 Av Rune Fardal, 2010 |
"En nokså veletablert stereotypi er ideen om at det er en sammenheng mellom utseende og kompetanse og mellom utseende og troverdighet"Magnussen 2004, s.203, Vitnepsykologi |
Argumentum Ad Hominem = "Argument against the man"!
Det er min klare erfaring at dette skjer når argumentet utløser affektiv hukommelse. På ett eller annet nivå (bevisst/ubevisst) oppleves argumentet eller sider ved personen psykologisk truende eller utfordrende på egen selvoppfatning. Det utfordrer enkeltes virkelighetsforståelse. Først er det argumentet som skaper reaksjon og ofte negative reaksjon, deretter gjelder det å redusere den negative reaksjons affekt. Kan man ikke ta argumentet, får man diskreditere mannen i håp om at det svekker argumentets gyldighet gjennom antatt svekket troverdighet! Mange lar seg lure av slikt. Her bringes spørsmålet om hvem som kan diskutere faglige problemstillinger opp, hvem har definisjonsmakten, bare de med en terapeutisk tittel eller også andre med kunskap på feltet.
Dissonans oppstår og det løses enten ved å endre atferd, endre kognisjon eller utsette seg selv for ny informasjon. Siden forandring av egen virkelighetsoppfatning, og dermed økt trussel mot Selvet , krever mer psykisk energi enn å tilføre ny, angripes heller person enn å forandre egen virkelighetsforståelse eller adferd. Nettroll elsker forsøk på karakterdrap. Jo mer forstyrret personlighet, jo mer rigid blir adferden. Jo lavere terskel for tro på egne holdninger og argumenter, jo svakere Selv, jo mer truende oppleves andres argument, jo raskere og sterkere blir personargumentene.
Det som oppleves psykologisk truende blir mindre truende når man innbiller seg at det kommer fra noe en kan nedvurdere gjennom f.eks. forsøk på karakterdrap, enn en likeverdig motstander. Ofte ser man her ulike former for projeksjoner av egen adferd eller trekk hos de som starter slik ad hominem argumentasjon. Det er alle grader av dette fenomen og de mest banale utslag er oftest skjult bak anonyme fasader. Hos normale vil slik dissonans skape ubetydelige utfordringer og selvrefleksjon, hos personlighetsforstyrrede tar det helt av, i opplevelsen av krenkelse når de får sin virkelighetsforståelse utfordret. Hos slike overskygger behovet til assimilasjon fullstendig evne til akkomodasjon. De kan blir manisk opptatt av å lete etter svakheter ved personen. Adferden kan bli tvangspreget.Vi har en del slike på sosiale medier.
En variant ser vi hos APs Helga Pedersen som mente det var viktig at alle bidro til å sverte den nye regjeringen! Når man går tomm for saklige argumenter kommer drittpakkene.
Typisk er argumentet : "Er du psykolog da?" Nei, ikke har jeg sagt det og ikke har jeg tenkt å bli det heller. Det er faktisk langt alvorligere å blande argumentets gyldighet med forutinntatte holdninger om hvordan en psykolog skal se ut og ikke minst hvem som skal kunne delta i en argumentasjon. Det ligger åpenbare elementer av autoritetstro bak slike reaksjoner. Argument mot person er usakelige argument når tema ikke er person. Noen er veldig flinke til å dreie diskusjonen over på person og det er lett å la seg fange i en slik felle der man begynner forsvare person i steden for argument så typisk for projektiv identifikasjon. - Youtube All vurdering har som kjent komponenter av emosjoner. Kritikk på person skaper som kjent dissonans og er man ikke oppmerksom på slike mekanismer kan diskusjonen blir ganske heftig og skadelig.
Særlig synes dette bli synlig når man diskuterer psykopati og narsissisme, temaer det ikke gis særlig undervisning i ved noen standardisert utdannelse i Norge. Temaer psykologer, psykiatere og andre fagfolk gjevnt over vet lite om og har liten forståelse av. Ja, noen påstår til og med slike diagnoser ikke eksisterer! For noen skaper det dissonans å se en ikke-psykolog utale seg om et så komplekst emne som så til de grader griper inn i alles innerste opplevelser av hvem de egentlig er. For andre er gjenkjennelsen og identifikasjon av slik adferd hos seg selv truende, og for noen handler det om snevre forutintatte holdninger til innholdet i prototypiske begrep som "psykolog"! Nordmenn er som kjent et svært konformt folk.
Psykologi er imidlertid Læren om adferd og mentale prosesser , og kan studeres av alle uten krav til terapeutiske titler. Ufattelige lidelser påført av fagfolk burde fått enkelte til å vise forsiktighet med å tro at assosiasjoner til fine titler er en garanti for vitenskapelig holdbarhet. Men så er det dette med dissonans og konformitet igjen da....
Forskning viser at "en hvit legefrakk får folk til prestere bedre kognitivt" dessuten avslører den de som tillegger fagpersoner troverdighet utifra akademiske titler/klær, noe som ikke har noe som helst med reliabilitet, relevans og validitet å gjøre. Dessuten luker det ut folk som er mer opptatt av innpakning enn innhold.
"Forskning viser at effekten av terapi ikke er knyttet til
terapeutens utdannelse eller tittel
og antagelsen om
at utdannede folk er bedre kvalifisert
fordi de hevder ha slike ferdigheter, støttes ikke av empiri."
(Daves, 1994:5-6) House of Cards