Belif Bias og psykologer!
Av Rune Fardal
stud.psychol
I en barnefordelingsak kom
det pŒstander om den ene part som ble bestridt og dokumentert som usanne. Klage
til Fylkeslegen i Hordaland , Helga Arianson, f¿rte til f¿lgende svar:
Ihht lovens innhold skal en
sakkyndig rapport v¾re korrekt. Fylkeslegen derimot mener det ikke kan stilles
noe krav til at de opplysninger som innhentes av sakkyndige psykologer, skal
v¾re korrekte.
NŒ kan dette forstŒes pŒ to
mŒter:
1) De vurderinger den sakkyndige gir i sin rapport
mŒ v¾re korrekte.
2) De premissene den sakkyndige legger til grunn
for sin rapport mŒ v¾re korrekte.
Der er undertegnedes mening
at begge disse forstŒelser mŒ v¾re innfridd for at lovens bokstav skal v¾re oppfylt. Pkt. 1) fremstŒr som
opplagt. Det den sakkyndige konkluderer med mŒ v¾re korrekt. Og med korrekt
menes da sannferdig. Selvf¿lgelig er det mulig Œ gj¿re ulike vurderinger, men
de mŒ ikke fremstŒ som gale ut i fra empiri og erfaringsbasert kunnskap
generelt.
ForstŒelsen gitt i pkt.2) mŒ
n¿dvendigvis ogsŒ v¾re innfridd, all den tid det er vanskelig Œ se for seg en
korrekt rapport, som bygger pŒ usanne eller ukorrekte premisser. Med andre ord,
alle ledd fra premiss, til
diskusjon og konklusjon mŒ v¾re korrekte og gj¿res korrekt. Da og bare da er
det mulig Œ fŒ en korrekt rapport. En rapport av denne typen vil ofte im¿tegŒ
den ene part og gi medhold til den andre. Der er derfor meget viktig at den
sakkyndige lager en rapport som
blir uangripelig og som er Œpen
for andre forskere slik at den kan etterpr¿ves. De vurderinger som gj¿re mŒ
bygge pŒ anerkjent forskning og ikke pŒ egne subjektive synsinger.
Innen vitenskap er det et
ufravikelig krav at forskning skal
v¾re etterpr¿vbart av andre for at det skal kunne anses som gyldig og sannferdig vitenskap. En slik
rapport vil ha vitenskapelig ryggdekning i motsetning til en rapport der det
viser seg at den ikke er mulig Œ etterpr¿ve eller hvis premisser viser seg ikke
Œ v¾re sanne!
Fylkeslegens svar fremstŒr ut
i fra dette som et klart brudd med lovens forutsetning! Hva skjer i det
¿yeblikket slik innformasjon danner grunnlag for de konklusjoner den sakkyndige
trekker? Og hva skjer nŒr den sakkyndiges rapport legges til grunn for
domstolenes bed¿mning?
Dette er en meget aktuell
problemstilling i slike saker. Vi ser stadig referert i media at sakkyndige rapporter blir lagt til
grunn som sannhetsbevis av domstolene. Da mŒ det v¾re et mŒl at slik
innformasjon i det minste mŒ v¾re korrekt og ikke bygge pŒ gale forutsetninger.
I psykologi er det et begrep
som heter Belif Bias. Det betyr : Ó se bort i
fra logiske regler, for Œ lage en konklusjon pŒ grunnlag av egne forutinntatte,
eksisterende meninger.Ó
Stadig oftere ser vi
referert saker der det avsl¿res
justismord. Saker der medisinske eller psykologiske fagfolk har v¾rt inne i
bildet. Tidligere lagmann Lange
Nielsen har avsl¿r et 30-talls slike saker, der den d¿mte blir frifunnet, ofte
etter at lange fengselsstraffer er sonet. I noen tilfeller har den d¿mte tatt
sitt eget liv!
Hvilke konsekvenser fŒr slike
avsl¿ringer for fagfolkene som stŒr bak? Vel, sŒ vidt meg bekjent fŒr det ingen
konsekvenser i det hele tatt! De fortsetter pŒ samme mŒten. Det er bare et
fŒtall som selv har resurser til Œ rettsforf¿lge slike ÓkorrupteÓ, faglig udugelige
psykologer.
Det er vist hvordan
sakkyndige psykologer pŒ oppdrag fra barnevernet, gang pŒ gang leverer rene
bestillingsverk til barnevernet. I en del tilfeller har de knapt sett personen de skriver en rapport om.
Hvilke vurderinger gj¿r
egentlig slike psykologer og annet helsepersonell i forbindelse med slike
rapporter? Hvorfor er det sŒ
vanskelig Œ fŒ frem grunnlaget for deres konklusjoner? Dessverre er det i dag ikke noe apparat
som kontrollerer disse sakkyndige! NŒr det gjelder rettsoppnevnte sakkyndige i st¿rre straffesaker finnes
det en rettsmedisinsk kommisjon
som sjekker slike rapporter som en
garanti for faglig standard. Noe slikt fines ikke for sakkyndige psykologer i
barnevern- eller barnefordelingsaker.
Dette har resultert i omfattende
klager pŒ slike rapporter. Folk kjenner seg ikke igjen. Det som skrives kan
ofte dokumenteres som usanne pŒstander fremsatt av den ene part i en
konfliktsituasjon. Den sakkyndige
gŒr sjelden inn og sjekker
sannhetsnivŒet, selv om det i mange tilfeller er meget enkelt. Ofte
finnes svaret i de dokumenter de fŒr utlevert, uten at psykologen verken kan,
vil eller evner Œ se dette. Det er
avsl¿rt at enkelte psykologer konsekvent gir barnevernet rett og medhold nŒr de
engasjeres av barnevernet for Œ gi en psykologisk vurdering. Likeledes viser en
gjennomgang av slike rapporter i barnefordelingsaker at det er meget stor
overvekt av psykologer som mener
barna b¿r v¾re hos mor.
Dette er ikke bare alvorlig
for psykologen selv, men for tilliten bŒde til de enkelte statlige instanser og
ikke minst domstolene! I et Œpent
samfunn er mann helt avhengig av at domstolene oppfattes som rettferdige og
ikke fremstŒr som den forlengede arm av diverse offentlige etater. En slik
utvikling vil styre mot anarki, og
mŒ unngŒes for enhver pris.
NŒr slike alvorlige feil
allikevel oppstŒr i stadig stigende grad mŒ det v¾re grunn til Œ reagere.
Helemyndigheter mŒ v¾re klar over slike tilstander. SŒ langt har de ikke gjort
noe. Man kan undre seg hvorfor? Ligger det interessegrupper bak som hindrer
slik kontroll?