Belif Bias og  psykologer!

 

 

Av Rune Fardal

stud.psychol

 

I en barnefordelingsak kom det pŒstander om den ene part som ble bestridt og dokumentert som usanne. Klage til Fylkeslegen i Hordaland , Helga Arianson, f¿rte til f¿lgende svar:

 

 

 

 

Ihht lovens innhold skal en sakkyndig rapport v¾re korrekt. Fylkeslegen derimot mener det ikke kan stilles noe krav til at de opplysninger som innhentes av sakkyndige psykologer, skal v¾re korrekte.

 

NŒ kan dette forstŒes pŒ to mŒter:

 

1)   De vurderinger den sakkyndige gir i sin rapport mŒ v¾re korrekte.

 

2)   De premissene den sakkyndige legger til grunn for sin rapport mŒ v¾re korrekte.

 

 

Der er undertegnedes mening at begge disse forstŒelser mŒ v¾re innfridd for at lovens bokstav skal  v¾re oppfylt. Pkt. 1) fremstŒr som opplagt. Det den sakkyndige konkluderer med mŒ v¾re korrekt. Og med korrekt menes da sannferdig. Selvf¿lgelig er det mulig Œ gj¿re ulike vurderinger, men de mŒ ikke fremstŒ som gale ut i fra empiri og erfaringsbasert kunnskap generelt.

 

ForstŒelsen gitt i pkt.2) mŒ n¿dvendigvis ogsŒ v¾re innfridd, all den tid det er vanskelig Œ se for seg en korrekt rapport, som bygger pŒ usanne eller ukorrekte premisser. Med andre ord, alle ledd  fra premiss, til diskusjon og konklusjon mŒ v¾re korrekte og gj¿res korrekt. Da og bare da er det mulig Œ fŒ en korrekt rapport. En rapport av denne typen vil ofte im¿tegŒ den ene part og gi medhold til den andre. Der er derfor meget viktig at den sakkyndige  lager en rapport som blir uangripelig og som  er Œpen for andre forskere slik at den kan etterpr¿ves. De vurderinger som gj¿re mŒ bygge pŒ anerkjent forskning og ikke pŒ egne subjektive synsinger.

 

Innen vitenskap er det et ufravikelig krav at  forskning skal v¾re etterpr¿vbart av andre for at det skal kunne anses som gyldig  og sannferdig vitenskap. En slik rapport vil ha vitenskapelig ryggdekning i motsetning til en rapport der det viser seg at den ikke er mulig Œ etterpr¿ve eller hvis premisser viser seg ikke Œ v¾re sanne!

 

Fylkeslegens svar fremstŒr ut i fra dette som et klart brudd med lovens forutsetning! Hva skjer i det ¿yeblikket slik innformasjon danner grunnlag for de konklusjoner den sakkyndige trekker? Og hva skjer nŒr den sakkyndiges rapport legges til grunn for domstolenes bed¿mning?

 

Dette er en meget aktuell problemstilling i slike saker. Vi ser stadig referert i media  at sakkyndige rapporter blir lagt til grunn som sannhetsbevis av domstolene. Da mŒ det v¾re et mŒl at slik innformasjon i det minste mŒ v¾re korrekt og ikke bygge pŒ gale forutsetninger.

 

I psykologi er det et begrep som heter Belif Bias. Det betyr : Ó se bort i fra logiske regler, for Œ lage en konklusjon pŒ grunnlag av egne forutinntatte, eksisterende  meninger.Ó

 

Stadig oftere ser vi referert  saker der det avsl¿res justismord. Saker der medisinske eller psykologiske fagfolk har v¾rt inne i bildet.  Tidligere lagmann Lange Nielsen har avsl¿r et 30-talls slike saker, der den d¿mte blir frifunnet, ofte etter at lange fengselsstraffer er sonet. I noen tilfeller har den d¿mte tatt sitt eget liv!

 

Hvilke konsekvenser fŒr slike avsl¿ringer for fagfolkene som stŒr bak? Vel, sŒ vidt meg bekjent fŒr det ingen konsekvenser i det hele tatt! De fortsetter pŒ samme mŒten. Det er bare et fŒtall som selv har resurser til Œ rettsforf¿lge slike ÓkorrupteÓ, faglig udugelige psykologer.

 

Det er vist hvordan sakkyndige psykologer pŒ oppdrag fra barnevernet, gang pŒ gang leverer rene bestillingsverk til barnevernet. I en del tilfeller  har de knapt sett personen de skriver en rapport om.

 

Hvilke vurderinger gj¿r egentlig slike psykologer og annet helsepersonell i forbindelse med slike rapporter?  Hvorfor er det sŒ vanskelig Œ fŒ frem grunnlaget for deres konklusjoner?  Dessverre er det i dag ikke noe apparat som kontrollerer disse sakkyndige! NŒr det gjelder rettsoppnevnte  sakkyndige i st¿rre straffesaker finnes det en rettsmedisinsk  kommisjon som sjekker  slike rapporter som en garanti for faglig standard. Noe slikt fines ikke for sakkyndige psykologer i barnevern- eller barnefordelingsaker.

 

Dette har resultert i omfattende klager pŒ slike rapporter. Folk kjenner seg ikke igjen. Det som skrives kan ofte dokumenteres som usanne pŒstander fremsatt av den ene part i en konfliktsituasjon. Den sakkyndige  gŒr sjelden inn og sjekker  sannhetsnivŒet, selv om det i mange tilfeller er meget enkelt. Ofte finnes svaret i de dokumenter de fŒr utlevert, uten at psykologen verken kan, vil eller evner Œ se dette.  Det er avsl¿rt at enkelte psykologer konsekvent gir barnevernet rett og medhold nŒr de engasjeres av barnevernet for Œ gi en psykologisk vurdering. Likeledes viser en gjennomgang av slike rapporter i barnefordelingsaker at det er meget stor overvekt av psykologer som  mener barna b¿r v¾re hos mor.

 

Dette er ikke bare alvorlig for psykologen selv, men for tilliten bŒde til de enkelte statlige instanser og ikke minst domstolene!  I et Œpent samfunn er mann helt avhengig av at domstolene oppfattes som rettferdige og ikke fremstŒr som den forlengede arm av diverse offentlige etater. En slik utvikling  vil styre mot anarki, og mŒ unngŒes for enhver pris.

 

NŒr slike alvorlige feil allikevel oppstŒr i stadig stigende grad mŒ det v¾re grunn til Œ reagere. Helemyndigheter mŒ v¾re klar over slike tilstander. SŒ langt har de ikke gjort noe. Man kan undre seg hvorfor? Ligger det interessegrupper bak som hindrer slik kontroll?