammer.

Hoekema (1972), skiller mellom ekte sekter og falske sekter ved å hevde at ekte sekter har brutt ut av en moderkirke, men likevel har respekt for denne. Falske sekter derimot, mener han kjennetegnes av at de

(1) overvurderer seg selv,

(2) legger vekt på uvesentligheter og bagatelliserer det som er vesentlig,

(3) fokuserer på perfeksjonisme,

(4) bryter ut fra den historiske kristendom og dens bekjennelse,

(5) har en skriftlig autoritet ut over Bibelen,

(6) avviser læren om rettferdiggjørelse av nåde,

(7) devaluerer Kristus,

(8) hevder at bare organisasjonens medlemmer kan bli frelst, og (9) at de spiller en helt sentral rolle i "de siste tider".

g) Noen ganger brukes også kult og sekt om hverandre. F. eks. bruker Hoekema (1972) betegnelsen kult på 7.Dags-Adventister, Mormonere og Kristen Vitenskap, noe som ikke er vanlig her i Norge.

Et eksempel på hva det kan føre til når det ikke foreligger noen konsensus om hva som skal menes med sekt, er to oppslag i ukebladet "Vi Menn", der redaksjonen i nr. 31/95 hevdet at pinsebevegelsen er en sekt, for siden (etter "visse reaksjoner") i nr. 35/95 å dementere dette.

Jeg mener selv at det er riktig å identifisere trossamfunn og religiøse grupper som sekter når det helt åpenbart at de bryter med grunnleggende humanistiske prinsipper som respekt og likeverd. For det dreier seg om at vi som medmennesker må ta ansvar for å gjøre hverandre oppmerksomme på destruktive og skadelige elementer i vår kultur når de finnes. Men samtidig må vi gi rom for at sekterisme er noe som kan finnes i alle religiøse sammenhenger (for den saks skyld også i ikke-religiøse sammenhenger). For å få fram denne nyansen vil jeg foreslå at man innfører begrepet religiøse sekteriske holdninger. Min definisjon på en religiøs sekt blir da at det dreier seg om trossamfunn, eller religiøse grupper, som fremviser holdninger som helt klart bryter med grunnleggende prinsipper for respekt og likeverd. Disse holdningene må komme kommer til uttrykk både fra medlemmene og fra trossamfunnets/gruppens ledelse. Men i praksis vil det være vanskelig (for ikke å si umulig) å kunne si entydig når en ikke-sekt er blitt til en sekt, eller, for den saks skyld, når en sekt er blitt til en ikke-sekt. Etter min mening er det relativt vanlig at man på individ-nivå kan finne personer i en ikke-sekt med holdninger som kan være mer ekstreme enn hos flere av personene i en sammenlignbar sekt, og at man i sekten vil kunne finne personer som er mer moderate enn i en sammenlignbar i kke-sekt. Man kan derfor godt beskrive forskjellen mellom sekter og ikke-sekter som "to normalvariasjoner med ulikt gjennomsnitt og spredning men med en viss overlapping".

EGOSENTRISKE HOLDNINGER I RELIGIØSE SAMMENHENGER

Å få til en konsensus på begrepet sekteriske holdninger er imidlertid vanskelig, ettersom begrepet kan knyttes til mange slags under-begreper med uklare, og til dels overlappende, innhold. Aktuelle begreper kan for eksempel være: Egosentrisk, autoritær, ekskluderende, fundamentalistisk, fanatisk, fascistisk, destruktiv, indoktrinerende, dogmatisk, absolutt, totalitær, ekstrem og kultisk. Av disse begrepene vil jeg trekke fram egosentriske holdninger som jeg tror representerer en basisholdning som ligger til grunn for øvrige sekteriske holdninger. I den videre presentasjonen vil jeg prøve å komme med eksempler på slike holdninger. Eksemplene på egosentriske holdninger i religiøse miljøer kan gi indikasjoner på hvordan ikke-sekter kan bli til sekter når holdninger forsterkes og får utvikle seg, og eventuelt også blir akseptert læremessig.

1. Overvurdering av sin egen betydning:

Man oppfatter seg selv, eller den organisasjon man representerer, som "Guds øyesten", som Gud på en særlig måte har utvalgt til å stå i fronten av det som Gud nå mener er viktig å formidle til menneskene, og at personer som står utenfor må regne med å være en del av "problemet" og ikke en del av "løsningen". I sekter kan denne tenkningen bli gjort til en del av organisasjonens offisielle lære, og man snakker åpent om at man er bedre enn andre mennesker.

2. Konkurranse om hvem som har det beste forholdet til Gud.

Når fokus blir på det å selv være betydningsfull, blir det også viktig for den enkelte å trekke fram overfor andre hva hos en selv som viser at man har et nært forhold til Gud. Dette kan formidles både direkte og indirekte: Man kan direkte si: Gud har talt til meg, Gud har vist meg, eller Gud har åpenbart for meg. Eller man kan si det mere indirekte: I den siste tiden har jeg mere forstått dybden i hva nåden innebærer, eller: Jeg forstår mere og mere hvor hjelpeløs og avhengig jeg er av Gud. I sekter kan dette komme til uttrykk ved at ledere rett ut sier at de har et spesielt nært forhold til Gud, eller at Gud utelukkende taler gjennom dem.

3. Fokusering på egen vellykkethet.

For en som er egosentrisk passer det dårlig å snakke om egen svakhet. Man kan fokusere på hvor disiplinert man er i sitt andaktsliv, hvor trofast man er i sin bibellesing, hvor ivrig man er etter å forkynne det glade budskap, osv. Å snakke om "verdslige" sider hos en selv, inkonsekvente holdninger, faktiske nederlag, osv. passer dårlig. I sekter kan man finne dette ved en systematisk fremstilling av "forbilledlige lederskap", og ved en stadig fokusering på hvordan man kan lære av deres eksempel. Lederne kan også blir fremstilt som fullkomne, guddommelige osv.

4. Fokusering på ytre kriterier for egenverd.

Kriterier på egenverd kan f.eks. være

a) at man har "åndelig disiplin" (har et disiplinert andaktsliv, går regelmessig på møter, er et trofast vitne, mm),

b) at man i sitt antrekk gir uttrykk for en rett åndelig innstilling,

c) at man gir uttrykk for å se opp til "de rette" lederne,

d) at man er fortrolig med gruppens interne språk og sier de rette ordene på de rette stedene, eller

e) at man har en ektefelle med en åndelig karriære.

f) Felles for slike kriterier er at man retter oppmerksomheten mot det å vise seg fram for andre og at man i mer eller indre grad bygger sin identitet på "anerkjennende tilbakemeldinger". I sekter kan dette f.eks. vise seg ved

·  en ekstrem fokusering på hele tiden å tenke: "Er det ytre korrekt?", "er jeg en god representant for Guds utvalgte", eller "er det noe ved meg som kan gi inntrykk av at jeg ikke er med",

·  omfattende og detaljerte konkretiseringer av korrekt atferd", eller

·  at kriterier for ekskludering knyttes opp til avvik fra "korrekt atferd".

5. Dyrking av det åndelige lederskapet.

De som ikke kan skryte av at de er betydningsfulle, vellykkede og disiplinerte eller at de har et nært forhold til Gud, må i stedet nøye seg med å se opp til de som har en slik status, snakke mye om dem, hva de formidler til andre, kjøpe bøkene deres, sitere dem, håpe at de kan "nedlate seg" til å vise en selv oppmerksomhet, osv. I sekter kan man se dette ved dyrking av karismatiske ledere. Det er heller ikke uvanlig at sekt-ledere forlanger en slik dyrkning og at de benytter seg av ulike former for overgrep for at dyrkningen skal opprettholdes.

6. Overfokusering på målstyring og effektivitet.

Når man har vært så heldig å få åpenbart Guds hemmelige plan, blir det viktig å ikke kaste bort unødvendig tid. Alle ens aktiviteter må bevisst settes inn i en slik sammenheng at de på en logisk måte kan knyttes til det overordnede mål, og den spesielle oppgaven man har fåt3t av Gud. Det som har å gjøre med spontanitet, tilfeldighet, "ferie", "dødsleng", "latskap" og "halvhjertethet" nedprioriteres eller må fjernes. De som ikke går inn på slike premisser forlater elitegruppen å får bare del i "den mindre velsignelsen". I sekter er ofte truslene mer dramatiske: Den som ikke er villig til å være tilstrekkelig programmert og disiplinert kan risikere å bli møtt med Guds vrede, fortapelse, ekskludering eller isolasjon.

En annen side ved dette er en fokusering ved det "åndelige" hos mennesket på bekostning av "det hele mennesket". Det å ta hensyn til personers oppvekst, forutsetninger, følelsesmessige behov, fysiske behov, intellektuelle behov, økonomiske behov, sosiale behov, og andre forhold som kan trekke oppmerksomheten bort fra "målet" blir nedtonet. Man får da et system som på kort sikt virker effektivt, men som på lang sikt vil kunne påføre mennesker psykiske problemer. I sekter kan man se dette ved at man for eksempel må forsake familie, venner, fritid, utdannelse, forelskelse mm.

En tredje side ved dette er frykt for ambivalenser", selvmotsigelser og usikkerhet hos en selv og andre. Det gis også lite rom for divergerende læremessige oppfatninger og det å være "åpen" og søkende. I sekter kan man se dette ved at ledelsen formidler det syn at alle som en selvfølge tjener Gud med glede, at alle har felles forståelse av hvordan Gud tenker og hva han lærer, og at de som eventuelt skulle gi uttrykk for noe annet, enten blir "presset" til å tilpasse seg, eller, hvis det ikke hjelper, bli definert som en "opprører" og "forfører".

7. Erfaringer og metoder som har virket positivt hos enkelte blir dogmatisert til prinsipper og "lover" som skal gjelde for alle.

Det som den enkelte har opplevd blir tillagt så stor betydning at man mener at det man selv har opplevd, eller måten det har skjedd på, også bør oppleves og gjennomføres av alle andre. Eksempelvis kan man ha den oppfatningen at en religiøs omvendelse bare kan skje på én måte. Slike holdninger kan ha sammenheng med generell mangel på evne til å være reflektert og nyansert. Det kan ha også ha sammenheng med en naturlig entusiasme i forlengelsen av en omvendelse. Men det kan også ha sammenheng med et ønske om å framheve personer som bruker de "riktige" metodene, eller frykt for mangfold og for at noen som er annerledes skal bryte ut og skape "uorden". I sekter kan slike holdninger bli rendyrket ved ensidig fokusering på den veien lederen i sin tid gikk, og en forventning om at den må etterfølges av alle de andre.

8. Elitetenkning.

Elitetenkning kan vise seg i form av at man "hever seg" over andre troende og andre trossamfunn. Man ser på de andre med en viss "nedlatende overbærenhet", synes synd på dem for det de ikke "ser" og ber om at Gud i sin nåde likevel skal tilgi dem og frelse dem. Det kan også vise seg i form av et klasseskille mellom åndelige "A-lag" og "B-lag" ved f.eks. å skille mellom

a) de som har et personlig kall og de som ikke har det,

b) de som er "disipler" og de som bare er "vanlige kristne",v c) de som har fått "personlige løfter" fra Gud og de som "bare" har fått generelle løfter,

d) de som har "åndelige" nådegaver og de som bare har "vanlige" nådegaver,

e) de som er "åndsfylte" eller som "lever i seier" og de som ikke opplever en sik "velsignelse" og

f) de som er "bibeltro" og de som ikke er det.

Jeg mener ikke med dette å hevde at alle som tenker i slike todelinger automatisk er egosentriske. Likevel dreier det seg om en type teologi som passer godt for personer som i utgangspunktet er egosentriske og som har behov for en "ytre" bekreftelse på egen adskilthet og eksklusivitet. I sekter kan man se slik elitetenkning når det hevdes at "de andre" "så vidt" blir frelst, eller, mere ekstremt, når f.eks. frelse kobles sammen med, og forutsetter, medlemskap eller lederskap.

9. Sammenkobling av egenverd med posisjon.

I trossamfunn som har en hierarkisk organisasjonsstruktur er det ikke uvanlig å tillegge seg selv en gitt verdi som menneske avhengig av hvor høyt oppe man er i systemet og hvor stort ansvar man har. Dette henger sammen med at man setter likhetstegn mellom egenverd og posisjon. Hierarkiske systemer, i motsetning til "flate" organisasjonsstrukturer, kan derfor virker "som en magnet" på mennesker som har behov for en ytre bekreftelse på eksklusivitet og atskilthet. I sekter kan slike sammenkoblinger f.eks. vise seg ved klare markeringer av "herre-klasser" og "tjener-klasser".

10. En manglende evne, eller vilje, til å se at virkeligheten og ens egen tolkning av virkeligheten logisk sett må dreie seg om to forskjellige fenomener.

I psykologien finnes et begrep som kalles "ego-syntone misoppfatninger" (Watzlawick 1976). Det kan finnes hos personer som ikke greier å se at den objektive virkelighet og egen opplevelse av denne logisk sett må dreie seg om to forskjellige fenomener, og som i tillegg gir sin opplevelse en ideologisk overbygning. Slike oppfatninger finner man i alle religiøse sammenhenger. Noen nøyer seg med å si at jeg har mine klare overbevisninger eller jeg vet hva som står i Bibelen, jeg tolker den ikke eller her er det ikke snakk om å tolke, men om å holde seg til skriftens klare tale når kontroversielle og kompliserte teologiske problemstillinger kommer på banen. Andre går lengre på en slik kategorisk tenkning og ser det som sin soleklare plikt å opplyse resten av verden om det de selv har "sett" uansett om verden ønsker å få del i denne opplysningen eller ikke. Wormnes (1981, s.189) hevder at slike ego-syntone oppfatninger over tid kan utvikles seg i miljøer preget av ensrettete verdier og ensidige bekreftelser fordi man ikke har utviklet toleranse og respekt for ulike, likeverdige måter å forstå virkeligheten på. I slike miljøer blir alt som er "annerledes" truende og må i bekjempes eller fortrenges, og ulike teknikker blir brukt som et kampmiddel mot andre for å bevare konsistensen og stabiliteten i egen realitetsoppfatning.

11. Moraliserende holdninger.

Moralisering er en holdning man retter mot andre mennesker som man mener har utført (eller utfører) en "gal" handling (eller tenker "galt"). Moralisering har fire hovedkjennetegn:

a) Man tar for gitt at det man selv mestrer også kan mestres av den andre (Det der kan da ikke være noe problem, jeg greier det jo),

b) man tar for gitt at den andre handler ut fra egoistiske og selvdyrkende motiver (Han er bare ute etter å tilfredsstille sine lyster!),

c) man antar at den andre handler med overlegg (Dette gjør han med vitende og vilje!), og

d) man er uinteressert i forutsetninger hos personen (for eksempel personlighetsmessige eller genetiske) eller andre omstendigheter rundt personen (for eksempel tidligere oppvekstmiljø eller det miljø personen nå lever i) som ikke bare gjør at handlingen blir mindre "gal", men som til og med kan gjøre dem til en riktig, meningsfull og likeverdig handling.

Slike holdninger skulle være kjent for de fleste i ikke-sekteriske sammenhenger. I sekteriske sammenhenger kan man for eksempel fremstille de "utenfor" (ofte kalt "verden") som en gruppe som velter seg i ugudelighet og sataniske lyster og som bevisst unnlater å gjøre noe med det.

AUTORITÆRE HOLDNINGER

Egosentriske holdninger er etter min mening et grunnleggende kjennetegn hos sekter, og den bakenforliggende årsaken til den mangel på respekt og likeverd som man finner i sekter. Etter min mening ligger det også til grunn for andre holdninger, for eksempel autoritære holdninger. Nå er verken egosentriske eller autoritære holdninger noe som bare finnes i religiøse sammenhenger, men noe man finner i kulturen i sin alminnelighet. Dette vil jeg illustrere ved å sette opp en sammenligning mellom autoritære holdninger slik de kan vise seg for eksempel i barneoppdragelsen, og slik de kan vise seg i religiøse sammenhenger. Det skilles ikke da mellom sekter og ikke-sekter. Den interesserte leser kan jo selv gjøre seg opp en mening om et slikt skille, eventuelt også å trekke paralleller mellom egosentriske holdninger i henholdsvis religiøse sammenhenger og generelt i barneoppdragelsen.

1. Målsetning

Barneoppdragelse / Religiøse sammenhenger

a) Den voksne har ingen plan ut over det å oppleve "ro-og-fred" (sml. med Kaptein Vom i tegneserien "Knoll og Tott"). / Man har ingen planer ut over det å opprettholde en tradisjon og å "holde hjulene i gang".

b) Målet er å bli sett opp til av andre og ha et "godt rykte". / Målet er å ha makt, innflytelse og bli beundret, både av ens egne medlemmer og av utenforstående.

c) Målet er å realisere seg selv gjennom sine barn. / Målet er å realisere sitt kall gjennom menigheten.

2. Holdninger

Barneoppdragelse / Religiøse sammenhenger

a) Den voksne har på forhånd bestemt hva barnet skal utvikle seg til. / Parolen er: Kom som du er, men bli som oss. Det finnes en generell, konkret målsetning som skal gjelde for alle medlemmer.

b) Den voksne lar seg styre av pliktfølelse, lover og prinsipper. / Det henvises til "Guds kall", Guds lover og formelle og uformelle bestemmelser.

c) Den voksne er mest opptatt av barnets oppførsel. / Det fokuseres mest ved det ytre og synlige, bl.a. for å gi et god inntrykk utad. Man benytter seg først og fremst av målbare kriterier for å få bekreftet fremgang og utvikling.

d) Den voksne er lite interessert i samvær med barnet som en verdi i seg selv. / Ledelsens samvær med medlemmene betraktes først og fremst som en strategisk handling (investering), og ikke som en verdi i seg selv.

e) Den voksne er for lite opptatt av de positive mulighetene barnet har i seg selv. / Det fokuseres på å fjerne negative hindre hos medlemmene. Det positive tilføres fra trossamfunnet.

f) Den voksne er lite interessert i barnets følelser og opplevelser. / Man er lite interessert i hvordan medlemmene egentlig opplever situasjonen, i hvert fall så lenge de ikke reagerer negativt.

g) Den voksne viser liten respekt for å la barnet vokse i sin egen takt. / Det er ledelsen som bestemmer tempoet for utviklingen. Den er gjerne samordnet med utviklingen til de andre medlemmene. Man skal m.a.o vokse i takt.

h) Den voksne har problemer med å godta at barnet er underveis i forhold til det å mestre en oppgave, ha en god vane eller fremvise et resultat. Atferdsvansker må lukes bort. / Lydighet må oppnås så snart som overhodet mulig. Usikkerhet og tvil betraktes som noe negativt. "Orden i rekkene" er viktig. Store og små negative reaksjoner fra medlemmene blir det reagert strengt på.

3. Metoder

Barneoppdragelse / Religiøse sammenhenger

a) Den voksne tillater ikke at barnet stiller kritiske spørsmål til barneoppdragelsen. / Ledelsen har fått sitt kall og sine oppgaver fra Gud. Kritikk av dette "nedenfra" blir derfor en umulighet.

b) Den voksne snakker fortrinnsvis til barnet og ikke med barnet. / Det legges lite opp til dialog. Kommunikasjonen går stort sett i en retning når det gjelder spørsmål omkring etikk og moral.

c) Den voksne bruker sin egen formelle posisjon som referanse. "Husk hvem jeg er". "Den slags skal vi ikke ha noe av i mitt hus". / Ledelsens myndighet som er gitt "fra oven" er en vanlig referanse for å opprettholde motivasjonen hos medlemmene.

d) Den voksne satser mer på frykt og ytre tvang enn samarbeid. / Frykt for Guds vrede, fortapelse og ekskludering og isolasjon er vanlige motivasjonsfaktorer.

AVSLUTNING

Slik jeg ser det er "egosentriske religiøse holdninger" og "autoritære religiøse holdninger" uttrykk for et behov hos oss mennesker til å dyrke selv og det å heve seg over, og herske over, andre. Slike sekteriske holdninger kan viser seg i religiøse så vel som i ikke-religiøse sammenhenger. De kan i mer eller mindre grad prege et miljø. Og i religiøse sammenhenger kan holdningene i mer eller mindre grad være formulert som en del av trossamfunnets lære.

Det har vært vanlig å fokusere på hva slags holdninger man finner i sekter, hvilke holdninger som kan påføre medlemmene psykiske vansker og hvordan man går fram for å dekke over slike skadelige holdninger. Men det har vært lite fokus på dette i ikke-sekteriske miljøer. Det har muligens sammenheng at en del av de som interesserer seg for sekterisme selv har en "vanlig" religiøs tilhørighet, og at det derfor blir mest trygt å rette oppmerksomheten mot sektene. Men slike holdninger finnes over alt, og forskjellen på sekter og ikke-sekter er kanskje mindre enn det man tror. Som et eksempel kan vi se følgende liste over tildekningsmanøvre som man kan finne i "vanlige" religiøse miljøer (de fleste også i sekteriske miljøer):

a) Man henviser til at man tilhører "det gode selskap", holder fast ved "den sunne lære" og tilhører en religiøs majoritet og derfor kan nyte almen respekt i samfunnet.

b) Markedshensyn utad blir et overordnet mål.

c) Ærlighet, ekthet, respekt, åpenhet og aktiv lytting blir byttet ut med lukkethet, tilgjorthet, manipulering, posisjonering og enveiskommunikasjon.

d) I teorien legger man vekt på å snakke om likeverd. Men i praksis "nyter" man å være i fokus.

e) Man maskerer sine holdninger ved bruk av redefinesjoner, f.eks. ved å hevde at man "bare" forventer tillit men i praksis forlanger lydighet¨.

f) Man prøver å "sette lokk" på fortiden: Vi var kanskje slik før, men vi er ikke slik lenger nå. Eller: Lederne gjorde det jo i en god hensikt. Eller: La oss ikke forvirre nåtidens medarbeidere med det som skjedde den gangen.

g) "Kvasi-åpenhet": Man bruker tid på "evaluering", "kritiske debatter" og på å formulere hvor "åpen" man er. Men beslutninger fattes på samme måte som før, og kritiske merknader blir i praksis ikke tatt hensyn til.

h) Man foretar "kosmetiske endringer" uten å endre på de grunnleggende holdningene.

i) Man bruker mye tid på å lytte til hva andre har å si, og kommentere deres utsagn, men sier lite om hva man selv egentlig står for (fine kommentarer - har du flere kommentarer?).

j) Man fokuserer på "kampen mot sektene" fordi ingen da vil mistenke en selv for å ha sekteriske holdninger.

k) Når sentrale ledere viser mangel på respekt og likeverd, er det denne personen som først og fremst blir skjermet. Vedkommendes handlinger blir bortforklart ved å henvise til "den gode vilje", arbeidspress, motstanden utenfra, fristelser som andre i menigheten påfører vedkommende, gode talegaver, generell popularitet og annet. Problemene må man godta og leve med og ikke begynne å "rote opp i" av hensyn til menighetens gode rykte og ekspansjonsmuligheter. Man følger altså prinsippet om at "målet helligher midlet".

Hvordan slike "tildeksningsmanøvre" kan være til belastning for et medlem i tillegg til det som allerede er der av sekteriske holdninger, er en problemstilling som man kanskje skulle interessere seg mer for i vår kultur.

Mye har også vært skrevet om hvordan det oppleves for mennesker å forlate sekter (se f.eks. Singer 1979): Disse kan ha det vanskelig nok med overgangen til det å leve utenfor sekten. Men de har den fordelen fremfor de som forlater en ikke-sekt at de kan regne med en større forståelse og støtte fra omgivelsene - for de har jo vært med i en sekt! Men en som har opplevd sekteriske holdninger i en menighet som tilhører "det gode selskap", kan ikke uten videre regne med støtte når vedkommende forlater menigheten. I stedet risikerer man å bli stemplet som "vanskelig". For: Man forlater ikke sunne og friske menigheter med mindre det må være noe galt med vedkommende. Og hvis man ikke går aktivt inn i en annen menighet, må man regne med å bli stemplet som "åndelig frafallen", uansett om man generelt har tatt avstand fra den religiøse dimensjonen, eller bare er blitt en "hjemmesitter" fordi man er blitt skeptisk til organisert religiøs virksomhet (eller av andre grunner). Slike "frafalne", enten de har sin bakgrunn i sekter eller ikke-sekter, er en gruppe mennesker som vår kultur og vi som medmennesker etter min mening burde vise større respekt, interesse og omsorg.