2 typer depresjon
Melankolsk og Narsissistisk

av Rune Fardal
15.06.2011
oppdatert 31.12.2012

Alice Miller er en kjent sveitsisk psykoanalytiker som har skrevet flere bøker om narsissistisk problematikk. I en artikkel fra 1979 beskriver hun flere likhetstrekk mellom visse typer depresjon og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. "What is described as depression, and experienced as emptiness, futility, fear of impoverishment, and loneliness, is frequently recognizable as the tradgedy of loss of Self or alienation of Self, which is seen regularly in our generation and society."

Cathexis defineres som : fokusering av emosjonel energi på et objekt eller en ide. Sagt på en annen måte, man investerer ikke i seg selv, men i et ytre objekt eller ide. Man investerer i en objeket-representasjon, en ide om objektet. I følge Kohut (1971) er et objekt "narcissistically cathected" når vi ikke opplever det som et senter for sin egen aktivitet, men som en del av oss selv! Altså som en del av vår egen selv-represenatsjon. I mangel av eget Selv, eller troen på eget Selv, investerer en del narsissistiske mennesker i et ytre objekt (gjelder særlig covert narsissisme) og speiler seg så i glansen av dette objekt! Objektet kan være et barn med fine klær, alltid punktlig til skolen, alltid fremstår som gjort hjemmelekser (som narsissisten har gjort) osv. Skryt barnet får tolkes av narsissisten som skryt av narsissisten... "Og jeg er barnets mor/far!" Denne overføring av deler av eget selv til en objekt-represenatsjon kalles projektiv identifikasjon. Den narsissistiske forelder soler seg i glansen barnet mottar, men oppfatter både barnet og omgivelsenes skryt av det, som en anerkjennelse av seg selv . Slike barn blir "usynlige barn", defensive med en utrygg/angstfylt tilknytning og utsatt for betinget kjærlighet.

Det som gjør dette så komplisert å avsløre, er at skillet mellom normales stolthet på vegne av barnet og narsissistens behov for barnet, er vanskelig å se. Adferden kan utad fremstå lik, men motivet for den er forskjellig. Det merker barnet, men ikke omgivelsene som observerer. Skillet kommer imidlertid tilsyne når barnet står i fare for å bli skillt fra en slik narsissistisk mor eller far. Det narsissistiske raseri som avspeiler seg avslører narsissistens avhengighet av sitt objekt. Ikke for objektets del, men for sin egen del. Mens normale vil barnets beste, vil narsissister sitt eget egos beste! Ikke alltid like lett å skille på for omgivelsene.

Slike mødres/fedres ofte overdrene "kjærlighet" kan ved en enkle observasjon fremstå som "kjærlig", men er en betinget kunstig overdrevet parasittisk adferd. Et skuespill for omgivelsene, som i filmen Herkules (Disney): "I haven't seen this much love in a room since Narcissus discovered himself"! Dette merker barnet. Det er ingen plass til barnets følelser, alt som betyr noe er den voksnes følelser! Her er det visse typer depresjoner kommer inn. Det som kan se ut som depresjon og ofte diagnostiseres som det, er en narsissitisk forstyrrelse. En forstyrrelse av Selvet. Hvordan skal en covert narsissist forklare at de ikke strekker til? Jo, få seg en diagnose av "moderat depresjon", de inntar offerrollen. Da forstår omgivelsene hvorfor de ikke kan arbeide, hvorfor de ikke kan studere, hvorfor det er synd på dem....! Offer rollen stemmer med de tidlige traumer, heller kjent men negativt, enn ukjent og positivt! Slike personer skaper de samme destruktive rammer de selv vokste opp under.

Depresjon kan defineres som en grunnleggende affektiv tilstand som strekker seg fra relativt akseptable og gjennomsiktige dysforiske ytre livsopplevelser til alvorlige og kroniske forstyrrelser som kan innvolvere alvorlige virkelighetsforstyrrelser (Blatt 2004:29). Depresjon er et forsvar mot indre og ytre negative påvirkninger. Det er beskrevet 2 hovedtyper av depresjon, den vi ser hos normale mennesker og den vi ser hos narsissistisk forstyrrede mennesker.De konkrete symptomer fremstår som fenotypisk like, men deres årsak er fundamentalt forskjellig. Vi snakker om introjektiv/melankolsk og anaklitisk/narsissistisk/avhengig depresjon.

Depresjon kan være forårsaket av forhold knyttet til indre forhold; ens biologi (kroppens kjemi og hjernens funksjon), genetikk (arvelighet), medisinske tilstander (fysiske problemer, sykdom, etc.) eller ytre forhold; miljø (stress, traumer, etc.),


Introjektiv (melankolsk, selv-kritisk) depresjon kjennetegnes ved straffende, hard selvkritikk, selv-hat, klandring og skyld. Intens involvering i aktiviteter beregnet for å kompensere for følelse av underlegenhet, verdiløshet og skyld (Blatt & Shichman, 1983). Overdrevne idealer, et hardt superego (moralvokter) og en konstant behov for å fremstå og mestre, er assosiert med skyld og skam over ikke å ha levet opp til de forventningene som avspeiler internalisering av verdier eller holdninger av hardt fordømmende og kritiske foreldrefigurer. Innsats er så fokusert på bekreftelse og kompensering for følelser av å svikte og mislykkes at evnen til trivsel er svekket.(Blatt 2004:32).

Introjektiv deprejson, sammenlignet med anaklitisk depresjon innvolverer et høyere nivå av psykologisk utvikling med en større evne til internalisering. Hovedforsvaret er ikke den anaklitiske benektelse, men identifikasjon med aggressor, med en evne til å påta seg ansvar og skam samt være hard og kritisk mot eget selv (Blatt 2004:33) Mellommenneskelige forhold er ofte intenst ambivalente, fjerne og reserverte. Introjektiv depresjon er en type depresjon der pasienten først og fremst er opptatt av spørsmål om prestasjon, selv-definisjon, selvstendighet og egenverd. Begrepet tilsvarer depresjon dominert av jakten på et mål. Det depressive fokus er rettet innover mot egen tilkortkommenhet, eget sviktende selv. Selv-kritiske kvinner vil oftere fremvise maciavelliske holdninger og bruke manipulative midler for å nå deres mål i mange typer relasjoner.


Siden symptombildet er svært likt kan den setting oppstå at en part ved en skilsmisse kan hevde seg trakassert av den andre, fremviser sin "depresjon" og bli trodd på det. Det gir utelling med barn og trygd! Problemet er at denne depresjon ikke nødvendigvis handler om relasjonen til partner, men kan være et utslag av personens opplevelser i oppvekst, slik at den depressive lidelse skyldes konflikter med eget ødelagte selv! Når så parforholdet ryker ja så utløses også den indre konflikt, der personen vil oppleve å "ikke få til noe", men ikke grunnet partner, men forankret i et negativt selvbilde hvis opprinnelse ligger i traumer fra egen barndom!

Her er det viktig å ha kjennskap til at det er to ulike typer narsissistisk forstyrrelser, den utadvendte, exhibisjonistiske typen "overt", og den mer innadvendte, sky, mer sosialt reserverte typen "covert" :


La oss ta et eksempel på denne typen dynamikk med en covert narsissistisk personlighet som klart er den mest komplekse og som utad virker sky og sosialt tilbaketrukket og hvis grandiositet ligger i fantasien :

Partene traff hverandre da hun gikk til psykiater for å bearbeide traumatiske barndomsopplevelser relastert til sin aggresive, alkoholiserte far. Hennes mor var lite tilgjenglig i oppveksten, grunnet arbeide. Gennom flere års samliv opplever han hennes som svært emosjonelt ustabil, med stort behov for bekreftelse og omsorg, vansker med å fatte beslutninger, utpreget projiserende, anklagende det ene øyeblikket for så i neste å skrive et brev til ham der hun idealiserte ham. Hun fikk psykofarmaka mot "moderat depresjon". Etter 9 år orker ikke han mer og tar ut skilsmisse. Samtidig som hun prøver kaste hans nye kjærste ut av Norge for å få ham tilbake, går hun til sin lege og forteller at han er en psykopat! Da starter et helvete. De to barna bor med hver sin foreldre. Gjentatte ganger går hun til sak for omsorgen for det andre. Gjennom løgner vinner hun frem. Etter noen år nekter barnet bo med sin mor og flytter tilbake til sin far. Det andre blir boende og utvikler diabetes1, et utslag av kronisk stress fra sin mor. Seksuelle overgrep fra stefar, utallige voldsepisoder, polit, barnevern med klippekort, BUP. Det ene avløser det andre . 14 rettsaker, årelang sabotering av samvær er resultatet. Hun går fremdeles på antidepresiver. I alle disse år beskriver hun seg selv med omsorgsevne langt over gjennomsnitt. Samtidig er hun trygdet for "moderat depressiv lidelse"! Ingen steder beskriver hun de melankolske sider så typisk for vanlig deprejson. Alle steder hun beskirver seg selv handler det om grandiositet, meget velfungerende, ingen problemer på noe felt. Den ene selvmotsigelsen følger den andre. Mens hun mottar en lav trygd påstår hun at hun tjenet over 20.000 i måneden. I det ene øyeblikket påstår hun at hun er frisk, det neste syk, han må ta hensyn må vite. I det ene øyeblikket påstår hun at hun forsørget partene i samlivet, i det neste at hun ikke har hatt inntekt. I det ene øyeblikket påstår hun at han bryter avtaler, i det neste saboterer hun sommerferier årlig for barnet samvær med sin far. Ansvaret for konflikten projiseres over på hennes ex, selvinsikt og eget bidrag til konflikten er fullstendig fraværende. Til slutt idømmes hun tvangsbot. Gjenom å true barnet til å frykte sin far "vil ikke barnet på samvær", påstår mor. Samtidig forteller barnet gråtende til en av de utallige sakkyndige at det savner sin far! Retten finner hun slipper betale tvansgbot fordi "barnet ikke vil" til far (for det har mor påstått). Retten nekter snakke med barnet. All kontakt mellom far og det yngste barnet opphører. Mor går til sak for å sette samvær til null for å slippe tvangsbot. Utallige rettsaker og årtier med konflikt viser mors bitterhet, misunnelse, ønske om hevn, helt i tråd med en narsissistisk anaklitisk depresjon. Ikke noe sted beskrives en depressiv adferd knyttet til selvet, allt er knyttet til relasjoner med andre. Dette er den typiske narsissistiske "depresjon", der misunnelse, hat og ønske om hevn preger mors adferd. Skadet av traumer i tidlig barndom blir arbeidsmodeller fra barndommens relasjoner tatt i bruk mot barnas far. Hun henger fast i barndommens tapsopplevelse. Fars krav om skilsmiisse gjenoppkleviver tapsopplevelsen, den blir uoverkomelig. Som hun selv skriver i brev til far "Hvorfor kan ikke jeg fortjene bli lykkelig"... samtidig ødelgger hun sine barns barndom gjenom ekstreme konflikter. Barnevern, sakkyndige og dommere, ser ikke noe som helst annet enn legens beskrivelse av "moderat depressiv lidelse".... så mye for fagkunnskap!

Anaklitisk (eller avhengig/narsissistisk) depresjon er karakterisert ved en dysforisk (angstpreget, depressiv, urolig) stemning fra følelse av ikke bli elsket, uønsket, neglisjert og forlatt. Anaclitic er relatert til forhold som er preget av sterke avhengighet av én person, mao tapsopplevelser. I motsetning til den mer melankolske introjektive depresjon er her promlemfokuset rettet utover, mot nære objektrelasjoner som sviktet. De fikk ikke dekket sitt behov for kjærlighet, bekreftelse fra viktige omsorgspersoner. Den depressive handler nå ikke i så stor grad om egen selv-svikt, men om objekt-svikt.

Individet fremviser en barnslig avhengighet, har lave frustrasjonsterskler, og ønske om å bli matet, stelt med på en direkte og umiddelbar måte. Det ligner på behov spedbarn søker dekket. Tidlige forstyrrelser i omsorgsforhold som består av tap, inkonsistens og overbeskyttelse, fører til overdreven frykt for tap av kjærlighet, ensomhet og fattigdom (Blatt, 2004:30). Den avhengige typen av depresjon blir ofte oversett ved vurderung av deprejson fodi trekkene ofte assosieres med klinisk melankolsk depresjon, slik at tap av selv-følelse og skyld ikke blir oppdaget (Blatt 1974, 1991, 1998) (Blatt 2004:47).

"Anaklitisk depresjon, depresjonstilstand hos spedbarn som skilles fra sin omsorgsperson, f.eks. moren, over flere måneder uten at en annen person barnet er knyttet til, f.eks. faren, overtar omsorgen. Tilstanden ble først beskrevet av den amerikanske psykoanalytikeren René Spitz (1887–1974) i 1946 hos barn i 6–8-månedersalderen som ble forlatt av sin mor og vokste opp på barnehjem uten tilstrekkelig alternativ omsorg. Etter en protestfase som var dominert av uro, gråt, spiseproblemer, forstyrret søvn og fortvilelse, gikk barna inn i en tilstand som var kjennetegnet av fjernhet, manglende reaksjon på omgivelsene og vanskeligheter med å etablere kontakt med andre." (Malt, i Store Norske leksikon, 2012)

Denne typen depresjon er ofte knyttet til barnets reaksjoner på narsissistiske sår, tap av kjærlighet og frykten for ensomhet og sult (Abraham 1911/1927, 1924/1949, Deutch 1933, Freud 1917/1957e, Jacobsen 1971, Rado 1928, Weiss 1944) (Blatt 2004:30)

Den greske termen anaclitas, betyr å støtte seg på eller være avhengig av og er relatert til en relasjon i motsetning til den melankolske depressive reaksjon. Denne typen depresjon kommer av tidlige forstyrresler i den grunnleggende relasjon til primæromsorgspersonene og kan skilles fra en introjektiv depresjon som kommer av en hard, straffende, kompromisløs deterministisk og kritisk superego som skaper intense følelser av underlegenhet, verdiløshet, skyld og et ønske om autonemi (Cameron 1963, Jacobsen 1966) (Blatt 2004:29).

The concept of anaclitic depression was introduced in 1946 by psychiatrist René Spitz to refer to children who became depressed after being separated from their mothers for a period of three months or longer during the second six months of life. Since these children had no one to "lean on" for the nurturance they required, Spitz coined the term anaclitic (leaning upon) depression to identify their condition. Without an adquate mother substitute, the children exhibited a number of physical and psychological symptoms. They were socially withdrawn and suffered from weight loss, sleeplessness, retarded psychomotor development, and a greater-than-average incidence of physical illness. After three months, some developed physical rigidity.

In those children who were reunited with their mothers within six months, the condition was completely reversed, and they were restored to normal emotional health. However, children who continued without adequate mothering did not improve, eventually exhibiting further signs of deterioration, including agitation, mental retardation, or lethargy. In the most extreme cases, their depressed state led to death from marasmus, a condition in which a child wastes away from starvation. The clinical recognition of anaclitic depression as a reaction to maternal separation helped stimulate interest in mothering as an important behavioral and developmental factor in infants. (http://www.healthline.com)

Den grunleggende følelsen i anaklitisk depresjon er hjelpesløshet, svakhet, tomhet samt være uelsket. Intense ønsker om å bli tatt vare på og stelt med, hjulpet og beskyttet skjer gjennom utrykk for kjærlighet, for sult, vansker med å tollerere forsinkelser og utsettelser og en desperat søken etter alternative kilder for tilfredstillelse og trygghet. (Lewin 1950, Rado 1928) (Blatt 2004:31)

Arieti og Bemporad (1978, 1980) skilte mellom "dominant-andre" og en "dominant-mål" type av depresjon. Beck (1983) skilte mellom "sociotropic" og en "autonomous" type av depresjon. Tilsvarende har en rekke andre forskere på bakgrunn av ulike teoretiske retninger skilt mellom en deprejson bassert på mellomenneskelige relasjoner og en depresjon bassert på forstyrrelser i selv-følelsen (Blatt 2004:34). Subjekt-forstyrrelser kontra objekt-forstyrrelser.

Ved anaklitsik depresjon vil frykten for tap av omsorg og støtte være den største bekymring. Morsfiguren er generellt utilgjengelig eller bruker sin kjærlighet og omsorg som en måte å kontrollere barna på. Enten gjenom fravær av kjærlighet eller gjennom overdrevet kjærlighet. Avhengigheten og usikkerheten generert av morens fravær eller overdrevne tilstedeværelse gjør det vanskelig for barnet å utvikle en stabil representasjon av moren som omsorgsperson eller gjennom selvet være i stand til å fungere uten moren (autonomi). (Blatt 2004:224).

Regressional techniques revealed that anaclitic depression was predicted by preoccupied attachment (seeking others' acceptance to bolster low self-worth), with socially prescribed perfectionism (striving to meet the high standards of others) partially mediating the relationship. Introjective depression was predicted by fearful-avoidant attachment (low self-worth and expectations of rejection), with self-oriented perfectionism (self-imposed unrealistic standards) acting as a partial mediator (Reis, Grenyer 2002, Pathways to anaclitic and introjective depression.)

Under andre verdenskrig var det en rekke barn som ble skilt fra sine mødre. Man la merke til at disse barna ble deprimert etter å ha gått gjennom flere stadier av sorg. Først ropte barna iherdig for sine mødre. Så ble barna ble svært opphisset. Etterpå ble de fortvilet og stille. Til slutt ble de veldig tilbaketrukket. Denne alvorlige reaksjon på å miste sine mødre ble kjent som anaclitic depresjon.

Hypomanisk reaksjon (lettere form for mani) kan oppstå i begge typer depresjon. I anaklitisk depresjon vil hypomani ta form av intens søk etter og klenging til et objekt-relasjon (et forhold), mens i introjektiv depresjon vil det ta form av overdrevet forsøk på å demonstrere styrke, materialle vellykkethet, kraft, ytre atraktivitet, intelektuell kapasitet eller kreativitet som en måte å søke anerkjennelse og unngå kritikk og straff. (Blatt 2004:33).

Riley og McCrane (1990) fant at anaklitisk depreimerte pasienter ikke typisk var selvreflekterte, særlig når det gjaldt affektive opplevelser, men i steden utrykte sin depresjon gjennom somatiske plager ved å søke trøst og støtte hos terapeuten. Igjen ser vi at fokus er subjekt/objekt relatert. Fordi avhengighet (objektrelasjon) har vært en relativt oversett men viktig atypisk dimmensjon ved depresjon, er det relativt få kliniske rapporter i litteraturen. Først i de senere år har empiriske undersøkelser begynt undersøke og forstå denne typen depresjoner. (Blatt 2004:56).

Dette er svært viktig kunnskap, fordi i parforhold som splittes, vil en slik depressiv person kunne anklage partner for sin tilstand, mens den egentlig har sitt utgangspunkt i dennes egen barndomstraumer og omsorgsvikt. Utad er symptomene til forveksling like. Man observerer en form for nedstemthet, tilbaketrukkethet som til forveksling ligner på depresjon.

Depresjon kan være en relativt riktig respons til en adekvat vurdering av virkeligheten, eller den kan baseres på alvorlig realitetsbrist (Blatt 1974). Skillet mellom to primære typer av livsopplevelser som definerer 2 hovedtyper av depresjon står i kontrast til de vanlige forsøk på å skille mellom typer av depresjon basert på symptomatiske utrykk, inkludert forskjellen mellom psykotisk og neurotisk, endogen og exogene, primær eller sekundær, alvorlig eller mindre alvorlig, unipolar eller bipolar og melankoli og andre depressive forstyrrelser. Grunnet den bemerkelsesverdige hetrogenitet av symptomer i både ikke-klinisk og kliniske eksempler, er de fleste av disse forsøk på å skille depresjonstyper på bakgrunn av symptomer relaitvt lite velykkede (Blatt, 2004:30). Når symptomene på to ulike årsaker fremstår like, er de svært vanskelige å skille.

En del fagfolk misforstår denne tomme, sky og defensive personlighet som en depressiv personlighet. Ofte er det noe mer enn depresjon. Det kompliserte er at noen depresjoner handler om for små psykiske ressurser i forhold til ytre påkjenninger, mens i andre tilfeller, med de samme symptomer, handler det om forsvar mot et fragmentert Selv!
Stikkordene blir intrapersonlig kontra interpersonlige forhold.



Mendelson (1960) pekte på behovet for en bred begrepsforståelse av depresjon som kan integrere de ulike observasjoner og teorier og tydeliggjøre det brede spekter av fenomenene kalt depresjon.
- Mens vanlig deprimerte (melankolske) fremviser et negativt selvbilde (jeg duger ikke), fremviser den avhengige/narsissisten sin grandiositet (jeg duger meget godt).
- Mens den virkelig deprimerte anklager seg selv (jeg mestrer ikke), anklager narsissisten alle andre (projeksjon- dere mestrer ikke).
- Mens den deprimerte vender aggresjonen mot seg selv (jeg vil dø), vender narsissisten aggresjonen (det narsissistiske raseri) mot de som krenker Selvet eller det investerte objekt/ide (hevn, hat, misunnelse).
- Mens deprimerte har sterkt redusert evne til positiv bias, har narsissisten overdrevet positivitets bias.
- Mens deprimerte har redusert self serving-bias (se seg selv som bedre enn andre), har narsissisten overdrevet self serving bias.
- Ved trusler mot selvbildet fremstår den deprimerte melankolsk, mens narsissisten fremstår mer perfekt enn dyden!
- Den vanlig deprimerte mottar hjelp, den narsissistiske "feiler det ingenting"!
- De fleste depresjoner er periodiske, måneder eller et par år,(untatt dystymi) narsissistisk "depresjon" er mer en varig personlighet, som følger av traumer i tidlig barndom og fortsetter livet ut.
- Depresjoner kan komme og gå, men man forblir en narsissist!
- Symptomene kan observeres som like, men årsak er ulik.

Depresjonen man ser hos vanlige er derfor grunnleggende forskjellig fra det man ser hos narsissistisk pregede avhengige mennesker. Konkrete saker har vist at leger, psykologer og barnevern ikke har kunnskap til å skille disse former for depresive symptomer. Derfor kan barn i barnefordelingsaker risikere å bli sendt til den minst egnede av foreldrene!


For Freud (1917/1957e) ble det dominerende trekk ved melankoli, når det gjaldt objekt tap, den økte selvkritisering og tap av selvrespekt der pasienten opplever seg som verdiløs, ute av stand til mestring og er moralsk forkastelig.

Et annet vesentlig moment som skiller vanlig depresjon fra narsissistisk depresjon er det som kalles depressiv realisme. Dette er en tilstand der deprimerte faktisk tolker sin situasjon mer realistisk enn ikke deprimerte. De er mindre påvirket av positivitetsbias enn friske faktisk er. Er det noe en narsissist ikke evner , så er det nettopp å fremvise en realistisk selvoppfatning. Det typiske for dem er nettopp overdrevet positivitets bias. De feiler ingenting i egne øyne (i allefall ihht hva de tilkjennegir utad). Begrepet brukes om de med en moderat depresjon, de ikke-deprimerte ser ting på en positiv måte mens de alvorlig deprimerte ser ting i et negativt lys. I over 100 studier med over 15.000 deltagere, har deprimerte mer enn ikke-deprimerte vist tendens til å fremvise en negativ forklaringstil. (Meyers, 2009:108). Hos narsissister eksisterer ingen slik negativ forklaringstil.

Shelly taylor (1998:214) skriver om forholdet mellom normale og depressive :

"Normal people exaggerate how competent and well liked they are. Depressed people do not. Normal people remember their past behaviour with a rosy glow. Depressed people [unless severely depressed] are more evenhanded in recalling their successes and failures. Normal people deskribes them selves primarily positively. Depressed people describe both their positive and negative qualities. Normal people take credit for sucess outcomes and tend to deny responsebility for failure. Depressed people accept responsebility for bouth success and failure. Normal people exaggarate control of what goes on around them. Depressed people are less vulnerable to the illusion of control. Normal people belive to an unrealistic degree that the future holds a bounty of good things and few bad things. Depressed people are more realistic in their perception of the future. In fact, on virtually every point on which normal people show enhanced self-regard, illusions of controll, and unrealistic visions of the future, depressed people fail to show the same biases."

Ingen av disse trekk ved deprimerte passer til en narsissistisk personlighet, faktisk er narsissisten "overdrevet normal"! Det som kan fremstå som depresjon hos en narsissist må derfor sees mer som et utrykk for skuffelse, for tap av noe (narsissistisk sypply) de trengte, for et underliggende hat mot noen. I realiteten ligner de mer på en dårlig taper. Skissen viser den normales optimistiske og den moderates depressive forklarings stil (Meyers, 2009:109) :



For en narsissist passer ikke denne modellen.
- Is this failure stable, blobal, internal? Narsissisten vil si : What failure? Den deprimerte vil oppleve feilen som både stabil, global og av indre karakter. Depresjon er både årsak og konsekvens til negativ tenkning. Hos narsissisten derimot fortrenges negativ tenkning! I am pefect! En kan spørre seg om reell depresjon faktisk forutsetter evne til empati? Hvordan skal en med manglende even til innlevelse i andre og et dertil forskrudd overdrevet selvbilde bli virkelig deprimert? En må undre seg over om redusert serotoning i hjernen slik vi finner det hos reelt deprimerte, fører til en annen adferd hos narsissisten. En adferd som mer henspeiler på misunnelse og bitterhet over ikke å evne det de utgir seg for å evne? Skam er som kjent et typisk trekk ved narsissistisk problematikk.

Millon 1996,s.398 (Disorders of personality, DSM-IV and Beyond) beskriver dette slik: ”.. de kan tilsynelatende virke deprimerte ved en overflatisk undersøkelse, men faktum er at de er ulmende med påtvunget sinne og hevngjerrig bitterhet.” og ”..den episodiske depresjon som Kohut finner så karateristisk for narsissistisk skadde personer blir ikke sett på som en virkelig depresjon av Kernberg i det hel tatt. Isteden legger Kernberg til grunn at når narsissister føler seg alvorlig skuffede eller forlatte, kan de virke deprimerte ved en overflatisk eksaminasjon, mens de i realiteten koker av innestengt sinne og hatefull bitterhet/fiendtlighet .” (oversatt fra denne)

Les artikkel av Miller (pdf) - Mer om depresjon/narsissisme (pdf)