”Konflikt og forsoning”

En gavepakke til narsissistiske foreldre?

15 august, 2010, Oppdatert 4.9.2010

Med linker: http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/konfliktforsoning.htm

Utskrift : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/konfliktforsoning.pdf

”Konflikt og forsoning” er modellen som benyttes ved domstolenes behandling av barnefordelingsaker etter samlivsbrudd og er nedfelt i barnelovens §61. Psykolog Knut Rønbeck ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo ledet utvikling av denne modellen som var grunnlaget for hans doktorgrad i 2008. Empiri tilsier at i de psykologisk mest komplekse saker, der man ofte finner narsissistisk dynamikk, (alvorlig narsissistisk sårede mennesker) fungerer modellen mot sin hensikt. Med andre ord, der man virkelig har behov for psykologisk kompetanse, gjør den mer skade enn nytte. Derfor burde konfliktens dynamikk vært klarlagt før man tok modellen i bruk.

I augustnummeret av Tidskrift for Norsk Psykologforening tar Psykolog Knut Rønbeck opp problemet med krenkelse i forbindelse med samlivsbrudd og barnefordeling. Krenkelse er et grunnleggende begrep ved narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Ekstremt lave terskler for krenkelse er selve grunnlaget for den narsissistiske skam problematikk.

Innledning

Det er ikke skilsmissen som så eller selve konflikten som er skadelig for et barn, men hvordan den blir håndtert og løst av foreldrene. Omtrent 80% av foreldrene finner omforente løsninger (Rønbeck, 2008). Grunnlaget for modellen var ”Det var for å redusere risikoen for slike relasjonskader at det ble utviklet en alternativ modell til den tradisjonelle rettsbehandlingen av barnefordelingsakene.” En rekke av de grunnleggende premisser Rønbeck legger til grunn for modellen, gjør at den ikke egner seg for de psykologisk mest komplekse saker.

Kirkengens bok (2005) ”Hvordan krenkede barn blir syke voksne” beskriver hvordan barn som ikke får dekket de nødvendige utviklingsmessige behov for selvaktelse, men blir ydmyket, kan ende i livslang psykisk problematikk. Rønbeck beskriver det samme ”Krenkelse… det handler om ydmykelse, om ens verd misaktes i stedet for å anerkjennes, slik at selvfølelsen trues. Slik definert er altså krenkelse nær knyttet til tap eller trusler om tap av selvfølelse. Det er ens opplevelse av egenverd det er snakk om. Det er derfor naturlig at krenkelse motiverer et ønske om å ta igjen og få rettet opp noe..”. Mennesker med en narsissistisk problematikk sliter nettopp med denne typen problemer. Skam, lave terskler for krenkelse og et ødelagt selvbilde fører til en rigid kronisk adferd der alt og alle blir redskaper i en streben etter å dekke disse udekte fundamentale behov.

Behovet for bekreftelse av eget Selv er så fundamentalt i mennesket og at en må anta at det har en genetisk forankring. Mennesker som ikke får dekket disse fundamentale behov i tidlig alder prøver resten av livet og å kompensere for disse mangler. I alvorlige tilfeller gjenspeiler dette en narsissistisk personlighets-forstyrrelse. Man utvikler et falskt selv med et grandiost selvbilde. Det meste av den psykiske energi går med til å opprettholde denne fasaden.

I barnefordelingsaker der en av foreldrene har en slik adferd sier det seg selv at normal konflikthåndtering ikke er mulig. Rønbeck skriver at ”Nøkkelen til å forstå hva som kan bevege eller låse foreldre i konflikt om barneomsorg ligger i arten av deres følelsesmessige investeringer.” Hos en narsissistisk såret person der alt er innrettet på å unngå ytterligere emosjonelle nederlag, sier det seg selv at man ikke har noe å forhandle om. Om den andre forelder skulle få omsorgen, vil det oppfattes som en reprise på det savn og det tap av selvfølelse de bærer med seg fra sin egen traumatiske barndom. I en slik konflikt vil ikke modellen fungere.

De begrep den bygger på har ingen gjennomslagskraft hos slike foreldre. Rønbecks beskrivelse av at ”Det er de maligne konflikter som ikke finner noen løsning, som derfor krever de psykologiske og juridiske fagfeltenes konstruktive oppmerksomhet” vitner om manglende forståelse for de mest kompliserte konflikter. faktum er at når konflikten blir kompleks, går saken til doms, uten hjelp fra modellen. Den kommer til kort! En rekke saker viser nettopp at der man har narsissistisk dynamikk, kommer psykologer til kort. Ja faktisk ender de ofte opp med sympati for den narsissistiske forelder og gir dem omsorgen.

Han skriver ” Empati handler om evne til innlevelse. Den intellektuelle forutsetning er evne til å skille mellom den andres og ens eget perspektiv. Den emosjonelle kvaliteten er vel så viktig.” Er det noe som preger krenkede mennesker så er det nettopp mangel på empati og evne til innlevelse i andre. Nettopp den manglende evne til å skille eget perspektiv fra både barnet og den andre forelder gjør deres adferd så skadelig for barn. Konflikt og forsonings modellen tar ikke høyde for en slik problematikk når den så sterkt fokuserer på terapeutisk tenkning, som den gjør. Dens vektlegging av fremtid på bekostning av fortid, dens vektlegging på forsoning fremfor maladaptiv adferd, den fokus på avtale der kommunikasjon har brutt sammen, gjør at den bidrar til konfliktøkning istedenfor konfliktreduksjon.

I en terapeutisk setting skjer rolleutvikling, mens i en sakkyndig setting skjer rolleavklaring! Dette er grunnleggende forskjellige måter å utføre sakkyndigrollen på. Den sakkyndiges rolle er å innformere domstolen, ikke drive terapi. Som terapeuter tar slike med seg sin vante tenkning inn i denne rollen som sakkyndig, en rolle der de egentlig skal være deskriptive (beskrivende) for å klargjøre kompliserte prosesser for domstolene. Psykiater Hellesøy beskriver dette meget godt i VG 23.1.2008 i forbindelse med Valla saken: ”Vi var ikke leger, vi opptrådte ikke i den rollen. Hun var ikke vår pasient, vi undersøkte henne ikke klinisk”. Konflikt og forsoningsmodellen bygger på en antagelse om at bare man unngår å krenke motparten, så vil man kunne løse en konflikt. Det fordrer at man først forstår konflikten!

Rønbecks beskrivelse ”I utviklingspsykologien er det bred enighet om at barnets interaksjon med sine nærmeste omsorgspersoner er av sentral betydning for dets evne til selv å forstå andre og deres livsverden, altså barnets egen utvikling og empatiske kvalitet. Videre regnes empatiutviklingen som en forutsetning for en personlig forpliktende moral. Når barnet blir møtt på en åpen, konsekvent og forutsigbar måte, gis det mulighet til å utvikle tillit til både seg selv og andre. Det er foreldrekonfliktens potensial for å forstyrre en slik åpenhet og forutsigbarhet som her i vår sammenheng er det sentrale” blir som festtale å regne i møte med narsissistisk problematikk. Foreldre med så alvorlige problemer rundt egne uløste emosjoner evner ikke gi barnet rom for forutsigbarhet i utvikling av tillit og selvfølelse. Betinget kjærlighet er det som preger slike og barnet er alt for viktig som narsissistisk supply! At slike for barna viktige behov fremstår som sentrale for modellen forhindrer ikke at den i praksis blir ansvarlig for en stikk motsatt resultat for barnet, når det havner hos den narsissistiske forelder, noe konkrete saker dessverre bærer vitnesbyrd om.

Modellen har ingen forutsetning for å redusere intensiteten i de negative følelser en slik problematikk kjennetegnes ved. Beskrivelser om at ”..mulighetene for å finne minnelige løsninger som barnet kan være tjent med, er langt større hvis prosessen i retten ikke først og fremst blir konsentrert om foreldrerettferdighet” står i direkte opposisjon til slike foreldres behov for oppreisning for barndommens krenkelser. En oppreisning de tar med seg inn i konflikten. For dem spiller det ingen rolle hvem som holdes ansvarlig for barndommens krenkelser og tap av selvfølelse, det eneste som betyr noe er at den emosjonelle smerten ikke kommer til overflaten. Deres ”ønske om å ta igjen og få rettet opp noe” fører ofte til et hat mot den andre forelder som de ansvarliggjør for samlivets opphør. ET barn som sympatiserer med den andre forelder blir utsatt for det samme narsissistiske raseri.

”Felles problemforståelse og etterfølgende problemløsning” er ren utopi i slike konflikter. Forståelse av barnets behov overskygges fullstendig av egne behov. Samarbeid blir like umulig som å evne se andres behov. Målet om felles handlingsrom modellen legger opp til har vist seg være ren utopi. Løsninger som skal romme et narsissistisk perspektiv vil uansett være svært skadelig for et barn, allikevel er et felles perspektiv en målsetning i modellen. ”Disiplinert og rasjonell opptreden og respekt for de andre aktørene..” er selvmotsigelser i denne typen dynamikk.

Når ”Det som skiller løste og uløste saker er om prosessen utvider partenes empatiske innlevelse i barnet og i hverandre” fremstår det som meget klart at i saker med en slik narsissistisk dynamikk vil saken forbli uløst. I slike saker er det beste at barnet flytter til den normale av foreldrene, til tross for den krenkelse den syke måtte oppleve.

Rønbeck skriver at ”Det skal svært mye til for at retten skal bestemme at det ikke skal være kontakt mellom barnet og den av foreldrene det ikke bor fast hos.” Ved narsissistisk dynamikk har empiri vist at barn som havner hos slike nettopp blir fratatt kontakten med den andre forelder. I fokuset på krenkelse burde modellen i større grad vektlegge den krenkelse barnet blir utsatt for. Alt for stort fokus er på de voksne i konflikt.

Årsak

Årsaken til at modellen svikter i de komplekse saker, ligge i dens fokus på å unngå å krenke partene kombinert med et overordnet mål om konfliktreduksjon, derav navnet ”Konflikt og forsoning”. Gode målsettinger for foreldre i mental ballanse, men fullstendig ødeleggende i konflikter med komplisert psykologisk problematikk. Modellen kjennetegnes av :

· Fokus på løsning synes gå foran fokus på å beskrive sakens realiteter. Man unnlater en aktuarisk (statistisk) beskrivende metode til fordel for en terapeutisk (subjektiv) metode.

· Fokuset på fremtid går på bekostning av kunnskap om fortid. Skadelig adferd fra en av foreldrene vektlegges mindre, på bekostning av en antagelse om konfliktreduksjon.

· Betydningen av partenes negative adferd i konflikten blir redusert på bekostning av behovet for avtale uten noen konsekvens om avtaler brytes.

· Modellen er så fokusert på konflikten mellom foreldrene at barnet den er satt til å hjelpe komme i skyggen av modellen. Det fremstår som viktigere å holde konflikten nede enn å se hva som er barnets beste.

· Modellen tar ikke høyde for at noen konflikter ikke kan løses og vil derfor i utprøving forlenge en eksisterende konflikt.

· Mens domstolene skal vurdere hva som er barnets beste, vurderer denne modellen hvordan de voksne skal forholde seg til hverandre. Modellen fokuserer i liten grad på barnets reelle situasjon gjennom de terapeutiske teknikker den bygger på, fordi disse er ensidig fokusert mot de voksnes rolle.

· Mens modellen fokuserer på konflikten, så er det ikke konflikten i seg selv som er ødeleggende, men måten den blir håndtert! Det som skiller de som finner løsninger er måten de håndterer konflikten. Dette er viktig fordi det er partene som skal treffe en avgjørelse i mekling, og ikke mekleren.

· Modellen synes ha en negativ konfliktholdning. Man søker unngå konflikt ved å redusere betydningen av fortiden (konfliktens grunnlag), vektlegge unngåelse av krenkende informasjon (uansett relevans) samt fokusere mer på løsning enn varighet. Man flytter i realiteten terapien inn i domstolen, uten å evaluere dens virkning.

· Modellen inneholder ingen krav til den sakkyndiges egnethet eller teoretiske ståsted.

· Modellens utgangspunkt er en forhandlingsløsning der de skarpeste argumenter er tatt bort (krenkende). Slik sett passer den inn i en terapeutisk setting. Ikke alle har noe å forhandle om og kan oppleve å bli presset inn i avtaler som gjør vondt verre, man blir et gissel for modellens formål.

· Den terapeutiske tenkningen bringer inn begreper som behov, ansvar og preferanser, mens det juridiske språk handler om rettigheter og rettferdighet. Det utgjør radikalt ulike innfalsvinkler. Spørsmålet er om den mer feminine tilnærming terapeuter står for, favoriserer kvinner over menn?

· Spørsmålet er om fokuset på å bevare partenes verdighet alltid bør gå foran barnets beste. Ikke alle konflikter kan gi et vinn-vinn resultat. Noen ganger har barnet behov for å vinne over foreldrenes behov for å unngå krenkelse.

· Modellen tar lite høyde for forskning som viser at mekling har begrenset verdi så lenge interaksjonen mellom partene er negativ, slik den er i de mest komplekse saker. Modellen synes da også kun fungere i lavkonflikt saker. dermed blir spørsmålet om man egentlig trenger en psykolog som sakkyndig.

· Forskning beskriver sjansene for å lykkes med mekling, som mindre, jo høyere konfliktnivået er. Modellen tar ikke høyde for dette. Tvert imot legger den til grunn at man da avslutter modellen og går til doms. Dette til tross for at det er i slike saker gevinsten er størst fordi risikoen for barna er verst.

· Modellen stiller ingen krav til forståelse av den enkelte konflikt dynamikk. Hva som holder konflikten ved like, og hva som gjør at alle fremskritt blir sabotert, kan være den ene forelders underliggende psykopatologi. Kunnskap om dette er ”krenkende” og blokkeres.

· En stor svakhet ved modellen er at den i svært liten grad involverer barnet og dets adferd. I saker der konflikten er meget høy legger ikke modellen til rette for barnets situasjon i det hele tatt.

Ca 80% av foreldre blir enige utenfor domstolene. I de mest komplekse saker avsluttes ”Konflikt og forsonings modellen” og man går til ordinær domsavsigelse. Paradokset med hele modellen er at de foreldre som har minst bruk for psykologisk assistanse får det, mens i de tilfeller der man virkelig har behov for kunnskap om avanserte psykiatri, der overlates saken til dommeren! Dette er ansvarsfraskrivelse fra psykologene.

En får en fornemmelse av at modellen er viktigere som et nytt satsingsområde for psykologer, enn at den er et effektivt middel for å hjelpe barn i de mest konfliktfylte saker. Den oppfyller psykologforeningens ønske om innpass på flere områder i samfunnet, men synes ikke i like stor grad bidra med økt kompetanse. Det foreligger heller ingen vitenskapelig vurdering på modellens reliabiliteten , gitt at en rekke ulike sakkyndige med ulik bakgrunn og teoretisk ståsted benyttes ved domstolene. Ei heller foreligger det noen undersøkelse av modellens validitet. Gir den reell løsning for barnet?

Grunnlaget for dialogisk kommunikasjon er at en kan lytte og høre, at en anstrenger seg for å skjønne den andre og respekterer den andres subjektivitet selv om en er rasende uenig i innholdet. Foreldre med lave terskler for krenkelser har ikke ”råd” til mentalisering av andre da det vil sprenge rammene for deres psykologiske energi. Egne emosjonelle kostnader blir for store om de skal erkjenne at andre kan være bedre egnet som omsorgspersoner enn dem selv.

I en rekke konkrete saker som omhandler meget komplekse psykologiske mekanismer har det vist seg at den sakkyndige psykolog ikke har forstått eller har hatt kunnskap om den dynamikk som kommer til syne. Alvorlig er det imidlertid når de tilbys informasjon som avslører narsissisten, men nekter å ta imot denne slik det skjedde ved en sakkyndig for lagmannsretten i 2003. Han skrev i sin rapport at han var tilbudt den ene parts syn på saken, men at han ikke ville se dette!

Mange sakkyndige blir som psykolog Nordhelle beskriver, manipulert! Hennes beskrivelser av hvordan sakkyndige psykologer ofte blir manipulert er godt dokumentert gjennom en rekke saker. Slik en parasitt tar over sin vert, slik evner narsissister ”ta over” en sakkyndig som ikke er bevandret i denne typen manipulativ dynamikk. Nordhelle skriverer meget treffende : ”Min påstand er at sakkyndige i barnefordelingsaker ofte ikke mester å avsløre avanserte manipulatorer. Entydige konklusjoner baserer seg på ensidig stillingtaken, noe som kan bli skjebnesvangert for barn som havner hos feil omsorgsperson”. Kjennetegnet på vitenskapelig metode er åpenhet for andre løsninger, mens kjennetegnet på manipulerte sakkyndige er uvilje mot andre løsninger.

Den sakkyndiges bistand forutsetter en forståelse av dynamikken i en sak. Når man så vet fra en reke saker at sakkyndige sjelden avslører avansert manipulasjon, står den sakkyndige i fare for å missforstå konfliktens dynamikk. Nordhelle karakteriserer slik svikt fra sakkyndige som systemsvikt!

Det er viktig å huske på at sakkyndige har et selvstendig ansvar for å begrense seg til vurderinger og konklusjoner knyttet til egen kompetanse. Ofte ser en at manipulatoren blåser andres mindre svakheter helt ut av proporsjoner og får den andre til å forsvare seg mot urettmessige anklager på en slik måte at denne fremstår mer aggressivt enn det svakheten skulle tilsi. Ofte konstrueres svakheter og adferd som er en direkte projeksjon av manipulatorens egen adferd. Slikt er vanskelig å forsvare seg imot, fordi man ved å påstå at det er manipulatoren som er slik, kan misforstås til at man projiserer egne trekk selv. ”Manipulatoren har jo sagt du er slik…og nå påstår du manipulatoren er slik selv?” Man fanges i narsissistens garn. Uansett hva man gjør ender man i en no-winn situasjon. Slik dynamikk kan best avsløres om man krever dokumentasjon for de fremsatte påstander. Det er når man går under overflaten på slik argumentasjon at den sprekker.

Sakkyndige har plikt til å etterprøve de historier de får servert, dersom disse danner grunnlag for konklusjoner og hypoteser. Modellen åpner i liten grad for dette. Etterprøvbarhet er da også en av vitenskapens grunnpilarer og en garantist for holdbar vitenskapelig metodikk. manglende etterprøving av påstander reduserer muligheten for å avsløre manipulasjon. Manipulasjonsofferets frustrasjon over halvsannheter og usanne og uriktige påstander kan lett oppfattes som den aggresjon manipulatoren hevder denne preges av. Etterprøving og dybdesjekk av påstander sviktes det grovt mot blant mange sakkyndige.

Halvsannheter er svært vanskelig å beskytte seg mot. Påstander der det finnes et snev av sannhet, men der et forsøk på motbevising ofte ender i mistenksomhet. sakkyndige kan ende opp med å anta at siden noe av dette var sant så er resten sant. Halvsannheter utnytter menneskets behov for forståelse av en helhet. Vi ledes inn på en tankegang i en spesiell retning og så fyller vi inn resten selv. Men resten behøver ikke være slik virkeligheten faktisk er, bare slik manipulatoren vil vi skal tro den er. Kombinert med projeksjon kan manipulatoren egentlig beskrive sider av seg selv, men klandre den andre for dette.

Mange rapporter bærer preg av å være hypotesebekreftende utredninger, ved at sakkyndige tidlig i prosessen danner seg en hypotese og deretter leter etter data som støtter konklusjonen og undergrever eller utelater data som motsier konklusjonen. Dette er faglig svindel. Mange sakkyndige rapporter mangler drøfting av ulike hypoteser. Komparenter rundt slike manipulatorer er selv manipulert og vil ofte ikke være troverdige som støtte for hypoteser. Konkrete saker har vist at både lærere og barnevern lar seg manipulere. Faren med konflikt og forsonings modellen er nettopp at offeret for manipulatoren presses inn i avtaler som ikke er til barnets beste.

Å oppleve sakkyndige som ikke gjennomskuer manipulatoren er en tilleggsbelastning for både den andre forelderen og for barnet. Modellen tar ikke høyde for slik adferd. Modellen tar heller ikke høyde for at barnet kan være manipulert. Faktisk involverer ikke modellen barnet i det hele tatt! I narsissistisk dynamikk blir ofte barnet manipulert slik at det oppstår en kunstig positivt samspill mellom manipulatoren og barnet. Slike barn er ikke seg selv. Heller ikke det, tar modellen høyde for. Derfor er det viktig for manipulatoren å holde barnet borte fra den andre forelderen fordi over tid reduseres manipulatorens kunstige grep på barnet om det ikke stadig er i kontakt med barnet. Modellen åpner ikke for at barnet kan være manipulert.

Narsissistisk dynamikk er typisk for denne typen saker. Det handler om mennesker med ekstremt lave terskler for krenkelser kombinert med et dårlig selvbilde, som i et desperat forsøk på å opprettholde en falskt grandios fasade har en adferd som ødelegger både barn og partner. Deres behov for å tilfredsstille egne udekte emosjonelle behov styrer deres adferd. Dette behovet er som en parasitt som har tatt kontroll over personen, deres handlinger kan være like irrasjonelle som logikken som styrer dem. En slik adferd blir først synlig for andre når de kommer under press. Slike fremviser en adferd svært skadelig for et barn å vokse opp under. Når domstoler ikke reagerer på dette er det et tegn på deres manglende kunnskap om barnets utviklingsmessige behov.

Disse ekstremt kompliserte saker, som hører hjemme i psykiatrien, er det en dommer blir satt til å foreta en juridisk bedømmelse av når den terapeutiske modellen svikter fullstendig! Det går som oftest galt. Gjennomgående har mange sakkyndige psykologer alt for liten kunnskap om denne typen dynamikk. Enkelte som Thuen, Kvello, Nordhelle og Turid Suzanne Berg-Nielsen, viser i sine faglige arbeider at de har kunnskap om denne problematikk. I barnevernet synes den ikke eksistere og selv om de gjøres oppmerksom på problematikken blir de mer irritert enn å ta opplysningene på alvor.

Dette er mennesker som når de observeres fremstår som svært velfungerende, men som på tomannshånd preges av til dels alvorlige nevrotisk adferd. Diagnostisk har de en fot både i symptomlidelser (depresjon, angst, fobier, somatiske forstyrrelser) og i personlighetsforstyrrelser (særlig cluster B). Denne adferd er så kompleks at selv psykiatrien mangler metoder for å håndtere den. Det er i realiteten ingen kur.

Utad er ofte symptomlidelser det man ser, (angst og depresjon) mens den underliggende personlighetsforstyrrelse ikke er så lett å registrere. Ovenfor omgivelsene klarer slike holde de verste symptomer i sjakk, men ovenfor barnet og partner kommer dette meget godt til syne. Partner og barn som beskriver dette for omgivelsene blir sjelden trodd, fordi utad for omgivelsene opptrer slike person som dyden selv! Slik informasjon er heller ikke så interessant i modellen fordi den inneholder krenkende opplysninger om den ene part.

Dette er mennesker som

· under hovedforhandling kan inngå avtale om samvær, men som dagen etter bryter avtalen.

· er bekymret for vold mot barn, men som selv utsetter barn for vold.

· kritiserer andre for å utsette barn for emosjonelle trusler, men som selv truer barnet med å begå selvmord.

· i en hovedforhandling mener at barnet har behov for kontakt med sin far, men som i hverdagen hindrer barnet samvær, ferier, telefonkontakt og skriftlig kontakt.

· gjør alt for å hindre et barn kontakt med den andre forelder, og når den andre forelder trekker seg vekk fra både barnet og konflikten, kritiserer den forelder for ikke bry seg om barnet!

· der logikken svikter fullstendig og der egne udekte emosjonelle behov styrer deres daglige adferd.

· kan være trygdet som følge av angst og depressive lidelser, som ikke evner verken jobb eller skole, men som i en rettssak om barnefordelig beskriver seg som mer velfungerende enn de fleste.

· når de beskriver andre fremstår ekstremt moralistiske, mens når det gjelder dem selv er hevet over enhver lov.

· lærer barnet opp i en sykelig avhengighet av seg selv i den hensikt å bevare barnet som narsissistisk supply.

· utøver en betinget kjærlighet, der barnets verdi er relatert til den voksnes nytteverdi.

· ikke klarer skille egne behov fra barnets behov.

· det ikke er mulig å samarbeide med.

· mangler empati og evne til å mentalisere med barnet, men som på spørsmål har mer empati en de fleste.

· snur virkeligheten fullstendig på hodet gjennom bruk av psykologiske forsvarsmekanismer som projeksjon, splitting, benekting og projektiv identifikasjon.

· med minimal selvinnsikt, men som fremstår med ekstrem innsikt i andre.

· som innad sliter med eget selvbilde, mens som utad ikke har noen sperrer for å fremme udokumentert kritikk mot andre.

· fremviser betydelig grad av feilpersepsjon og feilattribusjon.

· preges av mistillit og med en høy psykologisk forsvarsberedskap.

· ikke har noe perspektiv på hvilke skadelidende konsekvenser de påfører barna, fordi barnets emosjoner likestilles med deres egne. Er forelderen fornøyd legger de til grunn at barnet er det.

· ikke anerkjenner den andre forelder som ansvarlig aktør, fordi det betyr at de likestiller seg med den de har demonisert.

· beskriver den andre ut fra fantasier og ubegrunnet frykt mer begrunnet i egne traumer enn den andre forelders faktiske adferd.

ET svært komplisert trekk ved slike er kombinasjonen av å hindre barnet kontakt med den andre forelder for å øke konflikten, samtidig som de kritiserer den samme forelder om denne trekker seg vekk fra konflikten! En får inntrykk av at negativ kontakt er bedre enn ingen kontakt. Tor-Johan Ekeland beskriver noe av den samme dynamikken : ”..konflikten kan paradoksalt bli en måte å holde på den andre på, selv om det på overflaten ser ut til at en gjør alt for å bli kvitt hverandre. Å løse konflikten blir farlig fordi det samtidig (opp)løser konflikten.” I en konkret sak hadde mor i årevis søkt hindre barnet kontakt med far, men da far trakk seg helt ut av både konflikt og samvær, kom det etter få måneder brev fra mor der han ble gjort oppmerksom på at han fremdeles var barnets far og at barnet (les:mor) nå plutselig ønsket slikt samvær!

Det slike foreldre beskriver som barnets utrykk er ofte deres egne utrykk fordi de ikke evner skille egne tanker og emosjoner fra barnets.

I domstolene synes denne kunnskap fullstendig fraværende. Når de i så stor grad støtter seg på sakkyndige uten denne kunnskap, som det empiri viser, betyr det at i de mest kompliserte saker, som går over mange år, blir det barnet som blir skadelidende. I denne typen saker bidrar systemet i realiteten til å ødelegge barn som følge av at man slavisk binder seg til en modell, som nok fungerer for friske foreldre, men som i møte med narsissistisk dynamikk svikter fullstendig.

Domstolenes ansvar for å belyse en sak best mulig blir ikke ivaretatt, fordi den typen informasjon som skal til for å avsløre narsissistiske foreldre gjennom denne modellen blir utelatt og oversett. Den strider i realiteten mot modellens grunntanke om ikke å stigmatisere og krenke foreldrene. For ordens skyld, narsissiter kommer i begge kjønn.

I siste nummer av Tidskriftet for Norsk Psykologforening (s.720-729, 2010) argumenterer Rønbeck ytterligere for nødvendigheten av å begrense partenes mulighet for å krenke hverandre, slik at de kan bevare sin ”verdighet”. I realiteten søker man begrense partenes mulighet til å legge frem sin sak slik de selv opplever den. Alt innenfor rammen av ”konflikt og forsoning” og saksforberedende møter. Denne holdningen er et typisk utslag av den terapeutiske tenkning som preger mange sakkyndige psykologer, men som i møte med narsissistisk dynamikk, gjør vondt verre for barn.

Det kan være grunn til å spørre om denne presisering fra Rønbeck er et utrykk for at modellen ikke fungerer når faktiske negative beskrivelser av en forelder legges frem.

I domstolsadministrasjonens rapportserie 1/2006 skriver Rønbeck :

”Oftest er det imidlertid slik at konflikter som ikke lar seg løse gjennom forhandlingsmøtene, springer ut av personlighetsmessige forhold ved en eller begge foreldrene. Det er bare ca. 10% av foreldre som skiller lag som finner å måtte søke rettens bistand for å løse sine konflikter om felles barns fremtidige omsorg. Disse foreldrene er som gruppe både her i landet og internasjonalt, beskrevet å ha et høyere konfliktnivå seg imellom, og en høyere grad av belastningsfaktorer enn det som preger de foreldre som på egen hånd og/eller ved hjelp av det ordinære meglings- eller behandlingsapparatets bistand, finner frem til måter å håndtere sitt forhold til barna på etter et samlivsbrudd (Tjersland, 1992).

I denne 10%-gruppen vil det nødvendigvis måtte være slik at noen ikke er i stand til å legge konflikter og stridigheter til side. Internasjonal forskningslitteratur rapporterer at det er i forhold til foreldre med karakterforankrede problemer og foreldrepar hvor den ene eller begges handlingsrom er sterkt begrenset av utenforliggende hensyn, det er vanskeligst å forhandle frem omforente løsninger (Johnston & Roseby, 1997). Vi har i vårt prosjekt gjort de samme erfaringene. Eksempel på utenforliggende hensyn kan være at en mor eller far må svare for seg overfor egne foreldre som stiller seg svært kritisk til sin sønns eller datters motpart.”

Boken Rønbeck viser til inneholder utfyllende beskrivelser av nettopp narsissitisk sårede mennesker og hvordan uløste traumer påvirker deres adferd. Boken kan anbefales for de som søker innformasjon om foreldre som bruker barna for sitt eget beste, betinget kjærlighet. Det er påfallende at Rønbeck selv synes kjent med bokens innhold, uten å evne se at dens beskrivelser egentlig svekker modellens validitet I komplekse saker.

Til tross for at dette er kunnskap man har vært kjent med lenge før denne modellen ble påtenkt, har modellen ingen andre retningslinjer enn at ”Da går man rett til hovedforhandling og dom”! Problemet er dessverre slik en rekke saker viser at dommere viderebringer modellens tenkning når man går til dom. De synes fortsette vektlegge modellens grunnprinsipp om at barnets beste er om man unnlater fremme eller vektlegge krenkende opplysninger om den enkelte forelder! I en konkret sak fra mai 2010, ble det dokumentert at mor hadde lagt hindringer i vegen for sommerferier og samvær for barnet de siste 10 år, men i dommen ble ikke dette nevnt med ett eneste ord og hun fikk fortsette å ha omsorgen. I dommen ble det klart lagt til grunn at barnet skulle ha 4 uker sommerferie med sin far. Barnet fikk ingen sommerferie med sin far sommeren 2010!

Det er all grunn til å anta at dommere og sakkyndiges manglende kunnskap og forståelse av dynamikken i slike kompliserte saker bidrar vesentlig til å øke konflikten i slike saker. Adferd som er klart skadelig for barnet og som klart bidrar til å øke konflikten rundt barnet blir bevisst oversett fordi man ut i fra modellens grunntanke søker unngå ”krenke” den ene forelder! I troen på at man reduserer konflikten, bidrar man i realiteten til å øke konflikten.

Dynamikken i slike saker er ekstremt komplisert. Narsissistisk sårede foreldres adferd grunner i deres egen oppvekst og de mangler de den gang ble utsatt for. Når modellen så fokuserer på ”fremtiden” samt utelater ”krenkende” beskirvelser, er dette kun til nytte for at narsissisten skal kunne skjule sin avvikende og skadelige adferd.

I denne typen saker er det min oppfatning at man heller bør fokusere på barnets behov, enn psykisk syke voksnes behov. Modellen svikter barna i denne typen alvorlig problematikk. Faglitteraturen beskriver at det å vokse op med en deprimert forelder kan oppleves som et traume i seg selv Whitfield (2003,s.30). Dette tar ikke modellen hensyn til. En kan noen ganger få inntrykk av at dommere er lei av slike saker, slik en tingsrettsdommer i 2002 utrykte ”Jeg er så lei av slike saker, kan ikke far bare undertegne på at mor beholder omsorgen så slipper vi denne saken”!

I realiteten gjør sakkyndige psykologer det samme som når de får en narsissistisk pasient, de gir opp, for de vet at slike personligheter går det ikke an å forandre på. I aftenposten 26.11.2008 beskriver riksrevisor Kosmo en total systemsvikt i psykiatrien. Den del av helsevesenet som burde hatt kunnskap om personlighetsforstyrrelser. Han beskriver hvordan de som burde hatt en diagnose ikke får det og dermed ikke får den hjelp de har krav på! De er låst i sin rigide adferd. Allikevel fortsetter denne modellens måte å tenke på når en dommer tar over.

Man søker redusere partenes mulighet til å fremme negative virkelighets-beskrivelser og adferd som kan være svært negativ for den ene part i den tro at man reduserer konflikten. Problemet er at dette er adferd skadelig for barnet! Ingen tenker på barnet som må leve med en slik adferd. En voldsmann og psykopat kan i realiteten vinne frem med sitt vinnende vesen, fordi retten ikke ser de alvorlige negative beskrivelser den andre forelder dokumenterer. Isteden blir domstolene kritiske til mor, fordi de selv ikke ser de trekk mor beskriver ved far og dessuten ”må det oppleves krenkende for far å bli beskrevet med så negative karakteristikker”! Gjennom en slik tenkning beskytter man i realiteten alvorlig forstyrrede foreldre på bekostning av barnet!

Så typisk for narsissistisk problematikk er det ikke adferden slike viser i hovedforhandling som barnet og den andre forelder utsettes for. Dommere synes tro det de ser og det de ikke liker vil de ikke høre, konfliktnivået kan bli hevet må vite! Realiteten viser i en rekke saker at domstoler og sakkyndige kaster offeret til psykopaten, i mangel av kunnskap på disse emosjonell predatorer.

Barn i slike saker har en lei tendens til å havne hos den sykeste og ikke hos den mest velfungerende omsorgsperson. Barn som trues med narsissistens selvmord, sier det narsissisten vil de skal si. Slike trusler ser verken sakkyndige eller dommere. Narsissiter er ikke idioter, det er ikke noe galt med deres intelligens, det er deres emosjonelle sider og relasjoner til andre som svikter. For en narsissist er det viktig å vinne, ikke for barnets skyld, men for eget egos skyld. Deres adferd i retten er like ”fantastisk” som det den var da de lokket til seg en partner. De fremstiller seg som dyden selv eller som et offer for andre, i møte med omgivelsene. De får medlidenhet eller blir sett opp til eller får sympati. Partneren og barnet opplever imidlertid en helt annen ødeleggende personlighet under 4 øyne.

Det store flertall av foreldre som skiller seg klarer selv eller ved bistand av mekling å komme til enighet om hvor barna skal bo og samvær med den andre forelder. Dette er foreldre som i hovedsak er i emosjonell balanse uten belastende psykiske problemer eller uløste barndomskonflikter fra egne foreldre. De klarer å sette barnets behov foran sitt eget og kommer til enighet. De preges av akseptable evner til å kommunisere med hverandre og evne til innlevelse i den andres situasjon (empati). En betydelig forskjell fra mennesker med ekstremt lave terskler for krenkelser, som unngår kommunikasjon i frykt for å måtte inngå kompromisser (krenkelse). Problemet sakkyndige og dommere møter er at deres oppfattelse av hva som er en krenkelse ikke er det samme som hva en narsissist opplever som en krenkelse.

Ca 15% havner i domstolene og benytter modellen ”Konflikt og forsoning”. I følge Rønbeck (2008) finner ca. 80% av disse ”omforente løsninger”. Også dette er foreldre som i hovedsak ikke er belastet med alvorlig psykisk problematikk. For denne gruppen har denne domsmodellen tilsynelatende vært en suksess.

En mindre gruppe av disse saker blir uløselige gjengangere i domstolen. De kjennetegnes av et til dels høyt konfliktnivå der konflikten er uløselig og vedvarer over mange år. Enkelte saker har pågått i mer enn 10 år gjennom 7-8 rettssaker. Det som kjennetegner denne høykonfliktgruppen er at minst en av partene ofte har meget lave terskler for krenkelse, de evner i liten grad mentalisere med barnet eller den andre forelder og er preget av psykisk problematikk av narsissistisk karakter.

Dette er foreldre som ikke har noe å forhandle om fordi deres avhengighet av barnet som middel for narsissistisk sypply overskygger hele deres realitetsforståelse. Deres oppfattelse av eget Selv er så viklet inn i barnet, at barnet for dem oppleves som en del av dem selv. Ofte er den synlige problematikk av depressiv karakter. Dette er foreldre som preges av egne barndomstraumer og som i liten grad evner se at barnet er et selvstendig individ. I stedet ser de på barnet som en del av seg selv og ender opp med å demonisere partner, fordi partner ofte tillegges den samme rolle som deres egne krenkende foreldre hadde i deres egen barndom. Bare det at partner mener han er bedre egnet enn narsissisten, er en krenkelse. Bare det å stille spørsmål ved narsissistens omsorgsevne er en krenkelse. De klarer ikke skille egen persepsjon fra barnets adferd. I tillegg oppfattes expartner som en demon som prøver frata dem deres narsissistiske supply etter at samme partner har forlatt forholdet, en krenkelse i seg selv. Ingen forlater vel en narsissist, så fantastisk som denne oppfatter seg selv!

Slikt gjør man ikke ustraffet mot en narsissist uten å få føle det narsissistiske raseri som følger. Dette er ikke et raseri som går over etter et par år, dette er et permanent raseri som knyttes mot frykten for å bli forlatt, frykten for krenkelse, frykten for å innse at deres grandiose selvoppfatning er det luftslottet den egentlig er.

En mor med et barn kan således ende opp med å se barnets far som en forlengelse av sin egen misbrukende far og i en tro på at hun beskytter sitt eget barn mot de samme traumer hun selv vokste opp med, legger hun hindringer i vegen for at barnet får kontakt med sin far. I virkeligheten utsetter hun barnet for de samme krenkelser hun selv ble utsatt for. Slike foreldre synes projisere sin egen overgripende fars traumatiske behandling av dem selv, over på barnets far. De tror virkelig at de beskytter barnet fra dets demoniserte far, men ser ikke at de forvrenger virkeligheten. I vikeligheten ødelegger de barnets mulighet til å utvikle et eget Selv, fordi barnet læres opp til et negativt syn både på seg selv og sin egen far samtidig som det læres opp i en avhengighet av mor.

Dette i kombinasjon med at slike foreldre har et kunstig grandiost syn på egen omsorgsevne, gjør at de bruker alle metoder for å beholde barnet. Anklager om seksuelle overgrep, vold og mishandling er ikke uvanlige. Påstander om at far skal kidnappe barnet til utlandet, la det være igjen der og selv komme tilbake er godt dokumentert. Sabotering av lengre ferier er en klassiker. Ikke fordi barnet tar skade, men fordi den narsissitiske forelders savn etter sitt narsissitiske supply gjør det vanskelig å være lenge borte fra barnet. En slik adferd er ikke for barnets beste, men for narsissistens beste.

Moe et al. (2010,s.370) beskriver nettopp denne dynamikk: ” En slik person kan også bli provosert hvis deres barn er mer henvendt mot en annen enn mot dem selv. De har et intenst behov for å bli bekreftet og kan ha en forventning om at barnet skal fylle det tomrommet, gi dem glede og en følelse av verdi.”

Det er nettopp en slike dynamikk som ligger bak i en del barnefordelingsaker der man opplever at et barn hindres kontakt med den andre forelder. Særlig blir dette synlig når samværet strekker seg over flere dager eller uker (sommerferier). Barnevern, mange sakkyndige og domstolene mangler kunnskap om denne form for avansert dynamikk. De ser en mor som virker tilforlaterrlig i observsjonsammenheng, og tror det slike mødre påstår om barnets fungering hos det selv. Det kompliserer bildet ytterligere at slike barn er lært opp i en avhengighet av slike mødre, og dermed kan "bekrefte" at de har det like "fantastisk" som det slike narsissistisk sårede mødre påstår!

En slik narsissistisk dynamikk tar ikke ”Konflikt og forsoning” modellen høyde for. I denne modellen er det psykologens terapeutiske tenkning som styrer fremgangsmåten. Til tross for at den sakkyndiges jobb er å beskrive sakens faktum, slik en politietterforsker ville gjort i sin etterforskning, fører denne modellen den sakkyndige inn i en terapeutisk setting. Det viktigste blir ikke objektiv beskrivelse av sakens faktum, men et forsøk på å redusere konflikten (terapi). Modellen søker ballansere mellom begge foreldre, uansett den enkelte forelders mentale tilstand. Dessverre er det umulig å balansere (kompromisse) med en narsissistisk skadet person.

Modellens svikt blir tydelig i saker der den ene forelder har alvorlige psykiske problemer som depressive, narsissistiske og /eller psykopatiske trekk. Trekk som er usynlige for en sakkyndig ved dennes korte observasjoner. I slike saker bidrar modellen kun til å tvinge den normale forelder og barnet inn i et samspill med narsissisten. Modellen bidrar i slike saker kun til å ødelegge både barnet og den normale forelder. Konkrete saker har vist at det spiller ikke noen rolle hvor mange ganger den normale går til sak for å hjelpe barnet, hvor mange sakkyndige som vurderer en sak eller hvor mange ganger man ber barnevernet om hjelp til barnet. Domstoler og fagekspertise har generelt, verken forståelse for denne typen dynamikk eller kunnskap om narsissistisk problematikk. Ofte ender man opp med at både barnevern og en del sakkyndige synes synd på narsissisten og får dennes sympati. I slike saker tar barn alvorlig skade. Det er en form for adferd man ikke kommer i kontakt med i en terapeutisk setting. Narsissister ser ikke på seg selv som syke, tvert imot fremstiller de seg som mer velfungerende enn resten av oss! Ikke rart sakkyndige lar seg manipulere.

Når man så vet at mange sakkyndige ikke har kunnskap om narsissistisk dynamikk og i tillegg er tilbakeholdne med å bruke begrepet grunnet dets stigmatiserende karakter (passer ikke inn i terapeutisk tenkning eller konfliktdempende tiltak) er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det ofte er den narsissistiske forelder som får omsorgen. Modellen ”Konflikt og forsoning” fører til mer konflikt og mindre forsoning i slike saker.

For foreldre i mental balanse synes denne modellen, i følge Rønbeck, å fungerer etter hensikten. Rønbecks vektlegging av å redusere krenkelsen av partene vil antagelig fungere på dette nivået av konflikt fordi man har med foreldre som tenker rasjonelt, som evner kommunisere og som oftest setter barnet foran egne behov. Slike foreldre har ikke narsissistiske sår som hindrer samarbeid.

Den krenkelse mennesker i mental ballanse måtte føle kan bearbeides, fordi deres kognisjon som oftest er rasjonell og ikke preget av egne uløste barndomstraumer. I tilegg er nivået på den krenkelse de opplever av en slik art at den ikke styrer hele deres adferd. Den er mer et utrykk for en sunn selvhevdelse enn en narsissistisk (usunn) selvhevdelse. De forstår at de må snakke sammen for å komme til et kompromiss, de evner sette barnets beste foran egne behov og de bidrar i hovedsak til at barnet får kontakt med den forelder det ikke bor fast med. Det i seg selv bidrar til redusert konflikt. Evnen til å kommunisere rasjonelt bidrar til at barnet til tross for skilsmissen utvikler seg innefor normative rammer.

Det er et tegn på narsissistisk problematikk i de saker der den ene forelder bevisst over lang tid saboterer barnets kontakt med den andre forelder. Skaden oppstår både i at barnets tilknytning til sin far skades, men også ved at deres utvikling av eget Selv skades. Slike barn får en oppfatning av virkeligheten preget av den narsissistiske foreldres behov og ikke egne behov. Modellen tar ikke høyde for slik kunnskap.

Krenkelse handler om narsissistisk sårbarhet. For noen foreldre er det verken mulig å kommunisere, vise evne til mentalisering (empati og innlevelse), forholde seg rasjonelt til virkeligheten eller se barnet som et selvstendig individ. Virkelighetsoppfattelsen styres utelukkende av behovet for egne egosentriske drifter. Rasjonell tenkning blir fraværende. Dette er foreldre med en narsissistisk forstyrrelse. I møte med disse emosjonelle vampyrer kommer denne domsmodellen til kort. Faktisk har konkrete saker vist at bruken av denne modellen har skadet barn for livet ved at verken sakkyndige eller domstolene evner gjennomskue disse manipulative foreldre.

Preget av modellens fokus på nettopp å unngå å krenke den ene forelder, unnlater man gå inn i den problematikk som er skadelig for barnet. På den måten blir modellen en sovepute for sakkyndige og domstolen, men en tragedie for barnet som får ødelagt sitt liv hos den ”perfekte forelder”. Konkrete saker har vist at det nytter ikke å dokumentere narsissistens svikt mot barnet fordi modellen ikke åpner for å forholde seg til de sider av en narsissistisk forelder som kan skade den ballanse modellen prøver skape mellom foreldre. Man prøver i realiteten ballansere 2 størrelser som aldri kan bli like.

Terapeutisk tenkning

Hele tenkningen bak modellen bygger på en terapeutisk tilnærming som fungerer i en klinisk setting men ikke i en narsissistisk dynamikk. Hele modellen ble ”rettet inn mot å bedre foreldrenes mulighet for samarbeid” som Rønbeck selv beskriver det. Den som har opplevd narsissistisk dynamikk vet godt at det ikke er mulig å samarbeide med slike personligheter. Er det en ting som ikke gå er det nettopp å forandre en slik person negative og skadelige adferd ovenfor barnet.

Og han fortsetter ”Gjennom en spesielt tilrettelagt behandlingsform ønsker man å redusere mulighetene for at foreldrenes konflikter skal bli ytterligere tilspisset”. Igjen er språkbruken terapeutisk men ytterst lite egnet i den unormale setting narsissistisk dynamikk egentlig er. Det er ikke mulig å tenke verken logisk eller rasjonelt når man har med narsissister å gjøre. De snakker deg etter munnen mens adferden er stikk motsatt.

For denne modellen synes det viktigere å ”bygge opp under partenes selvfølelse” enn å sette barnet i fokus. Alt synes fokusert på voksenkonflikten uten noen tanke på barnets situasjon. Igjen er tenkningen typisk terapeutisk. Ytterligere terapeutisk blir det når Rønbeck (s.5) skriver : ”I prosjektet ”konflikt og forsoning” er prosessens mål i utgangspunktet ikke å fremføre argumenter for en dom i en bestemt retning. Hensikten er å utrede muligheter for samarbeid og løsninger som foreldrene kan bli enige om”. I en domstol er hele poenget at partene skal fremføre argumenter og beviser for og imot. Dommeren skal dømme ut i fra bevisene, ikke fra synsing og subjektive oppfatninger slik man ser i en terapeutisk setting. Et annet moment som ikke fungerer i praksis er hvordan man skal kunne samarbeide og bli enig med en narsissistisk person?

Modellens fokus på ”Hva man har fått til og ikke det man har mislykkes med” taler ytterligere for en terapeutisk tenkning. Se fremover glem fortiden! Dette fungerer sikkert i en klinisk setting der individet skal finne seg selv. I en relasjon mellom et barn og to foreldre i konflikt kan man ikke overse fortiden og hva man ikke har fått til! Det er nettopp det man ikke får til som skader barnets utvikling. Skal den volden en far har utøvd på mor bli oversett på samarbeidets alter? Skal man se bort i fra overgrep og omsorgsvikt for å bli enige? Modellen tar elementer fra det terapeutiske rom ut i virkelighetens lys uten å reflektere over om disse metoder egner seg i en slik konflikt. Jeg har lyst å nevne en bok som snart kommer ” When the Past Is Always Present: Emotional Traumatization, Causes, and Cures” av Ruden (2019). Forståelsen av traumatiske opplevelser krever nettopp fokus på fortiden. Når man så slik denne modellen legger til grunn over ser den ser man bort i fra hele grunnlaget for konflikten. Hvordan skal man løse en konflikt man nekter forholde seg til?

I en setting av friske mennesker er ikke konflikten så høy som når man er opp imot personlighetsforstyrrede mennesker. Modellen fokuserer så sterkt på å løse konflikten at den fullstendig overser at noen konflikter ikke kan løses. Det synes viktigere at man skal gi hverandre gode bekreftelser enn at man skal forholde seg til konfliktens reelle innhold. Igjen er det den terapeutiske tenkningen som styrer.

Faren er at man i søken etter gode beskrivelser av den andre ender opp med å bli presset inn i den samme ydmykelse modellen så inderlig søker unngå. Hvordan vil en voldsutsatt forelder føle det om den presses inn i et samarbeid med voldsutøver?

En narsissist evner ikke leve seg inn i andres situasjon. De har mer enn nok med sin egen. Deres motiver er så farget av frykten for nye krenkelser at adferden blir rigid. Hvordan samarbeider man med en rigid personlighet? Rønbeck skriver at ”Prosessen er løsningsorientert og fremtidsrettet. Det brukes liten tid til utdyping av konflikttemaene.”! Da blir det et paradoks at det er konflikten man skal løse eller redusere.

Rønbeck innfalsvinkel fremstår som mer teoretisk en praktisk gjennomførbar. I komplekse saker med avansert psykologi, fremstår modellen mer som et utrykk for ønsker og forhåpninger enn som et velfundert fundament for barnets beste. Den er mer fokusert på å spå om fremtiden enn å forholde seg til fortiden faktiske hendelser.

Igjen er det den typiske terapeutiske tenkningen som kommer til syne. I en setting av en domstol, der hele grunnlaget er at dommeren skal vurdere partenes bevisføring, søker denne modellen å redusere betydningen av alle beviser (fortiden) og kun se ”fremover”. En slik utelatelse av vektlegging av fortidens hendelser kan være livsfarlig for en normal forelder. partnerdrap er ingen ukjent hendelse i Norge. I slike saker er det svært ofte nettopp snakk om narsissistisk krenkelse med narsissistisk raseri (drap) som resultat. Denne modellen tar overhodet ikke høyde for en slik dynamikk, dermed blir den livsfarlig når man har med narsissistisk dynamikk å gjøre.

Det burde vært obligatorisk å sjekke foreldre som gang på gang havner i rettssak om barnefordeling. Empiri forteller oss at disse har større belastningsproblemer enn andre, de har lavere terskler for krenkelser enn andre og de har lavere sperrer for å begå alvorlige overgrep når de opplever seg krenket. Hvorfor har ikke de ansvarlige for denne modellen vurdert dette?

Er det rart alvorlige saker blir gjengangere i domstolene? Normale foreldre blir behandlet som umyndiggjorte pasienter, som ikke vet sitt eget beste! Uten kunnskap om og kjennskap til fortidens omsorgsvikt, vold og overgrep (emosjonelle som fysiske) hvordan skal en sakkyndig kunne gi noen råd om fremtiden for et barn midt i en konflikt mellom en normal forelder og en narsissistisk personlighet? Rønbeck skriver videre ”I prosjektet rettes tidsperspektiver fremover, fordi det er tiden som kommer man kan gjøre noe med”! Det har han sikkert rett i, problemet er bare at hva man skal gjøre avgjøres av hendelser i fortiden! Igjen er det den terapeutiske tankegangen som råder. Når dommen har falt er ikke verken den sakkyndige eller dommeren til stede, da må foreldrene fortsette forholde seg til hverandre!

En slik vinkling er ekstremt naivt i en ikke-terapeutisk setting. Spørsmålet man må stille seg er hvordan man kan gjøre noe med fremtiden når man søker overse fortiden? Det er kunnskap om fortiden domstolene skal beslutte ut i fra. Bevisene fra fortiden avgjør fremtiden. Det er ikke noe rart at denne modellen overhodet ikke fungerer når man har med personlighetsforstyrrede mennesker å gjøre. Både ansvarlige fagfolk og domstolene fremviser alvorlig kunnskapsmangel om modellens effekt i møte med det Rønbeck beskriver som foreldre med ”karakterforankrede problemer”, et utrykk som i seg selv viser at han har vansker med å kalle en spade for en spade, helt i tråd med en terapeutisk ikke-stigmatiserende tenkning.

Narsissistisk sårede mennesker tar ikke imot råd om hva som er barnets beste , det ”vet” de mye bedre enn alle andre! Å fortelle en slik person at han/hun kan forbedre seg er en krenkelse i seg selv! Hvordan kan en perfekt person (slik de ser seg selv) forbedre seg? I de tilfeller et barn hos en narsissist har tatt synlig skade så projiseres ansvaret for dette over på den andre partner uansett. På den måten kan narsissistiske mennesker fortsette å leve i sin grandiose virkelighetsboble.

Den sakkyndige og domstolen behandler barnet som et selvstendig individ, for den narsissistiske forelder er barnet en uløselig del av hennes/hans eget Selv. Når man sier barnet ikke har det bra, oppfattes det som om man kritiserer forelderen for ikke ha det bra. Og er det noe en narsissist har, så er det å ha det bra. Noe annet ville være å innrømme at andre har det bedre eller at de ikke er pefekte! Hvis den narsissistiske mor mener hun har det bra, så har barnet det bra, uansett hvor alvorlig situasjonen er for barnet. Tilsvarende vil det være helt umulig for en slik forelder å innrømme at barnet har problemer, det ville være å innrømme at de selv ikke gir en perfekt omsorg. Det finnes ikke en narsissist som vil innrømme en slik defekt, da rakner deres grandiose selvbilde.

Når Rønbeck så skriver at ”Har den ene av dem et problem som påvirker hvordan barnet har det, er det begges begges ansvar å forsøke og avhjelpe dette”. Igjen skisseres en fullstendig umulig konstellasjon. For det første innrømmer aldri en narsissist at de har et problem, derimot er de flinke til å projisere sine egen problemer på andre. Rønbeck ansvarliggjør i realiteten den normale forelder for den andres personlighetsforstyrrelse! Den som har forsøkt å rette på en for barnet negativ adferd ved en narsissist vet godt at det oppfatte som en krenkelse i seg selv.

Friske foreldre som i årevis har prøvd avhjelpe barnet fordi det har problemer hos narsissisten, blir både i barnevern, blant sakkyndige og i domstoler oppfattet som problemskapere! I en narsissistisk setting kan ikke den friske pålegges ansvar for hva narsissisten foretar seg som skader barnet. Empiri har vist at hele systemet motarbeider den som prøver hjelpe slike barn.

Som Rønbeck skriver ”Det er solid rettspraksis for att det knapt er mulig og slett ikke ønskelig å få en dom som utelukker barnet fra den ene av foreldrene”. Men når domstolene gang på gang nettopp gir omsorgen til en narsissistisk forelder er det nettopp det som skjer, barnet sendes til den som bevist hindrer det i kontakt med den andre forelder! Det er ikke samsvar mellom sakkyndiges teori og deres handlinger. I mangel av kvalitetssikring av dommer og sakkyndige uttalelser skjer slike overgrep med systemets velsignelse.

Modellen blir i saker med narsissistisk dynamikk et alibi for både sakkyndige og domstolene for at de har gjort sitt, uten at man evner se at man i realiteten bidrar til å ødelegge barns mulighet til en god utvikling og tilknytning. Det synes viktigere å beholde modellens struktur, enn å se at den ikke passer i de mest komplekse saker.

Tilknytning

I de tilfeller der man til slutt ser at modellen ikke fungerer og overlater til domstolen å fatte en beslutning, kan man være ganske sikker på at domstolen lar den narsissistiske forelder få omsorgen for barnet. Begreper som status quo og tilknytning brukes uten at man forstår innholdet i begrepene. Man tror feilaktig at tiden et barn bor med en forelder er et utrykk for styrken på tilknytningen og overser at tilknytning ikke er et kvantitativt begrep, men et kvalitativt begrep.

I boken ”Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse” s.288 skriver Moe & al. (2010): ”Tilknytning er et kvalitativt begrep i den forstand at det er en grunnantagelse at alle barn knytter seg til sine foreldre eller omsorgspersoner. Det gir derfor ikke mening å snakke om sterk eller svak tilknytning, eller mengden av tilknytning hos et barn, men i steden snakke om ulike kvaliteter av tilknytning.”

Nøyaktig det same skriver Broberg & al. 2008 s. 167 i boken “Anknytningsteori” : ”Det faktum at det er forekomsten av jevn fysisk kontakt mellom barn og forelder som avgjør om tilknytningen vil utvikles, innebærer jo at et spedbarn også knytter seg til en mishandlende og omsorg- sviktende forelder. Det er bare barn som har gått fra ”favn til favn”, uten å ha oppholdt seg i samme favn tilstrekkelig lenge, som ikke utvikler en tilknytningsrelasjon. At et barn er tilknyttet til sine foreldre er derfor ikke noe bevis på at barn og foreldre har det bra sammen, og kan derfor ikke alene utgjøre noe argument for at barnet ikke skal flyttes om omsorgsvikten er tydelig.”

Broberg & al. (2008:17-18) skriver også I boken “Anknytning i praktiken” følgende: ”Tilknytning ligner pregning hos dyrearter på den måten at den skjer automatisk, instinktivt, på basis av fysisk kontakt mellom spedbarn og omsorgsperson. Spedbarn kan altså, normalt sett, ikke la være å bli knyttet til sin omsorgsperson uansett dennes kvalitet. Det faktum at et barn har knyttet seg til sin forelder sier derfor, i motsetning til hva som iblant hevdes, ikke noe om omsorgens kvalitet. Kvaliteten på tilknytningen, og konsekvensen for den fortsatte tilknytning varierer derimot kraftig avhengig av hvor lydhør og samstemt det følelsesmessige samspillet mellom barnet og dets omsorgsperson er.”

Det har derfor ingen mening å snakke om hvor sterk en tilknytning er, men heller snakke om ulike kvaliteter på tilknytningen. Er det noe narsissistiske foreldre mangler så er det evne til å være lydhøre for barnas behov. Deres behov er og blir deres egne egosentriske behov for selvbekreftelse, en bekreftelse de aldri fikk når de skulle fått den og som de bruker barnet som et redskap for å få resten av livet. De speiler seg i barnets prestasjoner og frarøver således barnet opplevelsen av egen mestring. ”Grunne til at min sønn lyktes var min innsats!” … ”Skryt mitt barn får skyldes meg”!

Den ungdom som gjennom sin naturlige utvikling søker løsrive seg fra en slik forelder vil raskt finne ut at de ikke har verdi annet enn som narsissistisk sypply! Et barn kan bo lenge med en psykopat uten at det gir en kvalitativt god tiknytning. I denne modellen derimot tar man ikke høyde for denne problematikk. Alle barn knytter seg til sin omsorgsperson, men kvaliteten på denne tilknytning varierer uavhengig av tid. Det er omsorgspersonens lydhørhet og evne til mentalisering med barnet som avgjør kvaliteten på denne tilknytningen.

Det er meg bekjent ikke gjort noen vitenskapelig vurdering av denne modellen i saker der man har med narsissistisk dynamikk eller i saker som virkelig er psykologisk komplekse. En rekke saker viser at modellen svikter i slike saker. Rønbeck skriver selv at denne typen saker preges av foreldre med ”karakterforankrede problemer” eller hva man i dag kaller personlighets-forstyrrelser. Modellens fokus på løsning som kan romme begge foreldres perspektiv og samtidig bli en god løsning for barnet, gjør at barnet og den normale forelder, tvinges inn i destruktive rammer.

I saker der en av foreldrene skaper narsissistisk dynamikk er det ikke mulig å få til løsninger som er til det beste for barnet, ja det er ingen mulighet til å få til løsning i det hele tatt. Slike foreldre kan under hovedforhandlinger gå med på avtaler som tilsynelatende ganger barnet, men så fort hovedforhandlingen er over saboteres slike avtaler. Konkrete saker har vist at avtaler er brutt bare timer etter at de var inngått!

Dette er typisk for denne dynamikk. Dommere og sakkyndige snakkes etter munnen og narsissisten fremstår som utilforlatelig. Modellen legger opp til at begge foreldre skal bevare sin ”verdighet”, noe som fungerer med foreldre i emosjonell balanse, men som overhodet ikke fungerer i narsissistisk dynamikk, fordi en narsissist overhodet ikke har noe å forhandle om, de har en sykelig grandios verdighet. Deres lave terskler for krenkelser styrer deres adferd. Konkrete saker har vist at det er narsissisten som får omsorgen for barnet fordi verken sakkyndige eller dommere evner forstå den narsissistiske dynamikk.

I en konkret sak ble det inngått enighet om at saken skulle stoppes nettopp for at partene i noen måneder skulle få veiledning fra en psykolog. Veiledningen skulle bla. hjelpe den narsissistiske mor med hennes lave terskler for krenkelser og at mor skulle få la barnet ringe sin far uten at mor avlyttet eller avbrøt samtalen samt la barnet få samvær. Hun skulle også arbeide med å slutte utsette barnet for emosjonelle trusler om å begå selvmord om barnet ikke sa til den sakkyndige det mor ville hun skulle si! Avtalen som var inngått under hovedforhandling skulle undertegnes på første møte hos psykologen uken etter grunnet manglende skriver i retten. Mor nektet da undertegne avtalen og dermed var den brutt! Bare det at den sakkyndige aksepterte et slikt oppdrag, viser at psykologers kunnskap om narsissistisk dynamikk er svært mangelfull.

Å forandre den lave terskelen for krenkelser hos narsissister, blir det samme som å skifte grunnmuren på et hus uten å berøre huset! Deres ekstreme sårbarhet for krenkelse er en så fundamental del av deres personlighet at den ikke kan forbedres uten at man også må bygge om hele deres hjernestruktur. For å bruke en beskrivelse fra professor Frode Thuen: ”De mest fastlåste sakene handler ofte om mennesker med personlighetsforstyrrelser. I konflitene som er fastlåste og uforsonlige handler det ofte om personlighets svikt. Noen mennesker er skrudd sammen på en uheldig måte”!

Psykologer med sin terapeutiske tenkning evner ikke se at den aggressive ofte er den beste forelder, mens den rolige er narsissisten (i offentlig lys). De misstolker den frustrerte forelders adferd som aggresjon, og ser ikke narsissistens hånflir over å ha lurt den sakkyndige trill rundt. Virkeligheten blir snudd på hodet. I en terapeutisk setting bety ikke det stort, i en barnefordelingsak kan det være forskjellen mellom liv og død for et barn.

En narsissistisk person overholder ikke avtaler, de inngår ikke kompromisser og de evner ikke kommunisere. I en slik setting kommer ”Konflikt og forsoning” til kort. En narsissists manglende evne til mentalisering gjør at de ikke evner sette seg inn i verken barnets eller den andre forelders situasjon eller opplevelse av konflikten. Det eneste de forstår er det som truer deres egen oppblåste grandiositet, et utrykk for den lave terskel for krenkelse. For dem handler det ikke om rettferdighet, men å dekke misunnelsens behov. Det handler ikke om kompromiss, men utløp for et hat som projiseres over på den andre forelder.

Hatet fra hva deres egne foreldre utsatte dem for, kombinert med fundamentale udekte behov for erkjennelse og bekreftelse av eget Selv, ligger bak. Den som har levd med en narsissistisk person har opplevd hvor utømmelig behovet for bekreftelse er. Hate sine egne foreldre som de er avhengige av kan de ikke, like lite som et barn av en narsissistisk forelder kan hate sin egen forelder. Dynamikken er slik at barn i slike situasjoner gjøres emosjonelt avhengige av forelderen slik at de ikke utgjør noen trussel mot deres selvbilde. Slike barn vokser opp med en betinget kjærlighet, der barnet har verdi utfra den narsissistiske forelders nytteverdi. I realiteten vokser slike barn opp med et alvorlig underskudd av bekreftelse på eget selv, egen fungering og egen betydning. Slik går narsissistisk problematikk i sosial arv.

Gjennom splitting fremstiller de seg selv som den perfekte forelder ovenfor omgivelsene, for barnet fremstår de med sine nevrotiske bekymringer og uløste emosjonelle konflikter og behov. Slik ustabilitet er det umulig for et barn å forholde seg til, dermed danner barnet tidlig sine egen avvikende psykologiske strategier for å overleve emosjonelt. Slike barn blir ødelagt emosjonelt, de utsettes for et stress som kan påføre diabetes og alvorlig stress, angst og depressive lidelser. Slike barn lider i det stille fordi de kan tilsynelatende fungere bra i noen settinger borte fra forelderen (skole, idrett,), mens de i narsissistens nærvær må dekke narsissistens udekte behov.

Det skjer en rolleombytting barnet ikke er modent for å takle. Slike barn vil selv søke resten av livet etter bekreftelsen på seg selv. Barnevern som bringes inn i slike settinger, ser ikke annet enn den narsissistiske forelder vil de skal se, nemlig deres kunstige grandiose omsorgsevne! Og slik barneombudet, riksrevisjonen og faglitteratur for lengst har dokumentert, så mangler barnevernet vesentlig kunnskap om slike komplekse forhold! I 2009 rettet riksrevisjonen flengende kritikk av barnevernet og kalte det en systemkrise.

Konkrete saker har vist at barnevernet beskytter narsissisten fremfor barnet. Barn som har beskrevet seksuelle overgrep i slike relasjoner er blitt tatt under behandling av barnevernet slik at deres beskrivelser skal elimineres. Selv etter at barn i dommeravhør har beskrevet overgrep fra slike miljøer, har barnevernet i ettertid presset barnet til å si at det ikke har skjed! Dette er godt dokumentert. Narsissisten som er en slik prektig person kan ikke ha gjort noe slikt! I steden for å klandre den voksen for ovegrep, klandrer barnevernet barnet for å ha avslørt slik barnemishandling! Er det rart barn tar skade?

I Moe & al. s.370 skriver da også spesialist i klinisk psykologi dr.philos Turid Suzanne Berg-Nielsen at: ” Det er lite kunnskap om personlighetsforstyrrelser i samfunnet generelt, også i barnevernet og spesialhelsetjenesten for barn. Barn av disse foreldre blir derfor oversett inntil deres psykososiale symptomer har utviklet seg til å bli så graverende at andre voksene slår alarm. Desverre kan det ha gått mange år, og skjevutviklingen er vanskeligere å modifisere.” I kokrete saker har slike barn grunnet det enorme stresset de utsettes for, utviklet diabetes 2, en varig imunsvikttilstand de må leve med resten av livet.

Øyvind Kvello skriver i samme bok (s.516) at “Barnevernets ansatte har jevnt over et stykke igjen for å jobbe etter tilstrekkelig definerte faglige standarder og derved en redusering av personlige standarder, intuisjon, synsing og tilfeldigheter.” Kvello har bred erfaring med utredning i barnevernsaker. I hans bok “Utredning av adferdsvansker omsorgsvikt og mishandling” gir han også beskrivelsen (s.240) så typisk for denne type dynamikk at “.. det ofte er symptomlidelser som deprsjon og angst som er synlig mens den mer grunnleggende og underliggende personlighetsforstyrrelsen ikke oppdages.”

Å tvinge gjennom denne modellen når man har med narsissistisk dynamikk medfører at barnet gjennom sosial arv utvikler de samme negative trekk. Manglende kunnskap om denne dynamikk har i konkrete saker ført til at den narsissistiske forelder har kunnet sabotere sommerferier, samvær og kontakt barnet skulle hatt med den andre forelder, uten at det får noen konsekvens for narsissisten! For domstolene som benytter modellen har det vært viktigere å følge modellen enn å se om den bidrar til noe positivt for barnet.

Problemet med domstolene er jo at de aldri går inn å ser om den avgjørelsen de tok faktisk var til barnets beste, det foreligger ingen kvalitetsvurdering eller vitenskapelig basert analyse av metodebruk. Isteden har de en overdreven tro på egen ufeilbarlighet slik det kommer til syne gjennom gjentatte rettssaker, der etterfølgende rett uten forbehold legger foregående rettsavgjørelse til grunn som korrekt. Dette kommer til syne gjennom lagmannsrettens utsagn om at ”Det skal mer til for å vinne frem i etterfølgende rett enn i den første” uten at man tar høyde for om den første avgjørelse faktisk var til barnets beste. I konkrete saker har vi eksempler på at den narsissistiske mor har truet barnet med å begå selvmord om det ikke sier at det vil bo med henne. Så snart dommen var forkynt om at barnet skulle bo med narsissisten nektet barnet selv å bo der og flyttet til sin far!

Når lagmannsretten så begrunner en slik ufeilbarlighetsholdning med behovet for ro rundt rettsavgjørelser er vi tilbake i modellens grunntanke om å redusere konflikt mellom foreldrene. Dessverre bidrar dette i slike saker kun til å heve konfliktnivået mellom foreldre og for barnet.

Domstolenes tro på at slike mennesker kan komme ut av krenkelsesspiralen viser en total mangel på kunnskap om narsissistisk dynamikk. Det er ikke mulig for en narsissist å reparere den lave terskel for krenkelser, det kritiske tidspunktet i utviklingen ble lukket i tidlig barndom og kan ikke åpnes igjen. Helbredelse av denne sykelige krenkbarhet er også løsningen på psykopatens problem og vil utvilsomt ha gitt nobelspris i medisin!

Det er med undring jeg registrerer at de ansvarlige for denne modellen ikke har vurdert denne fundamentale svakhet i modellen, men fortsetter fremstille den som et verktøy til alle barns beste. Sannheten er at i de saker der man virkelig trenger avansert psykologisk kunnskap, der svikter ekspertisen og domstolene fullstendig. I saker der kompleksiteten er lav, fungerer tilsynelatende modellen, men der trenger man heller ikke psykologisk spesialkunnskap! I de saker der virkeligheten ikke passer inn i modellen, da velger man heller modellen.

Både domstoler og sakkyndige har en plikt til å påse at en sak er så godt opplyst som mulig. Dessverre avviser domstolene konkrete bevist på slik narsissistisk adferd, fordi modellen ikke tillater ført bevis for det som kan rokke ved modellen hovedbudskap, nemlig behovet for redusert konflikt. I de tilfeller der det er fremlagt klare bevis på hvordan narsissisten skader barna og øker konflikt blir dette oversett av domstolene fordi det kan skape ”konflikt”! Modellen synes være for de voksne og ikke for barnets beste. Den tar for mye hensyn til konflikten og for lite hensyn til barnets beste. Det blir viktigere å ”redusere konflikt”, enn å se hva som er til barnets beste. Den terapeutiske tenkning dette representerer bidrar til å ødelegge barn i disse mest kompliserte saker.

Modellen synes glemme barnets beste i en naiv tro på at bare voksenkonflikten dempes, får barnet det bedre. Narsissistisk dynamikk kan verken dempes eller helbredes, den enste måten å hjelpe barnet på er å flytte det til den normale av foreldrene. Dessverre utgjør det en ekstrem ”krenkelse” av den narsissistiske forelder! Dermed blir modellen en tvangstrøye som tjener narsissistens sak og ikke barnets sak.