PSYKOPATI

og FORSVARSMEKANISMER

En Meta-studie av begrepet

"Psykopati"

og

”Psykologiske forsvarsmekanismer”

av

RUNE FARDAL

Psykoligistudent

"Psykopati er en av de få psykiatriske lidelse der omgivelsene, gjennom naive støttespillere opptrer slik at den syke, ikke oppfatter seg selv som syk, samtidig som både den syke og omgivelsene lider uten at verken de naive støttespillerne eller den syke forstår det. Naive støttespillere er en del av psykopatiens sykdomsbilde."

Bergen, 1.1.2003

Rune Fardal

Leder av LFPO

LandsForeningen for PsykopatOfre

Foreningens hovedoppgave er å skaffe til veie innformasjon om psykopati og om personer som viser psykopatiske trekk.

Nettside : www.psykopat.no

mail : post@psykopat.no

Denne siden oppdateres kontinuerlig,

Sist 26.6.2005

Antall A4 sider ca : 330

En gjør oppmerksom på at denne bokens perspektiv er sett i fra de som utsettes for psykopater. Ikke psykopaten selv eller deres terapeuter. Det medfører at hensynet blir tatt til de som utsettes for psykopatisk adferd og ikke de som begår psykopatisk adferd, uansett kvantitativt nivå.

Jeg tar gjerne imot saklige, faglige synspunkter på denne teksten. Det synet på psykopati som beskrives her, er i hovedsak hentet fra litteraturen og gjennom praktisk erfaring med ulike saker gjennom flere år.

© Rune Fardal (2005)

Tekst og bilder må gjerne kopieres og distrubieres, forutsatt at kildehenvisning er oppgitt.

Innhold :

Innhold :.............................................. 4

2 HYPOTESEr............................................ 8

Hypotese 1:........................................... 8

Hypotese 2:........................................... 9

Personlighetsforstyrrelser............................ 11

Noen viktige begreper................................ 14

Reliabilitet.......................................... 14

Validitet............................................ 15

Logikk.............................................. 16

Deduksjon............................................ 17

Induksjon............................................ 17

Illusorisk korrelasjon.................................. 17

Falsifikasjon......................................... 17

Aktuarisk bedømmelse.................................. 18

Kategorisk vs. Dimensjonell............................ 18

Sannhet.............................................. 19

Fusk i forskningen..................................... 19

Reaktivitet.......................................... 20

Feilkilder............................................ 20

Diathesis-Stress modell................................ 23

Comorbiditet.......................................... 24

Normal og Unormal..................................... 27

Personlighets-forstyrrelser........................... 30

HVEM OG HVA ER EN PSYKOPAT?........................... 33

Psykologiske perspektiver............................. 41

Biologisk............................................ 41

Kognitivt............................................ 42

Psykodynamisk........................................ 43

Behavioristisk........................................ 44

Humanistisk.......................................... 46

Sosial-kulturellt..................................... 47

Ulike syn på psykopatiene............................. 49

Hvorfor blir noen psykopater?........................ 145

Det Biologiske...................................... 146

Det Kognitive....................................... 146

Det Psykodynamiske................................... 146

Det Behaviouristiske................................. 146

Det Humanistiske..................................... 147

Det Sosial-kulturelt................................. 147

psykopater og Hykleri?............................... 155

projeksjon og depresjon............................. 158

Offisiell diagnose................................... 161

Kombinasjoner av diagnoser........................... 164

Gradering............................................ 166

Psykiatriske begreper................................ 168

Psykopatiske trekk................................... 169

Diagnostisering...................................... 173

ICD-10.............................................. 174

DSM-IV............................................. 174

PCL-R.............................................. 174

Sammenligning av DSM-4 og ICD-10..................... 175

Generelle diagnostiske retnings-linjer............... 175

DSM-IV............................................. 175

Antisosial PFS................................... 177

Narsissisme...................................... 180

Borderline....................................... 181

Histronisk PF.................................... 182

ICD-10.............................................. 183

Dyssosial PF..................................... 184

Narsissisme, andre spesif. person-lighetsf. F60.8 186

Emosjonelt ustabil PF............................ 187

Dramatiserende PF................................ 188

PCL-R................................................ 189

PCL-SV............................................... 193

Sammenligning mellom PCL-R og de andre diagnosene.... 195

PCL-R <=> Dyssosial PF............................... 195

PCL-R <=> Antisosial PF............................... 197

PCL-R <=> Narsissistisk PF............................. 199

Fagfolks forståelse av Psykopati..................... 200

Tanke-eksperiment.................................... 203

ID, Ego og superego.................................. 206

Personlighetsstrukturen.............................. 206

Psykisk lidelse....................................... 208

En forenklet biledlig fremstilling av Freuds Id, Ego og superego. 213

Selv´et.............................................. 218

Forsvarsmekanismer................................... 219

Definisjon av en forsvarsmekanisme?..................... 222

PSYKOLOGISKE forsvarsmekanismer...................... 234

Altruisme........................................ 235

Annulering....................................... 236

Antisipering..................................... 237

Benektelse....................................... 238

Defleksjon....................................... 241

Devaluering...................................... 243

Dissosiasjon (personlighetspalting).............. 244

Fantasi.......................................... 245

Forskyvning...................................... 246

Fortrengning..................................... 247

Hjelp-avvisende klaging.......................... 255

Humor............................................ 256

Idealisering..................................... 257

Identifikasjon/Introjeksjon...................... 259

Intelektualisering............................... 266

Isolasjon........................................ 269

Kompensasjon..................................... 270

Konfluens........................................ 271

KONVERSJON....................................... 273

Konvertering..................................... 274

Motoverføring og overføring...................... 275

Omnipotens....................................... 278

Omvending........................................ 280

Overkompensasjon................................. 281

Passiv aggresjon................................. 282

Projeksjon....................................... 288

Projektiv identifikasjon......................... 298

Rasjonalisering.................................. 302

Reaksjonsdannelse................................ 304

Regresjon........................................ 306

Retrofleksjon.................................... 309

Selv – bekreftelse............................... 311

Selv – observasjon............................... 312

Splitting........................................ 313

Sublimering...................................... 315

Schizoid/Autistisk fantasi...................... 319

Somatisering (Hypokondri)........................ 320

Tilknytning (Affiliation)........................ 321

Undoing.......................................... 322

Utagering / Acting-Out........................... 323

DISKUSJON............................................ 324

Psykopat, en vurdering............................... 330

Sosiopat, en vurdering............................... 330

Antisosial personlighetsforstyrrelse, en vurdering....... 330

Dyssosial personlighetsforstyrrelse, en vurdering....... 330

Psykopat og Antisosial personlighetsforstyrrelse......... 331

Psykopat og Dysosial personlighetsforstyrrelse.......... 331

En mulig forklaring.................................. 332

Psykopater i det offentlige.......................... 333

PSYKOPATIENE......................................... 335

Konklusjon........................................... 336

Referanseliste....................................... 337

Notater :............................................ 341

2 HYPOTESEr

Etter å ha opplevd felre sakkyndige psykologers manglende kunnskap om adferdslidelser som psykopati og narsissisme, synes det å være et prikært behov for en klargjøring av en del begreper. Med det i tankene søkes følgende to hypoteser besvart.

Hypotese 1:

Er Psykopati, som diagnose, det samme som Sosiopati, Antisosial PF og Dyssosial PF?

Med ordet ”samme” legger jeg da betydningen at man gjennom diagnostisering med dagens diagnosesystemer får frem de samme personer. At de ulike diagnosesystemer slik de benyttes i dag er valide for samme kasus. Uansett hvilken av de tre diagnostiske systemer (DSM-IV, ICD-10, PCL-R) man benytter, så vil alle som diagnostiseres i en kunne diagnostiseres med hvilken som helst av de andre og resultatet blir det samme. Om dette er riktig vil de tre diagnostiske betegnelsene være innbyrdes reliable. Om ulike ratere kommer til samme svar er de også valide. Dersom de ikke er reliable, så kan de heller ikke antaes å diagnostisere det samme. Svaret er av stor betydning fordi begrepene synes å blandes sammen i noe litteratur, mens det i annen litteratur synes å fremgå klare forskjeller på dem. Forskning gjort med psykopati-verktøy benyttes på dyssosiale og antisosiale omvendt. Dette medfører sammenblanding og usikkerhet. Faktisk bidrar det til å pulverisere begrepene.

Det er å håpe på at en avklaring av dette spørsmål kan bidra til å redusere den forvirring som opplagt finnes rundt i samfunnet når det gjelder disse begreper. Både hos fagfolk og andre. I Norge så vel som i utlandet! Ved å få en klarere definisjon på dette vil også begrepets misbruk i dagligtale forhåpentligvis kunne reduseres. Temaet er av tabubelagt karakter og en klargjøring av begreper synes derfor å være et vesentlig steg i retning av å avmystifisere lidelsen med tanke på økt kunnskap og forståelse av dette alvorlige emnet.

Ikke minst ute blandt vanlige mennesker som ikke går rundt med diagnosesystemer til daglig, er dette viktig for å redusere den negative og unyttige bruken av begrepet "Psykopat" som dessverre eksisterer i mange situasjoner. I dagligspråket er psykopat blitt synonymt med drittsekk! Det betyr ikke at alle drittsekker er psykopater! Derimot vil det nok være riktig å si at alle psykopater er drittsekker! Man kan si det slik at en klargjøring vil hindre at de ”psykopatiske drittsekker” kan spille på den forvirringen som til nå har eksistert.

Hypotese 2:

Hvilke psykologiske forsvarsmekanismer finner vi ved mennesker som fremviser typiske psykopatiske trekk?

Alle mennesker benytter seg av forsvarsmekanismer i ulik grad. Normale og friske mennesker benytter modne forsvarsmekanismer, med unntak av kortere f.eks. traumatiske eller depresive perioder som reaksjon på bestemte traumatiske hendelser. Mennesker med varige forstyrrelser i personligheten benytter primitive og nevrotiske forsvarsmekanismer nesten hele tiden og over lang tid. Tid, er et meget vesentlig skille når man skal vurdere et kasus.

For å diagnostisere mennesker med psykiske lidelser benyttes flere typer verktøy. I første rekke, de ulike diagnosesystemene. Imidlertid er det fremkommet kunnskap om at bruk av forsvarsmekanismer også er en måte å "diagnostisere" eller bekrefte/avkrefte tilstedeværelsen av personlighetsforstyrrelser. Dette er således viktig i diagnostisering av psykopati, all den tid psykopaten ikke selv anser seg som syk og man i slike tilfeller må basere diagnostikken på komparent opplysninger. Andre verktøy er ulike dimensjonale typer gir mye innformasjon til samme bruk. Fem-faktormodellen, Costa & McCrae(1996)er ett verktøy som er mye brukt (Urnes 2005). John Livesley´s personlighetsforstyrrelsesmodell er et annet slikt verktøy. SIPP, Severity Index of Personality Phathology (Verheul, bateman & al. 2004) likeså. MMPI2 benyttes også en del, men er opprinnelig utviklet for et formål som ikke passer så godt når det gjelder psykopater. Dette fordi MMPI2 er et selvrapporterings skjema psykopater med letthet kan manipulere til tross for innlagte kontroller mot dette (Hare 1996)

Noen mennesker utsatt for traumer eller stress kan i kortere perioder ta i bruk primitive forsvarsmekanismer som normalt karaktriserer menesker med alvorlige og varige personlighets-forstyrrelser. Det som skiller, er at mens normale, når de kommer ut av den vanskelige situasjonen eller traumet avtar/forsvinner, igjen opptrer med modne forsvarsmekanismer. Når jeg her benytter begrepene primitive og modene forsvarsmekanismer er det ut i fra litteraturens mange forfattere og deres nomenklatur om dette. Det er imidlertid å merke seg et meget viktig punkt. En del fagfolk støtter ikke denne inndelingen av forsvarsmekanismer. Dette har flere årsaker. For det første mener en del fagfolk (Cullberg mfl.) at modene forsvarsmekanismer i hovedsak benyttes av friske mennesker, mens primitive forsvarsmekanismer benyttes av syke mennesker. Og her snakker vi om psykisk syke mennesker. Imidlertid er en slik inndeling noe problematisk. For det første vil jeg ut i fra egen erfaring måtte si at også mennesker med tydelige psykopatiske trekk ikke bare benytter seg av primitive forsvarsmekanismer, men også modene forsvarsmekanismer, slik disse blir inndelt. Når det er sagt er det liten tvil om at andre fagfolk ikke ser en slik inndeling hensiktsmessig.

Professor J.Christopher Perry, beskrev under et seminar om forsvarsmekanismer i Danmark, Kjøbenhanvn, 10-11 september 1998 at han problematiserte tanken om at forsvarsmekanismer er knyttet til ulike utviklingstrinn og avviste betegnelsene modene og umodene (primitive) forsvarsmekanismer. En inndeling han ikke fant empirisk belegg for. Imidlertid mente han at det kunne være noen bevis for en viss utvikling hos voksene.

Mennesker med alvorlige forstyrrelser i karakter og personlighet vil fortsette å bruke disse primitive forsvarsmekanismene i det daglige. De vil skjule dem godt og for å avsløre dette må man ha opplysninger om vedkommende over et lengre tidsrom. De har varige forstyrrelser i sitt eget selvbilde og handlemåte ovenfor omgivelsene og evner ikke komme "over" sine problemer. Problemene er ofte usynlige for den enkelte. Det blir isteden en del av deres personlighet! I henhold til psykodynamisk teori kommer slik adferd av indre konflikter og spenninger som vårt underbeviste prøver å håndtere ut i fra de livserfaringer det enkelte individ har. Fra et kognitivt perspektiv forklarer man dette med svikt ved innlæring og ved tanke- og tolkningsmessige feil. Det behavioristiske perspektiv vil forklare dette ut i fra negative påvirkninger fra omgivelsene. Professor Perry har selv utviklet Defence Mekanism Rating Scale (DMRS), et klinisk ratingsystem for identifisering av forsvarsmekanismer.

Personlighetsforstyrrelser

Personlighetsforstyrrelser er vanskelige å definere uten en forståelse av personlighet og personlighets-vurdering. Vi kan beskrive personlighets-forstyrrelser som en form for utviklings-forstyrrelser som særlig berører interpersonlige forhold (Snoek & Engerdal 2004). Altså personens egne indre tanker, vurderinger og handlinger, samt opfattelse av yttre inntrykk.

Til forskjell fra mere nevrotiske lidelser, der en ofte finner en indre konflikt, oppfattes personlighetsforstyrrelser utviklingspsykologisk snarere som mestringsstrategier i forhold til en ikke nærmere definert psykologisk mangeltilstand, som kan være ubevisst, igjen skapt av utilstrekkelige ytre forhold eller at ytre forhold ubevist kobles mot barndomstraumer.

Personlighetsforstyrrelser kjennetegnes ofte ved psykologisk dypt forankrede og rigide adferds-mønstere som vedvarer over tid. Det betyr at vedkommende reagerer på samme måte i mange personlige og sosiale situasjoner uten evne til å se om adferden er passende eller ikke. Adferden tilpasses egoets forsøk i å fremstå feilfritt. Samtidig kan personen opptre ulikt ovenfor ulike personer. Ut i fra den andre personens ”bruks- og nytteverdi” i den daglige mestring kan én person oppleve slike individer som fullstendig rigide, mens andre personer ikke ser dette mønster i det hele tatt fordi andre personer ikke er i noen ”kamp” med den som lider av en forstyrrelse. Det syke individet selv synes å ha en bevisst eller ubevist styrt adferd som tilpasses nytteverdien de omkringværende personer har for dette individet. Thuen (2004) beskriver akkurat dette med at det ofte bare er den dette går ut over som kan avsløre avviket.

Psykopati er en personlighetsforstyrrelse. Den regnes som en av de mest alvorlige. Spessielt på grunn av lidelsesns karakter og dens ringvirkninger.

Det er måten karaktertrekket fremtrer på som er det patologiske, ikke karaktertrekket i seg selv. (Snoek & Engerdal 2004). Med andre ord er det den kvantitative størrelsen av personlighetstrekket som avgjør det patologiske nivået, ikke trekket i seg selv. Eks. : Alle mennesker lyver, men psykopatiske individer lyver om nesten alt. Alle mennesker benytter en form for manipulering i det daglige, psykopatiske individer derimot manipulerer nesten hele tiden. De manipulerer ikke bare andre, men kan tilsynelatende også ”manipulere” seg selv til å tro at det meste går an.

En av de bedre definisjoner på hva en psykopat er har den amerikanske psykologen Sullivan gitt:

”En psykopat er et individ som har fantastiske forestillinger om hva som går an, mennesker imellom.”

Disse karaktertrekkenes fastlåste mønster vitner om den sykes manglende evne til tilpasning vi finner hos den normale. Det er jo også et paradoks at psykopatenes livsholdning er hovedårsaken til den skjebne som møter dem.

Personlighetsforandringer er til forskjell fra personlighetsforstyrrelser, en tilstand som opptrer i voksen alder hos tidligere normale individer. Forandringen skjer som følge av alvorlig traume eller langvarig stress. En personlighetsforstyrrelse er altå av mer opprinnelig karakter mens en personlighetsforandring inntrer etter en hendelse og har således ikke vært tilstede på samme måte, før.

Det er godt kjent at personlighetsforstyrrelser forekommer sammen med andre psykiske lidelser som depresjon og angst, det vi kaller komorbiditet. De færreste personlighetsforstyrrede kommer i kontakt med helsevesenet. Ingen medikamenter har heller direkte virkning på personlighetsforstyrrelser, men på enkelte plagsomme symptomer som f.eks. depresjon, angst, søvnvansker og aggresjon.Hos pasienter med personlighetsforstyrrelser starter tendensen til depresjon tidlig i livet (Evang 2003 s. 120).

Forekomsten av personlighetsforstyrrelser er høy hos deprimerte. Shea mfl (1987) beskriver at forekomsten av personlighetsforstyrrelser hos deprimerte ligger mellom 37 og 87%. Hos innlagte pasienter er det særlig vanlig med personlighetsforstyrrelser i den dramatiske gruppen (borderline, histronisk, antisosial) mens det hos polikliniske pasienter er vanligere med personlighetsforstyrrelser i den engstelige gruppen (unngående, avhengig, tvangspregede). Det viser også norsk erfaring (Alnæs og Torgersen 1991), de fant at mellom 84 og 95% av ulike kategorier av deprimerte polikliniske pasienter fyllte DSM-kriteriene for personlighetsforstyrrelse. Shea og hennes medarbeidere undersjøkte polikliniske pasienter med alvorlig depresiv forstyrrelse og fant at 74% hadde personlighetsforstyrrelse i tillegg. De med personlighetsforstyrrelser i den dramatiske gruppen var sterkest belastet.

Forskere mener at det er mulig at de hyppigere og mer kroniske depresjonsperiodene, iallefall delvis, er en konsekvens av personlighetsforstyrrelsen. "Disse pasienter kan være følelsesmessige mer sårbare, slik at de lettere reagerer med depresjon på livsbegivenheter og belastninger" (Evang 2003, s.120). Depresjon synes mer å følge av personens utvikling og mellomeneskelige samspill. Dette blir en ond sirkel. Personlighetsforstyrrelsen medfører depresjon, som igjen forsterker personloighets-forstyrrelsen.

Personlighetsforstyrrelser defineres ved personlighetstrekk. Trekkene forekommer i den vanlige befolkningen, men er ikke så mange eller forekonmmer i lettere grad. Personlighetsforstyrrelser er altså bare kvantitative forskjeller fra normalitet. Professor Tollak B. Sirnes skriver i sin bok ”Å sette de undertrykte fri (1976, s.11)” følgende :

”Ved psykopati forstår vi en tilstand som er karaktrisert ved rent kvantitative avik...”

APA (1980) definerer personlighetsforstyrresle som :

"Det er bare når personlighetstrekk er ikke-fleksible og ikke-adaptive og enten fører til betydelig inskrenking, i sosial fungering eller arbeids-funksjon, eller til subjektive lidelser, at de utgjør en personlighetsforstyrrelse".

Tendensen til å utvikle en eller annen personlighets-forstyrrelse baserer seg på 30% arv (gentisk), 10% felles miljø og resten 60% på individuelle mijøfaktorer (Evang 2003, s. 174)

Noen viktige begreper

Frode Svartdal (1998 s.14) skriver følgende om skepsis i vitenskap:

”Forskere bør vise sunn skepsis i slutninger fra data. Dette innebærer ikke at forskere skal være negative, men at forskere alltid må være på vakt ovenfor alternative fortolkninger av observasjoner og funn. En forsker spør alltid etter den evidens som ligger til grunn for bestemte konklusjoner, og om andre mulige konklusjoner kan tenkes : Hvordan kan du konkludere som du gjør? Hvilke andre mulige konklusjoner foreligger? Slik skepsis er viktig i vitenskap. Det er avgjølrende for vitenskapelige fremskritt å eliminere mulige, men feilaktige konklusjoner. Dette kan bare skje hvis forskning systematisk setter spørsmålstegn ved konklusjoner som forskere lanserer. Forskere er skeptiske også av en annen grunn. Fordi fusk i forskning av og til forekommer, stilles det strenge krav til dokumentasjon av forskningsresultatet.”

La oss se nærmere på en del viktige begreper vi må være oppmerksomme på når vi involverer oss med personer som fremviser psykopatiske trekk. Det er viktig å kjenne til en del av disse begreper om vi ikke selv skal gå i psykopatens felle. Likeledes er det viktig å kjenne disse begreper for å kunne avsløre både psykopaters påstander, men også de ”konklusjoner” og den ”forståelse” som psykopatens naive medhjelpere kommer med. Psykopater er spesialister til å forvrenge virkeligheten, det er derfor viktig at vi har verktøy og begreper som setter oss i stand til å avsløre usannheter og halvsannheter.

Reliabilitet

Dreier seg om i hvilken grad ulike undersøkere er enige når de uavhengig av hverandre har vurdert den samme pasient. Kommer flere forskere til det samme resultat i ulike undersøkelser kan resultatet sies å være reliabelt (troverdighet). Det forutsettes selvfølgelig at de involverte forskere har benyttet vitenskapelig anerkjente metoder. Dersom man går igjennom saken på nytt og ikke kommer til det samme resultat, eller finner at vesentlige deler av bakgrunnsmaterialet er utelatt har undersøkelsen dårlig realibilitet.

Reliabilitet betyr – konsistens! Hvis samme måling gjentaes flere ganger og samme resultat oppnåes hver gang er målet reliabelt. Det er å merke seg at disse målene ikke behøver å stemme med virkeligheten. Her er det esensielle at ulike målinger av samme situasjon eller objekt gir det samme resultatet. Reliabilitet sier altså ikke noe om sannhetsverdien av målingen. Ideaet for vitenskapen er høyest mulig reliabilitet og høyest mulig validitet!

Validitet

Går på graden av sannhet og pålitelighet. Om en forsker holder bestemte opplysninger utenfor ved en evaluering, vil vi si at denne har lav validitet. Lav validitet har vi når treffsikkerheten i vurderingen ikke er stort bedre enn sjanse, samt at man ikke har kunnet spesifisere fremgangsmåten for vurderingen (utelatt vesentlige premisser) Hvilket betyr at ingen egentlig kan etterprøve en slik vurdering. (Rosenqvist/Rasmussen 2004, s. 192-193) En undersøkelse bygget på usanne premisser vil således ha meget lav validitet.

Validitet defineres slik i Oxford English Dictionary:

”...the quality of being well-founded on fact, or established on sound principles, and thoroughtly applicable to the case or circumstances, soundness and strength (of argument, proof, authority etc.)”

Validitet, eksempel:

”Når vi observerer psykologisk interesante forhold, som aggresjon, hjelpsomhet, eller vennlighet tolker vi det vi ser. Hvordan kan vi vite at tolkningen er korrekt? Dette er et spørsmål om validitet. Hvis du observerer en person som gir en hjelpende hånd til en annen, kan du med god grunn tolke dette som vennlighet eller hjelpsomhet.

Men det er tenkelig at du tar feil. For eksempel mente Freud at mange handlinger som på overflaten ser ut som vennlighet eller hjelpsomhet, i virkelighet er utrykk for underliggende aggresjon. Personen gjør det motsatte av det hans aggressive impulser tilsier (REAKSJONSDANNELSE). Tror du på Freud kan validiteten i tolkningen av en vennlig handling betviles. Er det en vennlig handling eller er det det motsatte?” (Svartdal, 1998)

Når det gjelder psykopater er dette i høyeste grad en aktuell problemstilling. Deres evner til å manipulere er vel kjente. Et eksempel kan være en forelder (psykopatisk) som i en barnefordelingsak gir utrykk ovenfor en sakkyndig psykolog at ”han/hun hater løgn og juks!” Samtidig dokumenteres det i retten at vedkommende fremsetter den ene løgnen etter den andre om sin ex. Om den sakkyndige da ikke registrerer disse løgnene, så vil han tolke validiteten av vedkommendes utsagn som valid. Avslører han derimot løgnene vil ikke utsagnet fra vedhommende være særlig valid! Tvert i mot er det ikke bare en direkte løgn, men det er samtidig flere patologiske forsvarsmekanismer i bruk. Løgnen kan sees på som et utrykk for den underliggende aggresjon hun føler for sin exmann. Det skulle ikke være vanskelig å forstå konsekvensene om den sakkyndige utelater eller ikke får tilgang til innformasjon om at vedkomende lyver! Som vi ser av eksemplene kan sviktende validitet få alvorlige konsekvenser. Dette viser hvor viktig validitet er i psykologisk vitenskap.

Validitet har å gjøre med holdbarhet. Er våre beskrivelser av de inntrykk vi mottar gode nok? Er våre slutninger gyldige? Forutsetningen for å etablere holdbar kunnskap er at det i praksis er mulig å skille mellom uholdbar og holdbar kunnskap, mellom slutninger som er kyldige og slutninger som ikke er gyldige.

Det blir viktig å finne ut om slutninger er holdbare. Hvordan kan vi vite det? En vitenskapelig slutning er valid når en rimelig slutning er formulert, og når alternative (rimelige) slutninger er utelukket.

Det betyr at korrekte slutninger ikke er valide før alternative slutninger er utelukket!

Svartdal (1998) skriver i boken Psykologiens forskningsmetoder, følgende:

”Det at forskeren konkluderer med at en gitt slutning er valid er ikke noen garanti for at slutningen er korrekt. Vitenskapen byr på mange eksempler på at feilaktige konklusjoner er blitt akseptert som riktige. Men sannsynligheten er stor for at slike feil oppdages og korrigeres. Vitenskap er selvkorrigerende. Det innebærer at selv vedtatte sannheter fra tid til annen gåes etter i sømmene.”

Om data har betryggende validitet er det mye lettere å trekke gode konklusjoner enn hvis validiteten er lav. Forskning er helt avhengig av at data (premisser) som skal vurderes er valide.Er data ikke valide gir de et dårlig eller forvrengt bilde av det som skal vurderes.

Logikk

Logikk har en meget viktig plass i vitenskap og forskning. Når vi trekker slutninger fra observasjoner (Induksjon) og når vi avleder implikasjoner fra teorier (Deduksjon) er det viktig at vi vet hva vi gjør.

”Betydningen av logikk er viktig for forskningen ikke minst fordi undersøkelser har vist at vi har en lei tendens til å tenke ulogisk og trekke ugyldige slutninger! (Svartdal 1998)”

En slutning er gyldig om den følger fra premissene.

Deduksjon

Vi har deduktiv logikk, eller deduksjon når en slutning avledes fra en teori eller et godt etablert funn. Dette er en bedre egnet undersøkelsesmestode i de tilfeller der man har med psykopater å gjøre. Deduksjon støtter seg ikke til det man umiddelbart observerer, men på velfunderte sannheter som er testet og funnet med en langt større grad av objektiv sannhet enn f.eks. ved induksjon.

Induksjon

Her ser vi tendenser, regelmessigheter og sammenhenger i observasjoner som så generaliseres til tilfeller som så langt ikke er observert. Slike slutninger er sårbare, da bare en observasjon som ikke stemmer med slutningen vil falsifisere konklusjonen! Vi avleder altså en generelle sannhet fra observerte fakta. I samband med psykopater vet de som har opplevd slike at det man ser ikke alltid er sannheten, og langt skjeldnere fakta! Denne type avledninger er derfor meget sårbare i konstellasjoner med psykopater. Induktiv logikk når det gjelder psykopater er pr. definisjon en selvmotsigelse av dimensjoner. Det nytter ikke se hva de gjør, hva de vil du skal tro de gjør, og så tro at det er slik de er!

Illusorisk korrelasjon

Både forventninger etablert ved meningssammenheng og felles trekk kan skape illusjon av sammenheng. Har vi først kommet til en oppfatning som kan være etablert ved en tilfeldig observert sammenheng er strategien å søke etter bekreftende evidens for hva vi tror, snarere enn å avkrefte oppfatningen (Hansen 1980).

Er man positivt innstilt til at et bestemt kjøn bør beholde barna ved barnefordeling, er det lett å finne eksempler som styrker innstillingen. Problemet er at den oppfatningen vi startet med kan villede oss slik at konklusjonen mer er en funksjon av ønsketenkning enn av virkelighet. Dette tilsier at man bør være utstyrt med en stor posjon skepsis når slutninger fra observasjoner av enkelthendelser skal gjennomføres.

Falsifikasjon

Falsifikasjonsprinsippet er viktig vitenskapelig. Prinsippet sier at evidens som støtter en hypotese, er mindre informativ enn evidens som falsifiserer en hypotese. Hvorfor? Jo, fordi bekreftende evidens er forenlig med et stort antall hypoteser eller teorier, mens falsifiserende evidens vil utelukke ialle fall noen hypoteser.

Ikke minst blir dette viktig for å korrigere for menneskets naturlige evne til å ”se det vi vil se”, altså vår forutintatthet. I forhold som har med psykopater å gjøre blir dette meget viktig. For helsepersonell som møter et offer for en psykopat er det lett å tolke de beskrivelsene som gies som en normal konflikt mellom to mennesker. Det gjør vi ut i fra en forventning om at det er det vi vanligvis opplever. Når man er i en konflikt med en psykopat derimot, gjelder ikke normale logiske regler for konflikter. Psykopater er mestere til å skape illusjoner samt å projisere egne feil og mangler over på offeret. Offerets frustrasjoner er lett å feiltolke som aggresjon. Det at psykopaten selv fremstår som et offer er klassisk beskrevet i mye litteratur. Det blir derfor ekstremt viktig at man i en vurdering, der det er mistanke om psykopati, sjekker det man umiddelbart erfarer opp mot opplysninger som tilkjennegir det motsatte syn. Spesielt viktig er dette i situasjoner der det foreligger forutintatte holdninger til situasjonsbilder.

Aktuarisk bedømmelse

Karakteriseres ved at en vurdering gjøres i henhold til strenge og veldefinerte regler. Fordelen ved aktuarisk bedømmelse er mange. Større validitet og reliabilitet er nevnt. I tillegg er metoden gjennomsiktig, det vil si at grunnlaget for den vurderingen som blir gjort er klart spesifisert og dermed tilgjengelig for etterprøving av andre. (Rosenqvist/Rasmussen 2004, s. 192-193)

Kategorisk vs. Dimensjonell

Ved klasifikasjon av psykopati er det to hovedmetoder å benytte. Den kategoriske som klart tilkjennegir enten eller. Enten er man psykopat eller så er man ikke psykopat. Den andre klasifiseringsmetoden er den dimensjonale. Der er det grader av lidelsen og ikke nødvendigvis noe enten eller. PCL-R systemet er dimensjonalt. Det er inndelt i 40 poeng, og en grense er satt på 30 poeng for å gi diagnosen psykopati innen forskning. I skandinavia er denne grensen ca. 25.

Men hva med den som får 24 poeng eller 20 for den saks skyld? Vedkommende kan som hare (1991) skriver allikevel være et fryktelig menneske. Det er således viktig at man ikke ser seg blind på en kategorisk forståelse av det dimensjonale system. De med 25 poeng er psykopater, de med 24 er det ikke.

Innen forskning kan det være viktig å sette slike grenser, men i det virkelige liv har slike kategoriske grenser eler cut-off liten mening. Der må det viktigste være hva mennesker blir utsatt for av overgrep og trakasering fra psykopaten. Det hjelper ikke barn mye om deres mor har 23 poeng og dermed ødelegger barna følelsesmessig. En kategorisk diagnose kan ikke stilles for det fordrer 25 poeng! Det blir altså meget viktig å se på de reelle konsekvenser i den enkelte sak og ikke låse seg til et bestemt cutoff. For barn kan det være nok at omsorgspersonen mangler empati og er kronisk løgnaktig. Om andre vesentlige trekk mangler eller er svake, så er barna i en uholdbar omsorgsituasjon. Dette er dfet viktig å være oppmerksom på, ike minst når det gjelder psykopati, som er en diagnose som med sin tabu-tilknytning skaper sterke følelser.

Sannhet

I forskningsammenheng er dette et problematisk begrep. Ingen har fasit på hvordan verden egentlig er. Og når man har med psykopater å gjøre bør man være særdeles oppmerksom på dette. Det viser seg gang på gang at det man ser og hører ikke nødvendigvis er verken sannhet eller virkelighet men en manipulert situasjon.

Gyldighet

Gyldighet brukes ofte om logiske slutninger. Er de gyldige eller ugyldige? Om logiske slutninger er gyldige eller ikke avhenger av om de følger av premissene. I noen tilfeller kan slike slutninger være gyldige (de følger fra premissene) men sannhetsinnholdert i slutningen kan være feilaktig. (Svartdal 1998). Likeledes er det viktig for gyldigheten at premissene er sanne.

Høy reliabilitet sier i seg selv intet om validitet.

Lav relialibitet betyr ikke nødvendigvis lav validitet. Vi kan si at diagnosesystemer og sjekklister øker realibiliteten. Forskning eller undersøkelser med lav validitet eller realibilitet blir ikke ansett å ha vitenskapelig gyldighet, da sansynligheten for at konklusjonene er gale, er stor.

Fusk i forskningen

Mistanke om fusk eller bruk av fabrikerte data oppstår når forskere har rapportert et funn som andre ikke klarer å gjenta ved bruk av samme prosedyrer. Psykologer og andre fagpersoner som går inn i undersøkelser der psykopater inngår må være spesielt observante på at de premisser de legger til grunn faktisk kan etterprøves som sanne. Det å utelate bakgrunnsinnformasjon eller bevist fokusere på et syn blir å likestille som fusk. Dette er meget alvorlig da resultatet ofte kan få katasrofale følger.

Reaktivitet

Reaktivitet foreligger når den som studeres påvirkes av det å bli studert. Om en persons bevisthet av det å bli observert påvirker adferden er dette en trussel som påvirker både validitet (sannhet, pålitelighet) og reabilitet (troverdig, gjentagbarhet). Realibiliteten påvirkes om observasjonsmetoden reduserer påliteligheten (validiteten) av innformasjonen. Reaksjonsdannelse er et typisk eksempel på reaktivitet. Den observerte undertrykker sin aggresjon som ellers ville komme til syne, slik at den som observerer ser det motsatte.

En mor som observeres av barnevernet viser en tilsynelatende kjærlig omsorg for sine barn under observasjonen. En nesten overdreven omsorgsevne kommer til syne. Dette er typisk for psykopater. Det vi da ser er tegn på reaktivitet. I slike tilfeller blir det viktig å sammenholde det man observerer med andre innformasjoner.

I barnefordelingsaker der det er mistanke om at en av partene fremviser psykopatiske trekk bør man være oppmerksom på slike mekanismer. Ikke bare er foreldrene i en presset situasjon, men de frykter å miste kontakt med sitt barn. Noe av det værste et menneske kan oppleve. En person som da allerede i utgangspunktet (psykopaten) kjemper en indre psykologisk kamp for å legge lokk på sine mer eller mindre kaotiske følelser, vil da lett ta i bruk ulike forsvarsmekanismer for utad å fremvise en adferd de selv tror er til det beste for dem selv. Slike pressede situasjoner oppleves utrolig stresende for psykopater. Det kommer til syne ved deres bruk av en rekke forsvarsmekanismer som projeksjon, reaksjonsdannelse, benektelse, passiv aggresjon, somatisering/hypokondri ol.

Frode Svartdal (1998 s.115) skriver følgende om reaktivitet:

”En åpenbar feilkilde i systematisk observasjon er reaktivitet. Den som observeres påvirkes av det å bli observert.”

Feilkilder

Det er vanskelig å behandle innformasjon objektivt (Svartdal 1998). Det finnes en rekke feilkilder i all form for forskning som også slår ut i psykologi. Her er en liste over en del av dem:

1. Data overload. Det er begrenset hvor mye innformasjon vi klarer å behandle på en gang.

2. Førsteintrykk. Tidlig innformasjon tillegges ofte stor vekt, og danner et anker for tolkning av senere innformasjon.

3. Tilgjengelighet av innformasjon. Innformasjon som er lett tilgjengelig, får ofte større oppmerksomhet enn innformasjon som er vanskelig tilgjengelig.

4. Bekreftende evidens. Vi har en tendens til å vektlegge innformasjon som stemmer med våre forventninger, og overser informasjon som ikke stemmer med forventningene.

5. Intern konsistens. Innformasjon som avviker fra et mønster vi allerede har festet oss ved tillegges ofte for liten vekt.

6. Data kan ofte ha ulik grad av realibilitet. Noen former for data er sikre, andre er usikre. I behandlingen av kompleks innformasjon har vi en tendens til å betrakte alle data som like reliable.

7. Ufullstendig innformasjon. Hvis vi har manglende eller ufullstendig innformasjon om noe, er det lett å undervurdere den innformasjon vi har.

8. Revisjon av hypoteser. Når ny innformasjon dukker opp har vi en tendens til enten å overreagere (revidere hypotesen for mye) eller være for konservative (revidere hypotesen for lite).

9. Tenkt tendens. Når vi trekker en konklusjon, har vi ofte en tendens til å sammenligne med et tenkt gjennomsnitt, selv om dette gjennomsnittet ikke er kjent.

10. Tiltro til egen dømmekraft. Når vi gjennomfører en bedømmelse har vi overdreven tiltro til denne bedømmelsen.

11. Sammenfall. Når vi observerer at to hendelser inntreffer samtidig har vi en tendens til å fortolke dette som en korrelasjon.

12. Inkonsistens i databehandlingen. Når vi går igjennom et gitt sett av data flere ganger, hender det ofte at konklusjonene fra datamaterialet blir forskjellig fra gang til gang.

(Fra Psykologiens forskningsmetoder, Svartdal, 1998)

I tillegg til sde over nevnte feilkilder er det betydelige feilkilder forbundet med menneskets persepsjon. Menneskets sansing og tolkning av de inntrykk man opplever. To personer kan oppleve et inntrykk helt forskjellig basert på kjønnsforskjeller, kulturelle forskjeller, politiske forskjeller osv.

Innenfor gestalt psykologien er sier man at helheten er mer en summen av delene. Likeledes kan det stilles spørsmål ved om man virkelig ser det man tror man ser. Det er all grunn til å være klar over at mange ser det de vil se og det må skilles fra et objektivt syn. I kontakt med psykopatiske individer er det viktig å være klar over slike forhold. La oss ta et enkelt eksempel ; bildet under består av en del geometriske figurer. Så er spørsmålet : Kan du se noen trekanter? Og i tilfelle hvor mange?

Som du sikkert ser finnes det ingen trekanter blandt disse figurene, allikevel ser de fleste en hvit trekant midt mellom figurene. Hva kommer dette av? Er det forventninger som følge av posisjonene til de geometriske figurene? Faktisk er det vanskelig å se de fargede figurene uten å se den vite trekanten. Man har til og med en fornemelse av at den hvite trekanten ligger over de andre figurene, altså en rom-virkning.

På samme måte er det med alt det andre vi persiperer rundt oss. Det er lett å forstå at det å være objektiv ikke alltid er så lett. Mange forhold virker inn, ikke minst vår subjektive persepsjon. Dessuten fordrer det at vi ikke har med noen ”ballast” som virker forstyrrende inn på våre sanseintrykk. I forhold til psykopater er det meget lett å la seg manipulere i en situasjon om man ikke evner å gjennomskue manipulasjonen. Oppegående fagfolk innrømmer at de blir manipulert, og Dr. Robert hare tar video av en del intervjuer med psykopater for å se i ettertid om man ble manipulert. Så vanskelig er det å unngå dette. Bias kalles denne form for feil i vitenskapen. Og feil blir begått, til dels alvorlige feil. Alvorlig blir det når feil blir påpekt og fagfolk ikke evner å korrigere sine påstander. Da er det virkelig fare på ferde.

Diathesis-Stress modell

Jeg velger å ta med denne her da den er viktig for det synet som begynner å komme frem i forskning om at samspillet mellom biologiske og miljømessige faktorer er av stor betydning for dannelsen av personlighetsforstyrrelser. Denne modellen legger til grunn at adferd er et resultat av både genetiske og biologiske faktorer samt livserfaringer. Ihht denne modellen dannes personlighets-forstyrrelser som en følge av interaksjon mellom noen sårbarhetsfaktorer, eller predisponerbarhet og en utløsende hendelse i miljøet.

Comorbiditet

Comorbiditet kan enkelt oversettes som samsykdom. I denne sammenheng benyttes det i de tilfeller der en person har mer enn en personlighetsforstyrrelse samtidig.

Flere undersøkelser har vist at ca. 2/3 av dem som fyllte kriteriene for én personlighetsforstyrrelse i DSM-III systemet også fyllte kriteriene for minst en til. (Evang 2003,s.137)

Hos psykiatriske pasienter utenfor sykehus, og særlig hos pasienter i sykehus, er comorbiditet svært vanlig. Hos innepasienter som har personlighets-forstyrrelser finner de fleste som undersøker dem med standardintervju ca. 2.5 til 3.5 diagnoser pr. pasient.

Amerikanske undersøkelser av psykopater i fengselspopulasjoner (Hare 1993) har vist en comorbiditet på 3 til 4 diagnoser pr. klient.

Man skal være oppmerksom på at begrepet comorbiditet egentlig er et byråkratisk skapt begrep. De gjeldende diagnosesystemer er slik oppbygd at de ikke tar høyde for at pasienter tross alt ikke er til for systemene, men at systemene er til for pasientene. Dermed vil ikke dagens diagnosesystemer fange opp den virkelige kompleksiteten i en psykiatrisk syk person. Det blir rett og slett for mange kombinasjonsmuligheter av adferd, basert på hvilke trekk som er mest fremtredende hos individet til at et diagnosesystem kan fange opp dette på en ”enkel” måte.

Seksjonsoverlege Øyvind Urnes ved avdeling for personlighetspsykiatri ved Ullevål universitetssykehus viste noe av dette i et foredrag.

For et kasus som gjaldt en kvinnelig akademiker ser vi at det ble beskrevet trekk fra flere ulike diagnoser. Imidlertid er det bare tvangspreget personlighetsforstyrrelse som har tilstrekkelig antall trekk til å nå opp til det som er satt som terskel (cut.off) for forstyrrelsen. Vi ser altå at trekk beskrevet for den tvangspregede personlighets-forstyrrelsen i seg selv ikke forklarer hele sykdomsbildet. Man må benytte trekkbeskrivelser fra flere forstyrrelser. Tilsvarende viste han ved et annet kasus som var en kunstnerisk mann med store mellomenneskelige problemer.

I forhold til det første kasus ser vi her at 4 diagnostiske forstyrrelser har forhøyede verdier. Heller ikke her er det mulig å beskrive det totale sykdomsbilde ut i fra Unnvikende personlighets-forstyrrelse. Disse eksempler viser hvor viktig det er å ikke se seg blind på en diagnose når man prøver å finne en beskrivelse av et individ basert på dets adferd. Det blir viktig med en bred beskrivelse av de trekk som gjør seg gjeldende ved det enkelte individ.

For å få til dette sier det seg selv at vedkommende fagperson må ha en bred innsikt i personlighetsforstyrrelser for å kunne se de ulike trekk samt å kunne sette dem inn i sin sammenheng rent diagnostisk.

Mennesker uten spesialkunskap om dette kan sikkert se en del av disse trekkene, men har ikke noe grunnlag for å sette navn på hva man ser. Dessverre har det vist seg ved flere tilfeller at heller ikke fagfolk evner å se alvorligheten i en del slike saker. Ikke minst gjelder dette ved personligheter med psykopatiske trekk. I en del psykologiske perspektiver eller retninger kan det synes som om man ”vender det døve øret til”! Man nekter rett og slett og innse realitetene. Personlig har jeg erfaring fra flere saker der psykologer med et humanistisk perspektiv på virkeligheten typisk ser helt bort i fra årsak og ser på mennesket som et offer for omgivelsene. De synes å blande sammen en terapeutisk tankegang med den som skjer ved konfliktvurdering. Når det gjelder psykopater, kan det nok være noe i at bakgrunnen for lidelsen har med påvirkning av miljøet å gjøre (Kringlen 2005,s.153). Et slikt grunnsyn får imidlertid katastrofale følger om denne typen psykologer kobles inn for å vurdere hvem av 2 foreldre som er best egnet i barnefordelingsaker. Eksempler har dessverre vist meget tragisk at utelatelse av fortiden har sendt mer enn ett barn til den psykopatiske av foreldrene.

Dessverre synes det fremdeles å være en del ”skoler” her i Norge som søker å fornekte tilstedeværelsen av denne typen personlighetsavik. Det synes å være en tradisjon i en del miljøer at man tror det man hører og overbevises av det man ser. Selv psesialister som Dr. Robert Hare foretar video opptak i konsultasjon med slike pasienter fordi de vet at de blir manipulert. Når fagfolk kronisk både benekter tilstedeværelsen av psykopati og har et perspektiv på virkeligheten som det hunmanistiske blir utfallet for barn tragisk! Ved å se på opptaket sammen med andre utenfor selve situasjonen kan man avsløre forsøk på manipulasjon. Når det gjelder psykopater spesielt men også andre, er det vikrigere å se hva personen faktisk gjør enn hva vedkommende sier. Den kroniske løgnaktigheten hos slike indiviser er dessverre bare så altfor godt kjent blandt de som har vært utsatt for slike mennesker. Man må se hva psykopater gjør og ikke hva de sier de gjør.

Det er fremdeles en del psykologer, psykiatere og andre i Norge som tror at de ved å snakke med en person i et timer kan avsløre om vedkommende har eller ikke har psykopatiske trekk. Det er et krav at man ved slike personligheter ser på adferd over lang tid, og gjerne over flere år tilbake i tid. Viktig er det å se hva personen faktisk gjør og ikke hva vedkommende sier han/hun gjør. Beskrivelser fra de som har levd med slike mennesker eller de som i lengere tid har arbeidet med slike mennesker er den viktigste kilde til avsløring av slike personligheter. Psykopater er avhengig av ”noen” for å projisere sin indre konflikter på. Noen må få skylden for alt det gale i deres liv. Derfor er det de over nevnte som er best egnet til å gi slike opplysninger, uansett deres relasjon til psykopaten.

Det meste av den kunnskapen man har om ikke-kriminelle psykoater kommer da også fra de som har levet med dem i flere år. Dessverre blir de i mange tilfeller ikke trodd da slike forhold ofte avsløres når offeret prøver å frigjøre seg fra psykopaten.

Normal og Unormal.

Frisk og syk, nrmalitet og abnormalitet, hvor går grensen? Dette er et meget avgjørende spørsmål i psykiatri og psykologi. De lærde strides og det ofte med god grunn. I diagnosesystemene er det et viktig poeng at kulturbakgrunn kan gi en person en alvorlig diagnose i ett land, mens vedkommende i et annet land ikke får noen diagnose. Et individ kan i en sosial gruppering ansees for å være det ultimate prototyp på et perfekt menneske mens samme person i en annen sosial sammengheng ansees for å være fullstendig patologisk. I et politisk system kan et individ gå for å være helt normal, mens det samme individet i et annet politisk system blir ansett for å være unormal. Også mellom kjønn ser man slike skiller. Det som regnes for å være normalen hos gutter vil bli ansett som unormalt hos jenter og omvendt.

Det er viktig å være observant på slike forskjeller. De ulike diagnosesystemene tar da også hensyn til slike ulikheter ved diagnostisering. Dette er ulikheter man kan forstå er til stede. I tillegg har man ulikheter som bygger på subjektive preferanser og manglende innsikt og kunskap om mennesker. I denne sammenhneg er det viktig å trekke frem de ulikheter psykopater kan bidra til som følge av sin ulike opptreden ovenfor ulike omgivelser. Noe som avspeiler seg i de ulike beskrivelser ofre og naive tilskuere kan gi av det samme individ. Mens offeret ser og føler på kroppen det som best kan karaktriseres som menneskets mørkeste sider, vil de naive tilskuere, oppfatte det stikk motsatte. De ser den perfekte kolega, den perfekte og omsorgsfulle ektefelle. Djevelen kommer i mange utgaver sies det, et utrykk som i høyeste grad er aktuelt når det gjelder psykopater. De er de ultimate skuespillere på livets sene. De innehar minst 2 personligheter, ofte flere. Den som offeret opplever og de omgivelsene opplever.

Hvor man setter grensen for normalitet og unormalitet kan diskuteres, men det krever uansett at man går inn og undersøker individets historie og fortid meget grundig. Ingen kan stille diagnose på psykopati, ei heller avkrefte diagnose på psykopati, uten å gå dypt inn i personens historie. Når enkelte fagfolk allikevel gjør dette sier det seg selv at det går galt.

Likeledes er det viktig å skille mellom det personen sier og det personen gjør. For å finne ut av det er man avhengig av å lytte til de som har levet med slike mennesker og ikke de som naivt ser personens opptreden mens skuespillet er i gang. Det er i ”pausene” av skuespillet at den virkelige personligheten trer frem. Likeledes er det ikke mellom skuespillene at personligheten avsløres. Ingen går rundt og viser psykopatiske trekk hele tiden. De kommer til syne når psykopaten vil ha noe, trenger noe, eller er i en presset situasjon. Og det handler like mye om innvendig press som utvendig press. Psykopaten går som en udetonert psykologisk ”bombe” som evner å kontrollere hvor ”sprengningen” skal skje. Og den skjer garantert ikke der det er mange vitner til stede! Den skjer ovenfor ferrest mulige tilskuere, og som oftest ovenfor den som fungerer som psykopatens narsisistsike supply, eller skal vi si ”søpplebøtte” for de indre konflikter som gjennom ”eksplosjoner” til stadighet kommer til overflaten. De er som vandrende vulkaner, som velger sitt utbrudd der omgivelsene minst ser det, der de kan kontrollere sine omgivelser og der utbruddet skader de få, men mye.

De prosesser som regulerer normal personlighet og utvikling er de samme sm regulerer unormal personlighet og utvikling. Det som skiller normal fra unormale personligheter er måten psykisk energi er distribuert mellom de tre komponenter av personligheten (Seligman mfl. 2001). I et psykodynamisk perspektiv er dette ID, EGO og SUPEREGO. I en normal personlighet er den psykiske energi i balanse mellom disse tre komponenter av personligheten. I unormale personligheter er denne energi ikke i balanse mellom de tre enheter. Det resulterer i at ID eller SUPEREGO er for sterke med den følge at EGO ikke er i stand til å kontrollere begov og/eller samvittighet. Det gir seg utslag i den ene eller den andre retningen. Et for strerkt superego gir en moraliserende personlighet, mens et for sterkt ID gir oss en ukontrollert impulsivitet uten mål og mening, der indre drifter og behov styrer.

Freud mente at en stor del av samspillet mellom disse tre komponenter skjer ubevist. Utenfor den besviste kontroll. Dette inkluderer både glemte minner og fortrengte minner, minner som er utestengt fra bevisstheten. Denne indre, ubeviste konflikt kommer til syne som angst og depresjoner og som avvikende adferd. Dette er ulike betegnelser på en psykisk smerte som opptrer i ulike former. En slik tilstedeværelse signaliserer at individet kjemper en indre kamp og konflikt, som ikke nødvendigvis er bevist for individet selv. Mennesker kan i sit eget sinn forandre betydning og resutat av vanskelige drifter og impulser. Dette skjer gjennom bruk av ulike forsvarsmekanismer. Psykopater bruker en rekke forsvarsmekanismer for å ”stabiliere” sine indre psykiske problemer. Disse mekanismer kommer til syne for andre menesker, men krever kunnskap for å bli forstått som det det enegtlig er, uanormal adferd, unormal løsning av indre konflikter. Mange fagfolk har ikke kunnskap om dette. For psykopater er projeksjon, fortrengning og projektiv identifikasjon typiske eksempler på flere ulike forsvarsmekanismer de benytter. De gjør aldri selv feil, men projiserer dem på andre. Dermed blir de kvitt sitt indre psykiske trykk ved at det negative overføres på andre. De kan klandre den andre for det negative, som de egentlig selv gjør. Et typisk eksempel er den psykopatiske mor som klandrer sin ex for å bryte avtaler om barna. At det er henne selv som bryter avtalene synes å være visket ut av bevisstheten. Ved å klandre sin ex, får hun utløp for sin frustrasjon og indre psykiske forstyrrelse. Det er HAN som bryter avtaler, dermed er denne indre konflikten løst, og alt skjer på det psykiske plan!

En del fagfolk fortrenger eksistensen av psykopati. Manglende kunnskap og erfaring får ta skylden for slike naive påstander. Mens noen er redde for å kalle en spade for en spade, prøver andre og ufarliggjøre det ubehagelige ved å gi det mange ulike og ufarlige navn. Til syvende og sist er det det samme man snakker om. Den ytre adferd vi ser hos psykopater kan noen ganger forveksles med hykleri, men ser man nermere etter, så hykler de ikke en gang! Professor Tollak B. Sirnes (1976,s.45) skriver : ”Mange blir imponert av psykopatens aktivitet og ærlighet. Men ærligheten består ofte i at han ikke en gang hykler.”

Hva betyr det egentlig at man ikke en gang hykler? Mens en som vet han er avslørt i en løgn, føler seg flau og innrømmer løgnen, virker det som om psykopatene ikke forstår at de er avslørt i en løgn, de føler seg ikke flaue. De har en anelse om at noe er galt, men har ikke den normales følelsesmessige persepsjon. De hykler ikke en gang! For dem kommer en ny løgn som skal dekke over den gamle og det i n´te potens! Eller de skifter tema.

Til syvende og sist handler det om strategier til å behandle ubehagelige følelser. De strategiene psykopatene benytter er unormale, avvikende og avslørende, uansett hvilket samfunn eller sosial sammenheng man er i. Psykopati er en adferdslidelse og kommer til syne i psykopatens adferd ovenfor andre mennesker. I et samfunn bestående av menesker kalles summen av denne adferden og disse trekk for psykopati. Psykopati er et syndrom (samling trekk) som beskriver en unormal personlighet, uten evne til normal sameksistens med andre mennesker. En psykopat alene på en øde øy, ville etter mitt syn ikke klart å få utløp for sine syke indre stridigheter. Det hadde ikke vært noen å gi skylden (projisert på) for personens mange feil og mangler. Det indre psykiske trykket ville ganske sikkert ført til en kollaps, et indre sammenbrudd med mulig selvmord som resultat. Mange psykopater er da også deprimerte. Psykopater fortærer andre mennesker. Det utgangspunkt de stiller med etter sin barndom er så rotfestet i deres personlighet at det til nå ikke har blitt beskrevet noen ”medisin” eller kur for dette unormale personlighetsaviket.

Personlighets-forstyrrelser

Hvordan kasn vi innen de ulike psykologiske perspektiver forstå personlighetsforstyrrelser? Det finnes i hovedtrekk 6 ulike perspektiver :

Biologisk Legger vekt på hvordan hjernens prosesser og andre kroppsfunksjoner virker inn på adferd. Nevrovitenskap, genetikk og evolusjon er viktige stikkord.

Kognitivt Vektlegger mennesket som et tenkende vesen. Sansing, lagring og bearbeiding av innformasjon er viktige punkter. Kognitiv nevrovitenskap er et viktig felt i dag.

Psykodynamisk Analyse av indre og underbeviste krefter . Forsvarsmekanismer er et sentralt begrep. ”Selv´et” står sentralt her. Dagens psykiatri hviler på en psykodynamisk forståelse.

Behavioristisk Fokuserer hvordan ytre omgivelser påvirker våd adferd og tanker. Mener menneskets natur bare er formet av omgivelsene. Mennesker er et produkt av hva de lærer.

Humanistisk Legger stor vekt på fri vilje. Selv realisering er viktig. Omgivelsene gies ansvar for feil og patologi. Forekomsten av positiv psykologi bevegelser hviler på dette perspektivet.

Sosial-kulturellt Dette perspektivet undersøker hvordan sosiale omgivelser og kulturell læring influerer på vår adferd, tanker og følelser.

Ikke alle er like godt eget for en beskrivelse og forståelse av personlighetsforstyrrelser. Følgende oversikt viser de perspektiver som på ulik måte beskriver dette:

De grønne feltene representerer ulike forstyrrelser. Skissen viser at de ulike forstyrrelser krever et ulikt antall perspektiver for å beskrives fullstendig. Således kan schizofreni ikke forståes bare ved en beskrivelse av symptomene (feks. E). Tilsvarende kan enkle fobier forståes som en form for feilaktig innlæring og således beskrives som kognitive misoppfatninger (feks.D), som gjennom avlæring og extingsjon kan helbredes i mer eller mindre grad.

Man kan de på de ulike perspektiver som ulike ”dyp” inn i mennesket. Noen forstyrrelser har arvelige komponenterog fordrer en forståelse helt ned på gen-nivå (feks.A), mens andre forstyrrelser kan beskrives gjennom en enklere forståelse.

Psykopati synes å ha visse arvelige komponenter samt en viss miljøpåvirket andel som bla. kan stamme fra en avvikende form for læring i form av klassisk og/eller f.eks. operant betinging fra livets første dager. Noen forstyrrelser er så dypt forankret i personligheten at de vanskelig kan forandres, mens andre synes mer tilgjengelig for ulike terapier og medikamentell behandling. Atter andre igjen kan behandles på et symptomnivå, mens bakenforliggende etiologi (årsak) forblir uforanderlig med den nåværende kunnskap om menneskesinnet.

I en del tilfeller ser man at fagfolk som har vanskelig for å erkjenne eksistensen av psykopati ofte arbeider ut i fra et bestemt perspektiv. Tilsynelatende har de ikke kunnskap i dybden på andre perspektiver og evner således ikke en dypere forståelse av psykopati som personlighets-forstyrrelse. Noe som i mer enn ett tilfelle har fått tragiske konsekvenser for både barn og voksne.

Når det gjelder psykopati er det viktig å være åpen for en så bred forståelse som mulig. De ulike perspektiver har alle sine styrker og svakheter. Ved å benytte psykologiens fulle bredde i forståelsen av slike forstyrrelser, blir det mulig å forstå mer og mer av dnne lidelsen og dens kompliserte virkemåter.

HVEM OG HVA ER EN PSYKOPAT?

Dr.Sean Spence skrev:

” When we're lying, there is a moral part of us that doesn't wish to manipulate others or take advantage of them.

In psychopaths, there is no activity in that area of the brain, and deception is OK to them. They don't have any qualms about doing it. He said a lack of adults displaying empathy towards them as children meant psychopaths could not lie.”

Dr. Sean Spence ved University of Sheffield, har funnet at deler av frontal lappen i hjernen er mer aktiv når noen lyver enn når de snakker sant. Med andre ord, det krever mer energi og blodtilstrømning å lyve sammenlignet med å snakke sant. Hjernen forbruker mer energi i dette området.

PET Scan viser deler av hjernen involvert i lagring (venstre) av innformasjon. Til høyere ser vi aktivering i hjernen ved igjenhenting av innformasjon. Gjennom ulike teknikker kan man se hvilke deler av hjernen som er i aktivitet ved ulike operasjoner.

Ved fMRI scanninger kan man fra sekund til sekund følge aktiviteten i hjernen.

Fra lanseringen av den norske oversettelsen av "Without Consience" av Robert D. Hare : Hva er egentlig en psykopat?

Hare forsøker å gi et bilde: Forestill deg en fargeblind. Han vet når det lyser grønt, og går – men aner ikke hvordan grønnfargen ser ut. Tilsvarende vet psykopaten at barn er noe man er glad i, og som andre synes det er fint at man elsker – men aner ikke hvorfor.

Like lite som et bulemioffer innser at det er for tynt, like lite forstår psykopaten at han/hun opptrer psykopatisk! Derav også den manglende forståelsen av adferdens konsekvenser. Begge har en virkelighets oppfatning som ikke stemmer overens med den reelle, objektive virkelighet som de normale rundt oppfatter. Forskjellen på de to er at mens andre kan se bulemikeren er for tynn, går det ikke uten videre ann å se at psykopaten er en psykopat. I motsetning til bulemikeren krever det lang tids observasjon. En observasjon bare den som lever med vedkommende enten som kollega eller samlivspartner/familie vil kunne se. Flere forskere beskriver da også at ofte er det bare offeret som opplever den avvikende adferden. Noe som er med på å forvirre fagfolk ved diagnostisering.

Ingen psykolog eller annen fagperson vil kunne avsløre en psykopat bare ved kort tids visuell besiktigelse. Av det følger selvfølgelig at det heler ikke kan avkreftes at en person er psykopatisk i sin adferd og emosjonalitet. Heller ikke ved vanlig mellomenneskelig samtale. Til det er psykpaten for inteligent. En trenet person vil kunne fatte mistanke raskere og således være mer observant til aktuell adferd. Enkelte ytre trekk er nevnt i litteraturen, men de blir oftest synlige sammen med adferdsmessige kriterier. Og spesielt gjelder dette de vi kan kalle hverdagspsykopater som ikke har en kriminell historikk. Og de fleste mennesker med alvorlige psykopatiske trekk inngår i gruppen hverdagspsykopater. De er ikke straffet for kriminell adferd og de behøver ikke opptre aggressivt i form av "slag og spak" og fysisk vold. En del får ut sin aggressjon gjennom det vi kaller passiv aggresjon. En del benytter seg av primitive forsvarsmekanismer for å få utløp for indre psykologisk ”trykk”!

Det synes å være i hovedsak 2 hovedtyper av psykopater de jeg-svake og de jeg-sterke (Sjøstrøm 2004). Vi kan også kalle disse to hovedgruppene for de utadvendte eller de innadvendte, eller introverte og ekstroverte. Innen hver av disse to grupperinger finnes det så ulike grader og grensetilfeller. Mens den jegsvake psykopaten kan opptre tilsynelatende ”defensivt” og bygge sin adfred på somatirsk manipulasjon, vil den jeg-sterke psykopaten være mer tilbøyelig til å fremstå som den utadvendte, den sjefete og dominerende, autoritære person.

Det er mange grader av psykopati fra de enkle trekk til de, hvis all adferd og fremtoning består av bare psykopatiske trekk. Spennvidden er stor. Det gjør at de som tilsynelatende ligger på grensen til normalitet, kan være vanskelige å avsløre. Det krever kunnskap om lidelsens adferd og lang tids observasjon. Det som tilsynelatende bare er dagligdagse konflikter eller hendelser for utenforstående kan vise seg å være brikker i en adferd som vi kaller psykopatisk manipulasjon.

Ordet psykopat betyr mental sykdom eller sinnsykdom. Blant folk flest vekker ordet negativ reaksjon og forbindes ofte med mord og ondskap. Et inntrykk mange har fra filmfremmstillinger av psykopater. De fleste psykopater hører man imidlertid aldri om. De bedriver sitt spill i familier, blant venner og på arbeidsplasser. Det er disse psykopatene som gjør mest skade og som er de farligste. For de blir aldri eller bare skjelden avslørt. Dessverre er det av naturlige grunner, minimalt med forskning på disse.

I en norsk fengselspopulasjon vil det være 65% antisosiale og ca 25% psykopater. Blant de med alvorlig kriminalitet er 50% psykopater.(N.H. Dahl 2004). Dette gjelder altså i en populasjon av kriminelle.

De psykopater som de fleste mennesker kommer I kontakt med I familie og arbeid er det lite om noen forskning på. Da er det mer forskning på psykopatenes ofre, men selv her svikter forskningen. Det synes så mye letter å plassere disse ofre som deprimerte mennesker der årsaken ligger (plasseres) et annet sted enn der offeret selv føler problemet ligger, nemlig hos psykopaten. De blir som oftest avslørt når ofrene havner i helseapparatet eller prøver å løsrive seg fra sin vanskelige situasjon. Dermed er ikke de representert i statistikken, noe som gir grunn til å tro at det er betydelige mørketall, hva gjelder antall og kjønnsfordeling av psykopater.

I barnefordelingsaker, der konflikten synes særdeles fastlåst oppdager man ofte at det foreligger klare tegn på personlighetsforstyrrelser hos en eller begge parter. Den amerikanske Janet Johnston har forsket en del på dette. I en undersøkelse hun gjorde for en del år siden med Linda Campbell intervjuet de 80 skilte foreldre som hadde betydelige konflikter om barna. Her kom det frem at nesten 2 av 3 hadde en personlighetsforstyrrelse og at ytterligere 25 % hadde klare kjennetegn på en slik tilstand, uten at de oppnådde en formell diagnose.

Blant fagfolk er definisjonen av en psykopat, i en del miljøer, blitt langt mer innsnevret de siste tiår. Dette til tross for at det blant fagfolk foreligger ulike definisjoner av hva som regnes som psykopater. I Danmark synes det å være en utbredt oppfatning om at psykopati er et begrep som ikke benyttes. Det kalles dyssosial personlighets-forstyrrelse sier mange fagfolk der. Men hva skal vi da kalle de som diagnostiseres etter PCL-R og som får diagnosen psykopat?

Likeledes blir det vanskelig å forstå de fagfolk som gir diagnosen ”dyssosial personlighetsforstyrrelse med klare psykopatiske trekk”! De trekk som utgjør dyssosial personlighetsforstyrrelse er jo nettopp i hovedsak psykopatiske trekk! Dog ikke i et slikt omfang at de når opp til cut-off på psykopati. I tillegg er det flere fremstående forskere som diagnostiserer i rettspsykiatri og benytter diagnosen psykopat. Det blir bare så alt for tydelig at det hersker stor forvirring rundt begrepet selv blandt fagfolk. De som mener at dyssosial personlighetsforstyrelse er det samme som psykopati, mener i realiteten at det er tillatt med en lavere terskel for diagnostisering enn ved bruk av psykopati-diagnosen fra PCL-R.

Noen fagfolk synes å innsnevre begrepet til bare å gjelde de mest belastede av mennesker med disse trekkene, mens andre mener at også de med mindre fremtredende trekk må regnes som psykopater. Det som er sikkert er at det er mange ulike typer psykopater. Og det er flere ulike grader av psykopati.

Dette blir tydelig når vi ser at diagnosen ikke fremkommer av ett sett entydige trekk, men mange ulike kombinasjoner av trekk. Og de enkelte trekk kan forekomme i ulik styrke. Noen er mer tydelige på løgnaktighet, mens andre er tydelioge på manipulasjon. Noen er utagerende og noen er introverte. Noen er jegsvake andre er jegsterke. Psykopaten tilpasser seg ofte offeret og vi kan få underdanige psykopater like mye som kontrollerende psykopater. Deres spill er uansett av en slik karakter at offeret sjelden merker noe før det har gått lang tid.

Fra gammelt av sto psykopat begrepet langt sterkere I psykiatrien. Fra spesielt tysk psykiatri ble begreper og teorier rundt psykopatiene utviklet. Dette begrepet hadde et annet innhold enn hva vi ser i dag. Den gang var alle avikende lidelser en form for psykopati. I dag har disse fått ulike navn og ligger ikke lenger under psykopatibegrepet. Denne diagnostiske kategorien som opprinnelig ble lansert som "Psykopatisk mindreverdighet" (Koch 1891) ble etter hvert ganske omfattende. Tidligere professor I psykiatri ved universitetets psykiatriske klinikk, Gabriel Langfelt, var en talsmann for denne tradisjonen I Norge. I hans lærebok I Psykiatri fra 1965 finner vi psykopatiene som en hovedgruppe som er sidestilt med nevrosene og psykosene ( Karterud, Urnes, Pedersen 2001).

Psykopatiene var igjen inndelt I en rekke undergrupper:

Tvangspsykopatene

Cycloide psykopater

Emosjonelt ustabile psykopater

Sexualpsykopater

Antisosiale psykopater etc.

Vi ser at denne inndelingen ligner på DSM-IV sin beskrivelse av personlighetsforstyrrelser.

Man antok at psykopatiene skyltes medfødt eller ervervet mindreverdighet av hjernens konstitusjon (Koch 1891). I hovedsak ble de ansett som utilgjengelige for behandling.

Tradisjonelt har personlighetsforstyrrelser vært delt I karakternevroser og psykopati.(Dahl 1989)

Etter hvert som psykopati ble en belastet diagnose og fikk plass I dagligspråket som en nedvurderende karakterestikk ble det nærliggende å søke etter mer nøytrale diagnostiske diagnoser. Utrykk som milde personlighetsforstyrrelser svarte til karakternevroser. Alvorlige personlighets forstyrrelser erstattet betegnelsen psykopati.(Dahl, Dahlsegg 2001). I Sverige prøvde tidligere professor i rettspsykiatri Bo Gerle på 60-tallet og fjerne begrepet Psykopati, tankeløst nok ville han erstatte det med "Såkalt Psykopati"!

Mens noen fagfolk mener begrepet kun er til bruk I rettspsykiatri, mener andre at det også har en plass I klinisk psykiatri. Denne delingen bygger på at ingen av de to diagnosesystemene ICD-10 og DSM-4, som benyttes I klinisk psykiatri har betegnelsen/diagnosen psykopat! Allikevel "benytter" fagfolk disse diagnosesystemer for diagnostisering av det de oppfatter som psykopati. Det hevdes at man finner psykopater blandt de "sykeste" innen disse diagnosesystemene / diagnosene. Det man i realiteten da sier er at vi har med komorbiditet å gjøre. Personer som har mer enn en personlighetsforstyrrelse samtidig. Dette henger også litt sammen med at de ulike begrepene er hentet fra ulike diagnosesystemer.

Klinisk psykiatri og rettspsykiatri er to ulike men beslektede områder.(N.H. Dahl 2004). Når begrepet er så sterkt knyttet mot rettspsykiatri, kan det bygge på at mye av forskningen som er gjort, er mot fengselspopulasjoner der individet ikke kan unndra seg undersøkelse. Fokus for denne forskningen har vært å finne metoder og midler til å forutsi voldelig adferd hos denne gruppen pasienter.

I det kliniske hos en vanlig psykolog kommer sjelden psykopater da de ikke anser seg for å være syke. Dermed finnes det lite om noe forskning på dette. Det som finnes er for det meste gjort ut i fra det ofrene forteller.

Upresis dagligtale må ikke forhindre oss I å benytte begrepet, psykopati vitenskapelig. Begrepet har sin plass og kan brukes innen rettspsykiatri.

(Rosenqvist, Rasmussen 2001) (N.H. Dahl 2004).

Ordet psykopat kan være et belastende og stigmatiserende ord, noe som kan forklare både en del fagfolks skepsis til ordet, at det forsøkes innsnevret definisjonsmessig og at man prøver å gi det andre betegnelser. Vi ser det samme med diagnosen hysteri, som kalles både dramatiserende og histronisk. Opplagt på grunn av ordets ladede verdi, men også av politiske grunner. Diagnosen hysteri stilles i første rekke på kvinner og i likestillingskampen blir dette da et belastet ord. På denne måten ser vi at tidligere vel definerte diagnoser blir prøvd ufarliggjort ved å benytte mindre belastende utrykk. Politikk styrer bruk av diagnoser! En slik innblanding i psykiatrien bør man for enhver pris prøve å unngå.

Man skal her være klar over at lidelsen i seg selv ikke forandres av den grunn. Det blir altså bare snakk om nomenklatur! Dette skaper imidlertid forvirring om begrepet. Paradoksalt nok er det bare psykopatene som har nytte av en slik forvirring.

Det kan her være grunn til å se hva Irwing Janis har i sin studie fra 1972, "Gruppetenkningens ofre", vist hvordan beslutningsprosesser kan bli fordreid av det fenomen han kalte gruppetenkning, og som består av:

”Overdreven tro på egen kompetanse og dømmekraft, "et lukket sinn" overfor andres oppfatninger, unnlatelse av å søke supplerende informasjon, uvilllighet til å revidere tidligere fremsatte meninger og et emosjonelt press henimot at medlemmene av gruppen må være enige. Sterke personer i en gruppe kan uten formelt lederskap via ubevisste mekanismer oppnå en autoritet som gjør dem i stand til å dirigere gruppens meninger.Dette skaper i sin tur en selvsensur som til slutt fører til at avvikende meninger ikke blir fremsatt i det hele tatt.”

Jeg nevner dette fordi dette griper rett inn i den forståelsen en del fagfolk synes å ha av begrepet psykopati. Denne typen tenkning finner vi mange steder i samfunnet. Ekstreme kristne bevegelser og sekter er ett område. De hører en definisjon av et meget omstridt begrep og slutter selv å tenke, gruppetenkningen overtar. I det hiarkalske system man finner i mange forskningsmiljøer er det all grunn til å ta dette på alvor. Det kan være grunn til å ta slik psykologisk gruppedynamikk på alvor, når man ser hvilke problemer ofre for psykopater opplever. En nærmest ugjennomtrengelig vegg av "Det kan da ikke være sant" - holdninger.

Mangelen på den lyttende objektive om enn kritiske, person i hjelpeapparatet er påfallende stor. En lignende adferd finner vi også innenfor deler av barnevernet og en del andre "lukkede" offentlige etater.

Psykopatiens tabubelagte sfære kombinert med en del fagfolks forutintatte og lite selvkritiske holdninger til begrepet, gjør at de som utsettes for psykopater skjelden blir tatt på alvor. Begrepet vannes ut og kan vel best sammenlignes med eventyret om gutten som ropte ulv for mange ganger. Dette kombinert med begrepets stigmatiserende innhold og dagens solidaritetstanker er ingen god kombinasjon for de som virkelig trenger hjelp for å komme ut av psykopatenes klør.

Alt for ofte opplever ofrene ikke å bli trodd.

En nærmere utdyping av hva en psykopat egentlig er vil være et for langt tema og diskutere innenfor rammene av denne bok. Dette vil bli et senere tema.

Psykologiske perspektiver

Innenfor psykologi er det ulike perspektiver eller måter å se og forklare psykologiske temaer og fenomener. Slik det er mange ulike religiøse retninger, er det mange ulike psykologiske perspektiver. På samme måte som det er et utall måter å tolke både bibel og koranen på er det også mange måter å tolke psykologiske aspektere på. De ulike komponenters innbyrdes påvirkning (miljø/biologi/psykologisk) gjør at psykologi ikke er en absolutt vitenskap som matematikk er.

Ikke alle perspektiver er like godt egnet til å gi en forklaring på psykopatisk adferd. Det er viktig å være klar over dette, da det er store individuelle forskjeller mellom psykologer og ikke minst mellom ulike perspektiver. Det samme gjelder for psykiatere, som er leger med spesialutdannelse innen psykiatri.

Det er i hovedsak 6 ulike perspektiver eller retninger innen dagens psykologi. Disse er den Biologiske, Kognitive, Psykodynamiske, Behaviouristiske, Humanistiske og Sosio-kulturelle. De har alle sine sterke og svake sider. På en måte forklarer de vår virkelighet på ulike måter. Innefor psykiatrien står det psykodynamiske perspektiv og det kognitive samt det biologiske perspektiv meget sterkt. Psykopati er en adferdslidelse som har sine årsaker i både genetiske komponenter (sårbarhet) og miljøpåvirkninger i tidlig barndom. Det er viktig å være oppmerksom på at ikke alle perspektiver har begreper eller teorier for å forklare psykopati. Psykodynamisk, Biologisk og kognitivt perspektiv er de best egende til å gi en forklaring på denne adferdslidelsen.

Pr. definisjon gir perspektiver begrensede innsikter i ethvert gitt fenomen. Slik sett er et fenomen som personlighet en matrise av en rekke trekk og adferdsfremvisninger. En teori som forklarer personlighet må derfor ligge på et like komplekst nivå som personligheten selv. Perspektiver er bare deler av en større helhet (Psykologi) og kan ikke hver for seg forklare personlighet. (Millon & al 2004)

Som et eksempel skal vi se hvordan de ulike perspektiver forklarer et håndtrykk.

Biologisk

For en fysiolog kan et håndtrykk være et resultat av et bestemt sett av nevrale og muskulære prosesser, alternativt kan det komme av et gen for sosialitet.

Dette perspektivet legger vekt på hvordan hjernens prosesser og andre kroppsfunksjoner virker inn på adferd. Nevrovitenskap, genetikk og evolusjon er viktige stikkord. Det genetiske sin innvirkning på mennesket studeres her. Man legger til grunn at biologiske faktorer styrer vår adferd og at adferd derfor er best forklart ved biologiske begreper. Dette perspektivet studerer hjernens funksjoner gjennom ulike scanningsmetoder, som f.eks. fMRI. Hjernens bruk av nevrotransmitere ved ulike affektive lidelser, samt biokjemiske reaksjoner på ulike kjemiske signalstoffer er viktige områder. Genenes innvirkning på personalitet og inteligens er viktige områder.

Evaluering

Dette perspektivet har vært meget viktig ved frembringelse av medisin til bruk ved ulike terapier for mentale forstyrrelser som depresjon og schizofreni. Den sterkeste kritikken er at det er så reduksjonistisk. Videre er det evolusjonistiske bilde dette perspektivet forfekter blitt kritisert for ikke å knytte seg mer opp mot omgivelsene. En bekymring har vært at evolusjonistiske forklaringer rundt anti-sosial adferd som menns aggresjon er naturlig og dermed ikke til å unngå. Dermed kan dette oppfattes som en unskyldning for urettferdighet.

Kognitivt

For den kognitive psykolog vil et håndtrykk kunne forklares ut i fra en meningsfull mental prosess – for eksempel resultatet av en bevist beslutning om å vise vennlighet.

Vektlegger mennesket som et tenkende vesen. Sansing, lagring og bearbeiding av innformasjon er viktige punkter. Kognitiv nevrovitenskap er et viktig felt i dag. Det kognitive perspektiv vektlegger at hjernen fungerer som en computer. Perspektivet kom som en respons på det behaviouristiske perspektiv på midten av 50 tallet som ikke kunne redgjøre for de mentale prosesser som er til stede ved f.eks. læring. Kognitivt perspektiv er blitt en dominerende innfallsvinkel til eksperimentell psykologi og har langt på veg tatt over behaviourismens dominerende stilling. Dette perspektivet fremfører viktigheten av den mentale prosessering som finner sted i hjernen. Adferd sees på som et resultat av informasjonsprosessering i hjernen, ikke ulik computere. Perspektivet brukes vansligvis til å forklare kognitive prosesser rundt persepsjon, hukommelse og problemløsning, men også sosial adferd og utvikling. Perspektivets viktigste metode er kontrollerte eksperimenter, en arv fra behaviourismen. Ved kognitiv neuropsykologi undersjøker man hjernen hos individer med mentale forstyrrelser for å lære mer om hjernens funksjoner. Kognitiv terapi prøver å lære den syke nye strategier å tenke på. En rekke ulike forskningsmetoder benyttes i kognitiv psykologi. Slik behaviourister har en tendens til å innsnevre virkeligheten til det som objektivy kan måles, har kognitive psykologer den samme tendens til å innsnevre virkeligheten til å forklare alt ut i fra tenkning, og tankenes utgangspunkt. Til tross for en rekke teorier har man ikke noe sikkert begrep om hvordan tenkning skjer. For kognitive psykologer er et emne som ”bevsithet” meget viktig og det er forsket en del på dette i de senere år (Matlin, 2005,s.91)

Evaluering

Av negativ karakter kritiseres perspektivet for at dets forsøk skjer i kunstige settinger som ikke representerer virkeligheten. Det er ikke noe integrert ramme for kognitiv psykologi. De mangler en teoretisk rettesnor for fremtiden (Bechtel & al., 1998, neisser, 1994). I stedet består den av en rekke mindre teorier som er dårlig relatert til hverandre. Sammenligningen med computere er kritisert fordi comutere ikke har verken følelser, bevisthet/ubevisthet eller moral som innvirker på mennesker. En alvorlig svakhet ved kognitiv psykologi er mangelen av økologisk validitet. Forskning på uforståelige ord kan ikke sies å automatisk kunne anvendes på vireklighetens bruk av tankene i det daglige liv. Likeledes er det et merkbart fravær av forklaring på menneskets underbeviste prosesser. Å fornekte disse blir like ille som behaviouristenes benektelse av tenkningen!

Psykodynamisk

For en psykoanalytiker kan et håndtrykk springe ut i fra et ønske om fysisk kontakt.

Analyse av indre og underbeviste krefter . Forsvarsmekanismer er et sentralt begrep. ”Selv´et” står sentralt her. Dagens psykiatri hviler på en psykodynamisk forståelse. Dette perspektivet argumenterer for at adferd skapes gjennom en dynamisk (utvekslende) interaksjon mellom drifter og krefter innen individet, spesielt i vårt ubeviste indre. Freud er en typisk eksponent for denne retningen sammen med nyere analytikere som Karen Horney, Erikson og Jung. Freud så for seg vårt sinn bestående av 3 deler. Det underbeviste, det førbeviste og det beviste. I det beviste er våre persepsjoner og tanker. Det førbeviste består av minner og hukommelse som vi kan hente opp og frem bevist når vi trenger det, mens det ubeviste og den største delen av vårt sinn består av ønsker og krav fra vår barndom, samt biologiske instinkter og drifter. Det meste av vår adferd bestemmes av det underbeviste.

Personlighet består av Id, Ego og Superego. Id er vårt ubeviste med drifter og behov, mens superego er vår samvittighet. Ego er realitetsfokusert og prøver å kontrollere id og syperego slik at den adferd vi viser utat er akseptabel i vår kultur. Vår utvikling går gjennom ulike stadier, og fiksering ved et slikt stadie skaper bestemte avvikende nevrotiske adferder. Ego tar i brulk forsvarsmekanismer for å bevare kontrollen utad. Det psykopatiske individs adferd lar seg forklare ut i fra dette perspektiv på en god måte. Psykoanalyse er et behandlingsalternativ med dette perspektivet.

Evaluering

Perspektivet fokuserer veldig på det underbeviste og de indre krefetr i menekset. Det er ikke like godt egnet til å forklare ytre miljø, læring og en del andre ytre komponenter i vår hverdag. Psykiatrien og vår forståelse av personlighetforstyrrelser er i store trekk bygget opp rundt en forståelse av dette perspektivet. Psykoanalytisk perspektiv har hatt en meget stor innflytelse på vår hverdag og for psykoloien generellt. Spesielt rundt, personalitet, utvikling og unormalitet (forstyrrelser). Rent vitenskapeligteoretisk er perspektivet noe kritisert for de mangelnde muligheter for å bevise sine teorier. Men komplekse teorier er ofte vanskelige å bevise. Senere studier har gitt støtte for en del av Freuds teorier.(Jarvis, Russel 2002)

Behavioristisk

For behaviouristen er et håndtrykk et resultat av tidligere betinging (Conditioning), og blir assosiert med en belønning.

Fokuserer hvordan ytre omgivelser påvirker våd adferd og tanker. Mener menneskets natur bare er formet av omgivelsene. Mennesker er et produkt av hva de lærer. De mente at psykologer bare burde undersøke observerbar adferd, da underbevisthet og mentale konsepter ikke objektivt kunne vurderes. Dette perspektivet fremstår med at mennekset er underlagt en primitiv form for læring gjennom klassisk og operant betingende læringsformer. Dette er primitive måter å lære på for et menneske som har verdens mest avanserte hjerne (kjent). Behaviouristene tar ikke hensyn til de kognitive sider av vår virkelighet.

Viktige tidlige personer er John Watson, Pavlov med klassisk betinging som er en instinktiv læring og B.F.Skinner med operant betinging der man lærer gjennom konsekvensene av en reaksjon. Dette perspektivet mener at avvikende adferd kommer av klassisk betinging. Dette perspektivet brukes noe i ulike terapier som adferdsterabi, aversjonsterapi. Perspektivet har vært viktig for læringsteorier som f.eks. Banduras sosiale læringsteori. Behaviouristene innførte eksperimenter og forsøk i stor stil for å få svar på sine spørsmål. Mange tidligere behaviourister betraktet tenkning bare som subvokal tale (matlin 2005,s.6). Man antok at riktig utstyr ville avsløre ørsmå bevegelser av tungen ved tenkning. Behaviourister har bidratt relativt lite til studiet av mentale aktiviteter. Derimot verdatte de eksperimentell kontroll. Radikale behaviourister avviser spekulasjoner om indre tanker (Stenberg 1999a). Bare det som kunne observeres, måles eller veies ble akseptert. Og jeg skriver - ble – for behaviouristiske perspektiv har hatt en meget sterk tilbakegang de siste årtier.behaviourister anser emner som ”bevisthet” å være uegnede for vitenskapelige studier.

Læreperspektiv som behaviouristiske perspektivet er, legger til grunn at vår adferd er lært. Med samme utgangspunkt legger man da til grunn at abnormal adferd kan avlæres gjennom ulike teknikker. Terapi i dette perspektivet, adferdsterapi eller behaviatorisk terapi, betyr at man lærer om igjen mer adaptive adferdsmåter og trekk. Hvor mye hold det er i en slik teori kan diskuteres, da det pr. i dag ikke finnes noen kjent form for terapi eller behandling som kan avlære en psykopat sin adferd! Jeg er av den oppfatning at det er like vanskelig for en psykopat å bli normal, som det er for en hvit og få permanent sort hud. Psykopati er trekk som sitter så dypt i personligheten, at man må legge til grunn at det faktisk er personligheten. Å skifte personlighet, for så å bli normal er neppe myulig ut i fra dagens kunnskap eller terapiformer. Abnormalitet har skjelden blitt overbevisende linket til en læringsopplevelse, Davison, Neale, Kring (2004). Prøv bare å se for deg hvor vanskelig det er å bevise at f.eks. depresjon skulle komme av en forsterknings-historie! Selv om en lærings/behaviouristisk forklaring har ført til mange behandlingsfremskritt, betyr ikke det at adferden i seg selv var tillært på en tilsvarende måte. Hvis humøret til en deprimert person bedres ved en form for belønning for økt aktivitet, er ikke dette et bevis for at depresjon og apati opprinnelig kom av fravær av belønning ( Rimland 1964).

Evaluering

Perspektivet er ikke særlig egnet for å forklare mentale, ikke observerbare lidelser da det i det vesentligste overser mentale prosesser. Retningen er miljømessig deterministisk, omgivelsene avgjør fullstendig hvilket svar man kan forvente eller hvilken reaksjon man kan få på noe som skjer. Omgivelsene har skylden for menneskets handlinger. mennesket blir således fritatt for personlig ansvar for sine handlinger og reaksjoner. Det som skjer er forutbestemt av omgivelsenes påvirkninger. Perspektivet ser bort i fra biologiske faktorer ved adferd. Perspektivet ser bort i fra at det er biologiske begrensninger på individets adferd. Det har også problemer med å redgjøre for mange adferdstyper, spesielt de som er komplekse, som å kjøre bil samt de spontane, som språk. Perspektiver er av den grunn igge særlig egnet til å forklare psykopatiske avvik i individet. Behaviourister har også et stort problem med å forklare den form for læring som skjer uten noen form for adferd fra den som lærer. Lærongsformer som modellering, hvor et barn ser en film om et barn som slår en dukke, og så selv gjør det samme etter at filmen er slått av viser at læring ikke bare skjer ved det som er observerbart, men at det klart er kognitive elementer inne i bildet i forbindelse med noen læreprosesser. Kognitive variabler blir defor nødvendige i tillegg til adferd for å forklare hvordan adferd oppstår. Mennesker lærer ikke be ved å gjøre, men også gjennom tanken.

Humanistisk

I det humanistiske perspektivet kan et håndtrykk forklares som et resultat av et behov for å bli akseptert.

Legger stor vekt på fri vilje. Selv realisering er viktig. Omgivelsene gies ansvar for feil og patologi. Forekomsten av positiv psykologi bevegelser hviler på dette perspektivet. Det humanistiske perspektiv kom som en reaksjon på behaviouristenes dominerende stilling frem til 1950 tallet. Man savnet et mindre mekanisk syn på menneskets natur. Retninngen er mue brukt i terapi innen klinisk og rådgivende psykologi og har relativt liten innflytelse på akademisk psykologi. Dette perspektivet aviser determinismen og mener mennesket har en fri vilje og at vår fremtidige handlinger ikke er bestemt av gårsdagens hendelser. De mener mennesker opptrer slik de selv vil for å oppnå personlig vekst. De mener at bare individet fult ut kan forklare sin egen adferd og opplevelse. Mens vitenskapelig psykologi tar opp i seg andre perspektiver forholder humanistene seg bare sit individets subjektive perspektiv. Slik individet oppfatter virkeligheten, slik er den! Dette perspektivet legger vekt på å studere hele personen! Ledende humanister er carl Rogers og Abraham Maslow. Rogers mente at mennesker er født med en drive til å bestrebe bedre helse. De mener personens selv stadig søker å forbedre seg selv, nå et høyere nivå i tilværelsen. De mener i motsetning til de fleste andre perspektiver at personligheten utvikler seg hele tiden og ikke er bundet av barndommens hendelser. Rogers identifiserte to typer av selvet, det persifiserte selv og det idealiserte sev. Når disse ble ett er psykologisk sunnhet oppnådd. Maslov mente at mennesket er født med en hiarkisk behovstrang (pyramide) og hevdet at vi måtte tilfredstille lavere nivåer for å komme videre til neste. Målet med dette perspektiver er selvrealisering. Brukes mye i klinisk og rådgivende psykologi.

Man mener innen den humanistiske retning at det ikke er noe som er forutbestemt. Dette står i meget grell kontrast til nyere spebarnsforskning, som viser at manglende tilknytning i spebarnsalderen kan føre til negativ itvikling i senre alder (Bowlby 1988). Barnet trenger altså tilknytning og slik forskning viser viser barn adferd meget tidelig som det umulig kan ha rukket å lært. Med andre ord, mye er forutbestemt. Barnets øyefarge, hår og til dels tidlig personlighet kan vanskelig forklares som ikke å være forutbestemt.

Evaluering

Perspektivet kritiseres for å være uvitenskapelig og heller en samling filosofiske retninger enn psykologi. Har liten gjennomslagskraft i akademisk psykologi. Det er begrenset bevis for humanistiske begreper mye fordi de ikke er særlig definert. Dessuten forventes det at pasienten er overbevist og evner å respondere på den hjelp som gies. Maslov arbeid er spesielt kritisert for å være vestligorientert. Perspektivet egenr seg særdeles dårlig for konfliktløsning, da det har vist seg at humanister benytter en klinisk tankegang ved slike vurderinger. Noe som i praksis har fått katasrofale følger for barn. Ved at perspektivet synes å se bort fra fortiden og bare fokusere på fremtiden (bra ved kliniske situasjoner) egner det seg svært dårlig i de tilfeller der man skal si noe om fremtiden. Som kjent er den man forutsier om fremtiden bygget på fortiden. Når denne utelates vil det ved konflikter rundt psykopatsikk adferd kunne skje regelrette katastrofer. Noe det finnes en rekke eksempler på. Barn er ved flere tilfeller blitt plasert hos psykopaten fordi psykologen med dette perspektivet nekter å forholde seg til fortiden og ser derfor ikke de manipulasjoner og handlinger og adferd som der har funnet sted.

Det er ikke til å unngå at man får inntrykk av at det humanistiske perspektiv synes nært knyttet mot mer filosofiske betraktninger. Noe som kolliderer fundamentalt med faktum at mennesket er et biologisk vesen. Men humanister betrakter mennesket som ”fritt”, blir det et paradoks at så mange mennesker ikke synes å finne mening med sine liv og tyr til ulike religiøse og filosofiske forståelser i et forsøk på en meningsfull hverdag. Det positive menneskesyn er imidlertyid en styrke i den humanistiske terapivirkelighet. Her er det ofte et m ust å bringe frem det beste i mennesket for å bli kvitt syne psykiske lidelser. Samtidig er det samme synet katastrofalt i andre sammenhenger. Jeg tenker da bla. på sammenlignende vurderinger av andre mennesker. Der man skal velge den beste av flere. Humanismen har sin styrke på individet, i samspillet mellom flere individer der man søker den beste av de mange blir dette psykologiske synet en selvmotsigelse av uante dimensjoner. Å hevde at det ene individ hevder seg over de andre blir det samme som å si at flertallet aldri kan nå opp å oppleve en selvrealisering av seg selv. Om noen skal realisere seg selv fullt ut, må nødvendigvis andre havne lavere ned på rangstigen. En verden av fullrealiserte individer er en utopi som følge av den terskelen det humanistiske perspektivet legger for selvets realisering. Metaforisk kan vi si at alle kan ikke bli millionærer i en pengepyramide, et stort flertall må tape for å noen skal realisere sine drømmer.

Sosial-kulturellt

En person vil i dette perspektivet håndhilse fordi vedkommende er blitt instruert i sin kulturelle/sosiale tilhørighet at det er den riktige tingen å gjøre.

Dette perspektivet undersøker hvordan sosiale omgivelser og kulturell læring influerer på vår adferd, tanker og følelser. Dette perspektivet utviklet seg fra 1970 tallet som en utfordring til den vanlige psykologi. Dette som en reaksjon til kjønns- og seksualitets spørsmål i psykologien som man mente var kjønnsdrevet. Med andre ord, kvinner, lesbiske og homofile følte seg stigmatiserte og misforståtte. Som et resultat av dette avgjorde APA at homoseksualitet ikke er en personlighetsforstyrrelse i 1974. Perspektiver mener at vår persepsjon av verden ikke nødvendigvis følger naturlige kategorier. Videre mener man at kunnskap er kulturelt spesifikk, sslik at hvordan vi forstår verden er avhengig av vår kultur. Man mener også at vi konstruerer vår persepsjon gjennom sosialt mellomspill, som f.eks. språk. Man mener også at individer ikke kan studeres objektivt i isolasjon. Bruk av språkanalyser for å forstå vår adferd er utbredt innenfor dette perspektivet. Perspektivet har også oppmuntret psykologer til å tenke gjennom hvilke metoder de bruker.

Evaluering

En fundamental kritikk som er reist mot dette perspektivet er at det er anti-vitenskapelig. Det synes viktigere med likestilling og politikk enn et vitenskapelig syn på virkeligheten. Problemet har ofte vert at det syn som fremkommer har mer vært psykologens subjektive syn enn et vitenskapelig holdbart syn. Videre legger de fleste psykologer til grunn at det er en virkelighet utenfor mennesket og avviser således det sosio-kulturelle perspektivs påstander om at veren er konstruert av mennesker gjennom deres samhandlinger.

Ulike syn på psykopatiene

I dette kapittelet skal vi se på hva en rekke fagfolk, vitenskapsmenn og -kvinner, forskere, helsepersonell, lærebøker, leksikon og faglitteratur sier om de begrepene som i denne boken ligger under ”psykopatiene”!. Det er psykopati (PCL-R), Sosiopati, Antisosial personlighetsforstyrrelse (DSM-!I) og Dyssosial personlighetsforstyrrelse (ICD-10).

Sperry (2003,s.41) skriver ”Of all the stated DSM-IV-TR criteria for antisocial personalitydisorder, one criterion har found to be the most useful in diagnosis. The optimal criterion for antisocial personalitydisorder is ”criminal, aggressive, impulsive, irresponsible behaviour”. Disse adjektiver beskriver meget godt antisosial personlighetsforstyrrelse slik de er beskrevet i DSM-IV.Allerede her ser vi et skille fra de trekk som er beskrevet ved psykopat-diagnosen både slik Cleckley (1976) beskrev den og slik den fremkommer i PCL-R, der langt flere emosjonelt pregede trekk utgjør grunndelen av beskrivelsene.

Murphy & Vess (2003) beskriver ulike subtyper av psykopater og viser til at den eksisterende diagnostikk av antisosial personlighetsforstyrrelse nesten utelukkende består av trekk som beskriver adferdsmessige problemer og som klart utelater personlighetstrekkene beskrevet av Cleckley (1976) i hans beskrivelser av psykopater. Således synes faktor 1 trekk å være viktigere for å oppdage tilstedeværelse av psykopati, mens antisosial personlighetsforstyrrelse synes mer å reflektere faktor 2 i PCL-R sjekklisten (Hare & al. 1993). De nevner også at de fleste psykopater er narsisistiske av grunnholdning, mens alle narsissister slett ikke tilfredstiller trekkene til psykopat. Dette er også i tråd med det McKay (1986) beskriver om at antisosial personlighetsforstyrrelse etter hans mening synes å være en undergruppe av patologisk narsissisme.

Interessant er det å se deres inndeling av psykopater i 4 hovedtyper ; narsissistiske, borderline, sadistiske og kriminelle antisosiale psykopater. Slike inndelinger av ulike psykopatiske grunntyper er det flere forfattere som legger til grunn. En noen ulik inndeling finner sted, men grunntrekkene om at det er ulike typer psykopater er gjennomgående. De trekker videre frem at de gjeldende diagnostiske kriteriene for antisosial personlighetsforstyrrelse nesten utelukkende består av adferdsmessige problemer og synes å se helt bort i fra de personlighetsmessige trekk Clecley (1976) beskriver rundt psykopater. Interessant er det ogå å merke seg at de, som flere andre forfattere beskriver PCL-R, faktor 1 som trekk som bedre beskriver psykopater enn trekk fra faktor 2. Med tanke på at antisosial personlighetsforstyrrelse stort sett synes å reflektere faktor 2 trekk, synes det klart at DSM-IV sine diagnostiske trekk om antisosial personlighetsforstyrrelse avviker fra psykopati beskrivelsene.

Stanlenheim og von Knorring (1998) fant at borderline personlighets-forstyrrelse er mer relatert til psykopati enn antisosial personlighetsforstyrrelse er. Noe av grunnen til dette kan være at psykopati er bedre definert enn antisosial personlighetsforstyrrelse og at den sistnevnte er mer begrenset til adferdsmessig avvik.

Hare (2004) skriver i PCL-SV manualen s. 3 ”Note that the list (Clecleys list) includes characteristics that in the DSM-IV would be considered symptomatic of antisocial, narsissistic, histronic and borderline personality disorder.” dette gir utrykk for flere ting. For det første er Clecleys liste over trekk på psykopater en liste som viser at disse trekk er comorbide med alle de 4 lidelsene i cluster B i DSM-IV. Det gir oss en indikasjon på at de enkelte diagnoser ikke er kategoriske, men av dimensjonal oppbygning. De ulike diagnoser har endel felles trekk. At andre forfattere enn Clecley har beskrevet lister som er meget lik den til Cleckley viser egentlig psykopatenes avgrensing.

Hare (1996) skriver ”The differences between psychopathy and ASPD are further higlighted by recent laboratory research involving the processin and use of lingguistic and emotional information. Psychopaths differ dramatically form nonpsychopaths in their performance of a variety of cognitive and affective tasks. Compared with normal individuals, for example, psychopaths are less able to process or use deep semantic meanings of language and to appreciate the emotional significance of events experiences (Larbig and others, patrick; Williamson and others).” I tillegg til forskjeller rundt de rent diagnostiske trekk er det altså målt mere fysiologiske forskjeller mellom psykopater og antisosial. Hare beskriver videre ganske klart at klinikere som foretar diagnostisering ikke må forveksle psykopati diagnosen med antisosial personlighetsforstyrrelse. Han diskuterer likeledes de forskjeller i de to diagnoser som har skjedd gjennom de ulike revisjoner av DSM-IV manualene. Han skriver meget klart at ”Diagnostic confusion about yhe two dissorderes (psychopathu – ASPD) has the potential for harming psychiatric patiens and society as well”.

Rutherford, Cacciola og Altermann (1999) fant i en undersøkelse at 20% av folk med antisosial personlighetsforstyrrelse hadde en høy skåre på PCL-R sjekklisten. Det underbygger at psykopati og antisosial personlighetsforstyrrelse ikke definerer de samme personlighetsmessige trekksamlinger. Det er ulikheter på de to. Når 80% av de som tilfredstiller kravene til antisosial personlighestforstyrrelse ikke tilfredstiller kravene til psykopati må vi ta dette som et tegn på at de er nærliggnede diagnoser, men ikke identiske.

Hart & Hare (1998) fant at 75-80% av domfeldte viste trekk som dannet grunnlag for antisosial personlighetsforstyrrelse. Til sammenligning var det bare 15-25% av de domfeldte som hadde trekk som gav grunnlag for psykopatdiagnosen.

Davison, Neale, Kring (2004,s.418) skriver Skriver i Abnormal Psychology, at det er viktige forskjeller mellom antisosial personlighetsforstyrrelse og psykopati. Spesielt vektlegger de de fundamentale forskjeller når det gjelder antisosial adferd. Mens antisosial personlighetsforstyrrelse har et stort innhold av antisosial adferd, beskrives psykopati som klart forskjellig ved dennes vektlegging på tanker og følelser, eller skal vi si mangel på slike. De skriver (s.419) ”One of the key characteristics of psychopathy is powerty of emotions, both positive and negative.” De trekker videre frem Hervey Cleckley og hans beskrivelser av psykopater i ”The Mask of Sanity” (1976). Der er det referert mindre til antisosial adferd og mer på individuelle tanker og følelser.

Videre skriver de ”We have seen that theese two diagnoses - antisocial personality disorder and psychopathy – are related, but they are by no means identical. A resent study found that about 20 percent of people with antisocial personality disorder scored high on the Hare checklist (Rutherford, Cacciola, & Altermann, 1999) ...75 to 80 percent of convicted felons meet the criteria for psychopathy (Hart & Hare, 1989)”

Holand & al. (1980) fant ved hjelp av MMPI, 5 undergrupper av psykopater. Disse var ”primary or simple psychopath, the hostile psychopath, the paranoid schizoid psychopath, the neurotic psychopath and the confused psychopath”. Noen slik inndeling av antisosiale personlighetsforstyrrelse har jeg ikke funnet beskrevet.

Blackburn (1996) beskriver to typer psykopater, de primære (”extraverted, self confident, impulsive, hostile”) og de sekundære psykopater (”impulsive, hostile, socialy anxious, withdrawn and moody”).

Seligmann, Walker, Rosenhan (2001,s.382) skriver i Abnormal Psychology : ”Antisocial personality disorder. This disorder has been given many diferent names over the decades, but he core symptoms remain remarkably the same. In the past the terms ”sociopathy” and ”psychopathy” were sometimes used interchangeably to refer to antisocial personality disorder. Today the term ”sociopathy” is not commonly used and most researchers now differentiate between antisocial personlaity disorder and psychopathy.

Some people who score very high on PCL-R do not meet criteria for antisocial personality disorder and never commit illegal acts.

Even though high scores on the selfreport measures indicating psychopathy are not synonymous with antisocial personality disorder, there is considerable overlap between the signs of antisocial personality disorder and the items that used to measure psychopathy. Also, while criminality is not synonymous with antisocial personality disorder, many persons who meet criteria for this disorder do commit crimes.”

Passer et. Smith (2003,s.541) skriver ”In the past, individuals with antisocials personality disorder have been reffered to as psychopaths or sociopaths. In the 19th century such people were sometimes reffered to as ”moral imbeciles”.”

Psykolog Steinar Ilstad skriver i Generell Psykologi (2002) at : ”Betegnelser som har vært brukt som alternativer til ordet psykopati har omfattet karakteravvik, karakterløshet, sosiopati og antisosial personlighetsforstyrrelse”

Han nevner ikke dyssosial personlighetsforstyrrelse. Han skriver videre at ”Det har vært hevdet at psykopater for enkelthets skyld kunne defineres som vanskelige personer vi ikke liker. Mens personer med nevrotiske problemer først og fremst er til plage for seg selv, er en psykopat særlig til plage for andre.”

Flere forfattere er inne på dette med at psykopater har vært definert som personer vi ikke liker. Til det er det å si at det er mange andre lidelser som også har individer man ikke liker. I og for seg er dette en feilaktig oppfatning. Det er ikke individet som så man ikke liker, men dets adferd. Et slikt grunnlag for en diagnose blir dermed i beste fall svært uspesifikk og har lite innenfor fag å gjøre.

På North Carolina Wesleyan College (faculty.ncwc.edu) finner vi følgende beskrivelse av psykopat:

”Psychopathy is a concept subject to much debate, but is usually defined as a constellation of affective, interpersonal, and behavioral characteristics including egocentricity; impulsivity; irresponsibility; shallow emotions; lack of empathy, guilt, or remorse; pathological lying; manipulativeness; and the persistent violation of social norms and expectations (Cleckley 1976; Hare 1993). The crimes of psychopaths are usually stone-cold, remorseless killings for no apparent reason. They cold-bloodedly take what they want and do as they please without the slightest sense of guilt or regret. In many ways, they are natural-born intraspecies predators who satisfy their lust for power and control by charm, manipulation, intimidation, and violence. While almost all societies would regard them as criminals (the exception being frontier or warlike societies where they might become heroes, patriots, or leaders), it's important to distinguish their behavior from criminal behavior. As a common axiom goes in psychology, MOST PSYCHOPATHS ARE ANTISOCIAL PERSONALITIES BUT NOT ALL ANTISOCIAL PERSONALITIES ARE PSYCHOPATHS. This is because APD is defined mainly by behaviors (Factor 2 antisocial behaviors) and doesn't tap the affective/interpersonal dimensions (Factor 1 core psychopathic features, narcissism) of psychopathy.

Further, criminals and APDs tend to "age out" of crime; psychopaths do not, and are at high risk of recidivism. Psychopaths love to intellectualize in treatment with their half-baked understanding of rules. Like the Star Trek character, Spock, their reasoning cannot handle any mix of cognition and emotion. They are calculating predators who, when trapped, will attempt escape, create a nuisance and danger to staff, be a disruptive influence on other patients or inmates, and fake symptoms to get transferred, bouncing back and forth between institutions.

På samme måte beskrives en sosiopat på denne måten :

Sociopathy is chiefly characterized by something wrong with the person's conscience. They either don't have one, it's full of holes like Swiss cheese, or they are somehow able to completely neutralize or negate any sense of conscience or future time perspective. Sociopaths only care about fulfilling their own needs and desires - selfishness and egocentricity to the extreme. Everything and everybody else is mentally twisted around in their minds as objects to be used in fulfilling their own needs and desires. They often believe they are doing something good for society, or at least nothing that bad. The term "sociopath" is frequently used by psychologists and sociologists alike in referring to persons whose unsocialized character is due primarily to parental failures (usually fatherlessness) rather than an inherent feature of temperament.  Lykken (1995), for example, clearly distinguishes between the sociopath (who is socialized into becoming a psychopath) and a "true" psychopath (who is born that way).  However, this may only describe the "common sociopath", as there are at least four (4) different subtypes -- common, alienated, aggressive, and dyssocial. Commons are characterized mostly by their lack of conscience; the alienated by their inability to love or be loved; aggressives by a consistent sadistic streak; and dyssocials by an ability to abide by gang rules, as long as those rules are the wrong rules.

Antisosial personlighetsforstyrrelse beskrives slik :

Antisocial Personality Disorder (APD) is practically synonymous with criminal behavior. It's so synonymous, in fact, that practically all convicted criminals (65-75%) have it, with criminologists often referring to it as a "wastebasket" category.  Antisocials come is all shapes and sizes, but psychologists consider the juvenile version of it to be a juvenile conduct disorder. The main characteristic of it is a complete and utter disregard for the rights of others and the rules of society. They seldom show anxiety and don't feel guilt. There's really no effective treatment for them other than locking them up in a secure facility with such rigid rules that they cannot talk their way out.

Her blir altså psykopati holdt adskilt fra både sosiopat og antisosial pesonlighetsforstyrrelse.

Professor Gabriel Langfeldt (1965) skriver om psykopati i sin bok ”Lærebok i klinisk psykiatri” om psykopatiene. Han viser til den omfattende forskning som var på dette området i Tyskalnd før krigen der oppstilling og inndeling av ulike psykopat-typer ble gjort på dominerende fenotypiske egenskaper (Birnbaum, Ewald, Kahn, Kurt, Schneider).

Følgende inndeling er beskrevet i langfeldts lærebok:

1. Den anankastiske psykopat.

2. Cycloide psykopater (hypomane, syntone)

3. Emosjonelt instabile psykopater

a. Den sensitive psykopat

b. Den eksplosibe psykopat

c. Den følelseskade psykopat

d. Den apatiske psykopat

e. Den kranglevorne psykopat

4. Den paranoide og paranoiske psykopat

a.Kverulantpsykopaten

5. Schizoide psykopater

6. Epileptiske psykopater

7. Den alkoholiske psykopat

8. Den post traumatiske psykopat

9. A- og antisosiale psykopatier (Sosiopater)

10.Seksualpsykopater

Langfeldts inndeling ser vi har sin opprinnelse fra de tyske inndelinger og avviker tydelig fra de oppsett som amerikansk forskning beskrev i krigsårene slik vi ser det i H.Clekley (1941).

Denne tysk inspirerte inndeling synes å samle svært mange avvikende lidelser i en stor gruppe, mens den amerikanske modellen synes mer å fokusere på en langt snevrere gruppe, slik vi også ser det i dag. Det er imidlertid interesant å se at man samlet alle disse lidelser med tydelige karakteravik i en gruppe. I dag er disse delt opp i egne grupper og har lite eller ingenting med dagens forståelse av psykopatibegrepet å gjøre.

Her en faksimile fra Bergensavisen 4.2.2005 vedrørende Ramslandsaken.

Her går det ganske klart frem at psykiater Jon Geir Høyersten mener dyssosial personlighetsforstyrrelse er det samme som psykopati.

I Aschoug og Gyldendals store Norske Leksikon (2004) står det følgende:

”Antisosial personlighetsforstyrrelse, annet navn på Dyssosial personlighetsforstyrrelse eller psykopati.”

Psykiater Finn Skårderud skriver nokså uredd i sin bok "URO" (2002), s.191;

”Andelen psykopatiske kvinner øker i takt med likestillingen. Dette er en kjensgjerning og den ego-kulturen som synes være voksende blandt unge kvinner er da også stadig referert i media.

Forskning og undersøkleser viser da også at kvinner i stadig stigende tempo dømmes for kriminelle handlinger og det tildels alvorlig kriminalitet. Overfylte kvinnefengsler viser dette.”

Sjefpsykolog Kirsten Rasmussen konkluderer i aftenposten 22.3.2000, med at:

"Tiltalte i Meløy-saken, har normale evner og intelligens over gjennomsnittet. - Men han har antisosial personlighetsforstyrrelse og er et såkalt borderline-tilfelle, sa hun. For retten ble det forklart at denne diagnosen ligger nært inntil benevnelsen psykopati."

Dette underbygger en forståelse om at psykopati og antisosial personlighetsforstyrrelse ikke er det samme, selv om de har flere likhetstrekk. Videre ser vi at Borderline (Emosjonelt Ustabil) også er nært knyttet opp mot disse personlighetsforstyrrelsene ved at de kan utgjøre komorbiditet med antisosial personlighetsforstyrrelse. I DSM-IV finner vi da også disse diagnoser i samme gruppe, cluster B.

Dosent Martin Grann, Ved Karoliska Instituttet i Stockholm skriver i forordet til boken "Lær kjenna psykopaten" av G.K.Neslund (2004) at ”Den eneste boken om psykopati verdt å lese er Hares bok, Without Consience (svensk oversettelse "Psykopatens Varld").”

Om det er fordi han har vært med i oversettelsen skal være usagt. Han skriver at ordet "Psykopati" er hans favoritt hateord". Han arbeider for tiden i en tverfaglig gruppe av ulike fagfolk som utforsker psykopatibegrepet. Deres utgangspunkt er at det vi i dag kaller psykopati utgjør et sammensurium av ulike undergrupper hver og en med sin egen spesifikke gen (sykdomshistorie) og med ulike kliniske profiler.

Det skal man ikke se bort i fra at kan være riktig, men som med alle vitenskapelige hypoteser, får vi benytte den veldokumenterte kunnskapen vi har inntill empiri og erfaringer skaffer oss annen sikker kunnskap. Det er imidlertid interesant å se hvordan inndelingene i tysk psykiatri etter krigen faktisk var en samlesekk for mange ulike karakterforstyrrelses begreper. Det er vel noe av det samme Grann her er inne på om dagens forståelse av begrepet, psykopati.

Nils Petter Rygård, Psykolog, skriver på netpsykolog.dk følgende "I dag betegnes den [psykopat] internasjonalt enten "psykopati" eller "Antisosial personlighetsforstyrrelse".

Psykologen synes ikke å se noen forskjell på disse diagnoser slik andre fagfolk gjør. Man skal her være oppmerksom på at dansk psykiatri gjennomgående ”benekter” begrepet psykopati og kaller det for dyssosial personlighetsforstyrrelse. Allikevell deltar danske forskere (Lykken mfl.) i bøker om psykopati og kaller dette der også for psykopati (T.Millon mfl., 1998)!!

Gørel Kristina Neslund, psykolog og lege, skriver i sin bok "Lær kjenne psykopaten" (2004), at vi har ulike typer psykopater (s.23). Hun viser til at ingen andre diagnoser gir opphav til så mange missforståelser og diskusjoner som psykopati (s.46). Hun beskriver at i en doktoravhandling om psykopatibegrepet fra 1978, gir Henry Werlinder en liste på 160 begrep knyttet til psykopati.

På 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet, tjente begrepet som en oppsamlingskurv som rommet ulike skiftende menatle avvikelser. Videre skriver hun at alle antisosiale ikke er psykopater (s.48). En uttalelse som underbygger at det er klare ulikheter mellom de to diagnoser.

For en uerfaren psykolog eller psykiater kan det ofte være vanskelig å skille en psykopat fra en person med borderline personlighetsforstyrrelse eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Dette er vel også mye av grunnen til at vi i dag har så mange sprikende meninger om dette temaet.

I kapittel 7 (s.79) skriver Neslund at det er mange ulike typer psykopater. De opptrer ikke på samme måte. Det er imidlertid en del felles trekk.

Theodore Millon,(1998) Harvard medical School, mener forskjellene på psykopatene kommer av at psykopatene har ulike forstyrrede personlighetsmønstere. Sammen med Roger D. Davis deler han psykopatene inn i 10 undergrupper:

1. Den prinsippløse psykopaten

2. Den falske psykopaten

3. Den risktagende psykopaten

4. Den ivrige psykopaten

5. Den ryggradsløse psykopaten.

6. Den eksplosive psykopaten

7. Den sinte psykopaten

8. Den sure psykopaten

9. Den tyranniske psykopaten

10. Den ekle psykopaten

I tillegg kan vi legge til den predatoriske psykopaten, som sniker seg inn på sitt offer som f.eks. den psykopatiske voldtektsmannen.

Vi ser av dette at det er flere ulike typer psykopater. Neslund (2004) skriver også at mange barn og ungdommer viser tegn på begynnende psykopati og nevner i den forbindelse en del trekk rundt dette (s.98).

Vi ser derfor at psykopatiske trekk er noe man kan observere alt i tidlig barndom hos enkelte. Men som hun skriver (s.121) ”Ingen mennesker fødes med et gen for psykopati. Utviklingen mot psykopat har derfor med forhold i oppveksten å gøre”, mener hun.

Einar Kringlen (2005,s.153) skriver da også at ”Mens man tidligere la sterk vekt på de arvelige faktorers betydning ved psykopati og snakket om konstitunelle psykopater, er man i de senere år blitt mer og mer tilbøyelig til å oppfatte psykopaten som en alvorlig miljøskadd person”.

Oppvekstmiljøet er i den sammenheng ofte nevnt i litteraturen som en medvirkelnde årsak. Den viktigste påvirkning i denne sårbare tiden er forelderpåvirkning. Og her kommer begrepet narsissisme inn. Mens spebarn alt fra fødsel av søker å speile seg i foreldrene oppfatter vi dette som en sunn form form narsissisme. Normale barn i normale settinger og miljø, kommer over dette stadiet med den rette dose av selvbekreftelse fra foreldrene. Noen ganger går det imidlertid galt. Barnet får ikke den viktige selvbekreftelsen det er avhengig av og blir søkende etter denne resten av livet. Grunnlaget for den psykopatske tilstand er lagt! Dette i kombinasjon med øvrig adferdspåvirkning, miljøpåvirkning ser det ut til at er grunnlaget for psykopati som syndrom. Det enkelte barns påvirkning fra foreldre eller andre voksne i denne tidlige sårbare alder må sies å bidra til denne lidelse.

Neslund (2004) skriver at alle individer med psykopatisk legning ikke er kriminelle, en del er vellykkede hvitsnippsforbrytere!! Andre mennesker med psykopatiske trekke er ikke kriminelle, men befinner deg i en moralsk gråsone. Slike personligheter med klare narsissistiske trekk blir heller aldri gode omsorgspersoner for sine barn (s 158). Dette er desverre kunnskap mange psykologer i dag ikke har, slik vi ser tragiske skjebner i barnefordelingsaker stadig gjentar seg. Svært mange tilfeller av at mødre viser klare trekk av narsissistisk adferd fanges ikke opp av sakkyndige psykologer. Årsakene til dette kan sikkert være flere, men manglende kunnskap, forutinntatte skjemaer og subjektive meneinger om hvem barna bør bo med er ganske sikkert medvirkende årsaker.

Psykopati er den personlighetsforstyrrelsen som er vanskeligst å behandle. Det er en allmenn oppfatning blandt psykologer og psykiatere verden over. Flere nevner at behandling faktisk forverrer psykopatenes adferd fordi de lærer nye og bedre måter å utøve sin adferd på. Det kan indikere at psykopati for en stor del skyldes påvirkning etter fødsel.

Professor Frode Thuen skriver om det samme i sin bok ”Livet som deltidsforelder” (2004 s.80-81). Der beskriver han den narsissistiske sårbarhet vi finner hos en del foreldre når det gjelder barnefordelingsaker.

Norges Røde Kors Legebok (1959) beskriver begrepet Asosial og definerer det slik :"Asosial adferd er adferd eller oppførsel som viser avvikelse fra samfunnets hevdvunne normer for omgang mennesker imellom. Et asosialt individ mangler evnen til å tilpasse seg disse normer eller uskrevne leveregler. (Eks. vaneforbryteren). Mennesker med utpregede asosiale trekk blir i psykiatrien regnet for psykopater, såkalte holdningsløse eller asosiale psykopater."

Det er å merke seg at begrepene Narsissist,Borderline Antisosial og Dyssosial ikke er å finne i Norges Røde Kors Legebok fra 1959 (2 bind)!

Redaktørene Reginald Parker og Richard Sweet skriver følgende i en artikkel som tar for seg psykopati:

"Psychopathy falls within the section on personality disorders in the Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, which is the standard source book used in making psychiatric evaluations and diagnoses. In the draft version of the manual's 4th edition (to be released Spring 1994), this disorder is listed as "personality disorder not otherwise specified/ Cleckley-type psychopath," named after psychiatrist Hervey Cleckley who carried out the first major studies of psychopaths. The combination of personality and behavioral traits that allows for this diagnosis must be evident in the person's history, not simply apparent during a particular episode. That is, psychopathy is a long-term personality disorder. The term psychopath is often used interchangeably with sociopath, or sociopathic personality. Because it is more commonly recognized, we use the term psychopath here.

cultledere i USA :

Personality disorders, as a diagnosis, relate to certain inflexible and maladaptive behaviors and traits that cause a person to have significantly impaired social or occupational functioning. Signs of this are often first manifested in childhood and adolescence, and are expressed through distorted patterns of perceiving, relating to, and thinking about the environment and oneself. In simple terms this means that something is amiss, awry, not quite right in the person, and this creates problems in how he or she relates to the rest of the world.

The psychopathic personality is sometimes confused with the "antisocial personality," another disorder; however, the psychopath exhibits more extreme behavior than the antisocial personality. The antisocial personality is identified by a mix of antisocial and criminal behaviors - he is the common criminal. The psychopath, on the other hand, is characterized by a mix of criminal and socially deviant behavior.

Psychopathy is not the same as psychosis either. The latter is characterized by an inability to differentiate what is real from what is imagined boundaries between self and others are lost, and critical thinking is greatly impaired. While generally not psychotic, cult leaders may experience psychotic episodes, which may lead to the destruction of themselves or the group. An extreme example of this is the mass murder-suicide that occurred in November 1978 in Jonestown, Guyana, at the People's Temple led by Jim Jones. On his orders, over 900 men, women, and children perished as Jones deteriorated into what was probably a paranoid psychosis. The psychopathic personality has been well described by Hervey Cleckley in his classic work, The "Mask of Sanity", first published in 1941 and updated and reissued in 1982. Cleckley is perhaps best known for his "The Three Faces of Eve", a book and later a popular movie on multiple personality.

Cleckley also gave the world a detailed study of the personality and behavior of the psychopath, listing 16 characteristics to be used in evaluating and treating psychopaths. Cleckley's work greatly influenced 20 years of research carried out by Robert Hare at the University of British Columbia in Vancouver. In his work developing reliable and valid procedures for assessing psychopathy, Hare made several revisions in Cleckley's list of traits and finally settled on a 20-item Psychopathy Checklist. Later in this chapter we will use an adaptation of both the Cleckley and Hare checklists to examine the profile of a cult leader.

Neuropsychiatrist Richard M. Restak stated, "At the heart of the diagnosis of psychopathy was the recognition that a person could appear normal and yet close observation would reveal the personality to be irrational or even violent".  Indeed, initially most psychopaths appear quite normal. They present themselves to us as charming, interesting, even humble. The majority "don't suffer from delusions, hallucinations, or memory impairment, their contract with reality appears solid." Some, on the other hand, may demonstrate marked paranoia and megalomania. In one clinical study of psychopathic inpatients, the authors wrote "We found that our psychopaths were similar to normals (in the reference group) with regard to their capacity to experience external events as real and with regard to their sense of bodily reality.  They generally had good memory, concentration, attention, and language function. They had a high barrier against external, aversive stimulation....In some ways they clearly resemble normal people and can thus 'pass' as reasonably normal or sane. Yet we found them to be extremely primitive in other ways, even more primitive than frankly schizophrenic patients. In some ways their thinking was sane and reasonable, but in others it was psychotically inefficient and/or convoluted.

Another researcher described psychopaths in this way These people are impulsive, unable to tolerate frustration and delay, and have problems with trusting. They take a paranoid position or externalize their emotional experience. They have little ability to form a working alliance and a poor capacity for self-observation. Their anger is frightening. Frequently they take flight. Their relations with others are highly problematic. When close to another person they fear engulfment or fusion or loss of self. At the same time, paradoxically, they desire closeness; frustration of their entitled wishes to be nourished, cared for, and assisted often leads to rage. They are capable of a child's primitive fury enacted with an adult's physical capabilities, and action is always in the offing." Ultimately, "the psychopath must have what he wants, no matter what the cost to those in his way."

Det er å merke seg at i DSM-IV manualen utgitt i 2003 ikke finnes noen referanse til Clekley hva gjelder "Personality disorder not otherwise specified" (301.9)

Norges Røde Kors Legebok (1959) beskriver begrepet psykopati nokså omfattende. Begrepets omstridte virkelighet beskrives som "Uenigheten har vært så stor at mange ikke vil bruke begrepet psykopati i det hele tatt. Andre bruker det bare i ganske sjeldene tilfeller, atter andre bruker det i ganske vidstrakt grad."

Uenigheten dreier seg i hovedsak om årsakene til lidelsen, men selve sykdomsbildet beskrives nokså likt.

Oppslagsverket (2 bind) deler psykopati inn i flere ulike typer og beskriver kort de enkelte typer:

1. Cycloide psykopater

2. Oppstemte psykopater

3. Emosjonelle psykopater

4. Følelseskalde psykopater

5. Apatiske psykopater

6. Paranoide og paranoiske psykopater

7. Schizoide psykopater

8. Asosiale psykopater

9. Seksual psykopater

a. Homoseksualitet

b. Exhibisjonisme

c. Pederasti (tukling mindreårige)

d. Sodomi (dyr)

e. Fetisjisme / Transvestitisme

f. Masochisme

g. Sadisme

Boken beskriver videre at "Slike seksuelle avikelser kan i lett grad fines som komponenter i et normalt seksualliv. Det er først når de erstatter den normale seksualiteten at en betegner dette som psykopati!"

Jeg tror de fleste i dag erkjenner at spesielt det som her skrives om psykopatisk seksualitet nok er foreldet kunnskap. Det er verdt å merke seg inndelingen av ulike typer psykopater som ikke er så ulik den man fant i tyske forskningsmiljøer på den tiden.

Man kan ha ulike oppfatninger av inndelingen av de ulike typer psykopater. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at det er mange ulike typer psykopater. Noe som de fleste har lagt til grunn i alle de årene psykopati har eksistert som begrep. dette underbygger det faktum at psykopater kan opptre i ulike utforminger og ikke nødvendigvis som den kriminelle typen som media og film miljøer har en tendens til å fokusere på.

Psykologene Tore Bjerke og Svend Svebak (2003) skriver om Dyssosial personlighetsforstyrrelse følgende: (s.305) "Dysosialt personlighetsavik. Denne kategorien omfatter psykopati og benevnes antisosialt personlighetsavik i DSM-IV. Vi legger merke til at den dyssosiale eller antisosiale adferden skal være varig for at en kan bruke denne diagnosen. ……….Dette (kronisk underaktivert i nervesystemet) kan også belyse at psykopater ikke synes å ha de følelsesmessige reaksjonene som forhindrer andremennesker i å utføre forbudte handlinger……… Danske studier av adopterte personer viser at sansynligheten for dyssosial adferd øker sterkt dersom også den biologiske faren hører hjemme i kategorien dyssosial/antisosial adferd. ……. Det kan tenkes at psykopater lærer lite av straff fordi de ikke opplever frykt slik som andre gjør det."

Disse psykologer kan synes å sidestille disse tre diagnoser som en og sammelidelse. Interessant er deres uttalelser om psykopater og straff. Man kan her undre seg om psykopatene rett og slett er habituert til straff tidlig i barndommen og at dette er grunnen til at de ikke reagerer på det slik normale gjør. De har en gang lært at det nytter ikke , uansett hva de gjør. De har tidlig vært utsatt for traumer og vanskjøtsel av en slik grad at det har befestet seg som deres personalitet.

Christian Erlandsen, psykiater, skriver i Aftenposten 14.10.1997 at:

"Psykopati finnes ikke lenger i diagnose-registre i moderne psykiatri."

En slik uttalelse er interesant. En ting er at han opplagt tar feil når det gjelder at begrepet ikke finnes i moderne psykiatri. For det gjør det. Om han ikke skulle like begrepet så betyr ikke det at det ikke fines. Både i Norsk, skandinavisk og internasjonal forskning er begrepet faktisk meget aktuelt. Det er vel den personlighetsforstyrrelsen det er gjort mest forskning på de siste 10-år foruten schisofreni. En annen ting er det at han nok har rett at begrepet ikke finnes i diagnosesystemene ICD-10 og DSM-IV. Det er korrekt, fordi begrepet psykopati finnes i PCL-R systemet. Det kan være at slike uttalelser fra fagfolk er med på å bidra til den forvirring som hersker rundt dette begrepet.

Kirsten Rasmussen, professor i rettspsykologi ved NTNU skriver i tidskrift for legeforeningen 2003 der hun kommenterer en undersøkelse vedr. tiltak for belastede grupper. Hun skriver bla:

"Stang og medarneidere fant en høy forekomst av dyssosial personlighetsforstyrrelse i begge de undersøkte grupper, og mange innsatte vil ha slike trekk i så stor grad at de vil fylle kriteriene for diagnosen psykopati".

Vi ser at dyssosial betegnes som en videre (mindre snever) diagnose enn psykopati. Det blir tydelig ved at, i dette tilfelle, innsatte med stor grad av trekk fra dyssosial personlighetsforstyresle også vil fyle kriteriene for psykopati. Uansett legger hun til grunn 2 ulike diagnoser. Rasmussen uttaler også til Radio-adressa 15.2.2003 følgende:

"Psykopati er det først når symptomene opptrer så mye og i så stor grad at det faller utenfor det vi kan kalle normalt"

Videre:

"Fordi flere av symptomene er vanlige blandt normale mennesker har begrepet psykopat utviklet seg til å bli et skjellsord."

Hun innrømmer at selv for fagfolk kan det være vanskelig å takle psykopatens strategier.

Psykopåati er som kjente et syndrom, en samling av trekk, som i sum utgjør psykopati. At en del mennesker har ett eller noen trekk bør ikke bety at de når opp til grensen for psykopati. De problemer de skaper rundt seg kan alikevell være av betydelig grad. Diagnose i seg selv betyr defor ikke alt. Summen av avvikende adferd er derimot vesentlig.

Almqvist & Wiksell skriver i Psykologisk ordbok (1959) at ordet psykopati defineres som

”Arvelig betinget abnormitet som utmerker seg ved et varig missforhold mellom tanke- følelses- eller vijen.”

En interesant vinkling på psykopati finnes i boken

Verden er fuld af Idioter av Poul Maier som skriver:

Der er tre slags "idioter"

1. Mild til moderat selvcentrering - førstegradsidiot.

Når førstegradsidioterne nogen gange opfører sig egoistisk, så er de som regel ikke klar over det, og de mener ikke noget ondt med det.

For eksempel har en førstegradsidiot svært ved at være utro, for hans retfærdighedsfonemmelser ligger indenfor et “normalmøster”.

2. Alvorlig til akut selvcentrering - andengradsidiot.

Andengradsidioterne manipulerer, kontrollerer og misbruger deres medmennesker med fuldt overlæg. Og selvom de som regel føler skyld over det, de gør, vil de nu nok gøre det igen. En andengradsidiot vil være utro og have det dårligt bagefter, men ville sikkert være utro igen, hvis lejligheden bød sig.

3. Voldsom til sociopatisk selviskhed (idiot i allerhøjeste grad; herefter omtalt som tredjegradsidiot).

Tredjegradsidioter er meget farligere end andengradsidioterne. De er virkelig samfundets skadevoldere, bundfald, som tilmed nyder at kontrollere, misbruge og dominere deres medmennesker, og som ikke føler nogen skyld over den smerte og lidelse, de er årsag til. Et klinisk navn for en tredjegradsidiot er en person med en sociopatisk/psykopatisk personlighedsforstyrrelse. Tredjegradsidioten har ingen samvittighed.

Sikkert har 1970erne,1980erne og de tidlige 1990ere ("jeg-generationen") har skabt flere andengradsidioter end normalt.

Er mænd større idioter end kvinder?

Vi kender alle visse personer, som er større idioter end andre. Men vi har også set, at ingen nation, race, religion eller farve, og intet køn har opnået særstatus med hensyn til idiotadfærd. Hvis du pådutter store grupper eller befolkninger dette karaktertræk, bliver du selv en "fordomsfuld idiot.

Samfundets sociopater tredjegradsidioterne

På Minerth-Meier-klinikkerne i hele USA behandler vi mange første- og andengradsidioter i forbindelse med vores par- og familierådgivning. Det er sandt, at andengradsidiotadfærd ofte ligger til grund for alvorlige ægteskabelige problemer. For eksempel kan den ægtefælle, som er andengradsidiot, ofte have haft en eller flere sidespring som et forsøg på at få hævn over sin ægtefælle. Andengradsidiotforældre kan også "ødelægge" deres børn på mange forskellige kontrollerende, manipulerende måder.

Men indimellem støder vi på mennesker, som overstiger andengradsidiotniveauet og går ind i det, vi betegner som en sociopatisk eller psykopatisk personlighedsforstyrrelse. Det drejer sig om de tredjegradsidioter, som muligvis udgør 10% af befolkningen som helhed. Det, som kendetegner en tredjegradsidiot, er hans eller hendes evne til at misbruge andre, uden at føle nogen reel skyld mens det står på. I dette kapitel vil jeg bruge to eksempler på idiotadfærd af tredje grad, den ene person er blevet et kendt navn i de senere år. Den anden bliver, selvom det er en virkelig person, af indlysende årsager nødt til at være anonym.”

Den misbrugte lille dreng blev til et uhyre.

Dette er en sand historie om en lille dreng, hvis far døde, lige før drengen blev født. Hans mor havde udsigt til fattigdom og giftede sig derfor hurtigt med sin døde mands bror, som viste sig at være en krænkende andengradsidiot. Den lille dreng hadede sin stedfar, og forholdet til moderen var ikke meget bedre. Begge forældre udnyttede ham, så snart det kunne lade sig gøre, til at arbejde eller tigge om penge.

Da drengen blev 10 år, tvang hans forældre ham til at forlade skolen for at arbejde fuld tid, så derfor løb han hjemmefra og flyttede ind hos sin onkel. Desværre kom han derved fra asken og i ilden. Denne onkel viste sig at være nazist med tendens til voldsomme vredesudbrud, som mistede sit job, efter han havde forsøgt at myrde en politisk leder. Endnu en gang løb drengen hjemmefra. På dette tidspunkt var drengen blevet teenager, og havde allerede mange år bag sig med overgreb og ensomhed, sorg og vrede. Han levede for sig selv og klarede sig ved at sælge tyggegummi og andre småting på gaderne i en stor by. Det lykkedes ham at komme i skole og blev i øvrigt skolens bisse. han bar ofte en pistol for at beskytte sig i timerne og for at sørge for, at de andre elever underordnede sig.

Da han blev ældre, overførte han sin vrede mod de familiemedlemmer, der havde misbrugt ham, til vrede mod autoritetsfigurer i hans umiddelbare omgivelser. Hans følelser af utryghed og mindreværd drev ham ud i et vanvittigt rotteræs for at finde mening og føle sig betydningsfuld. Han blev afhængig af magt og afhængig af at skulle hævne sig på sine fjender, både ægte og indbildte.

Har du gættet, hvem denne lille dreng er? Hvis denne lille dreng havde oplevet ordentlig kærlighed og omsorg fra sin mor og stedfar, kunne hundrede tusinder at dødsfald været undgået, og Golfkrigen ville ikke have eksisteret. Den uskyldige lille dreng, som primært mødte udprægede andengradsidioter, voksede op og blev Saddam Hussein, en tredjegradsidiot næsten uden sidestykke.

Høj koncentration af psykopater

Saddam Hussein og Adolf Hitler er nogle iøjenfaldende eksempler på tredjegradsidioter, men der er bogstavelig talt hundrede tusinder af dem i vores samfund i dag, og de er alt fra narkotikahandlere i visse kvarterer til "respekterede ledere" i højere politiske kredse. Nogle er meget indflydelsesrige finansfyrster eller direktører i store firmaer. Og nogle er præster og evangelister. Det kan endda være, du er i familie med en tredjegradsidiot. Jeg tvivler derimod på, at du selv er en tredjegradsidiot, for så ville du slet ikke bruge tid på at læse en bog som denne.”

Hervey Clecley kom i 1941 med et viktig amerikansk verk, "The Mask of Sanity". Der setter han opp en liste på 16 punkter som kjenetegn på en psykopat. Denne listen krympet senere til 14 punkter i American handbook of psychiatry fra 1959.

Interesant er det å registrerer forskjellen mellom tysk og amerikansk forståelse av psykopatibegrepet. Mens tysk psykiatri viser oppstillinger av flere typer psykopater tar Clekley for seg trekkene ved psykopatene uten å egentlig gå på de ulike gruppene. Underforstått, psykopater finnes i de fleste grupper og typer av mennesker.

Her er listen:

1. Uforklarlig misslykkende. Ofte er psykopaten, normalt eller til og med meget begavet men misslykkes allikevel med det han foretar seg

2. God virkelighetsoppfatning. Psykopatene viser ingen tegn på halusinasjoner eller vrangforestillinger og psykoser.

3. Mangler nevrotiske angstsymptomer. Psykopaten lider ikke av fobier, angst eller tvangstanker. Han/hun er ofte rolig og balansert i situasjoner der der vanlige mennesker kjenner seg stresset og nervøse.

4. Antisosial adferd. psykopaten handler ofte impulsivt. Omsorgsevne, langsiktig planlegging er fremmed for ham.

5. Vansker med å kjenne og ta ansvar. Til tross for et tilitsvekkende ytre kjennetegnes psykpaten ofte av en ekstrem mangel på ansvarsfølelse.

6. Klarer ikke skille mellom sant og falskt. Naturligvis kan psykopaten se forskjell på sant og falskt, men han/hun legger liten vekt på denne forskjellen. Han kan f.eks. avgi et løfte eller en avtale som han umiddelbart bryter. Han lyver ofte, selv når han ikke vinner noe på det!

7. Klarer ikke erkjenne skyld. Psykopaten erkjener sjelden en forbrytelse selv om bevisene mot ham er overbevisende.

8. Lærer ikke av erfaring. Psykopaten viser ofte sviktende dømmekraft.

9. Liten evne til kjærlighet. Har vansker med å opprettholde forhold til andre mennesker over lengre tid.

10. Avikende reaksjoner på alkohol. I påvirket tilstand kan psykopaten opptre meget avvikende.

11. Manglende innsikt. Psykopaten klarer ikke se seg selv med andres øyne, og utrykker forundring når de han har sviktet, betviler hans hensikter.

12. Mange sexuelle partnere. Psykopaten, enten det er en mann eller kvinner er ofte promiskuøs. Cleckley mener det kommer av manglende hemninger.

13. Begår sjelden selvmord. En psykopat kan true med selvmord, men tar skjelden livet av seg. Det har sammenheng med at han ikke har noen sterk følelse av anger eller å ha misslykket. Trusler om selvmord har ofte sammenheng med at psykopaten ønsker oppnå noe.

14. Mange uavsluttede prosjekter. Psykopaten kan følge en plan eller en utdanning, men avslutter plutselig det hele. Psykopaten river fort ned det han bygger opp.

Nils Antoni skrev i Handbok i psykologi i 1955 at psykopati er en beskaffenhet og ikke en sykdom.

Sosialsjefen i Sjørdal kommune skriver i en rapport til formannskapet 8.10.1968 (Utdrag fra adressa.no):

"Moren virker underkuet, noe apatisk. Spørsmål om xx har ødelagt henne. Barna virker også kuet, både fysisk og psykisk. Foreslår at heimen blir satt under tilsyn. Det foreløpige inntrykk av xx er at man har å gjøre med en asosial psykopat, som har kriminelle og sadistiske tilbøyeligheter".

Sosialsjefens inntrykk var at man hadde med en asosial psykopat å gjøre. Folk har en viss forståelse av hva begrepet psykopati er. Vi ser også at sosialsjefens inntrykk var nok til at en far fikk merkelappen psykopat.

Kurt Schneider (1887-1967) som må sies å være en representant for tysk psykiatri foretar i "Die psykopathischen personlichkeiten" (1923) en inndeling av psykopater i 10 grupper.

1. Hypertyme

Lys grundstemning, livlig temperament og aktivitetstrang

2. Depresive

Pessimistiske, skeptiske, dystre, irritable, forsagte.

3. Selvusikre

Mangler selvtillit, samvittighetsfulle, pliktro, følsomme, rugende.

4. Fanatiske

Vedholdende, opptatt av overflødige ideer, kverulerende, verdensfjerne.

5. Selvhevdende

Vil være midtpunkt, upålitelige, uekte, storskrytende, sjarmerende.

6. Affektlabile

Reagerer lett voldomt, svingende av stemning, lunefulle.

7. Eksplosive

Eksplosive sinneutbrudd uten grunn

8. Følelseskalde

Asosiale, mangler evne til å føle ansvar og skyld, beregnende

9. Holdningsløse

Motstandsløse ovenfor ytre påvirkning, lett å lede og loke.

10. Asteniske

Matte, engstelige, får lett fysiske symptomer, mangler kraft og energi.

Han var den første psykiater som systematisk beskrev forskjellige personlighetstyper. Han brukte betegnelsen " psykopatiske personligheter" og oppfattet disse som ekstreme varianter av den normale personlighet.

G.E. Patridge, amerikansk psykolog, innførte på slutten av 1920-talet begrepet sosiopat. Han mente man burde benytte dette begrepet om en viktig undergruppe av psykopatene, nemlig de som forbrøt seg mot sosiale normer. Begrepet sosiopat kom derfor med i DSM-manualen 1952. Fra 1960 har begrepet sosiopat blitt erstattet av psykopat i de fleste kretser i USA.

Psykopati sees på som en dimensjon, der en person kan være mer eller mindre psykopatisk. Det samme gjenspeiler seg også i PCL-R.

Lars Lidberg og Nils Wiklund skriver i ”Svensk rettspsykiatri (2004) s. 460 :

”Psykopati etter PCL-R og Antisosial personlighetsforstyrrelse etter DSM-IV er klart forskjellige, men beslektede personlighetsforstyrrelser. Psykopati finnes ikke i DSM-IV. Psykopati er en konstellasjon av interpersonlige, affektive og adferdsmessige trekk, mens Antisosial personlighetsforstyrrelse betegner stabile adferdsmesige trekk. Forskning viser tydelig at Antisosial personlighetsforstyrrelse ikke er det samme som Psykopati (PCL-R). Sammenlignet med den smalere personlighetsorienterte diagnosen Psykopati er Antisosial personlighetsforstyrrelse en bredere og mer adferdsfokusert diagnose.”

Gunnar Lundquist, overlege ved karolinske sykehus i Sverige skrev i boken Psykiatri og Mentalhygiene (1969) at psykopati er en karakterbrist og mener at en psykopat er en person som på grunn av mangelnde utviklingsmuligheter ikke når den modenhet og stabilitet som kjennetegner et voksent menneske.

Det kan han sikkert ha mye rett i, for den ofte nære likhet med et barns sinn i en voksen kropp er beskrevet av flere forskere.

Jan Otto Ottesen som i 1983 kom med boken "Psykiatri", hevder at betegnelsen psykopati er å foretrekke fremfor sosiopati, fordi avgrensingen av psykopatiske personlighetstrekk bør skje etter hvordan en person opptrer i samspill med andre mennesker og ikke etter sosiale faktorer som asosialitet og kriminalitet.

Psykolog Stål Bjørkly utaler i aftenposten 6.5.2002 at:

"Mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse har mange likhetstrekk med psykopaten, men i noe mildere grad. Trolig blir minst halvparten av alle kriminelle voldshandlinger utført av personer med de to nevnte personlighetsforstyrrelsene."

Dette er den forståelsen denne psykologen har. Noe som også samsvarer med flere andre fagfolk. Igjen kommer det til syne to forskjellige om en delvis overlappende lidelser der psykopati er den snevreste av de to.

Rosenqvist, Rasmussen (2001) skriver at den psykologiske diagnosen psykopati vil kunne diagnostiseres etter Hares psykopatisjekkliste PCL-R (Hares 1991).

Andre fagfolk mener PCL-R er et diagnosesystem og ikke bare en sjekkliste. (Dahl/Dahlsegg 2001).

Det er viktig å være klar over at diagnosesystemene ICD-10, DSM-4 og PCL-R ikke overlapper hverandre totalt. Det betyr at det som enkelte kaller "diagnose på psykopati" i de tre systemer kan bygge på litt ulike om enn nærliggende kriterier. Vi må imidlertid være oppmerkasomme på at verken ICD-10 eller DSM-4 har noe diagnose som heter psykopati! Og mye taler altså for at dette ikke er helt de samme diagnoser heller. Så de som hevder at det i de internasjonale diagnosesystemene (ICD-10 og DSM-4) ikke finnes noen diagnose på psykopati har rett i det. Da ser man imidlertid bort i fra PCL-R.

Dyssosial personlighets forstyrrelse (ICD-10) er nok nærmere psykopati begrepet enn antisosial personlighets forstyrrelse (DSM-4). Men dyssosial personlighets forstyrrelse inneholder en større gruppe enn de klare psykopatene. Samtidig må vi være obs på at en del fagfolk langt på veg likestiller disse begreper. Noe som må tillegges den forvirring det selv blandt helsepersonell og fagfolk er blandt disse diagnoser.

Dyssosial personlighetsforstyrrelse inkluderer:

Amoralsk pf, Antisosial pf, Asosial pf, Psykopatisk pf, Sosiopatisk pf

Med det menes at blandt de dyssosiale finner vi også mennesker med de over nevnte lidelser. Vi ser at dyssosial personlighetsforstyrrelse kan være en av flere lidelser hos samme individ. (Komorbiditet)

For antisosial personlighets forstyrrelse er de følelsesmessige trekkene anført som assosierte trekk, men ikke inntatt som kriterier. Det forklarer noe av forvirringen rundt disse begrepene. Ved at de følelsesmessige trekkene er assosierte blir det altså trekk vi forbinder med antisosiale individer, men som ikke står i selve diagnosesystemet. Dermed kan man diagnostisere personer med antisosial personlighets forstyrrelse og siden de følelsesmessige trekkene er assosierte vil en del fagfolkene bevist eller ubevisst trekke disse inn i sine vurderinger uten at de fremkommer eksplisitt i diagnosesystemene. En slik forståelse gir også rom for å bare trekke inn enkelte av de assosierte trekkene.

Om dette bygger på svakheter ved DSM-4 eller fagfolks mer inngrodde oppfatninger av hva en antisosial personlighetsforstyrrelse er, skal være usagt.

Uansett gjør dette det mulig å forstå de som sier antisosial = psykopati! Men det bidrar også til den forvirring som er rundt dette begrepet.

Omtrent en tredjedel av de som fyller kriteriene for antisosial personlighets forstyrrelse vil fylle kriteriene for psykopati etter Hare. Psykopati er den snevreste personlighets forstyrrelse og må oppfattes som den alvorligste personlighets forstyrrelse. Det betyr at de antisosiale kan ha flere trekk som kalles psykopatiske, men ikke tilstrekkelig mange til å nå opp til cut-off for psykopati! Det samme gjelder dyssosiale. Vi ser at det handler om kvantitative størrelser. Nok trekk gir definisjonen psykopat, for få trekk gir "nesten" psykopater, i dette tilfelle antisosial personlighets forstyrrelse! Men en slik bastant grensesetting tar ikke høyde for ulike styrkegrader. Innen for all psykiatri er det velkjent at de ulike lidelser forekommer i ulik styrkegrad. Det samme er tilfelle for psykopater. Det blir dermed mer tjenelig å snakke om alvorlighetsgrader av psykopati, milde, moderate og alvorlige.

Dette er en klar indikasjon på at det er grader av disse lidelser. Noe som ytterligere underbygges av at mange fagfolk setter mer eller mindre likhetstegn mellom antisosial, dyssosial og psykopati! Der de to førstnevnte i realiteten bare er en del av sistnevnte hva gjelder diagnostiske kriterier.

En som har diagnosen antisosial personlighets forstyrrelse har umiddelbart en del av de trekk som kreves for psykopati diagnose. Tilsvarende finner vi ved dyssosiale og delvis ved bordeline og histronisk personlighets forstyrrelse. Her kan man teoretisk komme i den situasjon at en person som diagnostiseres etter DSM-4 som antisosial faktisk har flere trekk som ikke fanges opp av DSM-4. Hadde vedkommende vært diagnostisert etter PCL-R som fanger opp i større grad det følelsesmessige aspekter ved psykopati, ville muligens samme person fått en skåre som tilsa diagnosen psykopati. Som beskrevet over regnes en del trekk som assosiert og da er det viktig at den som diagnostiserer også er bevandret i dette emnet. Det er dessverre ikke mange fagfolk i dag. Det fremkommer i den ene ”sakkyndige rappoerten” etter den andre. Adferd som klart ville blitt beskrevet som psykopatiske trekk unngår mange fagfolk å snakke om. Det samme om man benyttet ICD-10 sin Dyssosial personlighets forstyrrelse, som mangler en del av de fysiske kriterier vi finner båse i antisosial personlighetsforstyrrelse og psykopati-diagnosen.

Dette viser et det er meget viktig at de som diagnostiserer slike individer er bevandret i alle tre systemer. Uten en bred forståelse av alle tre systemer er det lett å gjøre alvorlige feil ved diagnostiseringen. Det er som oftest flytende overganger og et individs avvikende personlighet tar ikke hensyn til det byråkratisk skapte diagnosesystem og dets inndelinger. Ofte ser vi at noen pasienter faller mellom ulike diagnoser. De kan ha trekk fra flere diagnoser uansett diagnosesystem, men kanskje ikke tilstrekkelige til å få satt en diagnose i noen av dem. Skal man ikke diagnostiere fordi det byråkratisk oppbygde system ikke klarer å fange dem opp??

En deskriptiv diagnostikk blir viktig for å fastslå hvilke trekk ved personligheten man snakker om. Deretter kan man prøve å finne ut hvilken personlighetsforstyrrelse man har å gjøre med.

Dersom man trenger 5 trekk for å stille diagnose og vedkommende har 4 trekk av meget alvorlig karakter kan man ikke stille diagnose. Derimot om en annen person har 5 trekk av svak karakter så kan man stille diagnose. Det blir derfor viktig å få mest mulig innformasjon om vedkommende. Dette underbygger også et syn om at det er grader av psykopati. Likeledes ser vi at diagnose i seg selv ikke er det viktigste. Beskrivelser ved deskriptiv diagnostikk blir viktigere.

Når det gjelder mennesker med psykopatiske trekk er det samtidig viktig å huske på at det de forteller alltid må sjekkes opp mot andre kilder, og helst mennesker som har levd med dem i lenege tid. Psykopater lyver på en meget troverdig måte. Det er stor forskjell på hva psykopater sier og hva de faktisk gjør. Av erfaring kan jeg si at dette er et meget viktig trekk ved slike personligheter og et trekk som lett avslører dem. Det fordrer imidlertid at man har tilgang til opplysninger om personen over tid.

En psykopat kan for eksempel være veldig moraliserende og fordømme en person som ikke fører alt opp i sin selvangivelse. Samtidig kan vedkommende unnlate og føre opp betydelige beløp i sin egen! Dette er bare typiske tegn på projeksjon, en forsvarsmekanisme som vi finner flittig benyttet hos psykopatiske individer. Likeledes kan en psykopat i fullt alvor ovenfor en psykolog hevde at hun hater løgn og juks. At vedkommende gang på gang avsløres som løgner synes ikke innvirke på dette. En kvinnelig psykopat kan fortelle en dommer at hun tar seg veldig godt av barna, samtidig som det kan dokumenteres at hun ofte overlater dem til andre, drar på ferier uten barna, neglisjerer deres fysiske og psykiske behov osv. Hva en psykopat sier og hva vedkomende gjør blir derfor et viktig tegn å legge merke til.

I et intervju i 1993 uttalte Dr. Robert D. Hare :

" The American Psychiatric Association argues that about two or three percent of males in North America meet the criteria for anti-social personality disorder.”

Det er interessant å se at han setter prosenten til 2-3% i en populasjon og da snakker han bare om menn. I tillegg kommer de kvinnelige psykopater. Skal vi tolke ut i fra de siste års forskning heller man nå mer og mer mot at det er like mange kvinnelige som mannlige psykopater. De opptrer bare litt annerledes.

Det vil i så fall gi oss rundt 6 % psykopater i en populasjon. Tar vi så med at de undersøkelser som er gjort for det meste handler om innsatte kriminelle og tvangsinnlagte vil det være store mørketall. Alle de vi kan kalle hverdagspsykopater som ikke fanges opp av undersøkelser eller som er kriminelle, kommer i tillegg til de statistikker som er offentlige. Ut i fra egne erfaringer om alle de sakene jeg får tilgang til vil jeg nok tro antallet psykopater/psykopatlignende individer (de som grenser opp mot diagnose) i et samfunn nok ligger mer rundt 10% enn 6%. Det er å merke seg at det som er av forskning er gjort for det meste på kriminelle. Majoriteten av psykopatene er ikke kriminelle! Noe som kommer tydelig frem fra beskrivelser gitt av ofre for slike personligheter. De beskriver gang på gang at "deres" psykopat ikke er av kriminall type. Og da snakker vi fort om store mørketall.

På hjemmesiden til Sandane psykologisenter (www.psykologi.no/,2004) står det følgende :

"Vi sier at en person har en antisosial personlighet, eller psykopati, når en person vedvarende viser manglende respekt for andres rettigheter og grenser."

Samtidig refererer de til Hare som en av verdens fremste spesialister på psykopati. Og Hare har selv uttalt at selv leger og fagfolk blander sammen psykopati og antisoial personlighetsforstyrrelse. Sandane psykologisenter synes derfor å bidra til den forvirring som fines om begrepet ved å videre formidle opplysninger som tyder på at dette er en og samme lidelse. Viktig er det imidlertid som de skriver at dette er vedvarende trekk.

På Folkehelseinstituttets hjemmesider skriver de i 2004 følgende ( www.fhi.no) :

"Klassifiseringen av personlighetsforstyrrelser er under omlegging internasjonalt. Flere forstyrrelser ligner andre psykiske lidelser, for eksempel er det lite som skiller sosial fobi og antisosial personlighetsforstyrrelse. Tvangspreget personlighetsforstyrrelse ligner tvangslidelse og schizotyp forstyrrelse ligner schizofreni. Det som tidligere ble betegnet som psykopati kalles nå antisosial personlighetsforstyrrelse."

At man på slike sider ikke er mer oppdatert på den senere tids forskning gjør at man kan forstå hvorfor det er en del diskusjon rundt psykopatibegrepet.

På nettstedet nettpsykologene.no skriver de:

"Antisosial personlighetsforstyrrelse

Antisosial personlighetsforstyrrelse er betegnelsen som i dag brukes om det som tidligere ble kalt psykopat. Lidelsen kjennetegnes ved at personen ikke føler samvittighet, skyld og anger, er uansvarlig, impulsiv og aggressiv og ikke følger samfunnets lover, normer og regler. "

Også her ser vi sammenblandingen av de ulike diagnoser. Kunnskapen man finner på en del sider er opplagt ikke oppdatert.

Psykiater H. J. Stang (1996) skriver at "de fleste vil komme borti psykopater. Vi regner med at rundt 10 % av befolkningen har psykopatiske trekk". Så selv om bare en del av disse får diagnosen, kan de andre være like farlige og ødeleggende for omgivelsene. Noe også Hare beskriver i sin bok. der han sier at en person med 20 poeng av 30 (cut off), alikevell er et fryktelig menneske.

Karterud, Urnes, Pedersen (2001) skriver at :

"Det er gode holdepunkter for at psykopati inneholder 2 hovedelementer, en kriminell og en narsissistisk. Det er gjort flere oppfølgingsundersøkelser av personer med antisosiale personlighetstrekk. De fleste har brukt psykopatibegrepet som har store likhetstrekk med hva vi I dag kaller antisosial pf".

Igjen ser vi her hvordan fagfolk knytter de ulike diagnoser mot psykopati.

Psykiater M. Setsaas skriver at

”I ICD-10 i kapittel F60 finner vi personlighets-forstyrrelser og de generelle kriterier og de spesifikke kriterier for de enkelte undergruppene. Psykopati er ikke en egen undergruppe, men omfattes av flere. De enkelte spesifikke personlighets-forstyrrelsene er klart definert. Slik psykopati er definert internasjonalt, vil vi finne den i flere personlighetsforstyrrelser, først og fremst dyssosial personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline). Dette er ikke lett, og selv vi fagfolk blir litt forvirret og snubler i begrepene av og til!”

Vi ser her at Setsaas 1egger til grunn at vi finner psykopater blandt flere av de diagnosene som finnes i hhv. ICD-10 og DSM-4. Det viser at de trekk som utgjør psykopaten gjennfinnes i flere andre personlighetsforstyrrelser. Det underbygger også at det ikke er vantette skott mellom de ulike lidelsene med at de flyter litt over i hverandre. Trekk fra en finner vi igjen i en anen. Summen av visse trekk danner så grunnlag for en personlighetsforstyrrelse, mens summen av et visst antall andre trekk danner grunbnlag for en annen personlighetsforstyrrelse. Det er her erfaring kommer inn kombinert med kunnskap om de ulike lidelser. Både praktisk og teoretisk kunnskap. Psykopat ofre har lang praktisk erfaring fra psykopater, selv om de i begynnelsenb ikke forstår hva de utsettes for, vil de forstå det på et senere tidspunklt, når de prøver å løsrive seg fra psykopaten.

Det er flere grader av psykopati, og på en skala vil du finne de aller fleste tilfellene i den lette delen av lidelsen, sier Michael Setsaas, spesialist i psykiatri. En slik forståelse forutsetter ulike grader av psykopati. Tilstanden psykopati kjennetegnes av tilstedeværelse av flere av de personlighetsforankrede egenskaper som inngår i Hares sjekkliste. Men det skal mye til for å diagnostisere psykopati og vedkommendes adferd skal være til stor skade for omgivelsene. Når man skal finne ut om en person har klare psykopatiske trekk eller ikke, bruker fagfolkene en internasjonal standardmetode, en sjekkliste for psykopater. Denne metoden går ut på både samtaler med vedkommende selv, men også ved å hente inn tilleggsinformasjon fra behandlingsapparatet. Dersom du scorer mer enn 26 poeng (scandinavia) på denne listen, er du psykopat. Men som Hare sier, en person som skårer 20 poeng er alikevell et fryktelig menneske. Det viktigste blir derfor ikke å få satt diagnosen psykopati, men å gjenkjenne trekkene.

Ut i fra en slik beskrivelse som Setsaas her gir bør man kanskje begynne å se på de som ikke når opp til psykopati-skåren, men som allikevel beviselig tilkjennegir et eller flere psykopatiske trekk som "psykopater" av et lettere kaliber enn de aller verste massemordere og voldsutøvere (psykisk eller fysisk) på 30 poeng og oppover.

Det er viktig å huske på at det som gjør psykopatene så farlige er deres påvirkning på omgivelsene og påvirkning på ofrene. Da blir det lite relevant å "unnskylde" de som bare fremviser "litt" psykopati (noen trekk, men ikke nok til diagnose) med at , - nei de er ikke psykopater - når også deres ofre ligger igjen der de farer frem. Da er vi litt tilbake til at det vi kaller disse er av mindre betydning, det er konsekvensene av deres handlinger som er av interesse. Ser vi på definisjonene av personlighetsforstyrrelser er det jo nettopp dette som er det viktigste kriterie , at det fører til store vansker for individet selv og omgivelsene.

Dådermann m.fl. (2003) Skriver at "psykopati" refererer seg til psykopatiske trekk som etableres tidlig i livet og refererer til Hare (1980). Hun viser til ulike studier som setter cut off fra 25 poeng (PCL-R) til 30 poeng for en klinisk diagnose på psykopati. Dette er noe som underbygger at det er ulike grader av psykopati. Undersjøkelser som har strukket seg over lang tid viser at psykopati i voksen alder har sine røtter i barndommen. Også i hennes undersøkelser kommer det frem at dette er et fenomen i første rekke fra lavere og middelklasse familier.

Man skal imidlertid her være oppmerksom på at den forskning som er gjort på dette i første rekke er gjort på kriminelle og innlagte. Det i seg selv er et moment som gir en skjevdeling hva gjelder hvilket sjikt i samfunnet undersøkelsene har funnet psykopatisk adferd. Det er godt kjent at man også har hvitsnipppsykopater og andre psykopater som ikke blir tatt for kriminelle handlinger og at disse ofte befinner seg i høyere sosiale lag.

Hun nevner også at PCL-R har 4 mulige skåringer. 0,1,2 og utelate. Om det ikke er tilstrekkelig innformasjon blir et element utelatt. Dådermann skriver at opp til 5 elementer kan utelates uten at skårene blir ugyldige. Videre kan utelatte verdier erstattes av gjennomsnittsverdier på den forventede total-skåren. En prosedyre kalt "prorating" i PCL-R manualen (Hare, 1991).

Prorating betyr å distribuere eller fordele proposjonalt. Pro Rata betyr forholdsmessig. Begrepet brukes i mange sammenhenger. Prorating er også benyttet i ulik litteratur i forbindelse med MMPI-2 tester der det mangler data fra enkelte av skalaene.

Dådermann beskriver også i sitt arbeide "høy grad av psykopati" og "lav grad av psykopati", noe som underbygger en forståelse av at det er ulike styrkegrader av psykopati. Dette helt i tråd med de fleste andre psykiske lidelser.

Med en slik forståelse kommer man imidlertid i et dilemma. Cutoff ligger på 25 alt. 30 poeng. Lav grad av psykopati må jo da ligge under denne grensen. Men individer under denne grensen kan ikke få diagnosen psykopati! For å forstå dette kan man se hvordan dette blir omtalt i utenlandsk litteratur. Her går det klart frem at en skåre på f.eks. 30 poeng blir regnet som meget farlige psykopater. Underforstått, det finnes mindre farlige psykopater. Hare (1993) skrivert da også at mennesker med en skåre på 20 poeng allikevel regnes som fryktelige mennekser. Vi må være oppmerksom på at en skåre på 30 brukes innen forskning, hvor man må være helt sikker på en diagnose.

Dådermann (2002) benytter også begrepet grader av psykopati. I en oppsumering skriver hun at de fleste eksperter anser psykopati som en kronisk forstyrrelse. Den er altså å regne som uhelbredelig.

Dådermann (2002) skriver i ”Personality traits and psychopathy (PCL-R) in male juvenile delingquents”:

"About 60% of the delinquent participants had score above 30 on the PCL-R, and where thus classified as psychopaths according to the manual. Further 73% had scores between 27 and 40, indicating a high level of psychopathy."

Det fremgår tydelig av Dådermanns arbeider at det er ulike nivåer av psykopati. Ulike styrkegrader om man vil. Når man når opp til et visst nivå, kan man etter tabellen få den diagnostiske betegnelsen psykopat. Men de under dette nivået har allikevel klare psykopatiske trekk! Dådermann benytter også begrepet høyt psykopati-nivå! Kombinert med Hares beskrivelser av at personer med 20 poeng alikevell er fryktelige mennesker, er det all grunn til å ta disse høye nivåer på alvor.

Dådermann 2002, viser til at (s.1): Undersøkelser (Hare, 1996a, 1996b) viser at ikke alle med antisosial personlighetsforstyrrelse er psykopater.

Det underbygger at dette ikke er samme diagnoser. En person kan altså ha antisosial personlighets-forstyrrelse uten å være psykopat. Men da kan man heller ikke sette likhetstegn mellom en psykopat og en antisosial. Det samme skulle da gjelde for dyssosial. Det følger naturlig av dette at psykopati er en enevrere betegnelse enn antisosial og dyssosial.

Hun skriver videre at:

”Many researchers still erroneously suggest that the dyssocial personality dissorder and antisocial personality dissorder may be applied to all psychopaths and vice-versa."

Med andre ord, etter Dådermanns oppfatning er dette ulike om enn beslektede lidelser. En oppfatning som også deles av noen av Norges fremste eksperter på dette området.

Dådermann (2002), skriver at personlighetstrekk er ganske stabile hos en person (s5), ikke slik å forstå at den person f.eks. konstant går rundt med angst, men at personen reagerer med angst når utsatt for stress eller ubehagelige situasjoner. Dette gjelder også for andre personlighetstrekk. Flere personlighetstrekk er typiske for psykopater. Også lærebøker i psykologi beskriver at personlighetstrekk som vises i forbindelse med en persons adferd er stabile gjennom det meste av livet (Passer, Smith 2003).

Det Dådermann her er inne på er meget viktig, for det forklarer langt på veg hvorfor psykopater er så vanskelige å avsløre og gjennomskue. De går ikke rundt med en konstant adferd som "oser" av psykopati.

Tvert i mot fremviser de disse trekkene i gitte situasjoner. Når de f.eks. er under press og frykter avsløring. Stressituasjoner er typisk avslørende for psykopatiske individer. Når den indre angsten for avsløring øker blir trekkene synlige for flere. Det kan virke som om id (det ubeviste, det´et) tar over kontrollen og gjennom det, avsløres selvet! Jeg har selv opplevd dette ved flere ulike anledninger, når f.eks. personer med klare psykopatiske trekk blir satt under press. Da blir trekkene tydelige for omgivelsene. Men det er også viktig at de som ser forstår hva de ser og ikke feiltolker dette , slik vi så alt for ofte ser.

I rettsaker der en person er under press for å forklare seg vil slike personer kunne fremstå veldig tydelig. De avslører sitt lave refleksjonsnivå. Den kognitivt stabile siden som kanskje er typisk når de har kontroll, synes å forvitre proposjonalt med redusert kontroll. Jegsvakheten blir tydelig. Selvmotsigelser og ulogiske svar kan lett forekomme. En avslørt løgn vil kunne dekkes over an en ny løgn som igjen ved avsløring kan dekkes over av en tredje løgn osv. Men igjen er det ikke så lett for alle å avsløre selv slike senarier. Det fordrer innsikt og kunnskap om personens tidligere liv og hendelser i dennes liv. Likeledes fordrer det vilje til å se den aktuelle saken på en objektiv måte, uten forutintatte skjemaer som først må overbevises.

Slik mange forskere beskriver at psykopater synes låst i sin adferd reagerer de nærmest instinktivt. Deres adferd er rigid og blir forutsigbar. Og det merkelige er at de selv ikke synes å verken se sin egen adferd og langt mindre forstå den. Tilsynelatende er det det ubevisste (id) som tar kontrollen. De styres av en ubevisst frykt for å tape ansikt, en frykt for at de traumer som ligger bak deres problemer skal få komme opp i virkeligheten og påføre individet den smerte de frykter mer enn noe, smerten fra barndommens traumer.

I følge Cleckley, (Dådermann s.8), trenger ikke alle kriterier eller personlighetstrekk være til stede samtidig i en person for å stille diagnose. Ihht de kriterier som ble satt opp av Clerckley var diagnosen psykopati basert på 8 variabler :

1. Få symptomer på nervøsitet.

2. Liten sans for ansvar.

3. Løgnaktighet.

4. Lav skamfølelse.

5. Antisosial oppførsel

6. Liten evne til å lære av erfaring.

7. Fattig på affekt.

8. Manglende empati

Dådermann 2002, skriver (s9) at noen teoretikere og klinikere fremdeles anser psykopati synonymt med DSM-IV clasifikasjon av antisosial personlighets-forstyrrelse, men mange forskere har vist at DSM-IV fokuserer ensidig på antisosial opptreden.

Ingrid Sahlin, Sosiolog (2002) skriver i Ord Och Bild (s62) :

"Under det senaste deceniet har emellertid begrepet (psykopati) åter fått ett starkt feste i den kriminologiska och psykiatriska diskursen, tilsammans med synonymen sosiopati och det nærbeslektade APD, antisosial personlighetsforstørning"

Selv henne som regnes som meget kritisk til begrepet psykopati synes å ha en forståelse av at dette er separate diagnose.

Cooke, D. J., Michie, C., Hart, S. D., & Hare, R. D. (1999). skrev i "Evaluating the Screening Version of the Hare Psychopathy Checklist--Revised (PCL:SV): An item response theory analysis. Psychological Assessment, 11(1), 3-13." følgende :

"The analyses confirmed previous results that the interpersonal and affective features of psychopathy have higher thresholds than do the impulsive and antisocial behavioral features; individuals have to be at a higher level of the psychopathic trait before the interpersonal and affective features become evident. The PCL:SV is an effective short form of the PCL-R."

Vi ser her at man snakker om forskjellige nivåer (higher level) av psykopati. Det er altså slik vi har sett det beskrevet fra mange ulike forskere ikke et nivå hvor psykopati plutselig slår inn. Psykopatiske trekk manifesterer seg i ulik styrkegrad hos ulike personer. På et visst nivå kan man stille diagnose, men de underliggende nivåene handler alikevell om psykopatisk adferd.

Også er det verdt å merke seg at forskerne legger til grunn at man må på et høyere nivå av psykopati (flere trekk må gjøre seg gjeldende) før personlige og følelsesmessige (affective) trekk blir synlige. Dette gjelder trekk som lykke, tristhet, angst, redsel eller sinne. En annen måte å si dette på er at for å se disse trekkene må individet føle seg presset til et visst nivå. Det blir gjennom adferd de avsløres.

Wong (1988) beskriver ulike nivåer på psykopati:

"In research on psychopathy, it is often necessary to identify groups of inmates with high, medium, and low levels of psychopathy using specific cut off scores. Analysis of variance indicated that the overall difference between low, medium, and high psychopathy groups was highly significant"

Nok en forsker som i sitt arbeid med PCL-R viser at det er ulike nivåer av psykopati. Wong legger også til grunn at det er signifikante forskjeller mellom lav og høyere nivåer av psykopati, men at det alikevell handler om psykopati. Videre :

"The PCL-R can be scored on the basis of file information alone, provided that the material contained in the files is extensive and detailed. Wong’s (1988) study found that reliable ratings of psychopathy can be obtained based on comprehensive file information alone (Pearson r = .74)."

Hare skriver i PCL-R manualen at :

”It is important to note, that the PCL-R cannot be scored on the basis of an interview alone (Hare, 1998).

The PCL-R is costly to administer in terms of time and effort, as access to detailed interview and case history information, including criminal record is required. These considerations led to the development of the Screening Version of the PCL-R (PCL:SV; Hart, Cox, & Hare, 1995).

Female Offenders

The PCL-R has been used with only a few samples of female offenders. Early indications from several studies are encouraging. Thus far, it appears that the distribution of scores and reliability are comparable with those obtained in male samples. However, it appears that several items may not be as useful with female offenders as they are with male offenders (Hare, 1990). Neary (1990) administered the PCL-R to 120 female inmates of the Federal Prison. The mean score for the sample was 21.1 (SD = 6.5), the interrater reliability was.94, the alpha coefficient was .77 and the mean inter-item correlation was .14.

Stauchan, Williams, & Hare (1990) administered the PCL-R to 40 female inmates of Lakeside Correctional Institute in British Columbia. The mean total scores pooled across two raters was 24.9 (SD = 7.2), the interrater reliability was .95, the alpha coefficient was .79 and the mean inter-item correlation was .19. 

Interestingly, the sex of the rater appears to make little difference in the PCL and PCL-R assessments of male inmates or forensic patients.” 

På www.swin.edu.au kan vi lese følgende: ”The PCL-R has good construct validity. A study conducted by Hart and Hare, (1989) examined the association between psychopathy and other mental disorders (Axis I and Axis II criteria of the DSM-111) in 80 male forensic patients. The results showed the inter-rater reliability (between raters A & B) for the PCL-R total scores was .91. The average total score of raters A & B were 21.97 (SD = 6.76). The internal consistency of these final ratings (Cronbach’s alpha) was .86. Preliminary analyses suggested that the factor structure of the PCL-R was identical to that obtained in criminal, non-psychiatric populations.

In summary, PCL-R total scores were positively correlated with ratings of antisocial, histrionic, and narcissistic personality disorder and negatively correlated with ratings of avoidant personality disorder. The significant association between the PCL and antisocial personality disorder is consistent with extensive data on the construct validity of the PCL in male prison populations (Harpur, Hakstian, & Hare, 1988 and Newman, & Kosson, 1986).

In addition, the most widely used psychiatric category related to psychopathy is Antisocial Personality Disorder (APD). Although, the PCL and APD"

Robert D. Hare, Ph.D. Psychiatric Times February 1996 Vol. XIII Issue 2 skriver :

" The distinction between psychopathy and ASPD is of considerable significance to the mental health and criminal justice systems. Unfortunately, it is a distinction that is often blurred, not only in the minds of many clinicians but in the latest edition of DSM-IV"

"Most psychopaths (with the exception of those who somehow manage to plow their way through life without coming into formal or prolonged contact with the criminal justice system) meet the criteria for ASPD, but most individuals with ASPD are not psychopaths.

For example, several studies have found that psychopathic offenders or forensic psychiatric patients (as defined by the PCL-R) are as much as three or four times more likely to violently reoffend following release from custody than are nonpsychopathic offenders or patients. ASPD, on the other hand, has relatively little predictive power, at least with forensic populations (Hart and Hare, in press).

It might be argued that a diagnosis of ASPD is useful in civil psychiatric settings, particularly as a general risk factor for substance abuse (Leal and others). Even here, however, psychopathy may be more important than ASPD in understanding substance abuse (Alterman and colleagues; Cacciola and others).

The differences between psychopathy and ASPD are further highlighted by recent laboratory research involving the processing and use of linguistic and emotional information. Psychopaths differ dramatically from nonpsychopaths in their performance of a variety of cognitive and affective tasks. Compared with normal individuals, for example, psychopaths are less able to process or use the deep semantic meanings of language and to appreciate the emotional significance of events or experiences (Larbig and others; Patrick; Williamson and others).

It is worth noting that it is the interpersonal and affective components of psychopathy (as measured by PCL-R, Factor 1) that are most discriminating in these experiments. In sharp contrast, those with a diagnosis of ASPD (in which interpersonal and affective traits play little role) differ little from those without ASPD in their processing of linguistic and emotional material."

Det skulle være liten tvil om at antisosial personlighetsforstyrrelse og psykopati er to ulike diagnoser slik Hare definerer begrepene.

Psykiater Hans Olav Tungesvik skriver (2004) følgende i en vurdering i barnefordelingsak:

”Det er og svært vanskelig å trekke inn karakterestikken ”Psykopat” om eit menneske, dette er ei uklar og difus nemning, som ikke lenger eksisterer i psykiatriske diagnoselister. Der talar ein istaden om personlegdomsforstyrringar, og der kan forelegge vekslande gradar.”

Tungesvik har rett i at ”Psykopat”-diagnosen ikke eksisterer i noen av de 2 diagnosesystemene som i hovedsak benyttes i Norge. Men når han så fortsetter med å si at i diagnosesystemene så snakker man om personlighetsforstyrrelser synes dette å være mindre relevant. Han nevner heller ikke at diagnosen ”Psykopat” stilles med PCL-R. Noe han som psykiater vet utmerket godt. At han synes begrepet har en difus og uklar mening underbygger at han ikke har spisskompetanse på dette feltet. Eller så vet han utmerket godt hva dette er, men ”frykter” rett og slett å blande seg inn i situasjoner der dette forekommer.

Han kan neppe kjenne nyere forskning når han kommer med slike uttalelser. Tungesvik synes å tilkjennegi en holdning at temaet er tabubelagt og at han ikke vil blandes inn i bruken av det. Som så mange andre fagpersoner bortforklarer han at psykopater finnes ved å vise til at begrepet ikke eksisterer i diagnosesystemene (DSM-IV og ICD-10). Da blir det et paradoks at en del fagfolk synes å sette likhetstegn mellom antisosial (DSM-IV) og dyssosial (ICD-10). For dem så finnes denne adferden tydeligvis, men ikke for Tungesvik. Og hvorfor nevner ikke Tungesvik at diagnosen ”Psykopat” finnes i PCL-R systemet, som er spesielt utviklet for å avsløre psykopater?

På http://faculty.ncwc.edu kan vi lese følgende:

"One of the more fascinating contributions of psychology to criminology is the concept of psychopathy, also called sociopathy (the term preferred by sociologists), criminal personality (a term popularized by Yochelson and Samenow), and APD, or Antisocial Personality Disorder (the clinical DSM-IV disorder). Actually, the APD diagnosis (which predicts symptoms quite reliably) is much more common than the psychopathy diagnosis (which collects causes with more validity). Not all APDs are psychopaths, but all psychopaths are usually APDs. Persistent APDs usually wind up in prison, but psychopaths are more than persistent APDs -- psychopaths are believed to be remorseless predators who use any means necessary to achieve their ends and to avoid detection."

Det sies her at "ikke alle med APD er psykopater men alle psykopater er vanligvis APD`ere!" Det fremstår som en lite reliabel påstand om man ser på det faktum at de fleste psykopater ikke er kriminelle! I det ligger også et element av ikkevoldelighet.

Faktisk er de fleste kriminelle heller ikke i kontakt med rettsystemet. Gitt at APD ofte kjenetegnes av psykisk vold og mange av de ikke-kriminelle psykopater ikke nødvendigvis tar i bruk vold, blir et slikt utsagn ikke helt riktig. I alle fall ikke om man med psykopater generaliserer til å gjelde psykopater generelt!. De mer inteligente psykopater benytter andre metoder for å vinne frem.

Hare (1996) fastslo at de fleste psykopater dekker kriteriene for antisosial personlighetsforstyrrelse. men han fortsetter :

"with the exeption of those who somehow manage to plow their way through life without coming into formal or prolonged contact with the criminal justice system" (p.2).

Også Hare skriver at enkelte med DSM-IV diagnosen antisosial personlighets forstyrrelse ikke er psykopater. Fra det han skriver ser vi også at det er en stor gruppe som ikke avsløres forde de ikke er kriminelle eller avslørt som slike.

Dette underbygger ytterligere det faktum at ikke alle psykopater er kriminelle. Noe som også er en svakhet ved diagnosesystemene, for de fanger ikke like lett opp disse personer all den tid systemene er utviklet fra et materiale av innsatte eller innlagte. Faktisk synes sytemene å fokusere veldig på kriminell adferd, mens det for svært mange ofre for psykopater kommer beretninger om at vedkommende aldri har vært i konflikt med loven. Dette synes å være en svakhet ved PCL-R.

Dette er med på å svekke validiteten på slike tester. Bakgrunnen for en slik fokus på og rundt kriminalitet er nok at psykopati-tester forskningsmessig er mest interesant for å forutsi fremtidig antisosial adferd. Man kan vel stille et spørsmål ved om det ikke er de ikke-kriminelle psykopater som er de verste. Det er de som ikke oppdages så lett, før man får høre ofrenes beskrivelser i familie eller arbeidssammenheng. Det er således de som utgjør den største trusselen i vårt samfunn i dag.

I DSM-III fantes ikke noe begrep som "psykopati". I DSM-IV derimot, leser vi:

"Antisocial personality disorder has been reffered to as psychopathy, sociopathy or disocial personality dissorder. (s.645 APA 1987).”

Poulsen mfl. Skriver i Psykiatri – En Grundbok (2004) følgende :

”Den dyssosiale ,psykopatioske adferd.” Etter først å ha beskrevet kjente Etologiske trekk ved psykopati skriver de videre under Epidemiologi (s.260) :

”Undersøkelser tyder på relativt store kulturelle forskjeller i hyppigheten av dyssosial personlighetsforstyrrelse med en overrepresentasjon i de høyt industrialiserte lands. Antisosial adferd fremmes under sosial og kulturell disintegrasjon, eksempelvis under krig og ved store sosioøknomiske omveltninger og forskjeller i samfunnet.......velbegavede psykopater kan oppføre seg (kan begå seg) veldig godt i samfunnet uten å falle utenfor (falde igennom).”

I Klinisk Psykiatri av Hemmingsen mfl. (2002) skriver de (s.526):

”Psykopati var preget av dårlig kontroll av vrede og seksuelle impulser, ofte ledsaget av betydelig selvhevdelse og antisosiale holdninger. Psykopater ”kjører gjennom livet uten bremser”. Etter hvert som psykopati ble en belastende diagnose og ble en del av dagligspråket som en nedvurderende karakterestikk av hensynsløse, aggressive menn, ble det nærliggende å finne mer nøytrale betegnelser.....(s.527) Alvorligere personlighetsforstyrrelser som har erstattet betegnelsen psykopati er preget av avikende trekk som gir store konflikter med andre mennesker, både i nære forhold, i familien, i sosiale og i arbeidsmessig sammenheng.”

Videre skriver de på side 539 :

”Dyssosial personlighetsstruktur kaldes antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV, og kriteriene er noe annerledes i dette system. Denne forstyrrelsen er ikke synonym med kriminalitet, som bare er noen av kjennetegnene ved en dyssosial personlighetstruktur med en kriminell adferd. Dyssosial personlighetstruktur er ikke synonymt med psykopati som er en blanding av patologisk narsissisme og antisosial adferd.”

Hare (1996) skriver ganske tydelig at han mener psykopat og antisosial personlighetsforstyrrelse ikke er det samme på følgende måte :

"If a diagnosis of psychopathy has consecquences for the death penalty, or for any other severe disposition, such as an indeterminate sentence or a civil commitment, clinicians making the diagnosis should make sertain that they do not confuse ASPD (antisocial PD) with psychopathy"(p.3).

Det skulle være tydelig at dette er ulike om en lignende diagnoser. De fagfolk som likestiller disse diagnoser begår ikke bare en faglig ufarsvarlig blunder, de setter også mennesker i en farlig situasjon. Folk som burde fått diagnosen dyssosial får den ikke fordi disse fagfolkene bruker psykopati-diagnosytikk til å stille diagnose. Dermed kan vi få den situasjonen at en person som tilfredstiller diagnosen til dyssosial ikke får noen dignose fordi han/hun ikke tilfredstiller en feilaktig psykopati-diagnose! Dersom det gjelder en omsorgsak for barn ser vi at dette kan få alvorlige konsekvenser.

Dådermann (2002), skriver da også (s10) at det meste av forskning på psykopater er gjort på kriminelle psykopater. Underforstått det fines også ikkekriminelle psykopater. Rasmussen (2003) advarer mot å benytte forskning gjort på psykopater som referansegrunnlag på diagnostisering av dyssosiale eller antisosiale. Med andre ord er det viktig at vi kjenner til grunnlaget for de dataene man benyttes ved diagnostisering.

Man kan da spørre seg hvordan dette skal innpasses i diagnosesystemene som altså bygger på kriminelle! Spesielt faktor 2 i PCL-R bygger mange av sine kriterier på kriminalitet. Når de så forsvinner eller ikke kan benyttes, blir det også vanskelig å nå opp til cut-off på 30 poeng. Det kan derfor synes mer naturlig for ikke-kriminelle psykopater at denne cut-off ligger på et lavere nivå eller at man graderer psykopater.

Hart (2000) beskriver en 3-faktor inndeling der de fleste "antisosiale" trekk er utelatt, og viser til at denne inndelingen er meget valid. En slik inndeling antyder at kriminell adferd kan være et symptom på psykopati, og ikke nødvendigvis en forutsetning for psykopati. Det kan i så fall forklare at flertallet av psykopater ikke er kriminelle (pers.med. K. Rasmussen, 2004). En slik 3-faktor inndeling er relativt ny i forskningsøyemed. Også en 4-faktor inndeling er beskrevet av forskere. Også der kan man se at antisosial adferd ikke er et kriterium for psykopat-diagnose.

Dette kan i første omgang synes å være av mer intelektuell interesse, men det er det ikke. Det dette i reaqliteten betyr er at psykopater og mennesker med klare psykopatiske trekk handler og opptrer ulikt. Noen er aggressive og voldelige og avsløres lett for dermed og dukke opp i statistikker vedrørende kriminalitet. Den andre hovedtypen kan være av mer manipulerende art. Med bakgrunn i en rekke barnefordelingsaker der konfliktnivået er meget høyt er det min klare oppfatning at vi finner et fundament av en narsissistisk sårbarhet som gir seg utslag i en adferd som beskrives som psykopatiske trekk.

Professor Frode Thuen skriver i sin bok ”Livet som deltidsforeldre (2004 s79-81) nettopp om denne problematikken.

Dådermann (2002), viser til at flere forskere har vist at psykopati har sitt utspring i tidlig alder og barndom. På s.48 skriver hun at i en undersøkelse hadde 73% "høy grad av psykopati", der skåre lå mellom 27 og 40, mens resterende med en "lav grad av psykopati" hadde en skåre mellom 12 og 24 i PCL-R.

Ut i fra dette kan det virke som om det ligger til grunn en forståelse av at det er psykopati man snakker om for alle, men at man først er diagnostisk psykopat ved paserte 25-30 poeng alt etter som hvor man setter cut-off. Ut i fra en slik forståelse er selv få psykopatiske trekk å regne som negativt.

Dådermann (2002),(s61) viste at det var en gruppe psykopater med personlighetstrekk innenfor det normale området. Cleckley beskrev også det han kalte "sucessfull psychopaths", psykopater som ikke er fengslet eller innlagt på institusjoner og som holder en langt bedre fasade av tilnærmet "normalitet"! Det er defor klart at normale personlighetstrekk ikke er noen garanti for at en slik psykopat er "normal" og derfor ikke farlig eller skadelig.

Faktisk kan en slik person være langt farligere og representere den farligste form for psykopati, med en strategisk evne til å ødelegge. Denne form for psykopati finner vi i sosialt veltilpassede psykopater. Når de så vanskelig avsløres kan det bygge på deres høye IQ og evne til å gjennomskue forskjellige tester. Dådermann (2002), nevner også at personer med høy grad av psykopati i faktor 1 er de farligste og hun betegner dem som "strategiske psykopater" med høy grad av selvkontroll.

Vi ser altså at forskere helt fra Cleckley sin tid har en forståelse av at det finnes psykopater utenfor de kriminelle rekker og at disse faktisk regnes som de farligste av dem. Det betyr også at de fagfolk som representerer et syn om at psykopati tilhører rettspsykiatrien er på tynn grunn. For begrepet synes faktisk tvert imot å være gyldig i hele det psykiatriske spekter og langt inn i den "normale" (ikke innlagt i psykiatri eller fengsel) delen av befolkningen. At mange forskere også anser de farligste psykopater for å være de ikkekriminelle burde det være en tankevekker for mange. I steden for å bortforklare og pulverisere burde man vært opptatt av å ta ofre for slike mennesker på alvor.

På nettstedet http://www.lommelegen.no/ finner jeg følgende beskrivelse :

"Antisosiale personer har problemer med å forholde seg til andre menneskers rettigheter, følelser og grenser. Disse personene klarer ikke å forholde seg til lov og rett, har problemer med å holde løfter, og vil lyve og svikte andre for å oppnå fordeler eller egen tilfredshet. Tidligere ble slike personer benevnt psykopater. De kan ha problemer med å planlegge og ha dårlig impulskontroll. På grunn av problemer med å føle sympati for andre og manglende ansvarsfølelse samt betydelig aggressivitet, havner slike personer ofte i problemer med rus og vold og kan komme i hyppig kontakt med politi- og rettssystemet."

Og videre :

"Husk at disse personlighetsforstyrrelsene oppstår fra normale personlighetstrekk som alle har i varierende grad. Det er først når ett eller få trekk blir for dominerende at man kaller det for personlighetsforstyrrelse."

Her fremkommer det at antisosial personlighetsforstyrrelse tidligere ble kalt psykopati. Som vi ser fra andre er det ikke alle som er enige i en slik beskrivelse. Om vi ser i DSM-IV finner vi heller ikke noe sted at antisosial personlighetsforstyrrelse tidligere het psykopati. faktisk finnes ikke begrepet psykopati i DSM-IV i det hele tatt!

Jan Erikson (2004) som har bred erfaring fra psykiatrien skriver på nettsiden w1.314.telia.com . Han skriver følgende:

"Er kvinnemishandlere psykopater".

"Psykopatibegreppet återfinns i skärningspunkten mellan narcissistisk personlighetsstörning, antisocial personlighetsstörning och borderline personlighetsstörning. Frekvensen är under en procent i hela befolkningen. På svenska fängelser mellan 20 och 30 procent. Bland grövre våldsbrottslingar närmare 50 procent. (Levander 1997) Antisocial personlighetsstörning är ett vidare begrepp än psykopati, men ändå det närmaste vi kommer psykopatibegreppet i den internationella diagnosmanualen DSM."

Sten Levander , psykiater, skrev i forordet til den svenske utgaven av Hares "Without Conscience" psykopatens Verden følgende på side 8 :

"Diagnosen "antisosial personlighetsforstyrrelse" fikk en helt ny oppsetning diagnosekriterier i den versjon av DSM som kom i 1994, DSM-IV. De nye diagnosekriteriene ligger helt i linje med Robert Hare sitt syn på psykopati. Lignende diagnosekriterier finnes også innført for diagnosen "Dyssosial personlighetsforstyrrelse i WHO-klasifikasjonen av psykiatriske forstyrrelser, ICD-10".

Dette skriver Levander, en kjent svensk psykiater, til tross for at Hare selv flere steder beskriver at mange fagfolk feilaktig blander sammen psykopati og antisosial personlighetsforstyrrelse.! På side 35 i samme bok skriver Hare : "mange klinikere tror feilaktig at antisosial personlighetsforstyrrelse og psykopati er synonyme termer"!

Levander skriver videre at psykopati er en velavgrenset psykiatrisk diagnose, og at det er en tilstand som etablers tidlig. Hare skriver i samme bok (s. 35) at "antisosial personlighetsforstyrrelse først og fremst er en kombinasjon av kriminelle og antisosiale beteenden."

I en fotnote nederst på side 35 står det da også at "I den nye amerikanske diagnosefortegnelsen, DSM-IV, har man tagit till seg Robert Hares kritik og helt revidert diagnosekriteriene for antisosial personlighetsforstyrrelse. Den nye definisjonen ligger nærmere Hares psykopatibegrep." ,men er altså ikke identiske!

Philippe Pinel, en fransk psykiater som hadde sitt virke på begynnelsen av 1800 tallet var en av de første psykiatere som beskrev psykopati. Han kalte det for "Psykisk sykdom uten forvirring".

Robert Hare skriver (s.41) i Psykopatens verden:

"Jeg og mine studenter har derfor egnet mer enn 10 år på å utvikle og forbedre våre metoder på at avsløre psykopaterna i en almenn anstaltspopulasjon"

Her ser vi også det som av mange oppfattes som en av svakhetene ved PCL-R, nemlig at den er utviklet på populasjoner av kriminell eller innlagt art. De ikke-kriminelle psykopater inngår ikke i noen av disse studier, selv om man er klar over at de eksisterer og at de sansynligvis er i flertall av faktiske psykopater. Ved at ikke-kriminelle ikke er forsket på og samtidig flere av enkeltleddene i PCL-R direkte omhandler kriminell adferd, skulle det være grunn til å tro at en lavere skåre enn 30 (25) burde legges til grunn for de ikke kriminelle psykopater. Kanskje havner vi ned mot 20-tallet! Eller vil vi kanskje med tiden se at det er andre personlighetsforstyrrelser som fanges opp av denne typen adferd. Alternativt en gradering av psykopati.

På nettsiden http://debatt.passagen.se skriver "doktorn" følgende om psykopati:

"Psykopati = Antisocial personlighetsstörning.

Psykopati är en personlighetsstörning som man normalt föds med. Psykopaten har ingen moral, inget samvete och ingen medkänsla. De manipulerar andra, och kan tillockmed döda för att nå sina mål. Det finns inga läkemedel eller terapier som botar psykopatens grymhet. Till skillnad från psykotiska människor vet psykopaten vad han/hon gör. Vilket ofta inte de psykotiska människorna gör. Därför är inte psykopati tillräckligt för att dömmas till rättpsykiatrisk vård."

Igjen settes det likhetstegn mellom psykopati og antisosial personlighetsforstyrrelse. Innlegget inneholder flere påstander man kan sette spørsmål ved. Dette med moral blir i faglitteraturen tvert i mot beskrevet helt motsatt. Faktisk er psykopaters moraliserende adferd et typisk trekk ved slike personligheter. Vel å merke når moralen er rettet mot andre. Deres bruk av rettsystem og politi er velkjent for å påføre andre skade. Likeledes er deres ofte deres moraliserende språkbruk. Et eksempel var fra en sakkyndig rapport der psykopaten med tyngde hevdet ovenfor psykologen ”Jeg hater løgn og juks”. Samtidig ble vedkommende avslørt i omfattende løgner og juks.

Movall (2002 s.7) skriver :

"Det er av stor vikt att påpeka at psykopati och antisosial personlighetsstørning er två skilda sjukdommar och det råder fortfarande forvirring om begrepens innebørd".

Hun beskriver også det faktum at Hare (1997) blant annet utarbeidet en serie diagnostiske instrument for å bedømme graden av psykopati!

Hun skriver videre at om personer barnet skal identifisere seg med har en truende/avvikende eller inkonsekvent adferd så svekkes oppbygningen av jeget. Også overjegs-oppbygningen kan skades. Jungelens lov tar over.

Ihht psykodynamisk teori kan psykopati forståes som en følge av et svakt utviklet overjeg (samvittighet, normer, ideal) som kan spores tilbake til kontaktbrist og normløshet under tidlig barndom.

En tidlig forstyrrelse i separasjons- individualiseringsfasen der individet ikke får svar eller bekreftelse fra forelderen kan gjøre at de empatiske jegegenskapene blir dårlige og eller skadet. Det er de som gjør overjeget mykere så individet kan få en dypere forståelse for sine medmennesker.

Mens Movall selv beskriver at fagfolk blander antisosial med psykopati går hun faktisk i sen egen felle når hun skriver (s35) : Han (Dr. Lecter) oppfyller mer enn tre karakteristika i ICD-10 og i DSM-4 oppfyller han nesten alle kriterier for å kalles psykopat." Problemet er bare at i DSM-IV er det ingen diagnose som heter psykopati, hun selv sier antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-4 ikke er det same som psykopati! Vi ser her hvordan selv fagfolk blander sammen disse begreper.

Hare (1997) beskriver en rekke mennesker som har mange poeng på PCL-R, men som ikke er psykopater. Dette viser at det er grader av psykopatisk adferd.

Han beskriver også s. 78, i Psykopatens Verden:

"Skildringer av psykopater som monstuøse och sadistiske massmørdare gir almennheten et forvrengt bilde av forstyrrelsen". Videre skriver han på s. 110, "Mange psykopater havner doch aldig i fengelse eller på anstalt".

Boken Psykopatens verden, som utkom i 1993, (før DSM-IV) beskriver følgende på side 149 :

"I DSM-III-R, den diagnostiske "bibel", som gies ut av APA, finnes ingen diagnosegruppe som helt og holdent fanger den psykopatiske personligheten hos barn og ungdommer".

Dette underbygger ytterligere at vi snakker om ulike dignoser. Videre beskriver Hare (s. 174) at det er åpenbart at termen "sosiopat" er identisk med psykopati.

Cullberg (2003) mener at det i første rekke er 3 ulike kombinerende karaktertrekk som skiller psykopatibegrepet i et psykodynamisk perspektiv, fra andre personlighetsforstyrrelser:

* Jegsvakhet med lav frustrasjonstolleranse og vanskeligheter med å forstå og bearbeide skuffelser, sinne og urettferdighet.

* Tendens til å agere ut psykisk spenning i handlinger og opptreden, dvs. bristende hemninger av primitive behov.

* Dårlig sosial og mellomenneskelig relasjonsmulighet.

De personlighetsforstyrrelser Cullberg sammenligner psykopati med er nevrotikere, den narsissistiske personligheten, borderline samt psykiske forstyrrelser som kommer av hjerneskader. Psykopaten har et svakt jeg og en primitiv forsvarsmetode. Han skriver at det som i første rekke skiller borderline fra psykopaten er at psykopaten har en skadet overjegsutvikling med en dårlig evne til innlevelse samt en egosentriske opplevelsesverden.

Han beskriver den narsisistiske personligheten på samme måte, men psykopaten har i forhold til narsissisten en mindre evne til impulskontroll.

I Illustrert Vitenskap nr. 7, 2000, s.9:

"I motsetning til hva mange kanskje tror, er ikke psykopati noen sinnssykdom. Det dreier seg om en brist i selve personligheten - en form for karakteravvik. Men blant fagfolk hersker det uenighet om hva psykopati egentlig er. I tidens løp har diagnosen hatt forskjellige navn, f.eks. "galskap uten vrangforestilinger" (ikke psykotiske) og 'moralsk vanvidd' (moralen er tøyelig). I dag sier amerikanerne 'sosiopat' i stedet for psykopat, og den amerikanske psykiatrien bruker diagnosen 'antisocial personality disorder'. I europeisk psykiatri heter diagnosen 'dyssosial personlighetsforstyrrelse'. Bakgrunnen for de nye betegnelsene er dels at 'psykopat' er blitt et ofte brukt skjellsord, og dels at definisjonen på psykopaten hittil har fokusert feilaktig på individet selv og ikke har inneholdt psykopatens problemfylte forhold til omgivelsene."

Vanligvis anslår psykologer at mellom 2 og 3% av befolkningen har psykopatiske trekk/er psykopater.

Den svenske hodejegeren Lars-Olof Tunbrå mener tallet er langt høyere, og får støtte av organisasjonspsykologen Arne Grønborg. På toppen av det mener han at antallet psykopater i lederstillinger er dobbelt så høyt som for befolkningen generelt. (fra : Din helse 16.10.03)

I bladet "Universitetslæreren" i Sverige kan vi lese:

"Forskningen om psykopater har hittills mest riktat in sig på kriminella. Men psykopaterna finns mitt ibland oss och är kanske fler än vi tror. De är svåra att upptäcka eftersom de fungerar i arbetslivet skriver Lars-Olof Tunbrå , som arbetar som chefsrekryterare."

I Dagbladet 28.10.1997 skriver psykiater Finn Skårderud i forbindelse med beskrivelsen av boken "Sjarmør og Tyrann" følgende :

"Etter forsøk på milde språklige omformuleringer - som antisosial personlighetsforstyrrelse - er psykopatibegrepet på vei inn igjen som psykiatrisk diagnose. Men nå med klarere kriterier og forhåpentligvis større vitenskapelig stringens."

I St.meld.nr.25(1996-97) står følgende :

"2.4 Personlighetsforstyrrelser

Personlighetsforstyrrelse er et relativt nytt begrep i psykiatrien. Det rommer det som tidligere ble kalt karakternevroser, psykopati og grensepsykoser."

N.H. Dahl 2004 skriver på Dr. Online (nettsted) at psykopatene vil en finne i hovedsak blant de med dyssosial/antisosial pf, men også blant et lite mindretall av de med borderline personlighetsforstyrrelse og de med narsissistisk personlighetsforstyrrelse. ICD-10 dyssosial personlighetsforstyrrelse ligger nærmere psykopati enn DSM-IV antisosial.

Siden psykopati ikke er en diagnose i disse systemer, indikerer det at psykopater som oftest har mer enn en personlighetsforstyrrelse. Det som Dahl beskriver tyder også på at om en person som tilfredstiller kravene til psykopati, også i grove trekk vil tilfredstille kravene til dyssosial og antisosial personlighetsforstyrrelse. Dette følger av at psykopati er en snevrere diagnose enn de to øvrige.

N H. Dahl 2004 skriver videre at om en ser på kriteriene, vil de kliniske diagnosekriterier (for antisosial personlighets forstyrrelse) i hovedsak omfatte faktor 2 og i liten grad faktor 1 i PCL-R. Dermed kan en ikke enkelt bare si at psykopatene er de dårligste dyssosiale eller antisosiale.

Psykopatibegrepet tar nemlig med en annen dimensjon i tillegg - faktor 1 i PCL-R. For å forutsi fremtidig vold er faktisk faktor 1 viktigst. (N.H.Dahl 2004)

På samme nettsted skriver N.H.Dahl følgende den 26.1.05 :

”Psykopat er ingen diagnose i någjeldende diagnosesystemer. Vi snakker om antisosial personlighetsforstyrrelse og dyssosial personlighetsforstyrrelse.”

Når fagfolk tilsynelatende utaler seg så vidt forskjellig til ulike tider, så kan det skape mer forvirring enn avklaring.

Fra "Dictionary of Psychology. Andrew M. Colman. Oxford University Press, 2001" kan vi lese :

"Psychopathy n. A mental disorder roughly equivalent to antisocial personality disorder, but with emphasis on affective and interpersonal traits such as superficial charm, pathological lying, egocentricity, lack of remorse, and callousness that have traditionally been regarded by clinicians as characteristic of psychopaths, rather than social deviance traits such as need for stimulation, parasitic lifestyle, poor behavioural controls, impulsivity, and irresponsibility that are prototypical of antisocial personality disorder. Whether psychopathy and antisocial personality disorder share a common referent is an open question."

"Antisocial personality disorder n. A personality disorder characterized by a pervasive pattern of disregard for and violation of the rights of others, beginning in childhood or early adolescence and continuing into adulthood, with such signs and symptoms as failure to conform to social norms, manifested by repeated unlawful behaviour; deceitfulness, as indicated by repeated lying or swindling for pleasure or personal gain; impulsivity or failure to plan ahead; irritability and aggressiveness involving frequent assaults or fights; reckless disregard for the safety of self or others; consistent irresponsibility involving failure to hold down jobs or to honour financial obligations; and lack of remorse for the mistreatment of others, as indicated by indifference and rationalization. Also called sociopathy or (in ICD-10 and elsewhere) dissocial personality disorder."

Her er det tydelig at begrepene blandes sammen.

J.L. Koch (1891) foreslo at betegnelsen ”moral insanity” ble byttet ut med ”Psychiopathic inferiority” og i dette begrepet inkluderte han ”all mental irregularities”.

K. Birnbaum (1909) var den første som foreslo betegnelsen ”sociopathic” og at dette var den beste betegnelsen på de som som i dag kalles psykopater.

John Gunn (1998) skriver at pasienter kan bli vanskeligere å behandle om de kalles ”psykopater” eller andre betegnelser som har negativ klang. Han var bekymret for at ordets dårlige klang.

Uansett hvilken benevnelse man opp gjennom tidene har hatt på denne lidelsen har den hatt en negativ klang. Ikke så rart kanskje med tanke på den adferd slike mennekser fremviser. De utallige forsøk vi opp gjennom tidende har sett på forsøk med navnendringer har bare bidratt til den forvirring vi i dag ser rundt begrepet, psykopati. Men det er beskrivende for den faglige forvirring og tilsynelatende gi et ords klang skylden for dets innhold. Jeg mener det hadde vert mer ærlig å sagt at det er det innholdet man legger i begrepet, som betyr noe. Der kunne fagfolk bidratt langt mer konstruktivt enn det de gjør.

Jeg er av den klare oppfatning at man nå må fokusere på lidelsens karakter og ikke hvilket navn man bruker for å beskrive denne lidelsen. De som utsettes for psykopater er de fokus må rettes mot. Psykopati hadde da heller ikke vært et så omfattende problem om det ikke hadde vært for at det i hovedsak går ut over alle andre enn den syke selv. De sykdommene man tar mest alvorlig er de som rammer mange andre mennesker. Aids er et typisk eksempel i så måte. Hadde dette vært en sykdom som ikke var smitsom, så hadde det heller ikke vært nødvendig å sette inn slike resurser som det blir gjort. Således synes Jannike Engelstad Snoek og Erling Mossige å treffe blink med en utalelse i en artikel om alvorlige personlighetsforstyrrelser på Norsk Barne og Ungdomspsykiatriske forening sine hjemmesider :

”Lidelsestrykket ved dyssosial personlighetsforstyrrelse er ofte sterkere i omgivelsene enn hos personen selv”.

Det samme kan sies for psykopati.

Det er vist av flere forskere at personlighets-forstyrrelser, inkludert psykopati, består av ekstreme varianter av vanlige personlighetstrekk (Costa & Widiger 1994).

Hare (1998) skriver at:

”Lidelsestrykket ved dyssosial personlighetsforstyrrelse er ofte sterkere i omgivelsene enn hos personen selv”.

Også Harris, Rice and Quinsey (1994) konkluderer med at den optimale PCL-R score for inkludering i psykopat-klasifikasjon var ca. 25.

Videre skriver Hare :

”Most psychopathic offenders and patients also meet the criteria for Antisocial personality disorder, but most og those with Antisocial personality disorder are not psychopaths”.

Hare (1998) har gjort mye for å vise forskjellen på APD og psykopati og skriver:

”Althoug my colleagues and i have taken great pains to differentiate between psychopathy and APD, some clinicians and investigators use the labels as if the constructs they measure were interchangeable. They are not, and the failure to recognize this simple fact results in confusion and misleading conlusions.

Althoug psychopathy is closely linked to antisocial and illegal behaviour, it should not be confused with criminal behaviour in general”.

Interesant er det også å se hvordan Hare beskriver i Millon (1998) at psykopater er kjent for å simulere menatle sykdommer enten det er for å unngå fengsel eller det er for å snylte på samfunnet i form av en parasittisk livstil, som ved tryg ol.

Otto F. Kernberg (1998) skriver:

”I am defining the antisocial personality disorder proper here in the sence of Robert Hare (Hare, Hart, & Harpur, 1991) (Hare, Hart 1995) and my own (1989) work , witch reestablishes the direct connection with Clecley´s (1941) classical description, and avoids dilution of the concept of antosocial personality disorder that has occured as a consequence og the DSM system (APA 1980, 1987, 1994)”.

Kernberg problematiserer det faktum at for psykopater synes syperego å være skadet eller fraværende (Freud, Psykodynamisk). Han skriver videre at den passive typen av psykopater synes å ha lært å forholde seg til sin indre kamp gjennom en passiv, parasittisk utnyttelse som i det minste synes å kunne kontrolere umiddelbar t sinne og hat og omforme dette til en form for ”slow-motin” aggresjon der de fremstår som ulv i fåreklær.

Han legger også til grunn at dagens klassifisering av psykopater er avledet fra de to dominerende modeller om personlighet, nemlig psykodynamisk perspektiv og trekk perspektiv.

En interesant modell, eller skal vi si system av modeller beskrives av professor Eugen Khan ved Yale universitet i USA.

Eugen Khan (1931) skriver i ”Psychopatic personalities” om psykopatiske undertyper. Hans inndeling av psykopater er gjort ut i fra trekk-teorier. Han ser og inndeler psykopater fra impulsivitet, temperament og karaktertype. Det gir oss følgende inndeling av undertyper :

Psychopathic Impulse Types:

1. Impulsive psychopaths

2. Psychopaths week in Impulse

3. Sexual Psychopaths

A. Masturbation

B. The Narcist

C. The Transvestites

D. The Homosexuals

E. Metatropism

F. Bisexuality

G. Phedophilia

H. Psychosexual Infantilism

I. Gerontophilia

J. Zoöphilia

K. Fetishism

L. Exhibitionism

M. Algolagnia (Sadisme og masochisme)

Psykopathic Temperament Types (Dysthymics) :

1. The Hyperthymic

a. The Vivacious (Thachytmic)

b. The Exitable

c. The Explosive

d. The Irritable

e. The Quarrelsome

f. The Cheerful (Euphoric)

2. The Hypothymic

A.The Athymic

g.The Plegmatic

h. The Torpid

i. The affectively poor

j. The Affectless

B. The dysphoric

k. The Anxious (Thimid and Phobic)

l. The Ill Humored

m. The Gloomy (Depressed)

3. The Poikilothymic

n. Autochthonously labile in Mood

o. The reactively labile in Mood

Psychopathic character types (Dystonic Psychopaths):

1. Types of Ego-Overvaluation

A. The Active Autist

B. The Egocentric

2. Types of Ego-Undervaluation

C. The passive Autist

D. The Ego-Searcher

3. The Ambitendent Type

E. Sthenic-ambithendent Types

F. Asthenic-ambithendent Types

Complex psychopathic types:

1. Schizoid types

2. The Cold Autists

A. Passive cold autists Weak in Impulse

B. Active cold autists Strong in Impulse

4. The Anancastic Psychopaths

5. Sensitive Psychopaths

6. The Hysterical personalities

7. The Hypocondriacal Psychopaths

8. Quarrelsone Psychopaths (Exentric, Quarrelsome and litigious)

9. Exentric psychopaths

A. Active Exentrics

B. Passive Exentrics

10. Asthenic Psychopaths

Det skulle fremgå ganske tydelig at det er en helt annen skole psykiatri vi finner her sammenlignet med den som representeres av Hervey Clecley 10 år senere. At Khan legger til grunn at de fleste sexuelle avik regnes som psykopatiske trekk er en helt annen tolkning enn det vi finner i dag. At masturbering hos barn er tegn på at barnet fremviser psykopatiske trekk forstår vi i dag ikke er særlig aktuelt. Likeledes er det grunn til å merke seg at hovedtyngden av de gruppene som settes opp som psykopatiske typer, egentlig i stor grad synes å være det som i dag er inndelt i alt fra normale menneskelige forskjeller til ulike andre personlighetsforstyrrelser.

Figuren over viser en enkel grafisk fremstilling av problematikken rundt psykopati. De 4 fargene gul, rød, blå og grønn representerer de 4 personlighets-forstyrrelsene som i hovedsak har tilgrensende likheter med psykopati og hvor vi langt på veg finner de trekk som i sum utgjør psykopati! Stjernene representerer de enkelte trekk i de enkelte personlighetsforstyrrelsene. Navnene rundt henspeiler på betegnelsen ihhv ICD-10 og DSM-4. Hver av fargene blir sterkere mot sentrum, noe som sammen med den økte tetthet av stjerner (personlighetsforstyrrende-trekk) illustrerer en personlighet med flere og alvorligere trekk enn de ut i periferien.

Vi legger merke til at de trekk som utgjør PSYKOPATI finnes i de enkelte andre lidelser. Disse kan ,men ikke nødvendigvis, hentes fra alle de 4 lidelser. Noen trekk er felles for flere/alle de 4.

En slik skisse viser at ute i periferien av sirkelen er symptomene få og svake og mange individer kan fremvise disse trekk. De kan imidlertid ikke karaktriseres som psykopater pr. definisjon, slik diagnosens cut off er sammensatt. Derimot kan de ha ett eller flere psykopatiske trekk. Etter hvert som vi går inn mot sentrum forsterkes symptomene og antallet av dem blir flere (flere stjerner). Samtidig reduseres antall personer med økende antall trekk. Det symboliserer at lidelsen for det enkelte kasus (individ) er sterkere og tydeligere å definere mot sentrum. Samtidig blir antall personer mindre.

For å diagnostisere psykopati trenger vi trekk fra mer enn en av disse 4 lidelser. Det fremkommer ved at om en person har alle trekk i en lidelse så er han/hun fremdeles ikke å klasifisere som psykopat, fordi alle de trekk som er beskrevet i PCL-R for psykopati ikke gjenfinnes i en enkelt diagnose av de 4 over nevnte. Det betyr at full skår i antisosial trenger f.eks. noen trekk vi finner under den narsissistiske personlighets forstyrrelse osv. Men som det beskrives av flere fagfolk i litteraturen er grensene mellom diagnose og ikke diagnose eller det normale (med dets svingninger) og det patologiske, flytende.

Og her er vi ved et meget sentralt punkt.

Et av hovedkriteriene for personlighetsforstyrrelse er at det skaper vansker for personen selv og/eller omgivelsene. Dermed blir det egentlig ikke så viktig å få stilt diagnose. Da diagnose i seg selv egentlig bare er en kvantitativ grense for en gitt ansamling av spesielle trekk. Det blir langt viktigere å se hvilke trekk man utsettes for. Om de i sum gir diagnose eller ikke er ikke alltid så vesentlig. Det vesentlige er hvordan det arter seg for den/de det går ut over! Det kan vi biledliggjøre på følgende måte:

En psykopat som lever alene på en øde øy er ikke til skade for noen andre enn seg selv! Det er først i samspill med andre at helvete er løs for omgivelsene. Men selv om han/hun bare er til skade for seg selv regnes det som en personlighetsforstyrrelse! Det er ikke noe krav at personen selv forstår dette.

En slik vinkling er viktig av flere grunner.

For det første slipper man å vikle seg inn i den profesjonsdebatt om hva som er psykopati eller ikke. Hva som er psykopatiske trekk er letter å enes om. De største debattene går faktisk på hvor grensen går for at man skal kalle noen en psykopat. Hvor mange trekk, altså, kvantitative størrelser.

De som i det daglige utsettes for denne type mennekselig adferd vil ha grensen lavere, noen fagfolk vil ha grensen høyere, mens andre fagfolk er mer i tråd med ofre for psykopater og setter en lavere grense der det finnes ulike styrkegrader av psykopater. Uansett er det psykopati man snakker om. Og psykopati da definert som en samling av flere psykopatiske trekk. Det gir da mening å snakke om at man kan ha psykpatiske trekk uten at man kan diagnostiseres psykopat, fordi det er en kvantitativ størrelse som fordrer et visst antall psykopatiske trekk, der antall er avhengig av hvor man setter cut-off.

Det er imidlertid en like flytende definisjon som grensen mellom normalitet og psykopati. En uendelig diskusjon. Ved å fokusere på hvilke trekk man snakker om og samle disse i en deskriptiv diagnostikk sammen med beskrivelsene fra ofrene for slike mennesker får man et godt bilde av hvor alvorlig en situasjon er. En slik diagnostikk må imidlertid gjøres uten forutintatte begrensninger av politisk eller kulturell art.

En psykopat er skjelden venner med et offer som prøver å bryte ut og vil ovenfor omgivelsene gjøre alt for å sverte og skape mistro til denne personen. Det gjør det vanskeligere for fagfolk å vurdere om de opplysninger ofrene kommer med er av hevnaktig karakter eller ikke. Dette skaper forvirring og resultatet er at det psykopatiske individs ansvar for sine handlinger smuldrer bort.

Uansett bør helsepersonell og andre involverte bli flinkere til å lytte og kanskje lære seg å se på slike saker gjennom et annet "filter" enn ved vanlige konflikter. Det er viktig å være klar over at det ikke nytter å se på slike saker ut i fra en normal logikk!

Psykopaten vil ha det slik, og det er derfor viktig at fagfolk tar seg tid til å se nøye på de beskrivelser ofre gir for å se om de er tomme eller om det faktisk er substans i dem. Det krever innsikt og spesialkunnskap å se den psykopatiske dynamikken i slike konflikter. Detaljbeskrivelser over lang tid av psykopatens adferd som stemmer med andre innhentede kilder gir troverdighet. Psykopatens ofte tomme utsagn som er ment å mistenkeliggjøre de beskyldninger som rettes mot vedkommende er ofte lette å avsløre ved å be psykopaten om en nærmere utdypning av det vedkommende påstår.

Som oftest er de overflatiske og lette å avsløre, men det krever innsikt i personen over tid. At psykopaten kan pynte på en løgn med en ny er et godt kjent trekk. Faktisk får de seg til å si hva som helst for å komme ut av en situasjon.

En person som får 24 poeng i PCL-R og dermed ligger under grenseverdien for psykopati og en som får 26 poeng og ligger over grensen for psykopati behøver ikke være så forskjellige personligheter. De er kort sagt like jævlige begge to! For de som ender som ofre for slike mennesker har det lite eller ingen mening å skille på disse personlighetene. Hare beskriver da også personer med 20 poeng som fryktelige mennesker.

For det andre kan man konsentrere seg om å foreta en deskriptiv diagnose av vedkommende. En form for diagnostikk som langt på veg kan stilles ut fra vedkommendes adferd. Alle vet at psykopater ikke frivillig kommer til diagnostisering, de anser seg ikke være syke. Bare deres interesse for å la seg diagnostisere er et tegn på deres selvinsikt og om de er trygge på seg selv eller har noe å skjule. Deres adferd derimot kan beskrives av omgivelsene og langt på veg av dem selv uten at de forstår at de avslører seg i ethvert henseende ved sin "natur".

Det hele avhenger bare av at den som ser vet hva han skal se etter. Det er det ikke gitt at de som kaller seg fagfolk alltid vet. Som man ser vet mange ikke en gang forskjell på de ulike diagosene. Tvert imot ser de ofte "en annen vei" eller søker bevisst andre forklaringer for å unngå det ladede psykopati begrepet. En holdning som i mange tilfeller har ført til tragiske skjebner for både barn og voksene.

Dessuten vil en slik diagnostikk avsløre de trekk som skaper vansker for omgivelsene. I tillegg vil man slippe det mange fagfolk ikke liker, nemlig den stigmatisering som de mener finner sted ved å bruke psykopatbegrepet. At de ved en slik unnvikelse samtidig signaliserer til ofrene for psykopater at de ikke bryr seg om dem, synes det ikke være like stor forståelse for.

ALLE fagfolk vet at de trekk man snakker om eksisterer. De aller fleste erkjenner at når disse trekk blir av en slik karakter og varighet at de skaper problemer for andre og pasienten selv, ansees de for patologiske. I tilegg har man ulik styrke på disse trekkene. For slike personligheter er det meget skjelden at bare et eller to av disse trekkene er til stede. Som oftest er det flere trekk, mer eller mindre synlige, mer eller mindre bevisste for personligheten selv og omgivelsene. Det er viktig at man vet at psykopatene kan skjule disse trekkene og de blir bare synlige når psykopaten utsettes for stress eller "trenges opp i et hjørne". Det er den samlede påvirkning på omgivelsene som er av interesse, jmfr eksempelet over med en enslig psykopat på en øde øy. Hun skaper ingen problemer for andre enn seg selv.

Vi ser at en slik forklaringsmodell som her er vist stemmer godt overens med de som mener psykopati er den svevreste (og værste) personlighetsforstyrrelsen. Den viser også at man kan ha mange av trekkene uten å få diagnosen "psykopat". Noen vil reagere på at Histronisk/Dramatiserende tilsynelatende spiller en like stor rolle som de øvrige 3 lidelser. Jeg har valgt å legge litt færre stjerner inn mot sentrum på denne for å markere den tvil som finnes om likhetsverdien mellom denne personlighetsforstyrrelse og psykopati. Samtidig skal vi være oppmerksomme på at flere forskere mener Histronisk personlighets forstyrrelse er en kvinnelig utgave av psykopati.

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at stadig flere forskere begynner å stille spørsmål ved om psykopati fremstår ulikt hos menn og kvinner. En del mener på bakgrunn av familiestudier at mens kvinner utvikler dramatiserende personlighets forstyrrelse, så utvikler menn psykopati. Vi kan altså se en litt annen utadvendt adferd blandt kvinner enn blant menn. Noe som er delvis forklart ved ulikheter i fysisk styrke og psyke. Undersøkelser viser da også at menn og kvinner opplever og reagerer på smerte på ulik måte. Kvinner opplever smerte mer følelsesmessig mens menn opplever smerte mer analytisk.

I en studie fra universitetet i California ble dette påvist. Undersøkelsen viste at menn reagerte mest med erkjennelses og kunskapsdelene av hjernen, som er analytiske. I kvinnenes hjerner var det derimot delene der humøret og instinktet sitter som ble mest berørt. Forskere ved UCLA (Dr. Bruce Nabolif 2003) mener dette kan ha med eldgamle overlevelses-strategier å gjøre. Dukket det opp en fare måtte en rømme eller sloss. Mennenes oppgave var å forsvare kvinnen og hjemmet, kvinnenes oppgave var å ivareta barnas sikkerhet.

Man skal derfor ikke se bort i fra at hvinner har en annnen adferd rundt psykopati enn menn har, jamfør ulik smerteopplevelse, men at det egentlig er den samme lidelsen vi snakker om. Det kan være at fordi de utviklede tester i hovedsak er utviklet med menn som kasus og klarer ikke fange opp de kvinner som er psykopater i like stor grad. Dette går relativt godt frem i PCL-R som har mange trekk fra fysisk voldelighet (faktor 2) men få trekk rundt kvinners ofte hysteriske adferd.

Figuren viser egentlig at vi finner psykopater blandt de verste i de 4 personlighetsforstyrrelsene, men samtidig er de diagnostiserbare psykopatene noe mer enn disse fire personlighetsforstyrrelsene.

Malt, Retterstøl og Dahl (2003) skriver at "Dyssosial personlighetsforstyrrelse kalles antisosial personlighetsforstyrrelse I DSM-4 og kriteriene er noe annerledes I det systemet". (Altså er det ikke det samme.) De skriver videre at:

"Dyssosial personlighetsforstyrrelse er ikke synonymt med kriminalitet. Dyssosial personlighetsforstyrrelse er heller ikke synonymt med psykopati, som er en blanding av patologisk narsissisme og antisosiale trekk. Både normale (ikke psykotiske) personer og de med ulike psykiske lidelser har ulike grader av dyssosialitet.”

Legg merke til at de mener det er ulike grader av dyssosialitet! Samtidig mener mange andre at dyssosial er mer eller mindre likestilt med psykopati! Det underbyger i det minste at det er grader av psykopati. Men om det er ulike grader av dyssosialitet, så må det også være ulike grader av psykopati og antisosiale! Det samme gjelder selvfølgelig også narsissisme, som egentlig er hele grunnfjellet i problematikken rundt psykopati.

Når man tenker på at de fleste fagfolk langt på veg feilaktig likestiller dyssosial med psykopati, betyr det også at det er ulike grader av dyssosiale. Begge disse personlighetsforstyrrelsene ligger nær opp til hverandre, så nær at mange feilaktig mener de er synonyme. Av det kan vi slutte at det også er ulike grader av psykopati. Altså at psykopati forekommer i ulike styrkegrader. I PCL-R er man psykopat først når man har en scåre på 30 poeng (USA), men som en del forskere antyder er det bare de værste. Eller som de sier, de som ikke når opp til 30 poeng, har bare psykopatiske trekk! Det er ingen tvil om at det finnes psykopater av ulik grad og for ofrene er det likegyldig om man har 22 poeng eller 30!

Vi ser at den forklaringen som her gies ligger tett opp til faktor 1 og faktor 2 i PCL-R. Faktor 1 kan sies å være svært lik patologisk narsissisme mens faktor 2 ligger nær kriterier for antisosial pf. Likeledes ser vi at det er ulike grader av dyssosialitet. Noe som underbygger at det også er ulike grader av psykopati, som er meget nært beslektet. Problemet her er at om det er ulike grader av psykopati og den forskningsmessige eller vitenskapelige definisjonen ligger med cut-off på 30 poeng internasjonalt, hvordan skal man da forsvre at det er grader av psykopati?

Den eneste måten å forsvare det på må være at også de under 30 poeng må regnes som psykopater om en av en mildere grad. Det kan synes som om dette er en svakhet ved PCL-R systemet. Eller er det kanskje en svakhet ved forskerne og fagfolkene som setter disse grensene? Hva vet vel de om hvordan det er å leve med en person med 21 poeng på en slik skala. Jeg tror mange kvinner og en god del menn kunne tilført vitenskapen mye kunnskap om de evnet å lytte!

Cooke, Michie, Hart, & Hare, (1999) skriver :

”Factor 1 of the PCL–R reflects the affective and interpersonal features of psychopathy. Factor 1 has been labeled the Selfish, Callous, and Remorseless Use of Others.  The items in this factor are concerned with impressions and inferences about interpersonal processes and are typically scored using both file information and impressions formed during the interview. In particular, this factor reflects the psychopath’s verbal and interpersonal style.

Factor 2 reflects social deviant behaviors and has been labelled Chronically Unstable and Antisocial Lifestyle (Zagon, & Jackson, 1994). The items that define the factor predominately depend on identifying the occurrence of specific behaviors, most often using the inmate’s file.”

Items in the Hare Psychopathy Checklist  - Revised

Item           Factor Loading

Glibness/superficialcharm                  1

Grandiose sense of self worth              1

Need for stimulation/proneness to boredom  2

Pathological lying 1

Conning/manipulative                       1

Lack of remorse or guilt      1

Shallow affect           1

Callous/lack of empathy           1

Parasitic lifestyle                      2

Poor behavioral control                 2

Promiscuous sexual behavior          -

Early behavior problems                    2

Lack of realistic, long-term goals        2

Impulsivity                                2

Irresponsibility                           2

Failure to accept responsibility for

own actions     1

Many short-term marital relationships      -

Juvenile delinquency                  2

Revocation of conditional release          2

Criminal versatility                       -  

Note: A dash indicates the item does not load on either factor.

I VG 25.10.03 leser vi at den danske Psykopatisk babymorder og mentalt forstyrrede Heine Nielsen er to ganger dømt for babydrap. "Nielsen er erklært psykotisk og psykopatisk." I mentalundersøkelsen, som ble lest opp i Vestre Landsrett.

Dette finner jeg uvanlig da man ikke regner psykopater for å være psykotiske, men det kan muligens være flere enn en personlighetsforstyrrelse til stede samtidig. I dette tilfelle der vi har med en babymorder å gjøre er det klart at vedkommende må ligge meget høyt på en evt. PCL-R skala. Om det da kan være tilfeller der vi ser psykotiske tendenser, sviktende virkelighetsoppfatning, det skal være usagt. Om det er VG som her blander kriteriene eller de sakkyndige psykiatere vites ikke.

Hare (1993) skriver at :

" En betegnelse som var ment å skulle ha mye av den samme betydning som psykopat er antisosial personlighetsforstyrrelse. Kriteriene består av en liste av antisosial og kriminell adferd.

Mange leger har feilaktig antatt at psykopati og antisosial personlighetsforstyrrelse er synonyme begreper. Psykopati derimot defineres ved et mønster av både personlighetstrekk og sosialt avvikende adferd."

Antisosial personlighetsforstyrrelse beskriver I første rekke sosialt avvikende adferd av mer fysisk karakter.

Dahl/Dahlsegg (2001) skriver at" DSM-4 er siste utgave av systemet (1994) og det har 7 kjennetegn på psykopati, som kalles antisosial personlighetsforstyrrelse". Videre skriver de at "I ICD-10 kalles psykopati for dyssosial personlighetsforstyrrelse…"

Vi ser altså at det er noe ulik begrepsforståelse blant de ulike fagfolkene.

De skriver også at "Det tredje diagnosesystemet kalles psykopatisjekklisten, PCL-R." Vi ser dette står i kontrast til at andre fagfolk mener dette er en sjekkliste og ikke et diagnosesystem.

Rådet for psykisk helse skriver i informasjonsheftet "Personlighets-forstyrrelser":

”Personlighetsforstyrrelser ble tidligere delt in i karakternevrose og psykopati. I dag grupperes begge tilstandene i det som kalles personlighetsforstyrrelser. Det er mange med psykopatiske karaktertrekk som ikke er kriminelle. I dag brukes diagnosen dyssosial eller antisosial personlighetsforstyrrelse!

Når personlighetstrekk blir så ekstreme at de fremkaller ubehag for en selv eller andre, kaller vi det pesonlighetsforstyrrelse. Ofte glir de ulike personlighetsforstyrrelsene over i hverandre, og skillet mellom dem blir ofte tilfeldig. De fleste som diagnostiseres for en personlighetsforstyrrelse har gjerne også en annen personlighetsforstyrrelse. Disse deles inn i 3 grupper

1. de eksentriske

2. de dramatiske

3. de engstelige”

Rådet skriver at "mange dyssosiale personer ville før blitt klassifisert som psykopater, men dette begrepet er gått ut av de vanlige diagnoselistene."

Rådet tar her ikke hensyn til PCL-R, og synes legge seg på en linje der man er redd for å benytte begrepet psykopati. Problemet er ikke nomenklaturen, men at mennesker med disse trekk finnes uansett hva man kaller dem. Å finne mindre belastende navn vitner om toleranse for psykopatene, men liten forståelse for ofrene.

Dyssosial personlighetsforstyrrelse er hyppigst hos menn, mens hysterisk personlighetsforstyrrelse er hyppigst hos kvinner. De andre personlighets-forstyrrelsene har ingen merkbar kjønnsforskjell!

Slik en del forskere beskriver at hysterisk personlighetsforstyrrelse er en kvinnelig variant av psykopati skal man ikke se bort i fra at kjønnene slår ut ulikt på tester for psykopati, men at det er snakk om samme lidelse.

Psykiater FINN SKÅRDERUD skriver i dagbladet, tirsdag 28. oktober 1997 i forbindelse med anmeldelsen av boken "Alv A. Dahl og Aud Dalsegg: «Sjarmør og tyrann». Et innsyn i psykopatenes og ofrenes verden følgende:

"Psykopati er et skummelt begrep. Psykopater kan være skumle nok i seg selv, men begrepet er også skummelt fordi det kan være uklart om vi bruker det som en diagnose eller et skjellsord. Vi snakker om drittsekker, men hvilke og hvordan? Først var psykopati en medisinsk diagnose, konstruert for om lag hundre år siden. Så ble det et skjellsord.

Medisinens språk ble erobret av folket, på samme måte som med hysteri. Psykopati og hysteri har det til felles at det har vært lidelser som legene har hatt lite å stille opp mot. Psykopatibegrepets bankerott skyldes ikke bare dets folkeliggjøring, men også legenes slurvete omgang med det. I den sekken plasserte de personer som nok hørte hjemme der, men også pasienter de ikke likte eller kom noen vei med.

Klarere

Etter forsøk på milde språklige omformuleringer - som antisosial personlighetsforstyrrelse - er psykopatibegrepet på vei inn igjen som psykiatrisk diagnose. Men nå med klarere kriterier og forhåpentligvis større vitenskapelig stringens. Til grunntrekkene i en slik diagnose kan det finnes mange utrivelige trekk: manglende innlevelse i andre, uansvarlighet, løgnaktighet, aggresjon og manipulering, vold, kriminalitet, rusmisbruk, manglende evne til å føle skyld, impulsivitet, glatt og overflatisk sjarm, stadig behov for nye impulser og overdreven evne til å kjede seg, parasittær livsstil, samlivsbrudd, uansvarlige som foreldre, promiskuøs seksuell atferd - og storheten: Den indre litenheten blir forsøkt kompensert. Andre er til for at man selv skal få dekket sine behov, bli beundret og oppvartet.”

Alv A. Dahl (1998) skriver følgende (s.291) :

"Psychopathy as a mental disorder is found neither in the DSM-IV nor in the ICD-10. It is still used, however, as a diagnostic term both professionally and by laypeople, since the term has a long historical, legal and popular tradition. The official dissorder that seem closest to psychopathy are antisocial personalitydisorder (APD) in DSM-IV and dyssosial personalitydisorder in ICD-10."

Psykiateren Alv A. Dahl og Dagblad-journalisten Aud Dalsegg har nå gitt oss en ny og god oversiktsbok over fenomenet psykopati. Det er betimelig at en slik bok kommer. Det er blitt en klar og meget informasjonsrik bok. Dens allmenne tilgjengelighet er betydelig gjennom en rekke person- og levnets-beskrivelser. Vi får historikk og beskrivelser og tall for forekomst. Vi må regne med om lag 2,5 prosent av befolkningen. Forholdet mellom menn og kvinner har tradisjonelt vært fem til en. Men det er likestilling også her: de kvinnelige psykopatene kommer. Boken beskriver en meget destruktiv kvinne som med norsk rettspraksis enkelt fikk omsorgsretten til sine to barn.

Vi blir presentert for årsaksteorier: arv, sosiale kår, familieforhold og barnets tidlige tilknytninger til foreldre. Om behandling får vi bekreftet det vi fryktet: at resultatene er lite oppløftende. Og at få kommer i behandling, simpelthen fordi sykdomsinnsikt som regel er fraværende. Det ligger i psykopatiens vesen at vi meget lenge må vente på boken «En drittsekks bekjennelser - en psykopats selvbiografi».

Mer oppløftende er det å lese om muligheter for forebyggelse blant risikogrupper. Det gjelder ikke minst familiearbeid og pedagogiske tiltak for barn og unge med verstingtendenser og/eller oppmerksomhetssvikt- og hyperaktivitetslidelse.

Forsiktig

Man skal være meget forsiktig med å anvende psykopat som en karakteristikk på andre. Det gjelder leg så vel som lege. Dialogen stopper opp. Har man sagt et slikt ord, er det som om all skyld og årsaksforklaring for alltid er plassert et annet sted enn hos seg selv. Men på den annen side: De som er mest kritiske til psykopatibegrepet, har mest sannsynlig ikke møtt de personene som kvalifiserer for diagnosen. De som derimot har levd med dem, har gjerne fått ødelagt sine liv - eller reddet restene av sine liv nettopp ved å finne en bekreftelse i beskrivelsene av psykopati, i bøker som denne.

Psykopaten lykkes ofte med å få deg til å tro at feilen er din. Den ustabile og lave selvfølelsen blir vellykket projisert over på andre.

Jeg er overbevist om at denne boken vil komme i flere opplag. Boken henvender seg for en stor del til fagfolk, men det er åpenbart at den store kjøpergruppen blir dem som er på jakt etter et navn på sine erfaringer. I visshet om nye utgaver har jeg gitt bort mitt eksemplar - til en som virkelig trenger å lese sluttkapitlet «Å takle psykopater»."

Finn Skårderud som selv har utgitt flere bøker, bla. URO, beskriver her noe av problematikken rundt begrepet "psykopati". Og som vi ser kommer han inn på betegnelsen antisosial personlighetsforstyrrelse, noe som viser de store likhetene mellom disse begrepene. Som han nevner blir psykopait-begrepets belastende innhold forsøkt ufarliggjort ved å benytte andre betegnelser. Uten at innholdet av den grunn forandrer seg nevneverdig. Noe også andre forskere i både inn- og utland gir utrykk for.

Han er også inne på et viktig moment når han snakker om at de som har levd med en psykopat finner bekreftelse på dette i bøker som den han her nevner. At ofrene med det får satt navn på hva de har vært utsatt for blir viktig i forståelsen av at de selv ikke kan lastes for alt det psykopaten har beskyldt dem for.

Finn Skårderud (psykiater) svarer en innsender på nrk.no følgende vedrørende psykopati :

”Har man mulighet til det, bør man generelt holde seg unna psykopater.

Dels er psykopati et skjellsord, men det er også et høyst reelt begrep. Det svarer til en medisinsk diagnose som heter antisosial personlighetsforstyrrelse. I dette ligger det noen potensielt farlige personlighetstrekk, blant annet en manglende innlevelse i andre menneskers følelser.”

Det er meg litt undring at jeg registrerer at selv fagfolk som Finn Skårderud til tider blander sammen disse begrepene.

På nettsiden http://no.news-admin.org finner vi følgende:

”Psykopati [også kalt dyssosial, antisosial, amoralsk og sosiopatisk

personlighetsforstyrrelse, 'moral insanity' eller 'moral imbecility' og

'psychopathische Minderwertigkeiten'] er et alvorlig samfunnsproblem."

Her ser det ut til at man likestiller de fleste begreper rundt psykopati. En fremstilling som i sterk grad bidrar til den forvirring som er skapt rundt begrepene.

Psykiatrifonden i Danmark (http://www.psykiatrifonden.dk/) besvarte spørsmålet om hva psykopati er på følgende måte. Dette organet består av spesialister på psykiatri:

Psykopati er et gammelt udtryk, som dog dækker over en realitet. I dag anvender man udtrykket personlighedsforstyrrelse med tilføjelsen dyssocial. Det er diagnosen på den psykiske tilstand, der svarer til psykopati. Der er flydende grænser mellem det normale og det sygelige. Mange vil nok ikke kalde en lettere personlighedsforstyrrelse for en sygdom. Det, der er det afgørende i retslig sammenhæng, er om der er tale om sindsygdom, om en psykose.

Hvis man er sindsyg i gerningsøjeblikket (fx hører stemmer eller føler sig forfulgt), fritages man for normal straf og idømmes i stedet en dom til behandling eller til anbringelse på hospital for sindslidende. Psykopati regnes ikke for sindssygdom og fritager derfor ikke for almindelig straf. Det er vanskeligt at behandle psykopati. Den bedste behandling er af pædagogisk art - og resultaterne er ikke særlig gode. Bl.a. fordi psykopaten ikke er interesseret i behandling.

Her ser vi at de hevder at i dag benytter man begrepet dyssosial personlighetsforstyrrelse! Samtidig snakker man om at psykopati ikke fritar for straff fordi det ikke ansees som en sinnsykdom (psykotisk sådan). Man snakker sågar om at det er vanseklig å behandle etter først å ha sagt at man ikke benytter den betegnelsen lenger! Er det rart vanlige mennesker blir forvirret når spesialister fremstår så tvetydeig?

En slik forståelse av dyssosial personlighetsforstyrrelse kommer raskt i et problem. Det er allment kjent at man kan ha dyssosial personlighetsforstyrrelse uten å være psykopat. Benytter man samme boenggivning for dyssosiale som man benytter for psykopati i PCL-R når man selv med full skåre ikke opp til cut-off for psykopati. med andre ord, full utelling av alle trekk i dyssosial personlighetsforstyrrelse er ikke nok til å kvalifisere for diagnosen psykopati i PCL-R. det er et tankekors. Likeledes kan man stille et spørsmål ved om en slik forståelse blander sammen forskning på psykopater med forskning på dyssosiale!

På spørsmål om psykopati er arvelig svarte de:

”Psykopati er - som så mange andre lidelser i psykiatrien - et resultat af arv og miljø. Sommetider er arv det vigtigste, sommetider er miljø det vigtigste. I de fleste tilfælde er det et både og. Man kender ikke generne, der er involveret, ligesom man jo heller ikke kender generne bag skizofreni og manio-depressivitet. At der indgår arvelige forhold i psykopati, ses fx af det forhold, at bortadopterede børn af forældre med psykopatiske, voldelige, impulsive eller lignede træk (altså hvor børnene er vokset op i et "pænt" og harmonisk miljø) kan udvikle psykopatiske træk, der ikke kan henføres til oppdragelse eller barndomsmiljø.”

På spørsmål om hva som var forskjellen på psykopat og Sosiopat svarte de slik :

”Man har egentlig afskaffet udtrykket psykopat i psykiatrien. Det hedder i stedet dyssocial personlighedsforstyrrelse. Det er en person, der ikke tager hensyn til andre, men kun "meler sin egen kage". Han (det er oftest mænd) bliver let ophidset og eventuel voldelig.

Sociopati er som ordet siger en lidelse i kontakten med andre mennesker og samfund, og en sociopat er jo så en person, der lider af en sådan lidelse. Begrebet ligger tæt op ad det gamle udtryk psykopat, men går mere specifikt på samspillet med andre mennesker, på den sociale defekt.”

Igjen er det grunn til å stille spørsmål ved de definisjoner man her presenterer. Både sosiopat og psykopat fremkaller lidelse når de kommer i kontakt med andre mennesker. Man kan derfor ikke skille disse fra hverandre på det grunnlaget. Som forklart annet sted handler denne forskjellen mer om fagpersonens bakgrunn og historiske bruk av ordet. De fagfolk som sitter på spisskompetansen innefor dette feltet gir klart utrykk for at psykopati og sosiopati er synonyme betegnelser på samme lidelse og at de ulike opphav kommer av ulike profesjonsbakgrunner.

På spørsmål om psykopati skyldes en defekt i hjernen svaret de : ”Man kan godt sige, at psykopati skyldes en defekt i hjernen, men man ved ikke mere præcist, hvor defekten sidder, og hvad den består af. Psykopati er som så meget andet arveligt, selvom man ikke præcist kender generne, der har med psykopati at gøre. Men man behøver altså ikke at blive psykopat selvom ens far fx er psykopat. Psykopati har også med miljø at gøre. Alvorlig omsorgssvigt i barndommen kan fx føre til psykopati-symptomer.”

I sammenligning med Freuds personlighetsmodel, hvordan vil den se ut hos en psykopat?

Slik svarte Psykiatrifonden i Danmark:

”I følge Freuds udviklingsmodel vil en psykopat (som det jo ikke hedder mere) mangle hæmninger. Han er ikke i stand til at fortrænge de primitive drifter (aggressioner og libido), som han i stedet udlever - på bekostning af andre. Neurotikeren (som det hed i gamle dage) gør det modsatte: fortrænger mange drifter og bliver derfor hæmmet i sin adfærd. Men glem ikke, at Freuds teori aldrig er bevist, og at mange i dag ikke tror på den. Og glem ikke at psykopati ikke længere er en diagnose, men blot et skældsord!”

Her kan det være lov å spørre seg hva man kaller diagnosen i PCL-R? Er ikke det psykopati? Det kan virke som om den "spesialist" som besvarer spørsmål i Danmark kun er opphengt i ICD-10 og ikke kjenner historien til psykopatibegrepet i nevneverdig grad!

På spørsmål om hvorfor flere menn enn kvinner disgnostiseres psykopater svarte Psykiatrifonden i Danmark slik :

”Det kan vi ikke forklare præcist. Læs evt. Psykiatrifondens bog om Personlighed og personlighedsforstyrrelser. Så bliver du noget klogere. Men vi ved jo fx heller ikke, hvorfor det især er kvinder der lider af angst og depression og søvnløshed, og hvorfor mænd bliver mere psykotiske end kvinder. Kvinder er jo oftere mildere i deres væsen end mænd og begår mindre kriminalitet. Men hvad der egentlig ligger bag ved dette, biologisk og udviklingsmæssigt vides ikke. Hormonelle og kulturelle forhold spiller naturligvis ind.”

Det er interesant at psykiatrifonden i den ene besvarelsen etter den andre setter klare likhettegn mellom psykopati og dyssosial personlighetsforstyrrelse. I den anledning viser de ofte til boken Personlighet og bersonlighetsforstyrrelser av Simonsen. Problemet er bare at han ikke setter likhetstegn mellom disse lidelser for han skriver :

"Begrepet dyssosial er stort sett identisk med det mere velkjente psykopatibegrepet, som av noen søkes unngått som betegnelse på grunn av deres moraliserende og negative klang." Alstå stort sett identiske, men ikke helt like!

Videre skriver han på side 14: "I nogle lande kaldes de antisosiale, i andre asosiale og i våres diagnosesystem "dyssosiale", men i daglig tale er det fortsatt alminnelig at bruge betegnelsen psykopat".

På spørsmål til Psykiatrifonden om hva en psykopat er kom følgende svar:

”Husk at psykopati er et gammelt udtryk, som i dag kunne kan bruges som et skældsord. Det hedder personlighedsforstyrrelse af dyssocial type eller emotionel ustabil personlighedsforstyrrelse .”

Her ser vi at de bruker begrepet borderline for psykopati (emotionel ustabil personlighedsforstyrrelse)! Jeg tror mange forskere hadde reagert kraftig på det! Her ser vi at svaret som gies viser at både borderline og dyssosial personlighedsforstyrrelse regnes som det samme som psykopati i Danmark.

Det må være lov å stille spørsmål ved en slik oppfatning av begrepet. Når psykopati ikke eksisterer som de skriver flere steder, hva skal man da kalle de som diagnostiseres etter PCL-R???? Her er det opplagt noe som ikke stemmer med vitenskapelig kultur.

På spørsmål til Psykiatrifonden i Danmark om psykopati er medfødt kom følgende svar :

”Psykopati-begrebet bruger man (officielt) ikke mere. Man taler i stedet om personlighedsforstyrrelser. Men vi ved jo godt, hvad du mener med psykopati. Derved forstår man en tilstand, der udkrystalliserer sig allerede i ungdommen og almindeligvis varer livet igennem. Den er præget af en udadvendt, ofte følelseskold, ustabil, bedrevidende væremåde, der ofte går ud over andre. En psykopat er derfor ofte belastende for omgivelserne, det være sig familien, arbejdskammerater og andre i miljøet. Tilstanden skyldes både noget medfødt og ustabile forhold i barndom og ungdom, evt. omsorgssvigt. Det medfødte er nok den vigtigste faktor, men den kan modificeres i den ene eller den anden retning af opvækstforholdene.”

På spørsmål til Psykiatrifonden i Danmark om hva betegner en psykopat kom følgende svar :

”Man har egentlig afskaffet udtrykket psykopat i psykiatrien. Det hedder i stedet dyssocial personlighedsforstyrrelse. Det er en person, der ikke tager hensyn til andre, men kun "meler sin egen kage". Han (det er oftest mænd) bliver let ophidset og eventuel voldelig. Han kaster skylden for egne problemer på andre. Det kan ende med kriminalitet og misbrug.”

På følgende spørsmål 7.4.2002:

1) Hvorfor oppstår psykopati, hva er skyld i det? Opdragelsen, miljøet, eller er det noget man bare bliver født med?

2) Kan man gøre noget for at stoppe udviklingen af de psykiske træk, og i så fald hvordan?

3) Hvad gør man for at hjælpe psykopaterne? Dem i fængslerne får de noget hjælp og hvilken hjælp?

4) Er der nogen undersøgelse der viser, om tallet af psykopater er stigende eller faldende?

5) Er der flest mænd eller kvinder, der har psykopatiske træk, og hvorfor?

På forhånd tak.

Til Psykiatrifonden i Danmark om hva betegner en psykopat kom følgende svar :

”Der er ingen diagnose i psykiatrien, der hedder psykopati mere. Det er et skældsord. Det hedder i dag dyssocial personlighedsstruktur. - Nå men vi ved selvfølgelig, hvad I tænker på. Læs eventuelt PsykiatriFondens lille bog om personlighedsforstyrrelser.

1. Dyssocial personlighedsstruktur (DP) udvikles mest på grund af noget medfødt, men barndom kan også spille ind og påvirke i den ene eller den anden retning.

2. Det er vanskeligt at stoppe eller behandle DP. Det bedste middel er en god, stabil opdragelse og senere miljø. En kærlig, men fast hånd. Men i mange tilfælde er det desværre spildte kræfter, især hvis det er for sent (voksenalder)

3. Se pkt 2. I fængslerne er der ikke meget at hente. Tværtimod lærer mange formentlig flere dyssociale handlinger i fængselsmiljøet, inclusiv misbrug.

4. Nej, ikke så vidt vi ved.

5. Det er mest mænd, men forekommer også hos kvinder.”

På spørsmål til Psykiatrifonden i Danmark 8.2.2002 om hva psykopat betyr skrev de følgende :

”Ordet psykopat er i dag et skældsord, som man bruger om en person, der kun tænker på sig selv, uden følelser for andre mennesker, en person, som mangler hæmninger og derfor ofte snyder og bedrager efter bedste evne, uden tanke for, at det går ud over andre. Psykopati var en diagnose, man tidligere brugte i psykiatrien. Det gør man ikke mere, nettop fordi udtrykket opfattes som et skældsord. I dag bruger man i stedet udtrykket personlighedsforstyrrelse, når man skal karakterisere en person med de nævnte karaktertræk.”

Psykopati benyttes fremdeles slik vi ser det i PCL-R. Det blir derfor feil å si at denne diagnosen ikke eksisterer. Det virker som Psykiatrifonden har et noe begrenset syn som kanskje har sitt utspring i at de slavisk benytter ICD-10.

På spørsmål til Psykiatrifonden i Danmark 26.11.2001 om hvor man kan finne innformasjon om psykopater kom følgende svar :

”Man bruger ikke udtrykket psykopater eller psykopati i vore dage. Det hedder personlighedsforstyrrelser. I gamle dage talte man om en holdningsløs eller en

eksplosiv psykopat eller karakterafviger. I dag hedder det en dyssocial personlighedsstruktur (psykopat er et skældsord). Nogle karakteristiske træk ved denne personlighedstype er manglende hensyntagen til sociale forpligtelser, manglende følelser for andre og en afstumpet ligegyldighed, - træk der i værste fald kan føre til vold, misbrug og kriminalitet.”

På www.helsenytt.no/artikler/psykbarn.htm (2003) leser jeg følgende :

”Mange barn utvikler asosiale personlighetsforstyrrelser (det som tidligere ble kalt psykopati).”

Vi ser at også her blandes det hele sammen. Asosial personlighetsforstyrrelse er en diagnose i DSM-4 mens psykopati er en diagnose i PCL-R.

Slik vi ser besvarelser kommer fra psykiatrifonden i danmark, blir det bare meget tydelig at det blir viktig for å få en forståelse at man innhenter innformasjon fra mer enn en kilde. Dersom de som ligger bak psykiatrifonden i danmark også er fagpersoner som har influering på opplæring av psykologer og psykiatere i danmark, kan det være grunn til uro. Med et slikt grunnsyn, der man tilsynelatende ser bort fra den omfattende forskning som skjer rundt i verden på Psykopati blir konsekvensene fryktelig gale.

At man ikke aksepterer et begrep, og prøver slik det er gjort tidligere, å late som om det ikke eksisterer, får ikke begrepet til å forsvinne. Tvert i mot er man etter m in mening da bare med på å mystifisere og problematisere begrepet. Det blir ikke mindre psykopati i verden om man kaller det for noe annet. Tvert imot bidrar slike fagfolk til det kaos som lenge har eksistert rundt dette begrepet. Det er ingen tjent med. Aller minst de som utsettes for psykopater og som kanskje kan ha behov for å få satt navn på hva de utsettes for, for med det å lettere forstå at dett ikke skyldes feil ved dem selv.

Erik Simonsen, den kjente danske psykiater, president i "International society on the study of personality disorders, skriver i sin bok (s.74) "Personlighet og personlighetsforstyrrelser" følgende:

”Den Dyssosiale "psykopatiske" personlighet.

Begrepet dyssosial er stort sett identisk med det mere velkjente psykopatibegrepet, som av noen søkes unngått som betegnelse på grunn av deres moraliserende og negative klang. Psykopati er dog et av de beste undersøkte psykiatriske sykdommer, både hva angår betydning av arv og miljø. Derfor kan det være fordeler ved å bevare utrykket.”

Han skriver videre at det gjennom ulike undersøkelser har blitt vist en klar sammenheng med arvemessige forhold rundt psykopati. Deres adferd knyttes opp mot forholdet til foreldrene i barndommen.

Simonsen viser dessuten til flere eksempler der det klart er glidende overganger både mellom det normale og det patologiske og innbyrdes mellom de ulike personlighetsforstyrrelsene.

På side 14 skriver han :

"I nogle lande kaldes de antisosiale, i andre asosiale og i våres diagnosesystem "dyssosiale", men i daglig tale er det fortsatt alminnelig at bruge betegnelsen psykopat".

Igjen ser vi tilnærmingen mellom psykopati og dyssosial personlighetsforstyrrelse. I danmark benytter man i utstrakt grad diagnosesystemet ICD-10, der Dyssosial personlighetsforstyrrelse forekommer. Men hva skal man da kalle de som dekker krevene til dyssosial personlighetsforstyrrelse, men som ikke når opp til noen cut-off på PCL-R?

ODD STEFFEN DALGARD PROFESSOR, DR. MED skriver i en kronikk i dagbladet av 18.8.2004 i forbindelse med farlighetsvurdering følgende :

" Det burde ikke være fremmed for avisen at usikkerhet, snarere enn sikkerhet, er typisk for vitenskapen. Som for andre vitenskaper om menneskelig atferd er det ikke tale om bastante sannheter, men om grader av sannsynlighet. Å hevde noe annet er uvitenskapelig.

Det er gjort mye forsking for å undersøke og forbedre psykiaternes evne til å forutsi farlighet. Usikkerheten er imidlertid fortsatt stor, til tross for visse fremskritt i de senere år. Her må en imidlertid skille mellom det å forutsi farlighet i nær fremtid, og det å forutsi farlighet langt inn i fremtiden.

NÅR DET GJELDER fra dag til dag-vurdering av farlighet i klinisk psykiatri, finnes det rimelig gode faglige holdepunkter, men også her er det betydelig usikkerhet.

I den utstrekning psykiske lidelser eller avvik her kommer inn i bildet, vil det i første rekke være tale om personlighetsforstyrrelser. Spesielt er det tale om såkalt dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller psykopati som det tidligere ble kalt.

Som i all annen vitenskap er det viktigste at en tenker kritisk, og ikke legger skjul på at det knytter seg usikkerhet til mange spørsmål.

Oftere ser det imidlertid ut til at samfunnet har urealistiske forventninger til psykiatrien ut fra et behov for å tro at noen kan løse de fleste menneskelige konflikter. Psykiatrien skal passe seg vel for å gå inn i en slik rolle."

Vi kan legge merke til at professoren benytter utrykket "såkalt" dyssosial" personlighetsforstyrrelse. Det går tydelig frem av øvrig tekst at mange spørsmål i psykiatri er forbundet med mye usikkerhet. Slik det tidligere er vist at psykopati og dyssosial personlighets-forstyrresle er ulike lidelser, er det med en viss undring at jeg registrerer det faktum at professoren synes å sette likhetstegn mellom disse lidelser.

Mens oppdatert litteratur på området klart gir en beretigelse til utrykket psykopati, synes progessoren å ligge på en dansk linje der man forholder seg til ICD-10 diagnostikk! Dette til tross for at forskere i dag vet at man må benytte DSM-IV litteratur i forskning på dette området.

Interesant blir det også når fagfolk skal diagnostisere psykopater, da må de benytte PCL-R og ikke ICD-10!!! Også professor Dalgård sin beskrivelse av at " Som i all annen vitenskap er det viktigste at en tenker kritisk" synes beretiget å nevne her.

Slik beskriver psykiater Henning Værøy og Bjørn O. Gunby dyssosial PF:

"Tore Iversen (27) var ikke psykotisk, ikke bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet da han skjøt og drepte Bjarte Berthelsen første pinsedag i 2002. Det hevdet de psykiatrisk sakkyndige i Oslo Tingrett i går."

Derimot ga de tiltalte diagnosen «dyssosiale personlighetsforstyrrelser med trekk av emosjonell ustabilitet».

Dette grenser opp mot det man i folkelig språkdrakt kaller psykopati, med trekk av bordeline, ifølge psykiater Henning Værøy. Sammen med kollega Bjørn O. Gunby har han vurdert Iversens mentale helse, både før, under og etter drapet for halvannet år siden. De to forklarte for retten i går at de ikke har funnet tegn til psykisk sykdom hos drapsmannen. Men de hadde observert personlighetsforstyrrelser som konkluderte med diagnosen dyssosiale eller antisosiale forstyrrelser. Dette mente de kunne komme av flere forhold, både en urolig og ustabil oppvekst, samt et betydelig misbruk av alkohol og narkotika, pluss anabole steroider, over flere år.

Her blir de to diagnosene Dyssosial (ICD-10) og Antisosial (DSM-4) påstått og grense opp i mot den "folkelige" definisjonen psykopati! Men psykopati tilhører det tredje diagnosesystemet PCL-R! Igjen er et slikt utrykk egnet til å skape forvirring. Perosnlig virker det som om mange fagfolk slett ikke har en dypere forståelse av disse begreper, men blander dem sammen ut i fra opplysninger de får fra kilder som allerede har blandet disse begreper.

Sjefspsykolog dr.philos. Kirsten Rasmussen, STPS, Regional sikkerhetsavdeling Brøset, TrondheimU Fra enforelesning 1. desember 2000 :

”Psykopati er en personlighetsforstyrrelse som omfatter følelsesmessige, mellompersonlige og atferdsmessige forhold, og knapt noen lidelse skaper så mye tragedier for individer og samfunn som nettopp denne.  Man antar at psykopatene utgjør ca. 1% (?) av befolkningen, mens ca. 20 – 25% av en fengselspopulasjon vil være psykopater. Disse antas å være ansvarlig for over halvparten av all alvorlig kriminalitet.  Dette tilsier at samfunnet bør ta tilstanden på alvor. Men også utenfor den kriminelle arena følger tragedier i psykopatenes kjølvann i form av fysiske, psykiske og økonomiske skader for mennesker som har vært utsatt for disse.

Forelesningen vil omhandle innholdet i begrepet, diagnostikk og diagnosens prediktive verdi.”

Kirsten Rasmussen arbeider som sjefpsykolog ved STPS, Regional sikkerhetsavdeling Brøset.  Hun er spesialist i klinisk nevropsykologi og i psykologisk habilitering og tok doktorgraden på vold og farlighet hos sinnslidende.  Hun har flere publikasjoner om kriminalitet og vold hos sinnslidende og om psykiske lidelser hos fengselsinnsatte.  Hun arbeider også mye med rettspsykiatri og er medlem av Den Rettsmedisinske Kommisjon.

Legg merke til at hos Rassmussen er diagnosen i høyeste grad reell! Dette i motsetning til andre som hevder at den bare er et skjellsord.! Vi ser her de sprikende oppfatninger rundt denne lidelsen selv blandt fagfolk. Legg også merke til at hun opprererer med et anslag på 1% av befolkningen, samtidig sier hun at også utenfor den kriminelle arena er det store tragedier. Når man så vet at det ikke foreligger særlig forsking på disse "hverdagspsykopater" er det lett å se at anslg på 1% fort innebærer store mørketall.

Anders Evaldsson/ Eva Johnsson ved Lunds Universitet skriver :

Antisocial personlighetsstörning (psykopati): Människor med denna störning har inga svårigheter att få kontakt med människor, däremot har de problem att behålla etablerade relationer. Det centrala är att de är okänsliga och likgiltiga både inför andra människor och inför sociala normer och krav. De har svårt att visa tålamod, brister i förmågan till empati och blir lätt aggressiva. De har också svårt att inse konsekvenserna av sitt agerande, att se sin egen roll i vad som händer dem. De är vanligt förekommande inom missbruksvården men saknar ofta motivation, det finns idag ingen behandling för antisocial personlighetsstörning

(Ottosson, 2000).

Her sammenstilles psykopati med antisosial personlighetsfostyrrelse! Dette til tross for at kriteriene for de to lidelser bare delvis overlapper hverandre. Som vist tidligere var jo de mer følelsesmessige trekk bare ansett som asosierte trekk. Således mangler flere trekk i diagnosesystemet DSM-IV for at man kan si at disse diagnosene er synonyme.

Landsforeningen SIND i Fredriksborg skriver på sine sider (http://www.sind.dk:

”Der er ca. 450 psykiatriske diagnoser

Personlighedsforstyrrelser hører ifølge ICD-10 systemet hjemme under gruppen 60-69 Forstyrrelser og forandringer af personlighedsstruktur og adfærd. De nye og mere nuancerede diagnoser har afløst det gamle "samlebegreb" psykopati, som dermed er forsvundet i psykiatriske sprogbrug.

Der eksisterer mange forskellige personlighedsforstyrrelser. Fælles for dem er, at de som regel viser sig allerede i barndommen og den tidlige ungdom. Nogle af forstyrrelserne kommer til udtryk i en adfærd, der kan forveksles med symptomer på andre psykiske sygdomme. Det gælder for eksempel, når der tales om paranoide, skizoide og tvangsprægede personlighedsstrukturer.

Af andre personlighedsstrukturer (typer) kan nævnes:

Borderline. Kan skifte fra impulsiv adfærd til selvdestruktiv usikkerhed.

Dependent. Uselvstændig og hjælpeløs.

Dyssocial. Uansvarlig og hensynsløs (asocial).”

Igjen ser vi hvordan man ser bort i fra diagnosesystemet PCL-R der diagnosen psykopati finnes. Det er viktig å legge merke til dette fordi om man bruker PCL-R så er psykopati i høyeste grad en diagnose og ikke bare et skjellsord. Å påstå at "Psykopati" ikke benyttes i psykiatrien vitner om liten insikt i hvilke begreper psykiatrien benytter seg av. Ikke minst vitner det om liten innsikt i den forskning som pågår på området.

Sofia Sandin, Linköpings universitet skrev i

"En fallstudie om Aspergers syndrom" følgende:

”Hans Asperger (1906-80) och Leo Kanner (1896) föddes båda i Österrike men de möttes aldrig. 1943 introducerade Kanner beteckningen tidig infantil autism.

Samma år lade barnläkaren Asperger fram sin avhandling vars ämne var

autistisk psykopati (autism). Kanner och Asperger beskrev alltså helt ovetande

om varandra samma typ av störning. Kanners avhandling angående autism blev

vida känd medan Aspergers endast blev tillgänglig för de tyskspråkiga. Vid en

jämförelse mellan Kanners och Aspergers avhandlingar kan man se flera

likheter. Till exempel betonade båda överrepresentationen av pojkar och

egocentricitet och bristande intresse för andra människor.”

Her ser vi også likhetstrekk ved psykopati.

Lise Ankerstrøm , ved Københavns Universitet skriver august 2001 følgnede i en hovedfagsoppgave (s.16) :

"Evt. kan den fundne sammenhæng mellem symptomer på ADHD og udviklingen af psykopati også ses som parallelt til den adfærd hos

frontallapspatienter, der nogle gange er blevet beskrevet som “pseudopsyko-

patisk” (Fleischer, 1996, Ehlers, 2000, Barkley, 2001).”

Anna Maria Dåderman (Opponent: Professor Kirsten Rasmussen), 2002-01-25 skriver følgende i:

Personality traits and psychopathy (PCL-R) in male juvenile delinquents.

”State-administered correctional institutions in Sweden take care of approximately 600 juvenile delinquents every year. About 60% of the delinquent participants had scores above 30 on the PCL-R, and were thus classified as psychopaths according to the manual. Further, 73% had scores between 27 and 40, indicating a high level of psychopathy. In conclusion, the high prevalence of psychopathy in the present sample of male delinquent participants may have important clinical treatment implications, particularly because some researchers have suggested that milieu therapy increases relapse rates into crime in adult psychopaths.”

Dette underbygger at det er ulike grader av psykopati, men også at behandlingen ikke bare er nyttesløs men faktisk kan forverre tilstanden. jeg vil tro at dette henger sammen med at psykooater ikke ikke anser seg som syke. Dermed blir resultatet av evt. behandling mer en læreprosess. Der de faktisk blir flinkere til å praktisere psykopati.

Psykiater K. Rasmussen, viser til undersøkelser der de som diagnostiseres som «psykopater» i de fleste tilfellene også er kriminelle.

Dette kan imidlertid ha sammenheng med at de som kommer dit for diagnostisering er fra fengsler eller anstalter. Få om noen frivillige kommer for å diagnostiserers som psykopater. Det blir derfor etter min mening litt for enkelt å anta at de fleste tilfeller er kriminelle når man bare har kasus fra det kriminelle miljø til undersøkelse. Det ville vært mer riktig å si at de fleste kjente tilfeller eller de fleste tilfeller hun kom i kontakt med er kriminelle. Det grunnlaget hun utaler seg om er i høyeste grad allerede stigmatisert gjennom sin bakgrunn.

Tvert i mot vil jeg på bakgrunn av den manglende forskning på de ikke-kriminelle psykopater i samfunnet anta at det er store mørketall og at de fleste psykopater slett ikke er dømt for kriminelle forhold selv om de måtte foreta kriminelle handlinger. Dette er en evaluering som også understøttes av flere kjente forskere. Jeg bygger en slik antagelse på at alle de historier jeg får beskrevet handler om psykopater som aldri kommer i noen statistikk. Noe også psykolog Alv A. Dahl underbygger. Man bør se de ulike forskeres syn på psykopati ut i fra det miljø de arbeider i. Og i en slik sammenheng er det naturlig å anta at Kirsten Rasmussen sitt grunnlag nok er farget av hennes faglige og yrkesmessige ståsted! Det diskuteres da også blant forskere om kriminalitet mer kommer som en følge av psykopati, enn omvendt. I nyere forskning der man i steden for en tradisjonell 2-fasett løsning av PCL-R ser på en 3-fasett løsning/inndeling, er da også flere av de typiske kriminelle trekk utelatt uten at det har redusert testens validitet.

Rosenqvist/Rasmussen (2004) skriver at

"Dessverre blir psykopatibegrepet i dagligtale brukt nokså unyansert som skjellsord eller mistenkeliggjøring av ektefelle, naboer eller kolleger. . . man kan beklage at det finnes personer som fungerer psykopatisk, men det kan man ikke endre på ved å endre nomenklaturen"

Videre skriver de (s.212) at:

"Det er viktig å være klar over at disse tre diagnostiske kategorier (dyssosial, antisosial og psykopati) ikke overlapper hverandre totalt, og når man henviser til forskning på området er det viktig å hvite på hvilken diagnostisk gruppe forskningen er utført."

Videre skriver de på s. 212 :

"ICD-10 diagnosen Dyssosial personlighetsforstyrrelse inneholder flere kriterier som går på følelseslivet og er nok nærmere psykopatibegrepet enn DSM-IV diagnosen Antisosial personlighetsforstyrrelse. men ICD-10 diagnosen omfatter en større gruppe enn de klare psykopatene."

Videre skriver de på s. 213 :

”Kriteriene for diagnosen (antisosial personlighetsforstyrrelse) dreier seg hovedsakelig om adferdsbegreper. De følelsesmessige trekkene er nevnt som assosierte trekk, men ikke inntatt som kriterier. Det er viktig å merke seg at disse diagnosene har mye til felles, men de er ikke identiske."

Videre beskriver de at:

”Man kan begå en stor feil om man diagnostiserer en observand eller en pasient som en person med en antisosial personlighetsforstyrrelse, og så i neste omgang bruker forskningslitteratur omkring psykopati for å si noe om behandlingsperspektiv, voldsrisiko og farlighetsprediksjon."

Mange forfekter et stikk motsatt syn på psykopatene. Psykiater Alv Dahl, er slett ikke enig med Rasmussen:

En psykopat kan i høy grad fungere i samfunnet, både i arbeid, familie eller blant venner. Man må ikke blande sammen kriminalitet og psykopati, selv om det er en viss overlapping, sier han. Psykolog Rasmussen mener man bør være forsiktige med å bruke begrepet psykopat for ofte. Man kan godt være en stor drittsekk uten å være en psykopat. Det er svært strenge definisjoner som skal oppfylles før man kan kalles psykopat, mener hun.

Og det kan hun ha rett i når man legger til grunn en svært snever fortolkning av begrepet! Man kan spørre seg hvorfor man fremmer en så snever definisjon av psykopati? Er det for ikke å "støte" mennesker med klare psykopatiske trekk? Er det for å unngå stigmatisering? Mennesker som i sum ikke når opp til de angitte cut-off for psykopati, men som for ofrene er like ille.

Dahl mener derimot at det finnes nyanser. Psykopati er ikke noe enten-eller-fenomen. Psykopatiske trekk er noe folk kan ha mer eller mindre av, fra det mest alvorlige til lettere symptomer, mener han.

Blant psykopatene er mennene i klart flertall, men Dahl peker på en ny utvikling. Generasjonsstudier viser at det er flere psykopatiske tilfeller blant de unge jentene som vokser opp nå, enn det var før. Også andre forskere har bemerket denne trenden.

Den definisjon Dahl legger til grunn er nok mer i tråd med det folk selv har inntrykk av. Spesielt folk som har opplevd psykopater i familie, arbeid ol.

Professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, Alv A. Dahl uttalte på et seminar ved HiNT 1998:

"Jeg har møtt mange i psykiatrien som ikke tror på psykopatbegrepet.  Med tanke på forløpet, viser det seg at psykopati kan starte så tidlig som i åtte-niårs alderen, og at mellom 25 og 30 prosent av dem med adferdslidelsen fortsetter å ha den. Jo mer antisosialitet det er gjennom barn- og ungdom, jo større er sjansen."

Dette er en mening som understøttes av de siste års forskning i USA. der Dr. Hare har utviklet en sjekkliste også for barn og ungdommer. Fra denne forskningen går det klart frem at psykopatiske trekk tydelig kan sees blandt unge mennesker også. De som benekter dette gjør vel det mer ut i fra en reaksjon om at de ikke vil/kan tro så vondt om barn, enn faktisk adferd som er beskrevet.

Vi vet fra andre lidelser som ADHD at selv unge barn kan ha sykelig og skadelig adferd. At det ikke skulle forekomme psykopati, som jo har et element av genetikk i seg, virker derfor lite sannsynlig. Også Dådermann i sverige driver forskning på psykopati hos barn, slik hun beskriver det bla. a. rundt 14 åringer i sine arbeider (2002).

Til dagbladet 4.9.1997 forteller prof. Alv Dahl følgende i forbindelse med boken "Sjarmør og Tyran":

"Psykiater Alv A. Dahl tror det i framtida vil være flere kvinnelige psykopater. I dag regner man med at fem prosent menn og én prosent kvinner utvikler psykopati i løpet av livet. Han mener kjønnsforskjellene når det gjelder psykopati vil jevne seg ut.

Enkelte undersøkelser tyder på at kvinnene vil nærme seg mennene over tid, sier Dahl. I likhet med menn trenger kvinner å bruke egenskaper som forbindes med psykopatens for å nå til topps. Hensynsløshet, egoisme og kynisme er nødvendige egenskaper for å klatre på karrierestigen. Men hvis det tar fullstendig overhånd, er det virkelig fare på ferde. I dag finnes det ingen fullgod måte å behandle psykopater på, ifølge psykiater Alv A. Dahl.

Og det er mange som trenger hjelp. Nærmere 220.000 nordmenn vil ifølge bokas forfattere utvikle psykopati i løpet av livet."

220000 nordmenn er basert på nåværende antatte antall psykopater og utgjør ca. 5-6% av befolkningen. Mye taler for at det her er store mørketall! Ikke minst fordi hverdagspsykopaten ikke er med i noen statistikk.

Rosenqvist/Rasmussen (2004) skriver at psykopati er den snevreste diagnostiske kategorien og må oppfattes som den alvorligste personlighetsforstyrrelsen. Norske rettspsykiatere og psykologer må vite at en vurdering med henblikk på psykopati vil være usikker eller til og med mangelfull dersom man bare bygger på opplysningene (premissene) som observanden gir.

De skriver videre på s.217 at "igjen vil vi minne om at begrepene antisosial personlighetsforstyrrelse, dyssosial personlighetsforstyrrelse og psykopati ikke er synonyme, selv om de er nær beslektet. Dette må føre til at man ikke vilkårlig benytter diagnosene om hver andre"

Altermann mfl. 1993 skriver at :"Man må være oppmerksom på at psykopatiskåren blir høyere jo mer innformasjon man har tilgjengelig."

Wenche Jacobsen skriver i boken "Det komplette idioti" : "Det finnes egentlig ikke psykopatiske trekk, men menneskelige trekk som psykopaten missbruker."

Vi ser at det blir en slags definisjon. Akkurat denne definisjonen kan jeg ikke se meg helt enig i for den tilsier da egentlig at Psykopatiske trekk er en form for normale menneskelige trekk. Det er de ikke. Milde former av disse trekk kan vi si er menneskelige, men for mye av det glir over i det patologiske området og blir således ikke å regne som normale menneskelige trekk, om en da ikke regner sykelige trekk som normale menneskelige trekk. Jakobsen er imidlertid inne på det mange forskere beskriver i sin litteratur at psykopati er ekstremversjoner av menneskelige trekk.

Psykopatiske trekk = for mye/for lite av menneskelige trekk!

Med det menes menneskelige trekk i en for stor/for liten dose blir sykelig.

Eks. sykelig løgnaktighet, sykelig ego, sykelig narsissisme, sykelig selvfølelse osv. Eller manglende empati, manglende samvittighet, anger, medfølelse osv. Men det er også noen trekk som ikke anses som normale i liten dose. F.eks. logiske brister. Det å komme med to motstridende utsagn i samme setting er ikke normalt, men oppleves ofte ved psykopater. Jeg har selv sett og opplevd flere grove eksempler på dette. Barnefordelingsaker der den ene (psykopatiske) part har kommet med flere selvmotsigende påstander for å ramme den andre part. Med mer kunnskap om psykopati ville både psykologer, sakkyndige, skoler, barnevern og dommere sett og forstått dette. I steden blir det oppfattet som en vanlig ordbruk i en konfliktsituasjon.

Også i organisasjonslivet har jeg klare eksempler på dette. Det psykopatiske individ kan få seg til å si og gjøre det mest selvmotsigende og avslørende ord og handlinger uten at omgivelsene synes å oppfatte dette. Avsløring av slik adferd fordrer at man har tilgang til innformasjon over tid om individet. Bare bruddstykker av livssituasjoner gir ingen avsløring. Det blir viktig å samle innformasjon over tid, for å se og avsløre det ekstremt avanserte spill psykopatene driver. For avansert det er det!

Med kunnskap om psykopati og tilgang til informasjon over tid er det imidlertid ikke så vanskelig å avsløre de psykopatiske trekk ved et menneske. Oftest er det vanskeligste hinder å få en fagperson til å innse virkeligheten i en sak.

I et svensk oppslagsverk finner vi følgende definisjon rundt psykopati : "Extremt avvikande karraktärsegenskaper ledande till att en individ kommer i konflikt med de sociala normerna. Psykopati är således trots benämningen (som betyder sinnessjukdom) ingen sjukdom utan en karaktärskonstitution, vilken liksom andra egenskaper betingas av arv och miljö. Man kan uppställa en rad olika typer. Eftersom varje normalt beteende eller psykiskt reaktionsättt kan förkomma i den karikerande form som kallas psykopati. Man talar t.ex. om explosiva psykopater, som har en benägenhet för våldsamma effekthandlingar av obetydlig anledning, känslokalla psykopater, som saknar inlevelseförmåga, självhävdande psykopater, som till varje pris och med alla medel vill placera sig själv i centrum, o.s.v."

Legg her merke til inndelingen av psykopater i ulike typer. Noe som ligner den gamle tyske modellen. En slik inndeling viser vel egentlig at det finnes mange ulike typer psykopater, allt etter hvilket trekk ved dem som er mest fremtredende.

Legg også merke til en beskrivelse som går igjen mange steder. Dette med at psykopater kommer i konflikt med sine sosiale omgivelser. Når dette er sagt må vi også huske på det klassiske trekket ved psykopater at de kan få mange mennesker på sin side mot offeret. Det viser at psykopatene faktisk kan manipulere omgivelsene og dermed må det nødvendigvis være en del av de sosiale omgivelsene som ikke direkte kommer i konflikt med psykopaten. Ganske enkelt fordi psykopaten trenger disse i sitt spill.

Lars Olof Tunbrå 2003, sjefsrekruterer skriver i sin bok "Psykopatiska sjefer" s.13 at: ”I den amerikanske psykiatriske nomenklaturen endret termen "psykopatisk personlighet" til "sosiopatisk personlighet" 1952. Betegnelsen "sosiopat" har siden blitt brukt parallelt med psykopat. I 1962 ble den amerikanske nomenklaturen igjen endret. Nå gikk man fra "sosiopatisk personlighetsforstyrrelse" til "personlighetsforstyrrelse, antisosial type". Senere ble forstyrrelsen kalt "antisosial personlighetsforstyrrelse".

Som Tunbrå skriver virker det som om man søker å fortrenge problemet. Enten fordi man ikke kunne forklare problemet eller på grunn av sosialpolitiske grunner. Og i Sverige ble dette tydelig i den diskusjonen som fant sted om dette på 60-tallet.

Forskerne Stang og Grünfeldt skrev for noen år siden om den statistisk sannsynlige mengde av psykopater i Norge. De mente å ha belegg for at 5 – 6 prosent av befolkningen hørte med i denne gruppen. Det vil jo si halve Oslos befolkning, om alle bodde der. Samtidig mente de å vite at det blant lederne i landet var enda flere psykopater, opp mot 8 prosent.

Også Lars Olof Tunbrå 2003 skriver at antallet psykopater i lederstillinger (maktposisjoner) er høyere enn i den generelle befolkning. Han nevner tall på 4-5%. Dette er vel ikke urimelig å anta. Flere forskere har da også kommet med meget høye prosentall i populasjoner der psykopatiske trekk er fremtredende.

David T. Lykken skriver i ”Psychopathy” (1998,s.125) følgende om sosiopater: ”Since most criminals do not qualify as psychopaths, it is convinient to have a name for the large fraction who have grown up unsocialized pimarily because of enviromental rather than genetic reasons. I have suggested (Lykken, 1995) the term sociopath for this purpose.”

Det er å merke seg at Lykken også benytter begrepet : ”Dysocial sociopath”. Han stiller også spørsmålet om sosiopater er et resultat av dårlig sosialisering.

Erik simonsen og Morten Birket-Smith skriver som preface i boken ”Psychopathy” (1998) følgende: ”Early this century, according to the German psychiatrist Kurt Schneider, psychopathy referred to all kinds of personality disorders (psychopathic personalities) as extreme variants of normal personality. Since then it has been given many different labels or terms : the unscrupulous man, manie sans delire, moral insanity, psychopathic inferiority, sociopathy, character deficiency, the manipulatove personality, and lately in DSM IV and ICD-10, Antisocial personality disorder and dyssocial personalitydisorder.”

Lenger ned på samme side skriver de : ”The ambivalence toward classification of psychopaths is exposed in current classification systems. Where the criteria of antisocial personality dissorder in the DSM system, for instance are too biased toward criminality, too descriptive, and too socioeconomically skewed to be clinically useful, while the ICD system maintains similar criteria with more psychodynamic implication.”

Etter å ha diskutert at mange psykopater er kriminelle skriver de :”Thus we tend to reserve the term psychopath for the ”unsucessfull” psychopaths.”

Og med de ”unsucessfull” psykopater mener de psykopater som avsløres som kriminelle og settes i fengsel. Denne påstanden avslører imidlertid en annen fundamental svakhet ved psykopatiforskning. Mens de fleste er enige om at mesteparten av et samfunns psykopater ikke er kriminelle eller innlagt på psykiatriske sykehus, foregår alikevell 99% av forskningen på disse innsatte/innlagte psykopater.Sett fra et samfunnsmessig synspunkt er ikke dette bare et svik mot alle de som ender op som ofre for psykopater, men også en feildisponering av forskningsmidler på dette området.

Det er for lengst slått fast at psykopatisk adferd står bak svært mye grovere kriminalitet. Men enda viktigere er det å være klar over hvor mange tragedier som følger i kjølvannet av de ikke kriminelle psykopater. De som fritt får herje i familier og på arbeidsplasser. Det ligger i sakens natur, godt beskrevet i ulik litteratur, at disse suksessrike psykopater skaper langt større samfunnsproblemer enn de kriminelle. Jeg tenker da i første rekke på alle de mennesker som havner som psykiske pasienter, deprimerte, nedkjørte og psykisk forvirret etter slike psykopaters herjinger. Ofte kan hele familier ødelegges. Og dessverre mangler kunnskap om slikt i de fleste helseforetak, ofrene henvender seg til. Psykologer, leger og andre oppfatter det hele som vanlige konflikter. Dessverre er ikke en konflikt med psykopater ”vanlige konflikter”. Dette er en type konflikter der man med rette kan si at IKKE begge parter bidrar. Det er en type konflikter der en skaper alle vansker. Mangel på kunnskap i helseforetak gjør at slike syke mennesker kan fortsette sin psykiske terror.

Psykiater H. J. Stang (1996) skriver at de fleste vil komme borti psykopater. Vi regner med at rundt 10 % av befolkningen har psykopatiske trekk. Ordet psykopat er nærmest tabubelagt, og det blir regelmessig spetakkel når noen bringer det frem i lyset. Det har liksom ikke vært helt stuerent og pent å snakke om psykopater. Grensen mellom normale og psykopatiske trekk er flytende. Psykiater Hans Jakob Stang er særlig opptatt av den skjulte maktutøvelsen fra psykopater: Psykopatenes diktatur innenfor hjemmets fire vegger. En type psykopater som ikke kommer med i noen statistikker. Vel, i en type statisikker kommer de indirekte med, og det er i statistikker som omgander familievold samt barnefordelingsaker!

Flere psykologer angir at i ca. 10% av barnefordelingsakene hvor det er store problemer, så har man å gjøre med psykopatisk adferd.

Stang er inne på et vesentlig poeng her. At det blir spetakkel hver gang begrepet taes frem i lyset. Det kan da også være en del av forklaringen på at så få psykiatere (fagfolk) deltar i debatten. De er redd for sitt omdømme i et vitenskapelig basert system der deres utsagn danner grunnlaget for deres troverdighet og ikke minst karriere. Dermed velger de stillhet fremfor å innformere.

I mange tilfeller oppdages de psykopatiske tilbøyeligheter bare av de som lever sammen med edkomende. Professor Frode Thuen (2004) ved universitet i Bergen tar opp litt av denne problemstillingen i sin bok (s79-81): ”Omgivelsene kjenner ikke hans eller hennes sanne "jeg". Om familiemedlemmene klager til omgivelsene, forstås klagen sjelden. Ofte er det psykopaten som får medhold utenfor familiekretsen. Verst er det når vi har en kvinnelig psykopat. Hun vet å spille på offerrollen. Når vi så vet at psykopater ofte knytter seg til personer som har den energi de selv mangler og søker, kan en mann i et slikt forhold lett bli sett på som aggressiv om han prøver å løsrive seg fra psykopaten. I forhold der det er barn kan dette få katastrofale følger.”

Utvikling av en psykopatisk personlighetstype er et sammensatt problem som ingen har full oversikt over. Både biologiske, psykologiske, genetiske og sosiale forhold synes å være av betydning. Vi må huske på at psykopatiske trekk ikke er noe annet enn allmennmenneskelige egenskaper i feil dosering. Riktignok i forsterket og uheldig form og i rikt monn.

Mange mener i dag at det er like mange psykopater blant kvinner som blant menn. Men det legges lettere merke til blant menn som har flere synlige symptomer. Psykopaten er spesialist på å skjule sine dårlige sider. Sannsynligvis er psykopati nokså likelig fordelt mellom kjønnene. De mannlige psykopatene er mer synlige i landskapet fordi de bruker mer alkohol og mye oftere begår kriminelle handlinger. Men det gjelder ikke alle. De kvinnelige psykopatene, derimot, utøver sin makt på en mindre synlig måte, kanskje særlig på arbeidsplassen eller i familien, sier dr.med. Hans Jakob Stang (1996). Dette kombinert med at en mann ikke så lett vil tilkjennegi at en kvinne verken slår eller lurer han, er med på å skjule den kvinnelige psykopaten. Hun benytter i utstrakt grad psykisk terror mer en fysisk vold. All den tid kvinner oftest er underlegne fysisk. Noe de tar igjen psykisk. Samfunnets tradisjonelle evne til ikke å ville stigmatisere en mor må ta mye av skylden for dette. At man samtidig stigmatiserer fedre synes ikke like lett å observere.

Hans Toch ved State university of New Yourk skriver i boken ”Psychopath” (Theodore millon 1998, s.150) følgende om forskjeller mellom Antisosial personlighetsforstyrrelse og psykopati :

”Hare (1996) distinguishes psychopathy, as operationalized by his instrument (currently the Psychopathy Checklist-Revised, or PCL-R, (1991) from the antisocial disorder diagnosis, which can ”identify individuals who are persistently antisocial, most whom are not psychopaths (p.34)”

Hervey Cleckley (1982) skriver følgende :

”The typical psychopath, as i have seen him, usually does not commit murder or other offenses that proptly lead to major prison sentenses. (p.150)”

Hervey Cleckley skriver i Mask of Sanity (1941) s.19 følgende:

” ...the word psychopath is in actual practice widely used as a short term to designate those people who fall into the official classification of psychopathic personality. ..... cover a wide variety of maladjusted people who cannot by the criteria of psychiatry be classed either with the psychoses or in the psychoneuroses”.

Cleckley skriver videre på side 30 at:

”Since there is considerable disagrement among groups of psychiatrists in state and federal hospitals as to just how much malajustment is necessary for a pasient to deserve such diagnosis, some prefering to apply it only in extreme cases .....”

Pricard beskrev i 1835 pasienter der han fant en personlighetsforstyrrelse rundt adferd og følelser men hvis forståelse ikke synes berørt. Han brukte begrepet moral insanity og moral imbecility for å definere disse forstyrrelser.

Sansynligvis var det Kock som i 1891 opprinnelig tok i bruk begrepet ”psychopathic personality” i sine beskrivelser i ”Die Psychopatischen Minderwertigkeiten”. Han refererte der til visse kasus som ikke kunne klasifiseres som noen mental forstyrrelse men som allikevel ikke kunne ansees som normale.

Meyer (1904) skilte ut det vi i dag kaller psykonevrotisk fra den store gruppen der kock egentlig plaseret ganske mange ulike diagnoser.

I 1899 beskriver Emil Kraeplin i sin lærebok psykopatiske tilstander som ”degenerative psykoser”! Han kalte dem ”Entartungsirresein” I 1904 skilte han ut 4 ulike typer psykopater :

- Den fødte forbryteren, det man i USA kalte Moral Insanity

- De holdningsløse

- De syklige løgnerne og bedragerne

- Pseudokverulanterne

Emil Kraeplin skrev i sitt store verk i 1915 mye om den psykopatiske personligheten. I hans 8 utgave av hans kjente verk skriver han om dette over mer enn 150 sider. Han gruperer psykopater i 7 grupper :

1. Exitable

2. Unstabel

3. Impulsive

4. Ecsentric

5. Liars and Svindlers

6. Antisosial

7. Quarrelsome

Den tyske psykiateren Schneider definerte psykopater som personer som enten selv lider av sin forstyrrelse, eller hvor samfunnet lider av deres forstyrrelse. Schneiders bok ”Die psychopathischen Personligkeiten” som først utkom i 1923 har fremdeles en viktig plass i tysk psykiatri.

Stecker og Ebhaug (1935) nevner i sin artikkel flere typer:

1. Den kriminelle

2. Den emosjonelt ustabile

3. Den utilstrekkelige, mangelfulle

4. Den paranoide personlighet

5. De stoffavhengige

6. De syklig løgnaktige

7. Svindlere

8. Kleptomane

9. Pyromane

10. De morals tilbakestående

11. Seksuelle psykopater

12. Landstrykere

13. Pseudokverulanter

14. De simulerende (syk ol.)

Arthur Noyes (1935) gir en etter tiden god fremstilling og beskrivelse av psykopaten. Clekley beskriver Noyes slik i sin bok :

”The behaviour of the psychopath is explained by the hypothesis that it is an expression of unconscious conflikt. A valuable contrast is made between the neurotic who expresses his conflikt symbolicly throught ”stereotyped, irrational, and socially inapt or hostile behaviour” the symptom often appearing in the neurosis as a ”moral scruple” in the psychopath as a ”moral defect””.

Noyes deler også inn psykopater i ulike grupper:

1. The Exitable

2. The Inadequate

3. Pathologic liars and svindlers

4. The Antisocial

5. Sexual Psychopaths

Wm. Sadler (1936) gir også en inndeling :

1. Kleptomania

2. Phatological liars

3. Eccentrics

4. Sex Abnormalities

5. Feebly Inhibited

Professor Eugen Khan (1931) gir en god beskrivelse av det psykopatiske individ når han skriver :

”...those personalities which are characterized by quantitative peculiarities in the impulse, temperament or character strata.”

Han beskriver også psykopatens ulike typer på følgnede måte:

1. The Nervous

2. The Anxious

3. The sensitive

4. The Compulsive

5. The Exitable

6. The Hyperthymic

7. The Depressive

8. The moody

9. The Affectively Cold

10. The Week-Willed

11. The Impulsive

12. The Sexually perverse

13. The Hysterical

14. The Fantastic

15. The Cranks

16. The Eccentric

Det fremstår vel tydelig i dag at en slik liste i realiteten omhandler de aller fleste med et sykt sinn. I dag er psykopatens beskrivelser langt snevrere.

Kurt Schneider (1934) har en liste på 10 punkter som han mener beskriver psykopater :

1. Hyperthymic psychopaths

2. Depressive psychopaths

3. Self insecure psychopaths

4. Fanatics

5. Attention seeking psychopaths

6. Temperamentally unstable psychopaths

7. Explosive psychopaths

8. Innsensitive or Antisocial psychopaths

9. Weak-willed psychopaths

10. Asthenic psychopaths.

Også en slik liste fremstår som heller bred.

Også Henderson & Gillspie (1936) har i sin publikasjon en liste over trekk rundt psykopati:

1. The Emotionale unstable

2. Kleptomania

3. Phatologic liars

4. Pseudoquerulants

5. Eccentrics

6. Sexual abberation.

Eugen Bleuer (1936) har følgende liste i sin tekstbok om psykologi:

A. Nervosity

B. The abberrations of the sexual impulse

C. Abnormal irritability

D. Instability

E. Special Impulses (squanderers, wanderers, gambling mania, collecting mania etc.)

F. The Eccentric

G. Pseudologia Phantastica

H. Constitutional ethical abberations (enemies of society, moral imbeciles, etc.)

I. The Contentious.

J.W. Visher (1922) gjør i sin bok ”A study in Constitutional psychopathic Inferiority” en forskjell på begrepene constitutional psychopathic state og constitutional psychopathic inferiority! Den første skiller seg fra den andre ved at den avvikende adferden ikke strekker seg tilbake til personens tidligere barndom eller ungdom.

Caldwell, John, M. delte, på bakgrunn av omfattende erfaring med denne typen mennesker, psykopatisk personlighet inn på følgende måte:

Acting

1. inability to withstand tedium, frequent change

2. Lack of the sense of responsebility, taking the fun where it is found

3. Blow up under pressure

4. Maladjustment to law and order

5. Residivism

Feeling

1. Emotional deficiency. Narcissistic. Callous, inconsiderate. No remorse. Project blame om others

2. Hair-trigger emotions. Exaggerated display. Iritable, impulsive.

3. Amoral (social or sexual)

Thinking

1. Defective judgement, lives for the present rather than the future.

2. Inability to profit by experience. Able to realize the consequences intelectually but not to evaluate them.

Caldwell kommer med følgende hypotese for å forklare dennne personlighetsforstyrrelsen :

”Speaking off-hand, the male psychopaths seems to me to have as an underlying trend a mother fixation on an oral level. There has not been a complete involvment in the oedipus situation and consequently there is poor development of the super ego (whitc explains the amorality). Aggression and hostility generated as a rebellion to the fixation are expressed in masochism, either manifest or disquised (drinking, persistent failures with the blame projected etc.) These individuale are infantile, never grow up”.

Det er interesant å se hvordan man på -30 tallet hadde til dels en vid forståelse av hva man la i begrepet psykopati. En forståelse som nok i stor grad kom fra tysk tenkning rundt dette begrepet.

Senere har dette begrepet i betydelig grad blitt snevret inn slik vi ser det i dag.

Theodore Millon (1998) beskriver 10 ulike typer nokså inngående:

1. The Unpribcipled Psychopath

2. The Disingenuous Psychopath

3. Tha Risk-taking Psychopath

4. The Covetous Psychopath

5. The Spineless Psychopath

6. The Explosive Psychopath

7. The Abrasive Psychopath

8. The Malevolent Psychopath

9. The Tyrannical Psychopath

10. The Malignant Psychopath

Han skriver innledningsvis (s.161) følgende når det gjelder de tilsynelatende motsigende trekk man finner blandt ulike psykopater:

”Such diametrically opposed conceptions stem in part from a failure to recognize that psychopathic behaviour spring from appreciably different personality patterns.That is, social deviation may arise as a consequence of fundamentally different styles of life – each of which may lead, however to similar repugnant actions”

En forsker som er meget kritisk til bruken av psykopatibegrepet er Martin Grann, docent, Karolinska Institutet. Han utaler følgende til Aftonbladet 18.9.2003 :

"Det finns ingen vetenskaplig forskning om psykopati i organisationer, näringsliv eller i allmänna befolkningen. Det vi vet om det som kallas psykopati bygger på data från hårt selekterade grupper av svårt avvikande och grovt kriminella personer som omhändertagits inom rättspsykiatrin eller kriminalvården”.

Den så kallade psykopatiska personlighetsstörningen är ännu så länge i huvudsak en slaskdiagnos, en så kallad deskriptiv (beskrivande) diagnos. Diagnosen ställs med ett psykologtest som kallas Psychopathy Checklist på grundval av individens antisociala beteende, altså att han begår brott och beter sig otrevligt, snarare än något annat.

Med all sannolikhet är det som man i dag beskriver som ”psykopati” egentligen ett sammensurium av helt olika egentliga biologiska och psykologiska avvikelsetillstånd, som ibland uppträder tillsammans och ibland inte.

Jag är som forskare på området övertygad om att vi om tio år övergett psykopatibegreppet i den form det används i dag och i stället kartlagt och definierat flera nya tillstånd med olika distinkta, underliggande biologiska mekanismer. Detta kommer att ske med epidemiologiska metoder, nya tekniker för att i röntgen och i tester avbilda hjärnan och dess funktioner, samt molekylärgenetiska studier. Fram till dess får vi hållas med ett högst preliminärt och dessutom högst olyckligt ord: psykopati."

Vi ser her hvordan Martin Grann er en representant for de forskere som søker å fjerne begrepet psykopati, og erstatte det med flere nye begrep. Spørsmålet er om det vi definerer som psykopati forsvinner av den grunn? Det kan være mange grunner, spesielt stigmatiserende grunner, for å forandre psykopatibegrepet, men det er også gode grunner til å beholde begrepet. For tross alt beskriver det en viktig og ensartet gruppe pasienter hvis adferd skaper alvorlige vanskeligheter for sine nærmeste og samfunnet. Det er klart ingen liker å bli kalt for morder, men det betyr ikke at mordere ikke finnes. Det samme må gjelde psykopati.

Forsøket på å dele inn psykopati i flere undergrupper og evt. nye diagnose er av flere blitt karaktrisert litt som dilemmaet med gravide. Enten er man gravid eller så er man det ikke. Det er ulike stadier i en graviditet akurat som det er ulike grader og typer av psykopater. Og de ulike typer og grader av psykopati kan like gjerne komme av individets ulike utgangspunkt og ”balast” i livet, som at det skyldes flere ulike diagnoser.

Vi ser også noe annet i det Gran beskriver, nemlig at de statistikker som fines på antall psykopater kommer fra spesielle grupper av befolkningen. Det er som han sier ikke noen forskning på den generelle populasjonen. Igjen ser vi at det danner grunnlag for å anta at det er store mørketall hva gjelder psykopater. Han er nok også inne på et poeng når han sier at man i fremtiden nok vil finne at det vi i dag i et samlebegerp kaller psykopater vil splittes opp i flere ulike lidelser etter hvert som vi får mer kunnskap om dette. Den store variasjonsbredden blandt psykopater tilsier egentlig at det er mange ulike psykiatriske avik som er samlet iunder en betegnelse. Alternativt kan man kanskje få en inndeling av ulike psykopater samlet under en paraplybetegnelse.

På den amerikanske nettsiden Open Encyclopedia Project (open-site.org) finner jeg følgende beskrivelser rundt psykopati:

"Antisocial Personality Disorder and Psychopathy.

People suffering from the Antisocial Personality Disorder were formerly called "psychopaths" or, more colloquially, "sociopaths". Some scholars, such as David Hare, still distinguish psychopathy from mere antisocial behavior."

Fra "The Human Nature Review  2001 Volume 1: 28-36 (5 November) skriver Ian Pitchford Ph.D. følgende om psykopati :

"The terms ‘psychopathy’ and ‘sociopathy’ are used interchangeably with the latter often being used to avoid confusion with psychoticism and insanity, though the choice of term also often reflects the user’s views on whether the determinants of the condition are psychological, biological, and genetic on the one hand or social forces and early experience on the other (Hare, 1993, p. 23). The American Psychiatric Association’s category of antisocial personality disorder (introduced in the Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Third Edition, 1980) was supposed to have covered psychopathy, but because clinicians were not thought sufficiently competent to assess personality traits the DSM definitions have concentrated on the antisocial and criminal behaviours associated with the condition. This has blurred the distinction between psychopaths and criminals, and of course most of the latter are not psychopaths. Antisocial Personality Disorder (category 301.7) is described in DSM-IV simply as ‘a pervasive pattern of disregard for, and violation of, the rights of others that begins in childhood or early adolescence and continues into adulthood.

This pattern has also been referred to as psychopathy, sociopathy, or dyssocial personality disorder’ (American Psychiatric Association, 1994, p. 645). This confusion of terminology is especially damaging for research because whereas DSM-IV describes APD as ‘associated with low socio-economic status’ (1994, p. 647) psychopathy ‘seems less likely to be associated with social disadvantage or adversity’ (Rutter, Giller & Hagell, 1998, p. 110)."

Professor Alv A. Dahl skriver i 2002 i psykiatrisk opplysningsfond at blant fagfolk er holdningene til psykopatibegrepet delte. Noen mener det er for uspesifisert mens andre mener det er et nyttig begrep.

Amerikanske psykiatere betonte fra 1930 og fremover er mer miljøpreget syn på psykopati og de innførtebetegnelsen, sosiopat, for å understreke dette.

I blant vil psykopaten bare glimtvis under rus eller stress vise sine kjennetegn. (Alv A. Dahl ) Sikre på diagnosen blir vi først når kjennetegnene danner et mønster som kan følges over flere år. Samtidig vil psykopaten hele tiden omskrive sin historie eller forflytte seg etter en tid, når avsløringene blir for store. Det bidrar til at vedkommende ikke så lett avsløres, fordi avsløring nettopp fordrer lengre tids opplysninger om vedkommende.

Alv A. Dahl skriver at :

"En av grunnene til at psykopatibegrepet står så sterkt i dag, er at de tre vanligste diagnosesystemene ser ut til å fange opp den samme gruppen av individer. Dette gir en vitenskapelig bekreftelse på psykopatibegrepet. Man skal bare ikke la seg forvirre av at diagnosesystemene har ulikt navn på samme lidelse.

I ICD-10 kalles lidelsen Dyssosial personlighetsforstyrrelse. ICD-10 tar ikke med selvopptatthet og storhetsfølelse (grandiositet) selv om dette er typisk trekk. Grunnen er nok at disse væremåter hører hjemme under patologisk narsissisme (sykelig selvopptatthet) og at de dermed er mindre spesifikke for psykopati.

I det amerikanske systemet (DSM-4) kalles psykopati for antisosial personlighetsforstyrrelse (ASPF). Denne definisjonen har blitt kritisert for at den inneholder for mange antisosiale og kriminelle elementer på bekostning av de mellommenneskelige kjennetegnene.

Det tredje diagnosesystemet kalles PCL-R. Det bygger på Clerckleys beskrivelse og består av 20 tegn. Systemet er laget av Dr. R. Hare som spesielt har studert kriminelle psykopater og han setter grensen for psykopatidiagnosen på 30 av 40 poeng. Mange mener grensen bør settes lavere. I norden sttes grensen til 26. Mange av de trekk som inngår i PCL-R er problemskapende og det er spørsmål om nærvær av bare noen få av dem kvalifiserer for betegnelsen "psykopatiske trekk" eller "hverdagspsykopat". Personer preget av bare noen av de trekk som er beskrevet skaper store problemer for mennesker rundt seg.

Samtidig er det viktig å være klar over at "psykopatiske trekk" ikke er en psykiatrisk diagnose, men ligger nær opp til dagligspråkets definisjon av psykopat. Hos noen psykopater er selvopptattheten mest fremtredende (patologisk mellommenneskelighet) mens det hos andre er antisosialiteten. Det foreligger en gradvis overgang fra normalitet, via psykopatiske trekk til psykopati."

På NRK sine nettsider 2.1.2002 kan jeg lese følgende:

Wayne, men forskere tror nå at micochip'er i hjernen kan nærmest kurere psykopati.”

” Wayne tilhører den tyngste gruppen psykopater. På en sjekkliste får han 45 poeng av 45 mulige. Det regnes som meget vanskelig å kurere psykopater som Wayne, men forskere tror nå at micochip'er i hjernen kan nærmest kurere psykopati.”

Med denne typen innformasjonspredning er det ikke rart at man kan bli forvirret. Et minimum av kunnskap om psykopati viser at PCL-R sjekklisten ikke har mer enn 40 poeng.

ECA-undersjøkelsen som er den av de største undersøkelsene på psykopati fant at kvinnelige psykopater hadde større problemer i parforhold. Både kvinner og menn hadde høy forekomst av voldsbruk i hjemmet og problemer på jobb. Kriminalitet og råkjøring var derimot mer vanlig hos menn.

Undersøkelsen viser også at psykopati er mindre hyppig hos kvinner. Man har derfor vurdert om dramatiserende personlighetsforstyrrelse preget av dramatisk følelsesliv og selvopptatthet og store krav på oppmerksomhet er en mer feminin utgave av psykopati. Dette har fått en viss støtte i familiestudier der det har vist seg at kvinner utvikler hysteri mens menn utvikler psykopati.

Nå har ECA undersøkelsen vært kritisert for metodiske feil og underrapportering om bl.a. depresjoner.

I Edmonton Undersjøkelsen fra canada adskilte funnene seg fra ECA undersjøkelsen med betydelig høyere rate for alkohol- og stoffmisbruk hos både menn og kvinner, og høyere rater for antisosial personlighetsforstyrrelser hos menn.

Jeg registrerer at også psykiater S.Torgersen(1995, s208) skriver at ."Den eneste personlighets-forstyrrelsen som er hyppigere blant kvinnelige pasienter er histronisk personlighetsforstyrrelse (=Dramatiserende/Hysteri, kjært barn mange navn!) Det skulle derfor være grunn til å anta at tallene for tilsvarende lidelser hos kvinner er høyere.

Undersøkelser viser at angst og depresjoner har større forekomst ved psykopati enn i samfunnet ellers.

”Personer med psykopatiske trekk og psykopati vil alltid nekte for sin diagnose. Vi er derfor ofte overlatt til diagnostikk bygget på beskrivelser fra de som har vært utsatt for psykopatene, og det er ganske utilfredstillende selv om det ofte er riktig. Konkret dokumentasjon av situasjoner og væremåter, gjerne bekreftet av flere kilder, måtte gjelde som gyldig diagnostisk innformasjon.( Alv A. Dahl)”

Svenn Torgersen (2000) viser til at angst og desperasjon kan være symptomer på en underliggende sykdom eller personlighetsforstyrrelse. Han skriver at det er en fundamental forskjell mellom personlighet og forstyrrelser på den ene siden, og symptomer på den andre siden.

På nettstedet NetPsykiater.dk i Danmark kan man under :"DYSSOCIAL PERSONLIGHEDSFORSTYRRELSE" lese følgende:

"Dyssocial personlighedsforstyrrelse kaldes også antisocial personlighedsforstyrrelse. Tidligere har den heddet psykopati."

”At en pasient har psykopati , betyr at vedkommende har økt risiko for de fleste psykiske lidelser og for selvmord. Psykopatidiagnostikk er også viktig for vurdering av kriminell gjentakelsesfare. (Alv A. Dahl)”

Ut i fra det som ellers er beskrevet synes det som om en slik forståelse egentlig blander sammen 3 ulike, men nærliggende diagnoser. Dyssosial har aldri hatt navnet psykopati, ei heller antisosial har hatt navnet psykopati. Dyssosial het derimot antisosial i ICD-8 og 9. Derimot ligner kriteriene! Som vi ser av diagnoseoversikten tilhører Dysosial PF ICD-10 mens Antisosial tilhører DSM-4. Psykopati derimot finner vi i PCL-R! Vi ser at mens mange fagfolk mener dette er ulike diagnoser mener tydeligvis noen fremdeles at det er de samme. Så om vanlige mennesker har problemer med å skille disse, så bør vi ikke fortvile, for fagfolk synes selv ha problem med dette. En del fagfolk synes også å blande kriteriene i dyssosial pertsonlighetsforstyrrelse i IOCD-10 og antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV. Det vi imidlertid ser er likheten mellom dem. Problemet vi umiddelbart støter på om vi legger til grunn at dette er de samme lidelser er at mange forskere mener man kan være dyssosial uten å være psykopat! I det ligger en erkjennelse av at de heller ikke er identiske. Likeledes kan man ha personlighetsforstyrrelsen antisosial uten å være psykopat. Hare beskriver selv dette i sin bok "Without Conscience"!

Om vi går konkret inn og ser på de enkelte diagnosesystemers beskrivelser er det opplagt at det er ulike kriterier i de ulike systemer, selv om noen kriterier er like. For andre kriterier finnes de i den ene men ikke i den andre. Man får et inntrykk av at de som diagnostiserer kjenner de ulike systemers kriterier og ved bruk av ett system, trekker de ubevisst inn kriterier fra et annet system for å få til "Psykopaten".

Nettstedet skriver også at :

"Personlighedsforstyrrelsen (dyssosial) viser sig ofte allerede i puberteten, og den begynder ofte med at man får problemer i skolen, eller laver hærværk og tyverier. "

Andre fagfolk sier at denne lidelsen ikke kan registreres før rundt 20 års alderen! Igjen er det uenighet rundt diagnosen. Paradokset er at man kobler kriminell adferd til dyssosial PF, uten at det finnes noen spesifikke kriterier for kriminell adferd i Dyssosial PF. Det gjør det derimot i Antisosial PF og psykopati i PCL-R. Det blir bare så altfor tydelig at man blander sammen ulike diagnoser som ligner og trekker inn kriterier fra de ulike for å underbygge det feilaktige synet at dette er det samme.

Det kommer til syne en forståelse av at fordi man har med 3 ulike diagnosesystemer å gjøre så blir dette regnet som samme diagnose. Det synes å være en vilje til å se på forskjellene som et utslag av ulik ordbruk mer enn faktisk ulik deskriptiv diagnostiske kriterier.

Psykiater Einar Kringlen (2003) skriver i boken Psykiatri, følgende:

”Når karakterforstyrrelsen var preget av trekk som uvanlig impulsivitet, kulde, ekstrem aggressivitet, eventuelt komplisert med kriminell adferd var det tidligere vanlig å anvende begrepet psykopati eller sosiopati.

En rekke pasienter vil tilfredstille kriteriene for flere personlighetsdiagnoser. Hvis man skal følge ICD-10, skal man da diagnostisere alle tilstandene. Om dette er meningsfullt kan man i høy grad diskutere. Fra et klinisk synspunkt blir det ofte meningsløst at f.eks. 5 trekk av svak styrke fører til en positiv diagnose, mens 4 trekk av mer alvorlig karakter i følge reglene ikke gir noen diagnose.”

Jeg mener Kringlen her er inne på noe meget vesentlig. Det å stille diagnose i seg selv blir ikke det viktigste. Det er viktigere å se hva man utsettes for. I en slik sammenheng blir en deskriptiv diagnose viktig. Å få beskrevet trekk ved personligheten blir i bunn og grunn det viktigste.

Forskjellene som fremkommer i de ulike diagnosesystemene kan således sees på som ulik vektlegging av personlighetstrekk rundt disse forstyrrelser. Gjennom denne ulikheten fremkommer

også ulike diagnoser. Man skal ikke se bort i fra det dosent Martin Grann hevder om at dette kan være flere ulike diagnoser om noen år.

Det er disse trekk andre mennesker utsettes for. Om de i sum kan kalles det ene eller det andre blir egentlig mindre viktig. Et diagnosesystem er et byråkratisk oppbygd system som nødvendigvis må behandles med varsomhet, da mennesker med ulike personlighetsforstyrrelser ikke følger et byråkratisk system hva gjelder avvikende trekk.

En som utsettes for ekstrem kontroll får sin livskvalitet betydelig redusert. Men eksrem kontrolerende adferd i seg selv er ikke nok til noen diagnoser selv om den kan fremstå som sykelig. Det samme gjelder sykelig løgnaktighet. Isolert sett gir det ingen diagnose. Derimot kan og blir konsekvensene for den det går ut over av betydelig negativ karakter. I rettslig sammenheng kan de fleste tenke seg hva dette kan medføre. Også en sykelig evne til ikke å fatte beslutninger i og om sitt liv er i seg selv ikke nok til å stille diagnose, selv om det er et typisk trekk ved Avhengig personlighets-forstyrrelse.

Det kan også komme til utrykk en viss tendens til å legge vekt på ytre adferdsmessige faktorer som er lette å skåre reliabelt, men som kanskje har liten validitet. Det er åpenbart lettere å vurdere kriminelle handlinger enn skyldfølelse, loyalitet og samvittighet. For vurderingen av personligheten kan imidlertid slike trekk være viktigere å få frem.

Her er Kringlen inne på et meget vesentlig punkt. Når man tenker på hvor flink en psykopat er til å skjule sine "mørke" sider, blir det viktig å få innformasjon fra andre. Detaljbeskrivelser av livshistorikk blir da viktig for å få innblikk i personligheten.

Svein Torgersen (2000) er inne på et vesentlig punkt når han skriver at

"Om et individ har en personlighetsforstyrrelse har han/hun også gjerne andre. I gjennomsnitt har pasienter med personlighetsforstyrrelser 2 diagnose…..Om et individ har en av de alvorlige personlighetsforstyrrelsene så har vedkommende gjerne andre mildere forstyrrelser i tillegg"

Kringlen både skriver og viser med dette at det er flytende overganger mellom det normale og avvik! En gradering av disse lidelsene synes derfor å være mer riktig enn en bastant grense.

Videre skriver Kringlen at en personlighets-forstyrrelse skal bare brukes der trekkene er ekstreme og forårsaker sosial eller arbeidsmessig svikt. Personlighetstrekkene bør ha ført til dårlig tilpasningsevne med manglende smidighet og til dels inadekvat adferd. Endelig bør personlighetstrekkene ha manifestert seg en eller flere ganger ved ekstrem sårbarhet og manglende motstandskraft ved påkjenninger.

Mange mennesker med personlighetsforstyrrelser vil føle at de har det bra, og de har ikke noe behov for å endre seg. Trekkene er ego-syntone. Derfor får man også oftest best innformasjon om individets personlighet ved å snakke med andre. Også det faktum at psykopaten ikke innser sin egen syklige personlighet underbygger dette.

Mange fagfolk vegrer seg for å bruke psykopati diagnosen fordi de har oppfattet den som stigmatiserende. Men som Kringlen skriver er det ikke alltid lett å forene logikk, teori og empiri.

Det Psykiater Einar Kringlen beskriver rundt HYSTERI er interessant :

”Denne lidelsen forekommer oftere hos kvinner enn hos menn. Det teatralske har preg av overdrivelse og uoppriktighet. Den hysteriske personen er gjerne suggesstibel med stor evne til imitasjon. Hysterikerne reagerer på andre mennesker med emosjonalitet. De kommer ofte lett i kontakt med andre, det er jo deres positive side. Men det er et påfallende missforhold mellom den livlige fargerike emosjonalitet ovenfor andre mennesker og den indre følelsesmessige fattigdommen. De har en egen evne til å gjøre inntrykk og klarer ofte å manipulere miljøet.

Grensen mot bordeline-tilstanden er uklar. Enkelte klinikere vil da også snakke om to ulike hysterikere, den dramatiske og den mer rolige. Både i somatiske og psykiatriske sykehusavdelinger skaper hysterikeren problemer. Kvinnlige sykepleiere blir irriterte, ofte med god grunn, fordi de ser hvordan disse pasientene klarer og sjarmere legene, få beroligende medikamenter på nokså svake premisser og få terapeuten over på sin side ved ekteskapsproblemer.

Mange hysterikere er aktivt selvhevdende, mange har stadig emosjonelle utbrudd som ofte går fort over. Etterpå gir de gjerne utrykk for at anfallet hadde lite med dem å gjøre. Det bagatelliseres.

Hysterikeren kan virke emosjonelt labil, men kan samtidig være hemmet når det gjelder aggresjon og seksualitet. Det kan virke som om de trekker seg øyeblikkelig tilbake straks de er i ferd med å "føle dypere". I løpet av de siste årene har man blitt mer opptatt av hysterikerens kommunikasjonsmønster og kognitive stil, som for øvrig henger sammen, idet den kognitive stil er med på å bestemme kommunikasjonsmønsterets særpreg. Da hysterikeren ikke har reell kunnskap om sitt indre kan hun heller ikke kommunisere presist hva hun føler eller mener. Hysterikeren har ikke særlig evne til intens intellektuell konsentrasjon og distraheres ofte.

Alle de trekk som Kringlen beskriver rundt hysterisk PF er typiske trekk for mange psykopater. Familiestudier har da også vist at der menn utvikler psykopati, utvikler kvinner hysteri. Dette er viktig da det kan være med på å forklare hvorfor det diagnostiseres flere psykopater blandt menn enn blant kvinner. Samtidig forklarer det hvorfor det diagnostiseres flere menn som psykopater enn kvinner. Kvinner ender opp med en annen nærliggende diagnose.

Kringlen skriver at DSM-4 anvender begrepet antisosial personlighetsforstyrrelse men at det av naturlige grunner har vært vanskelig å eksportere begrepet fra USA, fordi den er så kulturelt betinget. Han skriver at det gamle psykopatibegrepet kan kritiseres, men fordelene med begrepet var at det fanget opp mer dyperegående personlighetstrekk, mens antisosial legger mer vekt på individets konfrontasjon med politi og autoritetspersoner. Han nevner at manglende evne til å beholde en jobb er typisk.

Kringlen skriver at de fleste narsissistiske forstyrrelser vil i ICD-10 kunne klassifiseres som hysterisk, borderline eller dyssosial personlighetsforstyrrelse. Det er ofte en stor diskrepans mellom ambisjoner og evner. Videre skriver han at grensen mellom psykopati og normalitet er flytende.

Grunnen til at noen har prøvd å avskaffe psykopatibegrepet er på grunn av de negative aspekter som knytter seg til diagnosen men også fordi en del finner begrepet uklart. Det blandes sammen med nærliggende diagnoser. Han skriver også at det er mange typer psykopater. Noen har for eksempel en viss stabilitet, kjærlighetsevne og skamfølelse. Men en rekke mennesker med psykopatiske trekk er veltilpassede i samfunnet. Langt de fleste av disse kommer aldri i kontakt med politiet. Videre har mange psykopater ikke evne til å tenke langsiktig, samtidig som det finnes andre psykopater som absolutt tenker langsiktig og som "går over lik" for å nå sine mål.

Kontraktbrud er også et typisk trekk ved disse individer. Det å få dem til å holde avtaler er nesten umulig. Også psykopatens forventninger til andre mennesker er grenseløs.

Vi ser at professor Kringlen også er av den oppfatning at langt de fleste av psykopatene ikke kommer i kontakt med politiet. De blir enten ikke avslørt eller opptrer på en slik måte at de ikke direkte bryter lover som andre mennesker reagerer på. Deres adferd blir mer oppfatttet som rigid, i motsetning til kriminell.

I VG 3.4.04 beskriver den anerkjente atferdsforskeren professor Erling Roland,(Stavanger) det han kaller Ego-barna. Han anslår at så mange som 5% av barn og unge i grunnskolen og den videregående skolen er så sterkt preget av egosentriske trekk at det klart går ut over andre. I tillegg er det et tilsvarende tall som har slike tendenser. Altså er ikke dette en skarp avgrenset væremåte, men noe som flyter over i det normale. Det vises til at mange har store pronlemer med empati. Professoren mener dette er adferd og holdninger som ofte avspeiler foreldrene. Han viser til at menneskets tidlige år er avgjørende for om de utvikler seg til å kune ta inn over seg andres følelser. Han skriver at det er ikke slik at om selvbildet øker så avtar evnen til å ta inn over seg andres følelser. Det er ingen motsetning mellom godt selvbilde og omsorgsevne for andre.

Barn som tydelig mangler evnen til å vise omsorg for andre kalles proaktiv aggressive. De blir ofte flinke til å lese andres følelser, problemet er at de ikke tar ting inn over seg. Roland beskriver at de isteden får et "ego-kick" av at "jeg er stor og du er liten". Derfor handler disse barna ofte destruktivt.

Han skriver at det er personer som setter grenser, disse barna knyter seg til, ikke de veike og usikre. Han skriver at noen av de mest stabile personlighetstrekkene som finnes er å være destruktiv mot andre mennesker.

Det vi ser professor Roland beskriver er kjente psykopatiske trekk. Det er den narsisstiske virkelighet, på barn og unges nivå. Professor Roland beskriver hvordan en del barn kan opptre eksemplarisk ovenfor folk de har respekt for, mens de mot andre kan være mer hensynsløse. Dette er beskrevet adferd også ved psykopater. Den/de trenger i sitt "nett" behandler de med respekt. Offeret opplever en helt annen personlighet.

Professor Stein Erik Ulvund forteller i VG 3.4.04 at mye av menneskets evne til medfølelse er medfødt. Helt fra fødselen har barn en viss interesse for hvordan andre barn har det. Det er derfor babyer begyner å gråte i kor når et av barna begynner å gråte. Han mener starten på barndommen er viktigst for å forebygge at barna utvikler seg til hensynsløse ego-barn. Han understreker det betydelige ansvaret voksene har for å vise barnet kjærlighet og omsorg ovenfor barnet. Men kun ros og oppmuntring kan gi barnet et feilaktig inntrykk av seg selv som en verdensmester.

Hvorfor blir noen psykopater?

Mange mennesker har stilt spørsmål om hva psykopati egentlig er. Hva kommer det av, hvordan blir man psykopat, hvem blir psykopat? For å besvare dette må man først sette kriteriene for hva en psykopat egentlig er og hva en psykopat ikke er, noe denne boken prøver å gi et svar på.

Det forskningen har avdekket så langt er at psykopati ikke er noe man blir, det er noe man er. Dermed sier man også at dette er en fundamentaal side ved personligheten som ikke uten videre kan forandres. Denne siden må grunnlegges svært tidelig om den ikke er medfødt. De forsøk som er blitt gjort med å ”helbrede” psykopater har da også vist særdeles liten effekt. Tvert imot viser det seg gang på gang at psykopaten bare blir verre. Han/hun lærer seg bare flere måter å manipulere på, og blir vanskleiggere å avsløre.

Flere forskere mener man kan observere psykopati i tidlig alder. Alle forskere er enige om at mens spedbarnets egosentriske adferd og narsissisme er normalt, så er de fleste også enige om at en tilsvarende adferd etter hvert som man vokser opp ikke er normalt. Det kan imidlertid synes som om noen ikke vokser dette av seg, men tvert i mot får et unormalt forhold til dette. De blir fiksert på et tidlig utviklingstadium. Noe går galt i oppveksten. Her kommer omgivelsenes påvirkning inn.

De fleste mennesker fremviser da heller ikke denne adferden i voksen alder. Noen få prosent av ungdommer og voksene fremviser derimot denne adferden. Den tar ikke spedbarnets form, men gir seg utrykk i de voksnes adferd. Mens et spedbarn kan hyle og skrike til det får mat, vil en voksen stjele, manipulere og lyve for å få dekket sine behov. Det er de samme prinsipper, men på et annet nivå. Psykopater tar spessiellt i bruk sine ”mørke” sider når deres ego er truet, når de står i fare for å lide nederlag, eller når de er avhengige av å få ut den indre smerte de hele tiden går og bærer på og er i kamp med.

De fleste fagfolk mener en del av bakgrunnen til psykopatisk adferd har sitt utspring i barndommens negative opplevelser. Der barnest naturlige forventninger ikke blir møtt på en adekvat måte er det noe som går galt. Likeledes mener man at arv spiller inn. Noe tvillingstudier har gitt belegg for å tro. Man skal derfor ikke se bort i fra at noen kan være mer sårbare for en slik utvikling enn andre. Nå kan jeg nevne mange typiske trekk som definerer begrepet psykopati. Dette kan den interesserte heller finne i tilgjengelig litteratur. Jeg skal heller prøve å gi en forenklet forståelse av hva som kan være bakgrunnen til den lidelsen man kaller psykopati.

Det finnes innen psykologien en rekke hovedfelter. Vi snakker om ulike perspektiver på psykologi. La oss se på de 6 viktigste perspektiver og hvordan de vil forklare psykopati og narsissistisk adferd:

Det Biologiske

Legger vekt på hvordan hjernens prosesser og andre kroppsfunksjoner virker inn på adferd. Nevrovitenskap, genetikk og evolusjon er viktige stikkord. Forklaringer på psykopati som bygger på dette perspektivet legger vekt på skader i ulike deler av hjernen og nervesystemet samt genetiske disposisjoner. Hare (1993) legger sin forståelse av psykopati inn under bla. dette perspektivet. Han legger til grunn at genetiske disposisjoner kan legge forholdene til rette for å dispobere for psykopati. Det finnes neppe noe gen for psykopati, men det kan være at kombinasjoner av visse gener gir en genotyp (genetisk oppsetning) som gjør personen sårbar for visse miljøpåvirkninger (foreldres oppdragelse) og med det kan bidra til at en person utvikler psykopatiske trekk.

Det Kognitive

Vektlegger mennesket som et tenkende vesen. Sansing, lagring og bearbeiding av innformasjon er viktige punkter. Kognitiv nevrovitenskap er et viktig felt i dag. Dette perspektivet forklarer psykopati som noe tillært, noe som er påført fra omgivelsene og miljøet (foreldre).

Det Psykodynamiske

Analyse av indre og underbeviste krefter. Forsvarsmekanismer er et sentralt begrep. ”Selv´et” står sentralt her. Dagens psykiatri hviler i stor utstrekning på en psykodynamisk forståelse. Her ville psykopati forklares ut i fra underbeviste frustrasjoner hos personen. ID´s trykk på det realitetsvirkende EGO, med ”bistand” av et skadet SUPEREGO. Psykopatens moraliserende adferd kan tyde på at SUPEREGO kontrolerer eller overstyrer EGO hos disse individer.

Det Behaviouristiske

Fokuserer hvordan ytre omgivelser påvirker vår adferd og tanker. Mener menneskets natur bare er formet av omgivelsene. Mennesker er et produkt av hva de lærer. Dermed blir psykopati ut i fra dette perspektivet en tillært adferd. Det kan være lært gjennom klassisk betinging, operant betinging, moddelering eller shaping. Det behaviouristiske perspektiv ser bort i fra underbeviste forhold ved vår bevisthet og vårt sinn. Det kan i høyeste grad begrense dette perspektivets grunnlasg for å forstå psykopati. Perspektivet kan allikevel bidra med ulike læringsforståelser, om vi legger til grunn at psykopati er helt eller delvis tillært adferd og personlighetstrekk.

Det Humanistiske

Legger stor vekt på fri vilje. Selv realisering er viktig. Omgivelsene gies ansvar for feil og patologi. Forekomsten av positiv psykologi-bevegelser hviler på dette perspektivet. Dette perspektivet har store vanskeligheter med å beskrive psykopati all den tid at lidelsen så fundamentalt strider mot perspektivets syn på mennesket som noe godt og søkende etter selvrealisering. De fleste med erfaring fra psykopater vil nok vite at selv om det ser slik ut, er det ikke en realisering mot det gode i mennesket psykopaten er mest opptatt av, men tvert imot å opprettholde sitt forskrudde selvbilde. Et selvbilde som ligger langt fra hva carl Rogers hadde i tankene da han var med på å utvikle dette perspektivet.

Det Sosial-kulturelt

Dette perspektivet undersøker hvordan sosiale omgivelser og kulturell læring influerer på vår adferd, tanker og følelser. Likt det behaviouristiske perspektiv blir psykopati ut i fra dette perspektivet en tillært adferd.

Alle disse hovedretninger ser på menneskets adferd ut i fra ulike innfallsvinkler. De prøver alle å forklare vår adferd og våre handlinger ut i fra sitt grunnsyn. Det biologiske perspektiv gir sine forklaringer ut i fra mennesket som primært et biologisk-kjemisk individ, der sansing skjer via ulike spesialiserte kroppsceller og hvor ”informasjons strømmen” i kroppen går kjemisk og elektrisk via nerveceller til nervesentere som hjernen og ryggmargen hvor persepsjon og bearbeiding skjer av innkommene signaler.

Ikke alle perspektiver er like godt egnet til å forklare ulike aspekter ved menneskets adferd. Således benytter psykiatrien i stor utstrekning det psykodynamiske perspektiv samt ulike trekkteorier som forklaringsgrunnlag for psykiske avvik hos mennesker. I det psykodynamiske perspektiv er det fremsatt ulike teorier og retninger opp gjennom tidene. Jeg vil velge Freuds forklaringsmodeller for å gi en forklaring på en del av grunnlaget for psykopatisk adferd, da jeg mener den er best egnet til dette.

Freud fremsatte 3 grunnbegreper om det menneskelige sinn. Det var ID, EGO og SUPEREGO. Tre begreper som i sum gir en forklaringsteori på menneskets adferd.

ID

er veldig forenklet vår underbevissthet. Det er menneskets basis, her holder følelsene til, driftene har sitt utspring fra ID. Aggressive som seksuelle drifter. Følelser og tanker er et kaos og synes ikke å følge noen regler.

EGO

er den del av vår bevissthet som vi har kontakt med eller som vi har en viss kontakt med. Det er den del av vår personlighet vi normalt identifiserer oss med. Her er det regler, retningslinjer og samfunns-normer. I ego er det orden, logikk og tidfornemmelse som bestemmer.

Ego´et holder sammen hele personligheten, det er på mange måter vår personlighet. Det søker å tilgodese våre behov som kommer fra ID, eventuelt omformulere eller utsette behovet til det er praktisk mulig. Ego’et er vårt realitetsverktøy, som sikrer at de psykiske behov tilgodeses i en fysisk verden. Men ego’et skal også tilgodese superegoet´s krav til vår adferd. Egoet skal således til tider tilgodese personlighetens behov ut fra motstridende interesser. Dette kan medføre angst, for eksempel i forbindelse med uakseptable følelser og drifter. Egoet blir nødt til å benytte seg av psykologiske forsvarsmekanismer (som skjer ubevist) f.eks projeksjon og fortrengning.

SUPEREGO

er vår moralske rettesnor i livets mange valg og avgjørelser. Superego er enkelt sagt ”moralens vokter” eller vår samvittighet. Denne struktur ”forteller” oss om det vi gjør er godt eller vondt, riktig eller galt. Gjør vi noe som vårt superego ikke ”synes om”, får vi dårlig samvittighet. Noen menneskers adferd er i alt for stor utstrekning styrt av et dominerende superego, så de slett ikke ser sine egne trekk. Andre synes å mangle korreksjon fra superego når faren for avsløring av sitt egentlige ego er nærliggende.

En skisse av et isfjell kan illustrere disse begreper:

For et isfjell vil bare en liten del være over havoverflaten i vår bevisste verden. Vi kan se på denne delen som den delen av verden vi til daglig forholder oss til. Det vi i øyeblikket sier og ser. Under dette finnes det et førbevisst nivå der vi vet det finnes kunnskap, tanker og følelser vi etter behov, bevist kan hente frem. Deler av vår hukommelse kan vi si befinner seg i det før-beviste. Vi vet det er der men vi går ikke konstant rundt og tenker på alt vi vet. Vi kan hente det frem ved behov.

Under dette nivået befinner det seg ihht. psykodynamisk teori et stort underbevist område dominert av ID og superego. ID inneholder størrelser som er i en konstant kamp for å ta over kontrollen av vårt ego og styre vår virkelighet. ID er på mange måter et kaos av våre lyster, behov og impulser. Et friskt ego kontrollerer ID slik at det individet lar komme til overflaten er aksepterte forventninger, holdninger og adferd. Ofte er EGO i tvil og får da hjelp av superego, eller vår samvittighet om vi vil.

Denne konstante kamp mellom ego, superego og id foregår kontinuerlig. Den skjer når vi er våkne og den skjer når vi sover. Ofte bisarre drømmer og adferd som fremkommer når vi sover kan tilskrives denne kampen på den ene eller andre måten. I vår våkne tilstand gir denne kampen seg mange utslag. Våre mange daglige valg og handlinger har sitt utspring fra denne underbeviste kampen.

Etter min mening gir disse begreper en mulighet til å forklare den psykopatiske adferd. Psykopatiske trekk er i hovedsak menneskelige trekk i en ekstremversjon, enten for mye eller for lite. Professor Tollak B. Sirnes (1976, s.11) beskriver dette på denne måten :

”Ved psykopati forstår vi en tilstand som er karakterisert ved rent kvantitative avvik som går utenfor det ”normales” grenser, fortrinsvis på følelses, temperaments og impulsivitetens områder.”

For mange og konstante løgner gir sykelig løgnaktighet. For lite eller manglende medfølelse eller empati for andre, gir seg sykelige utslag.

Den psykopatiske virkelighet blir gjennom diagnosesystemer forklart som avvikende adferd hva gjelder mellommenneskelig kontakt. Avvik er i seg selv en kvantitativ størrelse. Psykopater er personligheter som når de har kontroll over sin livssituasjon fremstår som mer normale enn de fleste andre mennesker.

Problemet kommer når deres ego blir truet og de ikke lenger har noen kontroll over sin personlighet. Mens normale mennesker kan innrømme feil og mangler oppfatter psykopatiske individer dette som en direkte trussel mot sitt ego. Mens normale evner å kompromisse, er spykopater typisk rigide i sin adferd. I en slik situasjon er det ID´s underbeviste krefter og adferd som tar kontroll over personen. Dette gir seg utslag i adferd og handlinger ovenfor psykopatens offer. Det være seg ektemake eller arbeidskollega. Det geniale i dette synes å være psykopatens evne til å skjule denne avvikende adferd, ja faktisk vise en ”over-normal” adferd når andre en deres ofre er til stede. Kun den som er psykopatens ”narsissistiske supply” opplever denne adferden. Professor Tollak B. Sirnes (1976, s.18) beskriver dette på denne måten:

”Når driftene er for lite kontrollerte, er det en tilsvarende mangel i jeg´ets (ego) og overjeg´ets (superego) funksjoner, og dette resulterer i en utvikling i psykopatisk retning.”

Her ligger også nøkkelen til psykopatens ”genialitet” eller skal vi si, begrunnelse for hvordan psykopaten så godt kan skjule sitt egentlige ”selv”! I likhet med alle andre avvikende adferdsmessige trekk finnes det ulike grader og typer av psykopater og psykopati. Opp gjennom tidene har mye rart vært puttet under denne betegnelsen. I dag begynner denne lidelsen å bli mer innsnevret.

Man vet at antisosial personlighetsforstyrrelse ikke er det samme som psykopati. Antisosial pf. (DSM-IV) opptrer ofte hos kriminelle psykopater, men ikke alltid. Flertallet av psykopater er ikke dømte kriminelle, men enkelte av disse fremviser allikevel antisosial adferd. Svært mange ikkekriminelle psykopater er ikke typisk, fysisk voldelige. Derimot er alle psykopater psykisk voldelige.

Dysosial personlighetsforstyrrelse innehar flere elementer av psykopati, men dyssosial pf. er ikke det samme som psykopati. Vi kan si at både antisosial og dysosial pf. består av elementer fra psykopati, men rent diagnostisk er psykopati en diagnose der flere kriterier må være oppfylt. Psykopati er altså en snevrere diagnose en de to andre. Her ligger også begrunnelsen for hvorfor disse diagnoser blandes sammen. Nå skal det sies at mennesker med en eller flere av disse tre diagnoser neppe egner seg som f.eks. omsorgspersoner for barn.

Gjennom Freuds psykodynamiske teori er det altså fullt mulig å forstå og forklare den adferd vi finner hos psykopater. Nå bruker psykoanalytikere sjelden begrpet ”psykopati”. Freud selv brukte begrepet ”moral insanity”! Det kan synes hos psykopater at deres spesielle evne er å la ID´s ubevisste kaos undertrykke ego og superego! Det ville ikke skjedd hos normale mennesker. Litteraturens beskrivelser av psykopatens svake ego og svake superego finner vi i de fleste bøker om dette emnet. Psykopatens trang til å fremstå som noe annet enn det han/hun egentlig er, kan det skrives utallige bøker om. Beskrivelser om deres falske adferd er utallige.

Robert D. Hare (1993 s.xii) skriver i boken ”Without Conscience” følgende :

”Some readers mey be disapoyntet to se that i have devotetd little space to discussion of psychodynamic issues, defence mekanism, and so fourth. Although many books and hundreds of artikles over the past fifty years, in my upinion they have not greatly advanced ouer understanding of the disorder. To a large extent this is because most psychodynamic accounts of psychopathy have an armchair, often circulary, quality about them and therefor do not readily lend themselves to empirical study. However, recently there have been some atempts to establish congruence between psychodynamic speculations about psychopathy and the theories and procedures of behavioural science.”

Her skal vi være observante på at Hare selv har sin bakgrunn i eksperimentell psykologi og kognitiv psykofysiologi. I likhet med mange andre forskere må man se hans uttalelser i lys av hans bakgrunn. Så langt jeg kan se har heller ikke Hare noen endelig løsning på hva Psykopati kommer av. En psykodynamisk forståelse kan derfor være like god som hans mere genetiske/miljøpåvirkede teori.

At psykodynamiske teorier ikke synes å dekke de byråkratiske regler for empiri, ved at det synes vanskelige å observere størrelser som det underbeviste og størrelser som ID, EGO OG SUPEREGO, betyr ikke at slike størrelser ikke eksisterer.

Vi ser stadig at når psykopater står i fare for å bli avslørt så kan de fremstå som prektigheten selv. Utsagn som ”Jeg hater løgn og juks” er således typiske for en psykopat. Faktisk er deres løgner så overbevisende at man kan lure på om de er klar over at de lyver selv! Løgner i n´te potens er vanlig. Ser man derimot på hva de gjør og skriver i motsetning til hva de sier, blir dette mulig å avsløre.

Vi ser at vi raskt havner inn i dissosiasjons-begrepet. Et begrep som hovedsakelig brukes om kraftige blokkeringer i personligheten og hvis betydning ligger rundt personlighetspalting i betydningen alternerende personligheter. Personen kan opptre som med vidt forskjellige personligheter i ulike sammenhenger. Slike personligheter har lett for å fortrenge ubehagelige opplevelser fra bevisstheten. Begrepet kobles også mot depersonalisering der vedkommende opplever seg selv eller deler av seg selv, som uvirkelig. Når personen selv er helt overbevist om et forvrengt virkelighetsbilde, vil vedkommende også fremstå som troverdig når man snakker med vedkommende. De som har hatt førstehånds kontakt med psykopater kjenner seg sikkert godt igjen her.

Spesielt vanskelig er det kanskje å avsløre kvinnelige psykopater og da når de er i en morsrolle. Dette kan nok vel så godt ha sin bakgrunn i tilskuerens forventninger og tradisjoner som noe annet. Når slike individer trues av avslørig, finnes det ingen grenser for hva de kan få seg til å si eller gjøre. Det vi ser er i realiteten en svikt i ego funksjonen. Når vi får moraliserende påstander som ”Jeg hater løgn og juks”, er det tvert i mot superego´s moraliserende adferd som tar over. Problemet er bare at mens en psykopat kan uttale slike påstander og kanskje klandre andre, for ikke å ha ført opp alt i sin selvangivelse, så gjør de det samme selv.

Klandrer psykopater noen, for noe, kan man i de fleste tilfeller ta det som sikkert at de har gjort det klandreverdige selv, eller oppfatter seg som slik selv. Projeksjon kalles dette. Det er en primitiv forsvarsmekanisme psykopater bruker i utstrakt grad for å unngå den indre smerte det opplagt er å måtte innrømme sin egen svakhet når ego er svakt. Ihht egen definisjon anser psykopater seg å være feilfrie! Det vet de fleste med et normalt forhold til sitt eget ego, at ingen er.

Nettopp bruken av forsvarsmekanismer av den primitive typen er det som avslører psykopater. Det er derfor viktig å kunne dokumentere deres adferd tilbake i tid, for den stemmer aldri med hva de sier.

En slik forklaringsmodell som her vist kan sikkert benyttes på andre psykiske lidelser også. Imidlertid er det en del trekk ved psykopater som gjør at de skiller seg ut. De regnes ikke for å være psykotiske i normal forstand. Det skiller dem umiddelbart fra mange psykiske diagnoser. Problemet en del fagfolk får er at diagnoser i f.eks. DSM-IV, cluster B ligger så nært opp til hverandre at de delvis overlapper hverandre. Dermed kan ett trekk gjenfinnes i flere diagnoser. Faktisk kan ofte summen av individets trekk gi grunnlag for flere diagnoser. Dette kalles komorbiditet.

Ut i fra denne forklaringsmodell kan vi si at psykopater er mennesker med uballanse i ego og superego funksjonene. Dette forklarer hvorfor personer i krise, i en kort periode kan fremvise psykopatiske trekk, men når krisen er over vise normalitet. Det er ikke psykopater. Ofre for psykopater kan fremvise slik adferd når de prøver å bryte ut av det grep psykopaten har på dem. Når adferden derimot vedvarer over år selv om det ofte bare er i gitte situasjoner, snakker vi om psykopater. Deres psykopatiske adferd ligger meget nær opp til virkeligheten, mens den hos normale ligger så dypt at det skal store kriser til før slik adferd blir synlig. Noe som også skiller psykopater og ikkepsykopater fra hverandre til tross for tilsynelatende lik adferd er det faktum at en ikke-psykopat vil angre på sin adferd, det gjør ikke en psykopat. Professor Frode Thuen (2004, s.80-81, 116-117) beskriver disse trekk ved barnefordelingsaker. Hos det psykopatiske individ er dette blitt en grunnholdning i individet. Den er så forankret i personligheten at den tar over personligheten fullstendig. Det kan sammenlignes litt med en person født i Kina. Uansett hva vedkommende gjør, sier eller oppholder seg, så forblir han kinesisk. Om en slik person flytter til Sverige, så blir han ikke svensk, han forblir kineser! Det samme gjelder psykopater, edkommende er ikke blitt psykopat, vedkommende er psykopat.

Man kan selvfølgelig diskutere om en person fødes som psykopat, eller om vedkommende i kraft av sin fenotyp kombinert med dertil uegnede oppvekstvilkår blir en psykopat. Man har sett gjennom tvillingstudier at oppveksten kan avgjøre typen psykopat man får. En person som vokser opp hos ikke-voldelige foreldre, men som ikke får den nødvendige følelsesmessige stimulering kan ende opp som den manipulerende psykopat, mens den som lever opp hos voldelige foreldre uten den nødvendige følelsesmessige stimulans kan ende opp som en voldelig psykopat.

Et for sterkt superego gir oss kontrollerende adferd, godt kjent fra psykopater. Likeledes vil et for svakt ego gi seg utslag i adferd der en selvbekreftelse på sitt ego overskygger alt. Også dette typisk for psykopater. De klarer ikke opprettholde sitt kunstige narsissistiske selvbilde og da må noen få skylden.

Dette i kombinasjon med de primitive forsvarsmekanismene som er i bruk for å gjenopprette ego samt de diagnostiske kriterier for psykopati, gir oss en bedre forståelse av hva dette problemet kommer av. Samtidig gir det oss også redskaper til å avsløre slike personligheter.

Når man så begynner å diskutere hva et slikt svekket ego og sykt superego kommer av, ja da er man langt inne i diskusjonen av hvordan foreldre tar seg av sine barn i barnets første leveår. Det er vel ikke uten grunn at antallet psykopater i asiatiske kulturer som Taiwan, Thailand og Japan er så lavt. Disse kulturers tette familiestrukturer gjør at måten barnet blir tatt vare på, er helt forskjellig fra vestlige kulturer.

psykopater og Hykleri?

Å hykle betyr ”skinnhellig væremåte”, ”en som gir seg ut for å være from og gudfryktig”. Men det å hykle er ikke bare forbundet med religion. Det å hykle har med moral å gjøre. Man forbinder hyklere med noen som prøver å utgi seg for noe de ikke er, moralsk. En som begår en moralsk forkastelig handling, og som utad fremstår som motstander av den samme forkastelige handling kan beskrives som en hykler. Han fremstår som skinnhellig, men hans moral er ikke bedre enn en løgners!

Et av de mest karakteristiske trekk ved psykopater er deres evne til løgnaktighet, samtidig som de kan opptre sterkt moraliserende, et utrykk for et rigid superego. Et paradoks i seg selv. Et typisk utsagn av en psykopat jeg hadde befatning med var ”Jeg hater løgn og juks”! Samtidig kunne den samme personen fortelle løgner i n´te potens! Faktisk betydde løgnen så lite at selvmotsigende påstander som alle var løgn kunne komme etter hverandre, med fullstendig logisk brist. Det spesielle er kombinasjonen av den sterke moraliserende fasade samtidig som man avslører den ene løgnen etter den andre. Konfrontert med avsløring fremviser psykopater en nesten troverdig forbauselse. Faktisk opptrer de som om de blir krenket når man konfronterer dem med sannheten. De synes ikke ha noen forståelse verken av at løgnen er avslørt eller at deres påstander mangler enhver logisk oppbygning. Og gjennom sin nesten troverdige ”forbauselse” og ”krenkelse” får de omgivelsene til å tro at de faktisk snakker sant!

Slike trekk er ikke beskrevet som spesielle rundt andre personlighetsforstyrrelser. Hos påsykopater derimot er de beskrevet i mange tiår. Professor Tollak B. Sirnes (1976 s.45) skriver :

”Mange blir imponert av psykopatens aktivitet og ærlighet. Men ærligheten består ofte i at han ikke en gang hykler. Det kan med rette hevdes at hykleriet i mange situasjoner er lastens tributt med dyden. Den som hykler viser ialle fall at han vet hvordan han bør oppføre seg. Men den som lyver, og vet at han lyver og vet at andre vet at han lyver, han er av det onde.”

Løgstrup K.E. (1958) beskriver forholdet mellom moral og hykleri på denne måten : ”Er et menneske ikke hyklerisk er det amoralsk. Anderledes sagt, opriktig kan et menneske kun blive i og under en bekæmpelse af sit hykleri”.

Psykopaten bekjemper ikke sit hykleri, for han hykler ikke engang. Alikevell skjer det en reaksjon når han avsløres. Men reaksjonen er ulik den normale mennesker tilkjennegir når de avsløres. Normale får en skamfølelse, psykopaten reagerer med å bli krenket! Han er ikke avslørt, han er fornærmet!

Psykopatens evne til samtidig å fremstå sterkt moraliserende og fremføre løgner, vitner både om et tilsynelatende dominerende men patologisk superego og et svakt ego som ikke evner å demme opp for ID´s kaos av impulsive utbrudd og et skadet syperegos tidvise gjennombrytende evne. Eller at vi har både et svakt ego og et svekket superego, men at ”selvet” alikevell evner å få frem den sterkt moraliserende fremtoning og utrykksform. Kognitiv nevropsykologi har påvist

et dårligere samarbeide mellom psykopaters to hjernehalvdeler i forhold til normale. Det kan synes å foregå en indre kamp eller at samkjøringen av talen og tanken ikke fungerer som den skal.

Vi kan illustrere det med at de to hjernehalvdeler ”grunnet manglende samkjøring, ”sloss” om å få frem sin ”versjon” av det utsagn som skal formidles. All den tid vi har bare ett stemmebånd må slike komme etterhverandre og ikke samtidig. De fremstår for psykopaten begge som begrunnelse for det psykopaten i øyeblikket søker å begrunne.

Psykopatenes tilsynelatende utrykk for at de er krenket når slikt avsløres kan tyde på at de ikke evner å se denne problematikken. Deres eneste fokus synes å være en krenkelse av deres narsissistiske selvbilde. For dem er det som å banne i kirken!

Det man enkelte ganger kan få en mistanke om er at psykopater ikke en gang hykler. Som professor Sirnes skrev, vil en som hykler i det minste vite hvordan man skal oppføre seg. Psykopatens uttalte forbauselse og utrykk for å tilsynelatende bli krenket kan indikere at han faktisk ikke er klar over sitt eget ”spill”.

Det er nesten noe oppriktig over psykopatens reaksjon når han med en ny løgn prøver å komme seg ut av avsløringens lys. Alternativt å skifte tema eller fokus i slike situasjoner er godt beskrevet. Psykopates patologiske ”genialitet” ligger i at han tilsynelatende fortsetter som om intet var skjedd. Hare (1993, s.25, svensk oversettelse) beskriver den innsatte psykopaten ”Ray” på følgende måte:

”Han ljög oupphörligt och lätvindigt om allting, och blev inte alls störd när jag ibland påpekade at det han sade och gjorde inte stämde överens. Han bytte helt enkelt samtalsämne.”

Og videre på s.26 : ”Det som kanskje facinerade mig mest var att Ray behöll sitt orubbliga lugn til och med efter det att hans bädrageri hade avsløyats – och att min kollega så tydelig lät sig foräs bakom ljuset.”

Man kan spørre seg om psykopaten egetlig hykler, eller om han som Sirnes beskriver bare er tvers igjenom ond! Imidlertid vil jeg anta at en ond person drives av et motiv og således er obs på sin adferd. Dette kan det i flere tilfeller synes som om psykopaten ikke er. Snakker vi da om en annen type psykotisk adferd enn den direkte virkelighetsfjerne psykose, en type avgrenset psykose som dekker deler av psykopatens ”virkelighet”?

Nå er det selvfølgelig ikke bare psykopater som lyver og manipulerer på en sykelig måte. Det som gjør at psykopatene skiller seg ut fra andre menesker er at de har så lett for å lyve. Det at deres bedragerier, manipulasjoner og løgner er så gjennomgripende og at de er så følelseskalde når de avsløres. Som om de ikke forstår at de er avslørt, nesten bare som om de oppfatter at noe ikke stemmer når man forteller at de er avslørt. De synes å forstå at noe er galt, men ikke hva som er galt. Som Hare (1993) beskriver det: ”Psykopatene kjenner ordene, men ikke musikken”

Hare (1993, s.125) skriver: ”But there is something else about the speach of psychopaths that is equally puzzling, their frequent use of contradictory and logically inconsistent statements that usually escape detection.”

Alle disse emner henger på en måte sammen. Løgnen, hykleriet, den logiske bristen i selvmotsigelsene og den forbausende oppriktighet som synes å fremkomme ved avsløringer. Det er nesten så man har med en maskin og gjøre som mangler den indre forståelsen og den indre korreksjon av språket. Kombinert med at de ikke synes å forstå sine feil gjør dem spesielle.

Hare (1993,s.128) diskuterer muligheten for at psykopatene mangler eller har en defekt i den delen av hjernen som samkjører informasjonstrømmen fra høyre og venstre hjernehalvdel. Andre mennesker med bilateralt språk, som dyslektikere, lyver ikke og motsier seg ikke på den måten psykopater gjør det. Det er tydelig at det må ligge noe mer bak enn bare problemer med samkjøringen av innformasjon.

projeksjon og depresjon

Det ligger litt utenfor denne boks ramme, men jeg vil ta med et eksempel på hvor komplisert forhold rundt psykopater kan være. Uten å ta for sterkt i er det svært mange fagfolk som mangler grunnleggende førstehåndskunnskap om psykopater. Årsakene til dette kan være flere. Dette bør man være oppmerksom på om man hevender seg til helsevesenet eller hjelpeaparatet ellers for hjelp. Fagfolk (og kanskje spesielt de) blir ofre for sin egen bias. Å innrømme uvitenhet er for mange synonymt med tap og udugelighet. Dette eksempelet gir en indikasjon på hvorfor.

At psykopater lider av depresjoner er godt kjent fra forsknig, der opp mot 60% av innsatte psykopater har hatt depresjon som tilleggslidelse. At en psykopat skulle ha affektive lidelser kan i utgangspunktet oppfattes som en selvmotsigelse all den tid de tilkjennegir svært lite følelser og egne feil ovenfor andre. Vi må derfor lete etter årsaken til depresjonen i den indre psykiske kamp psykopaten kjemper rundt sine motstridende følelser av angst og uro. En indre kamp som i stor utstrekning bidrar til psykopatens usammengengende og til dels ulogiske adferd.

Gjennom projeksjon tillegger psykopater andre mennesker negative trekk og holdninger som de selv har. Vi sier de skylder på andre for egne feil og mangler. Denne projeksjonen kan også bestå av konstruerte bekymringer, slik en psykopatisk mor stadig ringte barnets skole og tilkjennegav sin bekymring for barnet. Et barn som bodde med sin far. Årsaken lå ikke bare i å destabilisere farens omsorg for barnet, eller å skape et inntrykk på skolen at barnet hadde problemer, men for å få ut følelsen av selv ikke å klare omsorgen for barnet. Det var selvfølgelig noe psykopaten ikke kunne innrømme som eget problem og det måtte derfor projiseres over på barnets far. Dermed kunne psykopaten speile denne adferden i barnets far, kritisere adferden og på den måten ta avstand fra adferden!

All den tid projeksjon av denne typen ofte skjer ubevist er det grunn til å anta at egne fremmsatte bekymringer langt på veg oppfattes som reelle av psykopaten. At det er deres egne projiserte påstander som ligger til grunn, synes ikke afisere dem i det hele tatt, om de i det hele tatt forstår det. En slik adferd viser den ”psykotiske” tilstand de befinner seg. Gjennom projeksjon av egne bekymringer over på andre viser de en manglende realitetsforståelse av virkeligheten. De tillegger andre, trekk og forhold som er deres egne. Det, i seg selv er en psykotisk handling som viser brudd med virkeligheten og er en meget alvorlig patologisk, virkelighetsfjern tilstand.

Deretter tror de at den bekymringen som dermed fremkommer hos den andre er reell, og at denne danner grunnlag for at psykopaten kan bekymre seg for andre. I dette tilfelle et barn. Det bør tillegges at i dette tilfelle la moren opp til en barnefordelingsak for å få omsorgen for barna. Den bekymring som ble fremsatt ble brukt som argument for å reise sak. At bekymringene ikke var observert av verken barnets far eller skole er ingen hindring for psykopaten. Det ligger i psykopatens natur at hensikten er å vinne, ikke en reell bekymring for barnet.

Det patologiske i omstendigheter som her beskrevet er den mangelende erkjennelsen av virkeligheten. Virkeligheten fordreies og tilpasses målet. Gjennom å bruke egne projiserte bekymringer som grunnlag for bekymring om barnet har vedkommende forlatt virkelighetens objektive sfære og beveget seg inn i en oppkonstruert, subjektiv, psykotisk virkelighet. Nå kunne man antatt at dette var oppkonstruerte løgner, hadde det ikke vært for psykopatens diagnose på 50% ufør som følge av depresjon!

Om vi ser nermere etter vil vi se at dette blir en selvoppholdende depresjon:

1. Egne negative trekk og bekymringer projiseres over på andre.

2. Psykopaten bekymrer seg deretter reelt for disse negative trekk ved den andre, noe som bidrar til psykopatens egen depresjon og bekymringer.

Det psykopaten i realieten gjør er å skape sin egen negative virkelighet. Psykopaten opplever verden som fiendtlig som en direkte følge av sin egen utnyttende, løgnaktige og manipulerende holdning til verden. Den opplevelsen av fiendtlighet er imidlertid ofte skapt av psykopatens projeksjon av egne negative trekk på andre. I realiteten er psykopatens depresjon opprettholdt av en bekymring for sitt eget speilbilde, som psykopaten har projisert på andre og som gjennom introjeksjon kommer tilbake til psykopaten! I den introjeksjonen ligger også deler av grunnlaget for den kroniske depresjon!

I tillegg til de trekk og holdninger psykopaten i sitt hode tilegger andre (mener andre står for) inntrer også projektiv identifikasjon. Det er når den som utsettes for en projeksjon, gjennom lokking, luring og truing begynner å opptre slik projeksjonen tilsier. Det kan være en adferd fremmed for vedkommende, men som psykopaten bringer frem i vedkommende gjennom sin projeksjon og øvrige adferd. Den adferd eller de trekk som fremkommer hos den andre gjennom projektiv identifikasjon vil være en bekreftelse for psykopaten på at andre er slik psykopaten tror de er! At psykopaten selv er ansvarlig for denne adferden forstår ikke psykopaten. Dette er et meget godt kjent adferdstrekk som mange terapeuter møter rundt overføring og motoverføring.

Flere beskrivelser rundt deprimerte psykopater viser trekk og adferd som står i sterk motsetning til depresjonsdiagnosen. Men ved å skaffe seg en diagnose på uførhet vil psykopaten slippe å jobbe og får trygd. Denne form for snylting og parasitær livstil er et av de trekk som utgjør kjennetegnene på psykopatisk adferd. Ofte stilles diagnoser ut i fra MADRS, et selvraporterings skjema som fylles ut av psykopaten selv eller av dennes psykolog eller lege. Det ligger i kortene at dette er åpent for manipulasjon av psykopaten. Det er godt beskrevet i litteratur (Hare 2001) at tester som MMPI ol. blir manipulert av psykopater. Det er derfor meget naivt av en psykolog å tro at en psykopat som kan stå i fare for å miste ansikt, eller andre alvorlige trusler ovenfor deres eget selvbilde, ikke utnytter en slik sjanse. Slik naivitet har da også ført til tragiske skjebner for mange barn.

Offisiell diagnose

En del fagpersoner skriver at cluster B personlighetsforstyrrelse ikke er synonymt med psykopati. Det kan nok stemme, for cluster B er en samling av flere diagnoser! Psykopati er ikke en offisiell diagnose, verken i det internasjonale diagnosesystemet ICD-10, eller i det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV. Det finnes altså ingen spesifikk personlighets-forstyrrelse som heter psykopati i noen av disse 2 store systemer.

Det man her ser bort i fra er at det finnes et tredje system som heter PCL-R. Og her finner man diagnosen psykopati.

Psykopati brukes i dag av noen fagfolk som klinisk begrep om en undergruppe av dyssosial personlighetsforstyrrelse; de dårligst fungerende av disse. Altså er psykopati et snevrere begrep enn dyssosial. Bare det tilsier at dette ikke er samme diagnoser.

En psykopatidiagnose slik det i dag brukes, stilles ut fra en klinisk undersøkelse og helst ved bruk av et vurderingsinstrument: PCL-R evt. PCL-SV (Psychopaty check list revised version evt. screening version), utviklet av den kanadiske psykologen R. Hare.

Den vanligste definisjonen er en forsknings-definisjon: En person som skårer et visst antall poeng på en bestemt rating scale kan defineres som psykopat. R. Hare har satt 30 som grenseverdi når man bruker PCL-R. "Vanlige folk ligger på mellom 4 og 6 poeng, alle som ligger over 30 poeng er veldig farlige psykopater", sier Hare. Hvilket underbygger at det er ulike grader av psykopater. Mange mener at grensen skal settes noe lavere (25) i Skandinavia. I England brukes en grense på 25. Dette grunnet de ulike kulturelle forskjeller i forhold til amerikanske og kanadiske forhold. Hare skriver at selv om grensen er satt til 30, så er en person med 20 poeng allikevel et fryktelig menneske. En slik erkjennelse vitner om grader av psykopati i likhet med den Meloy (1988) beskriver.

Også andre mener det finnes nyanser (Dahl/Dahlsegg). Beskrivelser fra de som har vært utsatt for psykopater viser også klart at det er mange ulike typer, styrkegrader og nyanser av psykopater.

Dyssosial personlighetsforstyrrelse som er den diagnosen de fleste psykopater (etter Hares definisjon) vil fylle kriteriene for. I følge en del fagfolk er ikke alle med dyssosial personlighetsforstyrrelse psykopater. Selv om man ikke når opp til "psykopat-nivå" med en dyssosial personlighetsforstyrrelse er personligheten allikevel av en slik karakter at dette er mennesker som skaper store vansker rundt seg.

Igjen ser vi den ulike delingen en del fagfolk benyter. Når ikke alle med dyssosial personlighetsforstyrrelse er psykopater kan heller ikke dyssosial personlighetsforstyrrelse sammenfalle med psykopati! Det blir altså 2 ulike diagnoser med en del felles trekk.

Når så andre fagfolk delvis sidestiller dyssosial personlighetsforstyrrelse med psykopati ser vi at vi her egentlig snakker om hvor vi skal sette grensen for hva vi kaller psykopater. Noen vil la den grensen omfatte bare de "sykeste" andre vil la den favne om de litt mildere og kanskje mindre voldelige tilfeller også, de dyssosiale! For mange er ofte den psykiske volden værre en den fysiske som utøves av psykopater. Ingen av diagnosesystemene klarer å fange opp denne psykiske volden spesielt godt. Den er langt mindre synlig enn den fysiske volden. Både PCL-R og DSM-4 (antisosial pf) har klare kriterier rundt fysisk vold, men bare PCL-R har klare kriterier som går på psykisk vold.

Samtidig er denne typen "usynlig" vold ofte det beste kjennetegnet på psykopater. Når den da ikke fanges opp tilstrekkelig av diagnosesystemene hjelper det oss i å forstå hvorfor vanlige mennesker eller ofre for psykopater har en videre definisjon av lidelsen enn fagfolk har. Her er vi egentlig inne på litt av problemet med diagnostiseringen av psykopater. De som er utsatt for det blir ofte ikke trodd! Og hvem andre enn de som utsettes for psykopatens vrede kan beskrive dette? De som er utsatt for dette er ikke objektive, sier mann. Det kan nok være riktig. Men man skal alikevell ikke avfeie deres beskrivelser. Det mønster de forteller om er nemlig nøyaktig likt fra gang til gang. Spesielt de som prøver å løsrive seg fra psykopatene, de som prøver å berge barn i et forhold med psykopater, bør man lytte til. Naturlig kritisk skal man selvfølgelig være. Derimot er det viktig at man ikke blir så kritisk at man ender opp i den klassiske psykopat fella at man tror psykopaten. Dette kan ofte bli resultatet i de tilfeller der man har å gjøre med de mer inteligente psykopater, som både klarer å fremstille seg som ofre og som har innsikt i metoder og tester for å avsløre psykopater. En Psykopatisk sykepleier, advokat, lege ol. vil i utgangspunktet nyte respekt, men det er ingen garanti for at maikke er psykopat. Snarere tvert i mot har det vist seg i mange saker.

Fagfolk har sin kunnskap om ikke kriminelle psykopater fra ofrenes fortellinger. Når så ofre forteller og ikke blir trodd, da blir det hele et paradoks. Psykopatene kan jo for andre fremstå som den rake motsetningen til det ofrene beskriver. Selv er jeg av den oppfatning at dette motsetningsforholdet burde være en indikasjon eller symptom for fagfolk til å sjekke en person ekstra godt.

I de offisielle sammenhenger der det kan være aktuelt å drøfte psykopati, for eksempel for rettspsykiatriske sakkyndige i straffesaker, så brukes nettopp uttrykk som dyssosial personlighetsforstyrrelse med psykopatiske trekk. Og igjen ser vi tendensen til inndeling av diagnosene. Det er en forverring av dyssosial personlighetsforstyrrelse når man i tillegg beskriver at vedkommende har psykopatiske trekk. Skjønt denne måten å beskrive det på er merkelig, all den tid alle trekkene i dyssosial personlighetsforstyrrelse langt på veg må sies å være psykopatiske trekk!

Det er godt kjent at man kan godt ha enkeltstående psykopatiske trekk uten å være psykopat, da det er summen av enkelttrekkene som gir diagnosen psykopati. Jo flere trekk, jo større er sjansen for at man ikke bare er dyssosial men også går over i psykopati. Man kan på mange måter anse dyssosial pf som en del av psykopati diagnosen.

Kombinasjoner av diagnoser

Innenfor de aktuelle forstyrrelsene og personlighetstrekk som grenser opp mot psykopati er det mange ulike kombinasjonsmuligheter. Komorbiditet gjør ikke dette bildet noe enklere. Som Torgersen (2000) også beskriver vil mennekser med alvorlige personlighetsforstyrrelser også ha andre og mildere forstyrrelser. Av det følger at ulike trekk fra de ulike forstyrrelser forekommer samtidig ved samme persons adferd. Det komliserer bildet. Det krever praktisk erfaring med psykopater.

Dersom man benytter PCL-R som retningslinje for en psykopat, så betyr det at ingen enkelt personlighetsforstyrrelse i diagnosesystemene ICD-10 og DSM-4, vil kunne gi grunnlag for å diagnostisere en person som psykopat, fordi ingen av disse inneholder alt det man forventer å finne hos en psykopat, jmfr. PCL-R. Faktisk inneholder de ikke psykopati som diagnose i det hele tatt! Selv om mange mener cut off for PCL-R i Skandinavia burde ligge lavere enn 30 så kreves det allikevel kriterier fra mer enn en av de aktuelle personlighetsforstyrrelsene for å komme i nærheten av tilstrekkelig kriterier for å oppfylle psykopati. Bare det i seg selv synes å underbygge at antisosial, dysosial og psykopati ikke kan beskrive samme sykdomsbilde.

Dyssosial (ICD-10) i seg selv, er f.eks. ikke nok. Den mangler trekk vi finner i PCL-R faktor 2, eller i asossial pf (DSM-4) for å tilfredstille kravene. Dermed må vi faktisk benytte to diagnosesystemer for å få nok trekk til å beskrive psykopati! Noe som underbygger at psykopati er en snevere diagnose enn de to andre.

Også narsissisme mangler en del trekk som vi finner i antisosial pf. Tilsvarende mangler antisosial pf en del trekk som vi finner bla. i PCL-R faktor 1 eller narsissime og hos de dyssosiale. Vi ser altså at diagnosesystemene fordrer kriterier fra mer enn en personlighetsforstyrrelse for i sum å kunne beskrive psykopati. I det minste for å nå opp til grensen satt i USA på 30 av 40 poeng. Det blir da nærliggende å tro at "diagnostisering" ved de 2 store diagnosesystemene vil måtte gi pasienten minst 2 personlighetsforstyrrelse for å tilfredstille kravet til psykopat. F.eks. narsissisme pluss elementer fra antisosial pf. Men det kan danne grunnlag for et nytt alvorlig spørsmål. Er vedkommende psykopat eller har vedkommende to personlighetsforstyrrelse i form av narsissime og antisosial personlighetsforstyrrelse? Eller har han alle tre? Og hvor mange narsissistiske og antisosiale kriterier er nok? Og til det som blir det vesentlige, er en person med antisosial/narsissistisk personlighetsforstyrrelse noe bedre enn en psykopet? Eller snakker vi egentlig om den samme typen personlighet? Merker ofrene for slike mennesker noen forskjell? Ligger forskjellene mer i diagnosesystemenes oppbygning enn i faktisk adferd?

Vi ser her at det lett reises spørsmål ved de to diagnosesystemene når det gjelder psykopati! Diagnostisering etter en snever forståelse av psykopatibegrepet vil derfor måtte kreve en del praktisk erfaring, gjerne knyttet opp mot bruk av PCL-R. Ved at man legger til grunn en forståelse av at det er ulike grader og typer av psykopati vil det faktisk kunne true diagnosesystemene slik vi ser dem i dag. Ved at man legger til grunn en mildere form for psykopati, vil antall kriterier utvides og true/konkurrere med de diagnoser som ligger opp mot psykopatibegrepet i DSM-4 og ICD-10. Kanskje er dette noe av grunnen til en del fagfolks motstand mot å slippe begrepet ut i en for vid forståelse. Et snevert psykopatibegrep truer heller ikke diagnosesystemene. På en annen side er fagfolk mer tvunget til å legge en streng vitenskapelig definisjon til grunn for sine beslutninger.

Derimot fanger det opp de verste av de verste som man må benytte flere diagnoser for å beskrive. Dermed blir psykopat den verste personlighetsforstyrrelsen. Og slik enkelte skriver en heterogen gruppe. Dette viser med all tydelighet at også mennesker med dyssosial pf, narsissister, og til dels alvorlige tilfeller av borderline og histronisk pf alle er i en kategori som må betraktes som mer eller mindre fryktelige mennesker å være i nærheten av.

Igjen blir da spørsmålet om man skal begynne å ta i bruk disse begrepene, som få eller ingen egentlig tillegger alvorlig innhold ved at de er relativt ukjente, eller om man i dagligtale skal holde på begrepet "psykopat" og heller snakke om ulike grader av psykopati. Uansett grad blir dette fryktelige mennesker man må holde seg borte fra. Og under alle omstendigheter mennesker som ikke har noe med omsorg for barn å gjøre.

Når psykopater ikke regnes for å kunne kureres, kan man da regne dyssosiale, narsissister eller histroniske for kurerbare? I det øyeblikket man kan kurrert en person med alvorlig dyssosial pf, så har man kurert en person med mange psykopatiske trekk. For de trekk som beskriver dyssosiale finner vi igjen i sjekklisten for psykopater.

Hva er det så som gjør at man ennu ikke har kunet komme opp med noen ”medisin” som helbreder disse avvikende personlighetstrekk? Disse trekkene er jo menneskelige trekk i ekstremversjon! Er det vitenskapelige fokus egentlig rettet feil veg? Har man egentlig prøvd å finne en medisin sm forandrer menneskelig pertsonlighet? Med undtak av psykofarmaka som sløver ned personer, så finnes det vel neppe noen medisinering som forandrer et menneskes personlighet. Da må man vel tilbake til stadiet med lobotomering!

At skader i visse eler av hjernen forandrer menneskers personlighet vet vi fra flere tilfeller av historien. Forskning har vist at skader i frontallappen forandrer menneskers personlighet. Det verdensberømte tilfellet med Phineas Gage i 1848 som i en sprengningsulykke fikk en jernstang gjennom forgjernen er klassisk. Hans personlighet ble forandret til det verre.

Vi ser mennesker utsatt for alvorlige traumer av ulike slag som enten går i sjokk av det de ser eller som forandrer personlighet som følge av visuell påvirkning. Jeg mener kimen til forståelsen av psykopatisk adferd finnes her.

Tvillingstudier viser at personlighet har et arvelig ellement. Man vet også at personlighet påvirkes av miljøet.

Gradering

Meloy(1988) foreslår en gradering av psykopati basert på PCL-R skåren.

Mild psykopati har en skåre på 10-19,

Moderat psykopati har en skåre på 20-29,

alvorlig psykopati har en skåre på 30-40. Det kan virke som en rimelig inndeling. Vi må understreke at en slik inndeling ikke er offisiell. (Dahl, Dahlsegg 2001)

Selv om dette ikke er en offisiell inndeling viser dette at flere forskere og fagpersoner tilkjennegir at det er flere grader av psykopati som vi også ser ved andre psykiske lidelser. Og jeg vil legge til at det er flere typer av psykopater.

Dette er meget viktig fordi en slik inndeling ikke er mulig I den offisielle fremstillingen slik en del fagfolk legger til grunn. En slik snever definisjon tar ikke høyde for at det ogsså er ulike grader av psykopati. Noe som er en svakhet i praktisk bruk.

I norden regnes cut-off for psykopati ihht. PCL-R å ligge på ca. 25 poeng. Hva skal man så kalle dem som har 24 poeng? Pr. snever definisjon er de ikke psykopater, mens en med 25 svake trekk er psykopat!! Dermed fremstår den offisielle snevre definisjonen av psykopati med klare svakheter. Alternativet for en slik snever definisjon blir å bruke andre navn på de mildere grader av psykopati. Og med mildere grad menes en adferd fra psykopaten som ikke er av spesiell fysisk karakter og hvor færre trekk er til stede, men nok til å skape store problemer for omgivelsene. Dermed blir det bare snakk om nomenklatur.

Hos en person med 2-3 alvorlige trekk og en person med 5-6 milde trekk blir det et definisjonspørsmål hvem som er den værste. I barnefordelingsaker bør man legge til grunn at uansett hvor sterke eller svake slike trekk er, så har slike personligheter ikke noe med omsorg for barn å gjøre.

I en befolkning vil kanskje så mange som 7% av menn være antisosiale (DSM-4), 3-4% dyssosiale (ICD-10), mens kun 0,5 - 1,0% er psykopater. (N. H. Dahl 2004) Dette er tall som aviker sterkt fra det som fremlegges i mange andre sammenhenger, der antall psykopater blir satt til alt fra 3-4% til 10%. Bare mørketallene gjør at det er lite sannsynlig med bare 1% psykopater i vårt samfunn. Men igjen er det snakk om hva man legger i begrepet "psykopat"! Er det bare den som når opp til cut-off eller er det den som i sin adferd har mange slike trekk??

Det viktigste i slike diskusjoner blir uansett ofrene for slike personligheter. Barn, nær familie og kolleger. Det er de det går ut over. Om vi opererer med litt eller mye psykopati, blir som å utsette iskrem for litt eller mye varme! Den smelter uansett.

På samme måte ser vi det ,med psykopatenes ofre. Om de blir utsatt for litt eller mye av psykopatens djevelskap blir uvesentlig for den det går ut over. Dette perspektivet synes å forsvinne i debatten. Det er like fullt det viktigste i denne sammenhengen. Det er psykopatenes påvirkning på omgivelsene som i første rekke er interesant. Hadde ikke den vært som den er hadde ikke emnet vært så tabubelagt som det er. Det er viktig å ha fokus på ofrene, og ikke grensen for psykopati!

Psykiatriske begreper

En del psykiatriske begreper går igjen når man leser om psykopati. Det er

DSM-4 (Cluster B)

Antisosial personlighetsforstyrrelse

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse

Histronisk personlighetsforstyrrelse

Borderline (Ustabil) personlighetsforstyrrelse

ICD-10

Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline)

Dramatiserende personlighetsforstyrrelse (Histronisk)

- narsissistisk personlighetsforstyrrelse

Sosiopat

PCL-R

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse finnes også I ICD-10, men ikke som egen spesifisert personlighetsforstyrrelse.

Mange forskere, leger og forfattere bruker betegnelsen psykopat og sosiopat om hverandre. Valget reflekterer brukerens syn på opphavet og determinerende faktorer til det kliniske syndromet eller forstyrrelsen. De som mener syndromet skapes av sosiale krefter og tidlige opplevelse bruker sosiopat, mens de som mener psykologiske, biologiske og genetiske og miljømessige faktorer også bidrar til syndromets utvikling bruker betegnelsen psykopat. (Hare). Sosiopat benyttes lite i Norden og er i første rekke et amerikansk benyttet begrep man har plukket opp fra Hollywoodfilmer.

Det hersker til dels stor forvirring rundt disse begreper blant mange fagfolk og helsepersonell. Således skriver den svenske psykiateren Cullberg (2003) at psykopati har fått en navnforandring til dyssosial pf. Men mange regner ikke disse for synonyme. Og noen navnforanding har aldri skjedd! Allikevel er det tydelig at ulikhetene ikke er så store, men de er der. Begrepet dekker en nokså heterogen gruppe innen psykiatrien.

Psykopatiske trekk

Hva er et psykopatisk trekk? Jeg vil beskrive dette som menneskelige trekk i en ekstrem form. Tabellen under viser en slik forståelse.

Vi har alle en litt ulik grad av de ulike menneskelige trekk. For at man skal kunne kalle et trekk psykopatisk trekk er det enten for lite / manglende, eller det kan være for mye/ekstremt.

Det er mange ulike typer menneskelige trekk. Og flere en det som er beskrevet i tabellen. Noen er av positiv (+) art og noen av negativ (-) art, mens andre igjen er mer av nøytral art. Ikke alle menneskelige trekk er av betydning for å kunne diagnostisere psykopater. De trekk som er viktige er i første rekke de som handler om mellom-menneskelige kvaliteter som samvittighet, empati, impulsivitet, aggressivitet ol.! Altså trekk som er viktige for å fungere i samfunnet ovenfor andre mennesker.

Vi ser av tabellen at når ekstremverdiene tar over for et menneskelig trekk går det gradvis over i psykopatiske trekk. Hvor grensen eksakt er for når et trekk går fra å være menneskelig til å bli psykopatisk kan variere. Jeg vil anta at man normalt sette grensen der trekket blir til skade for omgivelsene eller personen selv. En forståelse av grensesetting som også benyttes i diagnostisk sammenheng. Men igjen , dette er også flytende ved at noen mennesker tåler mer enn andre og ikke føler en handling/adferd skadelig like fort som andre. Det er heller ikke alltid lett å se hva man utsettes for før det har gått en tid eller andre gjør en oppmerksom på det. Andre igjen kan føle en adferd problematisk fortere. Psykopatiske trekk er med andre ord relative størrelser, de må sees i forhold til den eller de det går ut over og/eller i forhold til den av samfunnet gitt standard for den aktuelle adferd.

Her er det imidlertid viktig å holde definisjonen klare. Om man har ekstremt høy/lav verdi på ett trekk slik at man uten tvil snakker om et psykopatisk trekk, så er det ikke dermed sagt at man har å gjøre med en psykopat.

For å tilfredstille den ofte snevre definisjonen som benyttes vitenskapelig er det nødvendig å ha et visst antall psykopatiske trekk tilstede over lang tid (min 3 år). Disse trekkene må prege personligheten. Derimot kan vi absolutt snakke om at vi har indikasjoner på psykopati og psykopatiske trekk. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at en psykopat kan skjule sine trekk godt. Selv om de ikke er direkte skjult kan de kamufleres slik at de blir vanskelig å oppdage som det, de egentlig er. Psykopaten går foreksempel ikke nødvendigvis rundt og lyver hele tiden. Halvsannheter er kjente trekk ved psykopater. Blandet med løgner skal det litt til å avsløre og følger man ikke psykopaten over tid blir det vanskelig å avsløre.

Heller ikke er det sikkert man kan se den egosentriske adferden eller misunnelsen bestandig. Psykopaten tilpasser adferden til omgivelsene. Det er først når psykopaten enten er alene med offeret eller er i en presset/stresset situasjon der vedkommende ikke kommer unna eller kan manipulere omgivelsene at man ser adferden bli typisk synlig psykopatisk. Og selv da er det ikke sikkert hun avslører seg. For en avsløring fordrer at den som ser kjenner disse trekkene.

Det som for noen kan fremstå som krangel mellom 2 kan være en psykopatisk kamp der offeret prøver å frigjøre seg fra psykopaten. Og til forskjell fra vanlige "kamper" kan man ikke uten videre si at den mest aggressive er den skyldige. Psykopatens logikk er ikke å regne som normal logikk! Det omverden ser reflekterer nødvendigvis ikke virkeligheten. Tvert i mot kan "offeret" som får sympati i en psykopat-kamp være psykopaten selv. Så syk er denne logikken. På mange måter snues virkeligheten på hodet.

Det er en typisk beskrivelse av psykopatisk adferd at offeret først etter lang tid finner ut hva det er utsatt for. Det er nettopp det at disse trekk i normal mengde er menneskelige trekk som gjør forvirringen så stor. Man blir i tvil og vil som mennesker ofte gjør, legge tvilen den tiltalte til gode! Det kan ta måneder og år å avsløre. Og selv om offeret forstår at noe er galt, er det ofte vanskelig å vite at man har med en psykopat å gjøre. Man kan rett og slett anta at man har med en drittsekk å gjøre fordi man ikke kjenner beskrivelsene som får en til å forstå at dette er psykopati!

For å komplisere det hele er psykopater eksperter på å gi offeret skylden og selv fremstå som et offer. Det skaper forvirring og tilskueren velger å se på det som skjer som en uenighet/krangel mellom to. Men som så ofte når man har med psykopater å gjøre er det ikke en toveis kamp mellom likeverdige. Det er en enveis kamp fra psykopaten mot offeret, som fremstår som toveis fordi offeret prøver å komme ut av den fellen det er i. Den som ikke først har sett hva offeret har vært utsatt for over lang tid ender ofte med å fordømme offeret. En typisk psykopat-strategi.

Et moment som er viktig å være klar over og som også flere fagfolk beskriver er at selv om man ikke har tilstrekkelig antall psykopatiske trekk og høye nok verdier til diagnose , så kan det antall og de verdier man har i det enkelte tilfelle være mer enn nok til å gjøre livet til et helvete for den det går ut over. Det skal ikke så mye fantasi til å forstå hvordan det er å leve med en person som er ekstremt kontrollerende, løgnaktig og fullstendig blottet for empati. Sannsynligvis vil f.eks. En mann som har en kone med slike psykopatiske trekk leve i et helvete, for ikke å snakke om barna. De ender opp med å bli hjernevasket og få psykiske problemer. Antall trekk (3) er neppe tilstrekkelig til å kvalifisere til psykopat (snever forståelse) men allikevel nok til å ødelegge personer som utsettes for dette. Derimot er det nok til å snakke om psykopatiske trekk.

Dette fører oss umiddelbart inn på gradering av adferd. Mens en snever forståelse av psykopatibegrepet utelater en diagnose i et slikt tilfelle, vil en mer trinnvis og viere forståelse fange opp slike fryktelige mennesker. Kanskje fanges et slikt sett av trekk som nevnt her opp av en narsissistisk forståelse/diagnose. Det blir derfor viktig å kjenne til de nærliggende diagnoser og ha en viss forståelse for at disse begreper flyter litt over i hverandre.

Også forskning støtter et slikt syn om at psykopatiske trekk i realitten er menneskelige trekk/personlighetstrekk i ekstremversjon. Costa & Widiger, 1994 beskrev dette i sin forskning. Dette ble ytterligere underbygget av studier av FFM (fem Faktor Modellen) av normal personlighetsfungering og personlighetsforstyrrelsers symptomatologi (Widiger & Costa, 1994).

N.H. Dahl (30/11-2003) skriver (vedr. psykopatiske trekk) at i følge god norsk forskning kan over 50% forklares ut fra genetisk arv. Siden de fleste barn vokser opp med sine biologiske foreldre blir den genetiske arven forstreket av den sosiale arven. Videre skriver han at psykopatene kan godt være klar over at de har en rekke av disse trekkene. Noen mener til og med at det er positive trekk og er stolt av det.

Diagnostisering

Det er I hovedsak 3 systemer man benytter for å diagnostisere rundt adferd som er eller likner psykopater. Det internasjonale ICD-10 (europeisk dominert, WHO) og det amerikanske DSM-4 (amerikansk dominert, laget og eid av det amerikanske psykiaterforening APA) er store diagnosesystemer der psykiske lidelser utgjør en liten del. PCL-R er spesielt laget for å kartlegge psykopati (Hare). ICD-10 og DSM-4 er noe ulike hva gjelder trekk og kjennetegn ved lidelser som ligger opp mot psykopatibegrepet. Ingen av disse systemene har psykopati som egen personlighetsforstyrrelse.

Diagnosesystemene er teoretiske og definerer og klasifiserer personlighetsforstyrrelser på et deskriptivt nivå, på grunnlag av adferd og symptomer. Dette er av enkelte fagfolk kritisert, men når det gjelder psykopater er det eneste måten å legge til grunn noen form for beskrivelse all den tid ”problemet” nettopp er adferd ovenfor andre mennesker.

Personlighetsforstyrrelser forekommer relativt hyppig (prevalens 10-14%) Wilberg (2002). Som regel er det andre og mer akutte psykiatriske eller somatiske plager heller enn personlighetsproblemene som sådanne som bringer pasientene til behandlingsapparatet.

Når det gjelder vanlige symptomlidelser som angst og depresjon er det mye som tyder på at personlighets-forstyrrelser kan representere en kompliserende faktor ved behandling av somatiske tilstander. Det man ofte ser er symptomene og bare i mindre grad de bakenforliggende årsaker av mer underbevist og psykisk karakter.

Det er en kvalitativ forskjell på det å ha og ikke ha en personlighetsforstyrrelse. Det underbygger det faktum at det er en flytende overgang mellom normalitet og forstyrrelse. Noe som betyr også at det er ulike grader av disse forstyrrelsene. Ei heller er det skarpe skiller mellom de ulike personlighets-forstyrrelsene.

Alvorligere personlighetsforstyrrelser er blitt forbundet med jegsvakhet i betydningen liten impulskontroll, lav frusterasjonstolleranse og sviktende realitetsvurdering.

Primitive forsvarsmekanismer som ofte forbindes med persnlighetsforstyrreler bidrar til å fordreie virkelighetsoppfatningen.

Forskningen viser en arvelig komponent ved mange personlighetsforstyrrelser. På hvilke måter denne arvelige komponent deltar er det delte meninger.

Et individs personlighet beskrives kvantitativt som større eller mindre avik fra gjennomsnittskåren i befolkningen.

Her følger en oversikt over disse 3 systemer :

ICD-10

International Classification of Diseases

WHO sitt system , tatt I bruk I Norge 1.januar.1999 og innebar et avgjørende brudd med de metoder som til da hadde vært benyttet I bla ICD-9. Undersøkelser fra 60-70 årene har vist at påliteligheten I psykiatrisk diagnostikk var elendig (Cullberg 203). Ca 145 land benytter dette systemet.

DSM-IV

Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders

Dette systemet benyttes av American Psychiatric Association og av forskere over hele verden. Prinsippene I dette systemet er tiltrådt av WHO og innført I ICD-10.

PCL-R

Psychopathy CheckList Revised

Utviklet av Robert D Hare og er et system som I motsetning til de foregående er skreddersydd for å avsløre psykopater. Det består av 20 punkter der man kan få fra 0 til 2 poeng på hvert punkt. Normale mennesker ligger I området 5-8 poeng. Farlige psykopater fra 30 og oppover. I skandinavia benyttes en grense på 25/26 poeng. Max poengsum er 40.

Sammenligning av DSM-4 og ICD-10.

ICD-10 DSM-IV

F60 Spesifikke PF	300.9 Uspes.Ment Fors.
F60.0 Paranoid PF	(ikkepsykotisk)
F60.1 Schizoid PF	301.0 Paranoid PF
F60.2 Dyssosial PF	301.13 Cyclothymic PF
F60.3 Emosjonelt ust. PF	301.2 Schizoid PF
F60.4 Dramatiserende PF	301.22 Schizotyp PF
F60.5 Tvangspreget PF	301.4 Obsessiv-Compuls.
F60.6 Engstelig (unnv)PF	301.5 Histrionisk PF
F60.7 Avhengig PF	301.6 Avhengig PF
F60.8 Andre spesifikke PF	301.7 Antisosial PF
- eksentrisk PF	301.81 Narsissistisk
- holdningsløs PF	301.82 Engstelig (Unnv.)
- narsissistisk PF	301.83 Borderline PF
- passiv aggressiv PF
- psykonevrotisk PF
- umoden PF
F60.9 Uspesifisert PF	301.9 Uspesifisert
F61 Blandede og andre PF

I ICD-10 finnes personlighetsforstyrrelsene på F60.0 - 60.9. Den viktigste diagnosen i denne sammenheng er F60.2 Dyssosial pf. ICD-10 deler ikke personlighetsforstyrrelsene inn i cluster (grupper) slik DSM-4 gjør. DSM-4 deler dette in i 3 grupper : A, B, og C.

Generelle diagnostiske retnings-linjer.

DSM-IV

De generelle kriteriene for en personlighets-forstyrrelse etter DSM-IV er følgende:

A Et varig mønster av indre opplevelser og adferd som avviker markert fra forventninger i den kultur hvor vedkommende lever. Dette mønster manifesterer seg i to (eller flere) av de følgende områder:

1) Tankemønstre, erkjennelser og holdninger (dvs. måter å oppfatte og forstå seg selv, andre mennesker og begivenheter)

2) Følelseslivet ( dvs. variasjonsbredden, intensiteten, ustabiliteten, det passende i følelsesmessige reaksjoner)

3) Mellommenneskelig fungering (forhold til andre mennesker)

4) Impulskontroll (over egne behov og impulser)

B Det varige mønsteret er ikke fleksibelt og går igjen i et bredt område av personlige og sosiale situasjoner.

C Det varige mønsteret fører til ubehag eller nedsatt funksjon i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder av et omfang som er av klinisk betydning.

D Mønsteret er stabilt og av lang varighet og starten på det kan spores tilbake senest til ungdommen eller tidlig voksen alder.

E Det varige mønsteret er ikke bedre forstått som en manifestasjon eller konsekvens av en annen mental forstyrrelse.

F Det varige mønsteret skyldes ikke den direkte fysiologiske effekt av stoff (f.eks. stoffmisbruk eller medisiner) eller en generell medisinsk tilstand(f.eks. hodetraume).

For å oppfylle kriteriene til en spesifikk personlighetsforstyrrelse må først disse kriterier være oppfylt.

Antisosial PFS

I DSM-IV er det ikke noen egen diagnose på PSYKOPATI. Psykopati er ikke det samme som antisosial personlighetsforstyrrelse. Antisosiale personligheter kan være, men er ikke nødvendigvis psykopatiske! Antisosial personlighetsforstyrrelse karakteriseres med følgende kriterier :

1. Fra 15 års alderen har det vært

neglisjering og brudd på andres rettigheter, rettigheter som blir ansett normale I gjeldende kultur,

angitt ved minst 3 av følgende :

A. Ute av stand til å følge sosiale normer

for lovlydig adferd,

kjennetegnet ved stadig å gjøre seg

skyldig i handlinger som

danner grunnlag for arrestasjoner.

B. Svikaktighet som angitt ved kronisk

løgnaktighet, bruk av andre navn, eller

ved å lure andre for å oppnå fordeler,

eller for moro skyld..

C. Manglende evne til å planlegge for

fremtiden eller impulsivitet

D. Irritabilitet og aggressivitet, som

angitt ved stadige slagsmål eller

overfall.

E. Vist hensynsløshet/ringakt når det

gjelder egen eller andres sikkerhet.

F. konsekvent uansvarlighet, som angitt ved

stadig å misslykkes når det gjelder å

stå i jobb eller oppfylle økonomiske

forpliktelser..

G. mangel på anger som angitt ved å være

likegyldig til eller bortforklarende det

å ha skadet andre, ha behandlet andre

dårlig eller stjålet fra andre.

2.  Vedkommende er minst 18 år gammel.

3. Det foreligger en adferdsforstyrrelse som foreligger før fylte 15 år, og som er karakterisert ved vedvarende atferdsmønster hvor andres grunnleggende rettigheter, eller sentrale aldersadekvate samfunnsmessige normer og regler brytes, og hvor i løpet av 12 måneder minst 3 av følgende kriterier er oppfylt:

Trekk fra Coinduct Disorder:

Aggresjon mot mennesker og dyr

1) plaget, truet eller skremte ofte andre.

2) starter ofte slåsskamper

3) brukte våpen som kunne skade andre fysisk (f.eks. balltre, murstein, knust flaske, skytevåpen, kniv)

4)var fysisk grusom mot andre mennesker

5) var fysisk grusom mot dyr

6) stjal i kontakt med offer (f.eks. væpnet ran, pengeutpressing, ran, lommetyveri, veskenapping)

7) tvang noen til seksuelle handlinger

Ødeleggelse av eiendom

8) anstiftet branner med det forsett å skape alvorlig skade.

9) Ødela med forsett noe som tilhørte andre (på noen annen måte enn ved brannstifting)

Upålitelig eller tyveri

10) brutt inn i andres bygning, hus, bil

11) løy ofte for å oppnå goder eller fordeler, eller for å unngå forpliktelser.

12) stjal ting av en viss verdi uten kontakt med offer, enten hjemme eller borte (f.eks. butikk nasking, innbrudd, forfalskning)

Alvorlige brudd på regler

13) var ofte ute hele natten til tross for foreldrenes forbud, begynte før 13 år.

14) stakk av hjemmefra og var borte over natten minst to ganger mens vedkommende bodde sammen med foreldrene eller foreldre erstatninger (eller en gang uten å vende tilbake etter lengre tid)

15) skulket ofte skolen før 13 år (eller hvis i jobb, var borte fra jobben)

Forstyrrelsen må ha skapt klinisk betydningsfulle problemer i sosial, skolemessig eller yrkesmessig tilpasning.

4. Symptomene kommer ikke av en annen mental forstyrrelse som schizofreni eller manisk periode.

(Etter S.Torgersen 2000)

I DSM-IV er personlighetsforstyrrelser angitt på en egen akse, akse II (derav også det diagnostiske intervju SCID-II). Her er personlighetsforstyrrelser inndelt i tre cluster. I denne sammenheng er cluster B (hysteriform, narsissistisk, borderline og antisosial pf) det interessante.

Videre er det interessant å se at mens dette kalles antisosial pf i DSM-4, så het "tilsvarende" lidelse i ICD-8 og ICD-9 (på norsk) også Antisosial PF. I ICD-10 derimot har den lignende lidelsen fått navnet Dyssosial PF! (S.Torgersen s. 65, 2000)

Ellers kan det være grunn til å legge merke til at dersom man oppfyller kravene for flere personlighetsforstyrrelser skal alle diagnostiseres.

Dersom en oppfyller de generelle kravene til personlighetsforstyrrelser, men ikke kravene til en eller flere bestemte personlighetsforstyrrelser, men har "subterskelnivå" på flere, kan en benytte diagnosen Uspesifisert Personlighetsforstyrrelse.

"Subterskelnivå" betyr f.eks. at du oppfyller 4 kriterier til en personlighetsforstyrrelse hvor en trenger 5 eller flere for å få en diagnose.

Narsissisme

Et vedvarende mønster av grandiositet (i fantasi eller adferd), behov for å bli beundret, og manglende empati som begynner tidlig i voksen alder og manifesterer seg i mange sammenhenger og som er angitt ved minst 5 av følgende kriterier :

1 En grandios oppfatning av egen betydning (f.eks. overdriver bedrifter, talenter, forventer å bli oppfattet som bedre enn andre, uten at dette grunner seg på tilsvarende prestasjoner)

2 Man er opptatt av forestillinger og fantasier om ubegrenset suksess, makt, briljans, skjønnhet og ideell kjærlighet

3 Man tror at man er spesiell og unik og kun kan blive forstått av andre, eller bør være sammen med spesielle eller høystatus folk eller institusjoner.

4 Man har bruk for ubegrenset eller

overdreven beundring

5 man har en følelse av å være særlig berettiget, f.eks. urimelige forventninger om særlig gunstige behandling, eller at andre uten videre skal oppfylle hans eller hennes forventninger.

6 er utnyttende i mellommenneskelige forhold,

f.eks. søker fordeler gjennom andre for å

nå sine egne mål.

7 mangler empati, ikke villig til å

anerkjenne eller identifisere seg

med andre menneskers følelser og behov.

8 Man er ofte misunnelig på andre eller tror at andre er misunnelige på en selv

9 Man har en arrogant, hovmodig adferd eller hånlig holdning

Borderline

Et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og afekter, og markert impulsivitet som starter tidlig i voksen alder og manifesterer seg i en rekke sammenhenger, karakterisert ved minst 5 av følgende kriterier :

A) desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Viktig : omfatter ikke selvmordsforsøk eller selvskading som er dekket av kriterium E.

B) et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet av en veksling mellom ekstremer av overidealisering og devaluering.

C) identitetsforstyrrelse : markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv.

D) impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (f.eks. sløsing med penger, seksualitet, alkohol eller stoffmisbruk, vill bilkjøring, overspising) Viktig : Omfatter ikke selvmordsforsøk eller selvbeskadigelse som er dekket av kriterium E.

E) gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler eller selvbeskadigelse.

F) affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (f.eks. intense intens episodisk dysfori (depresjon) irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager)

G) kronisk følelse av tomhet

H) upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne (f.eks. hyppige raseriutfall, konstant sinne, stadige fysiske angrep)

I) forbigående, stress-utløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

Histronisk PF

Et vedvarende mønster av overdreven emosjonalitet og oppmerksomhets søken, som starter tidlig i voksen alder og manifesterer seg i en rekke sammenhenger, som indikert ved minst 5 av følgende kriterier:

1) mistrives i situasjoner hvor vedkommende

ikke er i oppmerksomhetens sentrum.

2) samvær med andre er ofte karakterisert ved

lite passende seksuelt fremførende eller

utfordrende adferd.

3) viser hurtig vekslende og overflatiske

utrykk for følelser.

4) bruker konsekvent fysisk utseende for å

trekke oppmerksomhet mot seg selv.

5) språkstilen er ytterst ekspresjonistisk og

mangler detaljer.

6) er dramatiserende, teatralsk, med overdrevet

utrykk for følelser.

7) er påvirkbar, dvs lar seg influere av andre

mennesker eller situasjoner.

8) oppfatter forhold som mer intime enn de i

virkeligheten er.

ICD-10

I ICD-10 er det et sett generelle diagnostiske kriterier som må være oppfylt for at man kan ha en personlighetsforstyrrelse. Når dette kravet er oppfylt kan man så definere hvilken spesifikke personlighetsforstyrresle det er snakk om.

De generelle kriteriene for en personlighet-sforstyrrelse etter ICD-10 er følgende:

(a) tydelige disharmoniske holdninger og adferd som vanligvis omfatter flere funksjonsområder så som følelser, oppmerksomhet, impulskontroll, måter og oppfatte og tenke på og og måter å forholde seg til andre på.

(b) det avvikende adferdsmønsteret er vedvarende og langvarig og begrenser seg ikke til perioder med psykisk lidelse.

(c) det avikende adferdsmønsteret er omfattende og klart maladaptivt i forhold til et bredt spekter av personlige og sosiale situasjoner.

(d) manifestasjonene nevnt ovenfor debuterer alltid i barne eller ungdomstid og fortsetter inn i voksen alder.

(e) forstyrrelsen fører til betydelig personlig lidelse, men det kan ofte bli tydelig sent i forløpet.

(f) forstyrrelsen er vanligvis, men ikke alltid, forbundet med betydelige problemer i forhold til yrkesmessige og sosiale funsjoner.

Dyssosial PF

For å oppfylle kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse skal man I tillegg til de generelle kriterier ha minst tre av følgende personlighetstrekk over lang tid :

A Utvise grov / kald / hard likegyldighet overfor

andres følelser, manglende empati.

B Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og / eller forpliktelser

C Mangle evner til å opprettholde/ forbli i forbindelser med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye forhold.

D Har lav frustrasjonstoleranse og/eller en lav aggresjonsterskel inkl. vold.

E Manglende evne til å føle skyld eller til å lære av erfaringer eller straff

F Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider. Bebreider andre.

I DSM-IV er den mest nærliggende diagnosen, antisosial personlighetsforstyrrelse. De er ikke synonyme, men overlapper en del. Både DSM-IV og ICD-10 er enige i 4 momenter når det gjelder trekk.

1. mangler samvittighet, skyld, anger.

2. mangler ansvarlighet.

3. er impulsiv og aggressiv.

4. følger ikke samfunnets normer, regler og lover.

Mens DSM-4 legger mer vekt på det voldelige legger ICD-10 mer vekt på det psykologiske, det følelsesmessige, der manglende empati, skylde på andre blir fremhevet. En vesentlig forskjell er imidlertid at DSM-4 krever adferdsforstyrrelse før fyllte 15 år. Det er viktig å være klar over at en psykopat/dyssosial/antisosial skjuler adferden bak en sjarmerende fasade og som bare åpenbarer seg for de nærmeste i familien.(Etter S.Torgersen 2000)

Vi ser her at de som går under betegnelsen psykopat-lignende diagnoser kan være svært forskjellige og opptre I ulike "innpakninger" alt etter hvilke kombinasjoner av trekk som er fremtredende.Men det skal mye til for å diagnostisere og vedkommendes adferd skal være til stor skade for omgivelsene. Fagfolk legger gjerne terskelen høyt, og noen ganger for høyt. Dermed kan mennesker med klare psykopatiske trekk, ha en adferd lik psykopaten men ikke få diagnosen.

Når det tilsynelatende er så vanskelig for fagfolk å sette denne diagnosen, kan det for folk flest være grunn til å "oppjustere" betegnelsen "psykopatiske trekk". I praksis er det bare kvantitative forskjeller som skiler.

Narsissisme, andre spesif. person-lighetsf. F60.8

- eksentrisk personlighetsforstyrrelse

- holdningsløs personlighetsforstyrrelse

- narsissistisk personlighetsforstyrrelse

- passiv-aggressiv personlighetsforstyrrelse

- psykonevrotisk personlighetsforstyrrelse

- umoden personlighetsforstyrrelse

Diagnosen narsissisme fines ikke i ICD-10 som egen personlighetsforstyrrelse. Der er den lagt inn under Andre spesifikke PF, F60.8.

Emosjonelt ustabil PF

I ICD-10 presenterer 2 typer nær beslektede forstyrrelser under hovedbetegnelsen Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Impulsiv type:

Minst 3 av følgende kriterier må være oppfylt, et av dem må være (2):

1) en markert tendens til å handle uventet uten å ta konsekvensene i betraktning.

2) markert tendens til kranglevorenhet og til å komme opp i konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert.

3) tilbøyelig til sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere resulterende adferdsmessige eksplosjoner.

4) vansker med å holde fast på en handlingssekvens så sant ikke umiddelbar belønning foreligger.

5) ustabilt og lunefullt følelsesliv.

Borderline type:

Minst 3 av kriteriene for impulsiv type, og minst 2 av følgende i tillegg:

1) forstyrrelse i og usikkerhet omkring selvbildet, mål og indre preferanser (inkludert seksuelle)

2) tilbøyelig til å bli involvert i intense og ustabile forhold som ofte leder til følelsesmessige kriser.

3) overdrevne anstrengelser for å unngå å bli forlatt.

4) gjentatte trusler eller handlinger med selvbeskadigelse.

5) kronisk følelse av tomhet.

Når det gjelder Borderlinere er de ingenting alene, andre mennesker er desperat nødvendig for at de skal føle at de eksisterer. De låner identitet fra andre. Angsten for å bli forlatt er også årsak til desperate handlinger som selvmordstrusler eller forsøk!

Dramatiserende PF

En personlighetsforstyrrelse som er karakterisert av minst 4 av følgende kriterier:

1) dramatiserende, teateralsk eller overdrevne

utrykk for følelser

2) påvirkbar (vedkommende blir lett influert av

andre mennesker eller omstendigheter)

3) overflatisk og ustabilt følelsesliv

4) søker hele tiden spenning og aktiviteter

hvor vedkommende er i oppmerksomhetens

sentrum.

5) upassende forførende når det gjelder

utseende og adferd.

6) overopptatt av fysisk tiltrekningsevne.

PCL-R

Systemet er utviklet av den kanadiske Professor Robert D. Hare og er spesialtilpasset avsløring av psykopater. Det består av 20 spørsmål som gir fra 0 til 2 poeng. Max 40 poeng.

0 poeng = ikke til stede

1 poeng = sannsynlig til stede

2 poeng = sikkert til stede

utelatt = Ikke tilstrekkelig informasjon

Inntill 5 trekk kan utelates uten at validiteten i testen forsvinner.

01. Glatthet / overflatisk sjarm

02. Egosentrisk / storhets ideer om egen verdi

03. Behov for nye impulser / lett for å kjede

seg.

04. Patologisk løgnaktighet, bedrageri

05. Bløffmakeri / manipulering

06. Manglende anger eller skyldfølelse

07. Manglende dybde av følelser

08. Ufølsomhet, manglende empati

09. Parasittær livs stil

10. Oppfarende / dårlig kontroll over sinne

11. Promiskuøs seksuell adferd

12. Tidlige adferdsproblemer.

13. Manglende realistisk langtidsplanlegging.

14. Impulsivitet.

15. Uansvarlig (foreldre)adferd.

16. Hyppige ekteskap / samboerforhold.

17. Ungdomskriminalitet før fylte 15 år.

18. Svikt under prøvetid eller løslatelse.

19. Manglende ansvar for egne handlinger.

20. Flere typer lovbrudd blant følgende 10 : (innbrudd, ran,narkotoka, frihetsberøvelse, mord(forsøk), ulovlig våpenbesittelse, seksuelle, grov uaktsomhet, bedrageri, flukt fra fengsel)

Skåre over 30 poeng regnes som veldig farlige psykopater. En skåre på 25 regnes som et fryktelig menneske. Vanlige personligheter ligger på 4-6 poeng. Testen baserer seg ikke bare på intervju, men på en mengde tilleggsopplysninger.

Helse Bergen som utgis av Haukeland Sykehus skriver 11.6.03 at :

"PCL-R (Psychopathy Check List-Revised) er internasjonalt anerkjent som det best validerte redskapet til å kartlegge psykopatiske personlighetstrekk."

Noen fagfolk mener PCL-R psykopati sjekk liste (Robert D. Hare & Hughes F. Herve) ikke er et diagnosesystem, men en sjekkliste for symptomer (Rasmussen, NH.Dahl). Andre fagfolk skriver at det er et diagnosesystem (Dahl/Dahlsegg). At det er et system for å diagnostisere er det ingen tvil om. At det er mindre enn de andre systemer er det ingen tvil om, all den tid de også tar for seg alle andre sykdommer. Det er satt en grense (cut-off) for hvor en mener at det foreligger psykopati. I USA er grensen satt til 30 poeng. Her i Skandinavia mener mange fagfolk at grensen burde vært lavere, kanskje 25. I England brukes grensen på 25 poeng.

PCL inneholder to faktorer samt et tilleggsledd. Faktor 1 kan kalles interpersonlige/affektive symptomer og faktor 2 atferdssymptomer.

Faktor 1: består av 8 kjennetegn, glatthet/overfladisk sjarm, storhetsideer og egne evner og betydning, patologisk lyving, bedragersk manipulerende, mangler anger eller skyldfølelse, grunne affekter, ufølsom/manglende empati, tar ikke ansvar for egne handlinger.

Faktor 2: består av 9 kjennetegn, behov for stimulering/lett for å kjede seg, parasittisk livsstil, dårlig atferdskontroll, tidlige atferdsproblemer, mangel på realistiske fremtidsplaner, impulsivitet, uansvarlig atferd, ungdomskriminalitet, vilkårsbrudd.

Tilleggsledd: promiskuiøs seksuell atferd, mange kortvarige ekteskaps- samboerforhold, kriminell karriere med flere typer lovbrudd.

Ved en slik inndeling vil listen se slik ut :

Faktor 1

01. Glatthet / overflatisk sjarm

02. Egosentrisk / storhets ideer om egen verdi

03. Patologisk løgnaktighet, bedrageri

04. Bløffmakeri / manipulering

05. Manglende anger eller skyldfølelse

06. Manglende dybde av følelser grunne afekter

07. Ufølsomhet, manglende empati

08. Manglende ansvar for egne handlinger.

Faktor 2

01. Behov for nye impulser / lett for å kjede

seg.

02. Parasittær livs stil

03. Oppfarende / dårlig kontroll over sinne,

adferdskontroll

04. Tidlige adferdsproblemer.

05. Manglende realistisk langtidsplanlegging.

06. Impulsivitet.

07. Uansvarlig (foreldre)adferd.

08. Ungdomskriminalitet før fylte 15 år.

09. Svikt under prøvetid eller løslatelse.

Tilleggsledd

01. Promiskuøs seksuell adferd

02. Hyppige ekteskap / samboerforhold.

03. Flere typer lovbrudd blant følgende 10 :

(innbrudd, ran, narkotoka,

frihetsberøvelse, mord(forsøk), ulovlig

våpenbesittelse, seksuelle, grov

uaktsomhet, bedrageri, flukt fra fengsel)

Dådermann /Kristianson (2004) beskriver også dene inndelingen i faktor 1 med 8 elemenyter og faktor 2 med 9 elementer. De skriver også at:

"Tilstedeværelsen av disse psykopatiske trekkene i samme person synes å beskrive en person man må anta viser sterke og kroniske mønstre av avikende adferd. (s46).”

Det må gjøres oppmerksom på at andre (Cook & Michie 2001) beskriver en 3-delt modell av psykopati. Således er det altså noen forskere som mener at PCL-R består av mer en 2 faktorer (Cook & Michie 2001, Darke, Kaye, Finlay, & Hall 1998). Hare har selv beskrevet en 4-delt modell.

Dådermann /Kristianson (2004) viste at psykopater kan utvikle ulike personlighetsmønstere, noe som underbygger både at det kan være ulike sammensetninger av personlighetstrekk som gir oss en psykopat og at det derigjennom er ulike styrkegrader av psykopati. Deres resultatet vist også at unge mennesker med psykopati ikke er en homogen gruppe, men kan utvikle ulike personlighetstrekk.

Hart (2000) har en 3-Faktor inndeling av PCL-R og PCL:SV. I denne inndelingen er en del punkter utelatt. Hart mener at denne strukturen har god gyldighet på tvers av ulike case, kultur, etnisk tilhørighet og på tvers av det som kan måles. Ut i fra en slik forståelse vil antisosial adferd mer være et symptom på psykopati enn forutsetning for psykopati.

F1: Interpersonal

PCL-R Items y 1. Glibness… y 2. Grandiose… y 4. Pathological Lying y 5. Conning/Manipulative

PCL:SV Items y 1. Glib y 2. Superficial y 3. Deceitful

F2: Affective

PCL-R Items y 6. Lack of Remorse y 7. Shallow Affect y 8. Callous… y 16. Failure to Accept…

PCL:SV Items y 4. Lacks Remorse y 5. Lacks Empathy y 6. Doesn’t Accept…

F3: Behavioral

PCL-R Items y 3. Need for Stimulation… y 9. Parasitic Lifestyle y 13. Lack of Realistic… y 14. Impulsivity y 15. Irresponsibility

PCL:SV Items y 7. Impulsive y 9. Lacks Goals y 10. Irresponsible

Excluded Items

PCL-R Items y 10. Poor Behavioral… y 11. Promiscuous… y 12. Early Behavioral… y 17. Many Short-Term… y 18. Juvenile… y 19. Revocation… y 20. Criminal Versatility…

PCL:SV Items y 8. Poor Behavioral… y 11. Adolescent Antisocial… y 12. Adult Antisocial…

Hart (2000) konkluderer på følgende måte:

"Symptoms can be rated reliably, are stable over time, form a coherent syndrome, is stable across cultures and Syndrome has important prognostic implications for clinical management, especially violence risk assessment".

Den tredelte inndelingen har vist seg å være interesant. Den synes bedre egnet til å forstå det faktum at de aller fleste psykopater ikke er kriminelle. Denne inndelingen har vist god validitet (Hart 2000) og underbygger psykopatens psykologiske legninger. De adferdsmessige trekk blir mer for symptomer å regne.

PCL-SV

Psychopathy CheckList Screening version

En forenklet utgave av PCL-R.

01 Overflatisk sjarm, glatthet

02 Storhetsideer, overdreven selvoppfatning

03 Lyving og bedrag

04 Manglende anger

05 Manglende empati

06 Tar ikke ansvar for egne handlinger

07 Impulsvitet

08 Dårlig adferdskontroll

09 Mangler mål

10 Uansvarlig adferd

11 Ungdomskriminalitet

12 Voksen antisoial adfred

Her krever man at totalt minst 7 av trekene skal være til stede for at man kan diagnostisere psykopati.

Sammenligning mellom PCL-R og de andre diagnosene

Felles kriterier markert med RØDT.

PCL-R <=> Dyssosial PF.

Bokstaven i parentes, eks. (A), henviser til tilsvarende trekk i Dyssosial PF.

01. Glatthet / overflatisk sjarm

02. Egosentrisk / storhets ideer om egen verdi

03. Behov for nye impulser / lett for å kjede seg.

04. Patologisk løgnaktighet, bedrageri

05. Bløffmakeri / manipulering

06. Manglende anger eller skyldfølelse (E)

07. Manglende dybde av følelser (A)

08. Ufølsomhet, manglende empati (A)

09. Parasittær livs stil

10. Oppfarende / dårlig kontroll over sinne (D)

11. Promiskuøs seksuell adferd

12. Tidlige adferdsproblemer.

13. Manglende realistisk langtidsplanlegging.

14. Impulsivitet.

15. Uansvarlig (foreldre) adferd. (B)

16. Hyppige ekteskap / samboerforhold. (C)

17. Ungdomskriminalitet før fylte 15 år.

18. Svikt under prøvetid eller løslatelse.

19. Manglende ansvar for egne handlinger. (F)

20. Flere typer lovbrudd blant følgende 10 :

(innbrudd, ran, narkotoka,

frihetsberøvelse, mord(forsøk), ulovlig

våpenbesittelse, seksuelle, grov

uaktsomhet, bedrageri, flukt fra fengsel)

Vi ser at i PCL-R er det 7 trekk som er mer eller mindre felles med dyssosial PF, og at det er 13 punkter i PCL-R som ikke er med i dyssosial PF. Vi kan derfor ikke si at disse to diagnosene er synonyme med hverandre. Med en full skåre på dyssosial vil det bare utgjøre 7x2 = 14 poeng på PCL-R kalaen. Det skal altså noe mer til enn bare dyssosialt utslag for å få diagnosen psykopati om man følger kriteriene slavisk.

Det paradoksale blir når en del fagfolk beskriver at dyssosial er likestilt med psykopati! Når full skåre på dyssosial ikke gir noe psykopat i PCL-R blir det tydelig at dette ikke kan være synonymt selv om det er store likheter.

Vi kan snakke om at Dyssosiale utgjør en del av psykopati!

PCL-R <=> Antisosial PF.

Bokstaven i parentes, (1.A), henviser til tilsvarende trekk i antisosial PF.

01. Glatthet / overflatisk sjarm

02. Egosentrisk / storhets ideer om egen verdi

03. Behov for nye impulser / lett for å kjede seg.

04. Patologisk løgnaktighet, bedrageri. (1.B)

05. Bløffmakeri / manipulering. (1.B)

06. Manglende anger eller skyldfølelse. (1.F)

07. Manglende dybde av følelser

08. Ufølsomhet, manglende empati. (1.G)

09. Parasittær livs stil

10. Oppfarende / dårlig kontroll over sinne (1.D)

11. Promiskuøs seksuell adferd

12. Tidlige adferdsproblemer. (3)

13. Manglende realistisk langtidsplanlegging. (1.C)

14. Impulsivitet. (1.C)

15. Uansvarlig (foreldre)adferd. (1.F)

16. Hyppige ekteskap / samboerforhold.

17. Ungdomskriminalitet før fylte 15 år. (1.A)

18. Svikt under prøvetid eller løslatelse.

19. Manglende ansvar for egne handlinger. (1.E)

20. Flere typer lovbrudd blant følgende 10 :

(innbrudd, ran, narkotoka,

frihetsberøvelse, mord(forsøk), ulovlig

våpenbesittelse, seksuelle, grov

uaktsomhet, bedrageri, flukt fra fengsel)

(1.A)

Antisosial PF har som egne kriterier at personen er minst 18 år. (2) og symptomene må ikke komme av en annen mental forstyrrelse. (4)

Ellers ser vi at antisosial PF har 12 av PCL-R sine 20 trekk. Og igjen ser vi at selv full skåre fra antisosial, 12x2 = 24, ikke kommer opp på cut-off til psykopati selv om det er nært til den uoffisielle grensen på 25 poeng i skandinavia. Flere psykopati-trekk er ikke med i diagnosen for antisosial PF.

Når det gjelder antisosial personlighetsforstyrrelse må vi være oppmerksome på at den har en del trekk som regnes som assosiert med antisosial personlighetsforstyrrelse. Dette er i første rekke trekk av narsissistisk karakter.

DSM-IV manualen nevner følgende trekk som assosierte:

* Manglende Empati

* Ufølsom (callous)

* Kynisk

* Forakt for andres følelser, rettigheter og andres

lidelser.

* Oppblåst og arrogant selvbilde

(Eks. føler at vanlig arbeid ligger under deres

nivå, eller mangler en realistisk bekymring av egne

nåværende eller fremtidige problemer)

* Overdreven selvfølelse, selvsikre eller kjepphøye,

kry.

* De kan fremvise en glatt, overflatisk sjarm.

* Kan være veltalende og ordrik og kan ofte benytte

fagterminer som for en ukyndig virker imponerende.

* uansvarlig og utnyttende i sexuelle forhold.

* de kan ha en historie av mange sexuelle partnere.

* uansvarlig foreldreadferd.

* uansvarlig pengebruk

* Kan ha vansker med å ta vare på seg selv og ha en

parasitær livstil.

* Er mer utsatt for tidlg død en gjennomsnittet av

befolkningen (selvmord, ulykker, drap)

* vansker med å takle kjedsomhet

* utsatt for depresjon

* sykelig spillegalskap

Perosner med antisosial PF har ofte andre personblighetsforstyrrelser i tillegg. Spesielt innenfor Cluster-B. Dårlig grensesetting, misbruk og ustabile foreldre er nevnt som faremomenter for å utvikle Antisosial personlighetsforstyrrelse. Årsaken regnes i dag å være en kombinasjon av biologiske og miljømessige forhold.

Vi skal være oppmerksomme på at for hver diagnose finnes det opplysninger om assosierte trekk og forstyrrelser, spesifikke kulturelle, alders og kjønnsmessige trekk, knyttet til diagnosen, prevalens, forløp, familiemønstre osv.

I boken "Rettspsykiatri i Praksis" av Rassmussen/Rosenqvist, 2004 s. 212 skriver de at "ICD-10 diagnosen Dyssosial personlighetsforstyrrelse inneholder flere kriterier som går på følelseslivet og er nok nærmere psykopatibegrepet enn DSM-diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse. Men ICD-10 diagnosen omfatter en større gruppe enn de klare psykopatene."

PCL-R <=> Narsissistisk PF.

Bokstaven i parentes, (1), henviser til tilsvarende trekk i narsissistisk PF.

01. Glatthet / overflatisk sjarm. (2) (9)

02. Egosentrisk / storhets ideer om egen verdi. (1) (3) (4) (5)

03. Behov for nye impulser / lett for å kjede seg.

04. Patologisk løgnaktighet, bedrageri

05. Bløffmakeri / manipulering

06. Manglende anger eller skyldfølelse (5)

07. Manglende dybde av følelser (7)

08. Ufølsomhet, manglende empati (7)

09. Parasittær livs stil. (6)

10. Oppfarende / dårlig kontroll over sinne

11. Promiskuøs seksuell adferd

12. Tidlige adferdsproblemer.

13. Manglende realistisk langtidsplanlegging.

14. Impulsivitet.

15. Uansvarlig (foreldre) adferd.

16. Hyppige ekteskap / samboerforhold.

17. Ungdomskriminalitet før fylte 15 år.

18. Svikt under prøvetid eller løslatelse.

19. Manglende ansvar for egne handlinger.

20. Flere typer lovbrudd blant følgende 10 :

(innbrudd, ran, narkotoka,

frihetsberøvelse, mord(forsøk), ulovlig

våpenbesittelse, seksuelle, grov

uaktsomhet, bedrageri, flukt fra fengsel)

I tillegg har narsissistisk PF som kriterie, misunnelse av andre (8)

Vi ser at de felles kriterier finnes i PCL-R sin faktor 1 som omhandler interpersonlige forhold. Men man skal samtidig huske på at hele psykopatens grunnide hviler på en patologisk narsissistiske forståelse. Oversikten viser hvorfor psykopater og narsissister ikke er det samme. Derimot kan en person ha begge lidelser samtidig! Og vi ser at en psykopat som skårer høyt på første 9 punkter i PCL-R følgelig også får diagnosen narsissist i DSM-IV!

Fagfolks forståelse av Psykopati.

Hva som er fagfolks forståelse av psykopati kan man sammenligne med ”hvordan skal man forstå bibelsen”! Noen tror på det, andre aviser det. Noen mener å vite hva det er, andre viser at de ikke forstår hva det er. Noen fornekter lidelsen, andre velger av karieremessige grunner å si minst mulig. Det er påfallende at de eneste som synes å skrive om dette er fagfolk som i kraft av sin tyngde i miljøet, egentlig kan si hva som helst om psykiatri, fordi alle synes å se opp til deres uttalelser uansett.

For de som opplever å bli utsatt for psykopater og som søker helsevesenet for hjelp opplever de fleste dessverre at de ikke får noen hjelp, eller at den de snakker med ikke forstår hva dette dreier seg om og i stedet tror det er en vanlig konflikt mellom to.

Ulike ”skoler” blant psykologer og psykiatere gir ulik forklaring på psykopati ut i fra sitt eget ståsted. Fra et psykodynamisk perspektiv blir dette forklart som psykopatens kamp mot indre drifter, fra et kognitint perspektivt blir dette forklart som tillært adferd, og fra et humanistisk synspunkt får omgivelsene skylden! Dette helt i tråd med den humanistiske tradisjon som tar utgangspunkt i det sunne menesket! Fra et biologisk perspektiv forklares dette med fysiske brister i hjernen og da i første rekke i frontallappen og i deler av det limbiske system, med amygdala og hypothalamus som viktigste deler.

Følgende diagram viser hvordan en del fagfolk forstår begrepet psykopati. En slik forståelse kan synes å springe ut fra rettspsykiatriske "skoler". Andre fagfolk i mer klinisk psykiatri, tilkjennegir en videre forståelse av begrepet der det er flere grader av psykopater fra hva vi kan kalle en mild utgave til de mer ekstreme.

FIG 1.

De røde feltene viser hvor vi kan finne psykopater

Fig. 1 viser den forståelsen som bla. finnes i rettspsykiatriske miljøer. Det er et syn som bygger på en snever forståelse av psykopatibegrepet. Dette synet har imidlertid den svakhet at mildere grader av psykopati skyves ut av begrepet og får navn etter flere ulike personlighetsforstyrrelser. At mennesker med dyssosial eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse kan skape store problemer for omgivelsene er det liten tvil om.

At de ikke når opp til grensen for psykopati gjør da at vi snakker om flere ulike begreper for tilnærmet samme adferd, om enn i litt ulik styrke. Altså er det kvantitative størrelser som skiller en personlighetsforstyrrelse fra psykopati. Diagrammet viser også at den enkelte personlighetsforstyrrelsen ikke nødvendigvis går over i psykopati. Dermed kan man godt være "meget" dyssosial uten å være psykopat! Så får man heller diskutere om det egentlig er noen praktisk forskjell på de to!

FIG 2.

Figur 2 angir en mer trinnvis inndeling av begrepet psykopati. De røde feltene viser hvor vi kan finne psykopater

Et annet moment som ikke er helt uviktig er at grensene mellom de 4 personlighetsforstyrrelsene i Cluster B (DSM-4) er flytende. Samme trekk kan gå igjen i flere av disse. I Psychiacom, en amerikansk psykiatrinettside er dette beskrevet slik : " The organization of the 10 personality disorders in DSM-IV into three "clusters" is based on descriptive similarities implying an awareness of not always clear boundaries between the disorders. Antisocial, borderline, histrionic and narcissistic personality disorders are referred to as cluster B personality disorders. These disorders are characterized by dramatic or seemingly irrational behavior."

Fig. 2 viser en litt bredere forståelse av begrepet psykopati som tar høyde for at det er ulike grader og typer av denne lidelsen. Et syn som tilsynelatende står sterkere i klinisk psykiatri. Et syn som støttes av de som opplever dette og fra ofre som beskriver hva de har vært utsatt for. Flere fagfolk beskriver da også at psykopati ikke er enten eller. Det er glidende overganger fra det normale til det mer alvorlige. (Dahl/Dalsegg 2001). Fig. 2 tar høyde for dette aspektet av saken. En slik fremstilling kan lett kritiseres av mennesker som har noen av disse diagnoser, men som vi ser, de behøver nødvendigvis ikke gå over i psykopati.

Fig. 2 tar også høyde for at de kliniske diagnosene i de to store diagnosesystemene ikke nødvendigvis behøver å ende med psykopati. Man kan f.eks. bare ha mange trekk av dyssosial pf. Eller sagt på en annen måte, man tilfredstiller mange av trekkene i dyssosial pf. Ut i fra de kriterier man diagnostiserer de 4 aktuelle lidelser i disse systemene er det opplagt at det finnes ulike grader av disse lidelsene, fra mild, til moderat og alvorlig. Og tilfredstiller man ikke diagnosekravene for antall kriterier for den enkelte diagnosen, kan man snakke om at man har f.eks. narsissistiske trekk. På samme måte som man kan ha borderline trekk, uten å ha diagnosen borderline.

Denne graderingen må nødvendigvis også gjelde for psykopati. Slik enkelte fagfolk beskriver, kan man ha dyssosial pf med psykopatiske trekk. Da tilfredstiller man kravene til dyssosial pf, men ikke til psykopati, men man har trekk ut over det som beskrives i dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Der har man bare en del av trekkene. Vi ser igjen at den kvantitative mengden avgjør om diagnose stilles eller om man bare har trekkene.

Tanke-eksperiment

Som et tankeeksperiment kunne vi se på de 4 personlighetsforstyrrelsene som ligger nærmest opp til tradisjonell psykopati (Dyssosial, Narsissistisk, Borderline/Ustabil Em., Dramatiserende/Histronisk) som ulike "typer" psykopati. Vi har da den dyssosiale psykopat, den narsissistiske psykopat osv. I tillegg kunne vi se at disse lidelser har ulike grader fra en mild til en alvorlig.

FIG 3.

En slik fremstilling ville sannsynligvis ha som sterkeste motargument at vi vil få flere personer diagnostisert som psykopater, om enn i ulik type, grad og styrke.

En svakhet med en slik fremstilling vil måtte være det faktum at bare en eller to av de 4 typer psykopater denne fremstillingen diagnostiserer har hver for seg det antall trekk som PCL-R krever for diagnosen psykopat. Sammensetningen av kriteriene i PCL-R for et gitt kasus, kan som kjent variere etter som hvilke kriterier det skåres på. En full skåre i faktor 1 på PCL-R, vil gi 18 poeng. Dette ligger tett opp til dyssosial eller narsissistisk, men fremdeles mangler 7-12 poeng for å nå opp til cut off for psykopater. (Litt avhengig av cut off). Dermed er man avhengig av at et kasus faktisk skårer på minst 2 av de 4 diagnosene for å tilfredstille kravene til psykopati i PCL-R!

Så selv om en slik tenkt inndeling kunne forenklet forståelsen, blir det tydelig at den kommer i konflikt med de kriteriene som utgjør PCL-R og dermed begrepet psykopati.

Som et tankeksperiment gir den imidlertid litt større forståelse av problematikken rundt diagnostisering av psykopati slik vi ser det i dag.

ID, Ego og superego

Personlighetsstrukturen

Id (Det)	Våre drifter	Freud:	drifter: aggressioner, sex, behov og fortrængte følelser
Ego (Jeg)	Personligheten Fornuften	Freud:	realitetsprincip, kommunikation, handlekraft
Superego (Overjeg)	Samvittigheten	Freud:	samvittighed, tabuer, kritik, ideal-jeg, sociale normer

kilde (www.psyknet.dk)

Vår personlighet er noe meget spesielt og kompliseret. Hvert menneske har sin egen spesielle personlighet, selv eneggede tvillinger skiller sig fra hverandre personlig selvom de ligner hverandre som to dråper vann. Personligheten er som et fingeravtrykk.

Der har i århundreder været en tredeling af menneskets personlighed mellem drifterne, fornuften og samvittigheden. Denne opdeling er videreført og udbygget således at der ikke kun er tale om en opdeling men også om en forståelse af samspillet mellem de tre strukturer mhp følelser, drifter og tanker.

Freud benævnte de tre del-strukturer: Detet, og Overjeget.

Id er menneskets basis, her har følelserne til huse, drifterne udspringer fra Det’et (såvel de aggressive som seksualdrifterne). Følelser og tanker er et kaos og synes ikke at følge regler, tidsforståelse mm som vi ellers benytter os af.

Ego er den del af vores personlighed vi normalt identificerer os med. Her er der regler og retningslinjer, her orden og logikken samt tidfornemmelse bestemmer.

Jeg’et holder sammen på hele personligheden, den søger at tilgodese vores behov som kommer fra Det’et, eventuelt omformulere eller udsætte behovet til det er praktisk muligt. Jeg’et er vor realitetsværktøj, som sikrer at de psykiske behov tilgodeses i en fysisk verden. Men Jeg’et skal også tilgodese Overjeg’ets krav til ens adfærd. Jeg’et skal således til tider tilgodese personligheden behov udfra modsatrettede interesser. Dette kan medføre angst, for eksempel i forbindelse med uacceptable følelser/drifter. Jeg’et nødsages til at benytte sig af psykologiske forsvarsmekanismer (der foregår ubevidst) f.eks fortrængning.

Superego er hurtigt sagt ”moralens vogter”, Denne struktur ”fortæller” oss om det vi gør er godt eller vondt, rigtigt eller galt. Gør vi noe som vores Over-Jeg ikke ”synes om”, får vi dårlig samvittighed (uanset om det i virkeligheden er godt). Nogle menneskers adfærd er i alt for stor udstrækning styret af et dominerende Over-Jeg, så de slet ikke får tilgodeset deres egne behov (fra Det’et).

Samspillet mellem de tre strukturer er til tider vanskelig at forstå, den er tit ulogisk. Det der foregår i personligheden styres af bevidste og ubevidste dele i personligheden. Personligheden kan simplificeret deles op i tre dele Bevidst, Førbevidst og Ubevidst.

I den bevidste del af personligheden findes de tanker og følelser som vi i en given situation er optaget af.

Den førbevidste del af personligheden rummer forskellige oplevelser og minder, som nærmest er lagret i hukommelsen og som kan genkaldes.

Den ubevidste del af personligheden indeholder følelser og drifter, som konstant påvirker personligheden og har stor betydning for vor reaktionsmønster. Men vi er ikke vidende om at det foregår, fordi vi ikke ved at vi har de drifter eller følelser. Måske har følelserne været bevidste engang, men nu er de fortrængt, og vi tror at de er væk.

Jeg’et har personlighedens værktøj til at bearbejde konflikter, ønsker, drifter, smerte, og Jeg’et arbejder mod en løsning udfra de vilkår personligheden giver, og effektuerer behov mv. Men Jeg’et må også beskytte mod uacceptable impulser, hertil benyttes forsvarsmekanismer. Jeg’et forsvarsmekanismer er svækkede i forbindelse med stress, søvn og sindslidelser. Derfor har drømmetydning altid haft psykoterapeuters store interesse mhp behandle det ubevidstes indflydelse på vor livsførelse, fordi vi i drømmene kommer i kontakt med vort fortrængte følelser mm.

Overjeg bærer våre verdier og generelle livsholdninger og ivaretar kontinuiteten på disse områdene det står sentralt i reguleringen av selvrespekt, og selvfølelse og i regulering av stemning. Spesielt står overjeg for fortløpende fokusert selvkritikk. ved at hver og en av oss har vår individuelle utforming på disse funksjonene, bærer overjeg en del av grunnlaget for vår selvstendighet (Evang 2003).

det modne integrerte overjeg medfører at bæreren identifiserer seg med etiske verdier og har normal skyldfølelse som regulator.

Anders Evan(2003) skriver at "Forsvarsmekanismer er noe vi alle har og bruker. En forsvarsmekanisme er en psykologisk mekanisme som beskytter."

De bidrar til at den bevisste delen av ego blir skånet for konflikt og angst.

Anne Freud (1966) skriver at psykologien om det ubeviste eller underbevistheten kaller vi i dag for "id".

"Psykoanalyse" skulle forbeholdes de nye oppdagelser med hensyn til det ubevisste psykiske liv. Dvs. studiet av fortrengte driftsimpulser, affekter og fantasier. Psykoanalysen skulle tjene til å skaffe oss den mest mulig omfattende viten om alle de tre enheter som vi mener utgjør den psykiske personlighet, samt skaffe oss rede på hvordan disse enhetene forholder seg til hverandre og til den ytre verden.

Hun skriver at når forholdet mellom de to nabokreftene ego og id er preget av harmoni, oppfyller den første på beundringsverdig måte sin oppgave med å observere den andre. Ulike driftsimpulser kjemper seg stadig vei fra id og inn i ego, der de skaffer seg adgang til det motoriske apparat, ved hvis hjelp de oppnår tilfredstillelse.

Fra tid til anen får vi innblikk i det ubevisste, gjennom de overrumplede fremstøt fra id som er kjent under navnet feilreaksjoner.. De kan inntreffe når som helst når egos årvåkenhet under såpesielle omstendigheter slapper av erller avledes og en ubevisst impuls (på grunn av en eller annen omstendighet) brått blir forsterket.

Psykisk lidelse

Når man rammes af en psykisk lidelse er det, på grund af at Jeg'et ikke fungerer tilfredsstillende. Det betyder, at vi bliver mindre i stand til at forholde os realistisk til de situationer vi kommer i. Vi får sværere ved at håndtere de følelser, der opstår. Jeg'et sorterer og bearbejder indtryk fra omverden og vores reaktioner fra Over-Jeg'et og Det'et. Når Jeg'et ikke fungerer tilfredsstillende bliver vi i større grad underlagt impulser og "tanker" fra Over-Jeg'et og Det'et.

Ved nervøse forstyrrelser og depresjon er det især Over-Jeg'et der kommer til at dominere ens tilstand. Jeg'et er ikke i stand til på vanlig vis af finde de personlige løsninger når der opstår konflikt mellem drift og moral. F.eks. kan man blive vred på grund af uoverensstemmelse med sin samlever, og vise sin aggression i stedet for at søge en løsning af uoverensstemmelsen, og herefter få det dårligt, fordi man har vist sin vrede og såret sin modpart. Hvis man ikke er istand til at løse den ny-opståede konflikt, kan ens tilstand blive yderligere forværret (dårlig samvittighed, moralske skrupler). Man bliver deprimeret over en handling man begik for lang tid siden, Jeg'et er ikke i stand til bearbejde "fejltrinnet" med de normale forsvarsmekanismer (fortrængning, rationalisering, sublimering m.fl.) f.eks. at man tævede sin lille bror.

Ved psykotiske tilstande er det især Det'et der kommer til at dominere ens tilstand. Jeg'et kan ikke kontrollere ens tankestrøm . Jeg'et kan ikke bearbejde ens tanker, følelser og drifter (ses ved psykotiske tilstande, skizofreni, mani o.a.). Ofte har vi modsatrettede følelser (ambivalens) overfor det vi oplever. Normalt regulerer Jeg'et denne ambivalens, uden at vi opdager det (det foregår ubevidst). I psykosen kan man blive helt lammet handlingsmæssigt og forpint følelsesmæssigt af ambivalens. Man kan således være stærkt tiltrukket af en person og på samme tid føle stærk afsky for samme. Man kan have svært ved at tale for uanset hvilken hvad man siger mener man også det modsatte.

Når jeg'et ikke fungerer, kan man ikke finde ud af hvad man helst vil og man kan heller ikke finde ud af hvad der er rigtigt eller forkert. Ens adfærd og tanker bliver meget impulspræget og mister det realistiske præg.

Det kan også gå den modsatte vej, at man fuldstændig opslugt af en tanke og når Jeg'et ikke fungerer tilfredsstillende kan det ikke moderere, det personen er optaget af. Det kender vi fra "hverdagen": Forelskelse bliver kaldt en form for sindssyge, fordi man mister proportionerne, "Kærlighed gør blind", man tillægger den elskede evner og andet som der ikke er bevis for. Denne sygelige optagethed kendes ved f.eks. anoreksi, paranoia, storhedsvanvid, religionsforrykthed.

Fra www.student.lu.se kan vi lese:

Enligt Freuds teori kan den mänskliga personligheten i den topografiska modellen delas in i det:

* Medvetna, Den del av personligheten som innehåller de tankar som vi är medvetna om.

* Förmedvetna, Den del av personligheten som innehåller de tankar som med liten ansträngning kan bringas till medvetenhet.

* Omedvetna, Den största delen av personligheten och som innehåller de tankar som inte lätt kan bringas till medvetenhet. Denna del förklarar till stor del vårt beteende.

Dessutom kan den mänskliga personligheten enligt den strukturella modellen delas in i tre delar som ofta inte är ifred med varandra.

* Det`et, Den del av personligheten som intresserar sig för omedelbar behovstillfredsställelse, oberoende av fysiska och sociala begränsningar. Många av impulserna rör sexualitet och aggression. Reflexiv handling. Den finns där när vi föds och försvinner aldrig, och finns i den omedvetna delen av personligheten.

* Jag`et, Den del av personligheten som i intresserar sig för att tillfredsställa detets impulser, men tar den externa verkligheten i beaktande, och överväger handlandet konsekvenser medan den medlar mellan detets och överjagets krav. Utvecklas under de två första åren, och rör sig fritt mellan omedvetet, förmedvetet, och medvetet

* Överjag`et, Den del av personligheten som i representerar samhällets i allmänhet, och våra föräldrars i synnerhet värderingar. Utvecklas i femårsåldern, och har skuldkänslan som sitt primära vapen mot jagets och detets impulser.

Psykologisk aktivitet drivs av psykisk energi, kanaliserad i två kategorier instinkter:

* Libido, livs- eller sexuella instinkten

* Thanatos, döds- eller aggressiva intinkten

På http://www.art-creative.dk finner jeg følgende beskrivelser av JEGET :

"JEGET:

JEGET er bevidstheden - den del af personligheden der integrerer omverdens indtryk fra det vi føler, fornemmer og intuitivt opfatter.

JEGET rummer vores evne til at tænke.

JEGET dannes i den tidlige barndom og opbygges hele livet, men påvirkes især af normer fra forældre og samfund.

JEGET er den personlighed vi i dag er blevet.

Dele af JEGET som er blevet undertrykt i opvæksten bliver til komplekser og ligger nu i det personlige ubevidste.

Komplekser er følelsesladede tanker og forestillinger som er blevet fortrængt til det underbevidste og som forårsager adfærdsforstyrrelser.

JEGETs styrke varierer fra menneske til menneske. Nogle har et så svagt JEG, at de aldrig finder sig selv. Men går fra det ene holdepunkt til det andet, fordi de let bliver påvirket af andres meninger og holdninger.

Derimod vil de med et stærkt JEG stå fast på deres mening, ligegyldig hvilken påvirkning der kommer udefra. De vil altid forsvare deres selvfølelse, hvis de føler sig truet eller såret.

Før den enkelte kan begynde på sin individuation (bevidst selvudvikling), er det nødvendigt at afbalancere JEGET, således at det ikke lukker af for omverden ved enten at føle sig mindreværdig, eller ved at tro for meget på sig selv."

Jeget (ego) kan beskrives på følgende måte:

"1) Det opplevde jeget. 2) Strukturerende funksjon i psyken, en aktivitet som organiserer innholdet i denne. I denne betydningen er jeget noe ikke-bevisst, et system av funksjoner og reaksjonsformer som gjør at vi oppfatter oss selv og verden slik vi gjør. I hverdagspråket skiller man ikke så nøye mellom betydningen av 1 og 2. Innen filosofien og adferdsvitenskapene er det derimot vanlig å foreta et skarpt skille mellom jeget som strukturerende aktivitet og jeget som alt det vi oppfatter som oss selv, som vår person.

I den psykoanalytiske teorien er jeget en av personlighetens tre deler , Deet, Jeget og Overjeget. (Id, ego, superego) Jeget er i følge Sigmund Freud den funksjonen som styrer forbindelsen mellom sanseintrykkene og de viljestyrte muskelbevegelsene. Jeget styrer individets selbevaring gjennom å innhente kunnskap om omverden, lagre kunnskaper i minnet, unnvike altfor sterk påvirkning (flukt), håndtere passe vanskelige situasjoner og endre omverden til individenes egen fordel (aktiv inngripen).

Ifølge Carl Gustv Jung er jeget et instrument i hele personlighetens tjeneste, og ikke som hos Freud bare i driftslivets. georg herbert mead inndelte personligheten i to separate funksjoner : jeg og meg! Meget er et resultat av de roller individet tar aver gjennom samspillet med de sosiale omgivelser. Jeget er derimot personlighetens frie, handlende aspekt. (Psykologisk Leksikon 2002).

Jeg-styrke som den styrken som finnes i de samordnede og overordnede funksjoner i sjelelivet. Jeg-styrke kan vurderes gjennom å bedømme hvor iherdigge og karakterfaste mennesker er, av hvor selvstendige de handler og hvordan de kan utsette tilfredstillelsen av impulser, ønsker og behov til senere, mer passende tidspunkt. (Psykologisk Leksikon (2002))

Jeg-svakhet kan tilsvarende beskrives som manglende evne til å mestre driftslivet, å skille mellom jeget og omverden, å integrere motstridende driftsimpulser som hat og kjærlighet eller se seg selv og andre som både gode og onde. (Psykologisk Leksikon (2002))

Driftsimpulsen er en handlingsrettethet som har sitt utgangspunkt i ubeviste behov og følelser. F.eks. lete etter mat når du er sulten, seksuelle spenninger som leder til en seksualpartner, hat som leder til hevn osv. (Psykologisk Leksikon (2002))

Det-et er i følge psykoanalytisk og psykodynamisk teori den delen av personligheten som består av biologiske drifter og disses tilknyttede affekter. de forsynes sjelelivet med den energi (libido) som kreves for slik adferd som er nødvendig for individets overlevelse og forplantning. Det driftslivet som utgjøres av deet er blindt og instinktivt og er i den betydning en primærprosess. det er helt ubevisst og underkastet lystprinsippet.

Det-aktivitet er den aktivitet som spontant foregår i detet og som gir seg utrykk i indre uro og drift til å søke tilfrdstillelse, hvorpå driften omgjøres til beviste behov eller til angst. Vi kaller det for Det-angst.

På www.gentofte-hf.dk beskrives følgende definisjoner fra Freuds personlighetsmodell:

"Freud forsøger at forklare personligheden (eller identiteten) som en treleddet størrelse, hvor de tre led ofte vil være i konflikt med hverandre.

Superegoet (eller overjeget) dækker over/rummer elementer som samvittighed, idealer, tabuer, moral, etik, opdragelse etc. Superegoet fungerer via det etiske princip, det vil sige, at der skeles til, hvad der er acceptabelt f.eks. i relation til samfundet som helhed. Superegoet (eller overjeget) er ofte kontrollerende.

Ego (jeget) er det af en person, der kommer til udtryk i det daglige; den del "vi andre" møder. Jeget fungerer efter realitetsprincippet, det vil sige, at jeget ved, at man skal tilpasse sig f.eks. samfundets krav - og jeget forsøger i de fleste tilfælde at tilpasse sig hertil.

Id'et dækker over/rummer det ubevidste, drifterne, lyst, frygt etc. Disse drifter kan fortrænges, det vil sige skubbes til side for en kort bemærkning, men de vil altid eksistere som en del af personligheden. Id'et fungerer efter lystprincippet, det vil sige, at id'et ønsker tilfredsstillelse af behov her og nu - uden skelen til det etiske princip. Id'et er ofte ukontrollabelt.

Forholdet mellem de tre dele af personligheden er ofte karakteriseret som en konflikt.

Et eksempel kunne være at hente i Stephen Kings novelle "Thi der Findes Tigre": Charles skal tisse meget (drift/id) og vil i kælderen, han ved af erfaring, at hans lærer ikke vil høre tale om kælderen (moral/opdragelse/kontrol) og Charles ego kommer i klemme, idet han ikke tør sige, at han skal tisse."

I psykoanalyse er id en av de tre komponentene i meneskets mentale utrustning i den andre formuleringen fra Freud etter at han byttet ut topografien av det ubeviste - det førbeviste - bevistheten med den stukturelle modellen av id - ego - superego i 1920.

Id er en base for energi avledet fra instinkter, styrt av krav om tilfredstillelse hvis innhold er ubevist.Noen er medfødt og noen ar avledet fra erfaring, men undertryktog det er i konstant konflikt med egoet og superegoet.Både egoet og superegoet er utviklet fra id!

Ego er i hovedsak en bevist del av tankene som er styrt for det meste av realitets-prinsippet og megler mellom id og superego. Ego betjener 3 herrer og trues således av 3 farer, 1) fra den ytre verden påvirkninger 2) fra libido og 3) fra det innfløkte superego. Egoet er ikke bare den beviste tanken. I en nevrodse er det egoet som produserer forsvarsmekanismene og denne egofunksjonen er for det meste ubevist.

Superego springer ut fra konflikten mellom id og ego i utviklingen av mennesket. Superego overvåker og kontrolerer egoet som en dommer. Freud beskriver superegoets 3 funksjoner som selv-observasjon, samvittighet og idealet.

En forenklet biledlig fremstilling av Freuds Id, Ego og superego.

La oss tenke oss et isfjell. Bare en liten del av et isfjell (1/10) stikker opp av havet. Det som skjer på havoverflaten befinner seg i vår virkelighet. Vi ser det og det utgjør vår realitet. Nedover i dypet finnes det mange minner og tidligere erfaringer og vi til en viss grad kan komme i kontakt med om vi går aktivt inn for det. Dette er billedliggjort ved at vi kan bruke en ubåt til å se hvalen. Går vi lenger ned i dypet derimot har vi ingen umiddelbar mulighet til å hente frem minner eller tanker. Freud mente bla. psykoanalyse var et redskap for å få tilgang til denne ubeviste delen.

I bevistheten finner vi ego som er vår kontakt med virkeligheten og realitetene. Superego overvåker ego og påser at ego holder seg innenfor den angjeldende kulturs normer som individet er opplært i.

I det førbeviste ligger det vi ikke til daglig går og observerer eller tenker på, men som vi kan "hente" opp eller "huske" om vi har behov for det. Vi går ikke konstant rundt å tenker på hvor vi var i ferien i fjor. Derimot kan vi hente inn bruddstykker av, eller noen ganger hele minner og tanker, fra ferien om vi trenger det. For eksempel for å beskrive for andre hvordan vi hadde det på den ferien.

I det ubeviste derimot har vi ingen direkte adgang. Derimot kan det som befinner seg i det ubeviste noen ganger komme opp i det beviste, men da ofte i en form så vi ikke umiddelbart gjenkjenner det. Det kan være i form av drømmer eller bruk av forsvarsmekanismer når ego er truet eller utsettes for "belastning" av indre eller ytre påvirkning. I henhold til Freuds teori skjer dette enten når trusselen blir større enn ego kan kontrollere, elller når og om ego er svekket.

Bjerke/Svebak (2003) skriver (s.269) "Den instinktive energien med utspring i id og de regulerende kreftene i ego og superego skaper dynamikk i følelseslivet.Men vi blir ikke lammet, og den adferden vi viser er sluttresultatet av alle de indre "psykiske forhandlingene". Når så en person ubevisst tar i bruk mue forsvarsmekanismer og da spesielt de primitive forsvarsmekanismer kan vi si at de ubeviste krefene tar over kontrolen av vår adferd og personlighet.

Det er ego som står for alle disse forhandlingene og de er ikke alltid enkle og gjennomføre. De indre driftene i id kan være svært sterke og truslene om straff og andre tiltak utenfra kan være truende og alvorlige. Den følelsesmessige reaksjon på slike konflikter kalles angst. Ved opplevelse av angst må ego finne løsning på problemet. En løsning kan være å finne en lovlig og realitetsorientert måte å løse konflikten på slik at superego ikke reagerer. Dersom det ikke er mulig, kan ego forsvare seg mot driftene. Det finnes mange forsvarsmekanismer som ego kan benytte seg av mot angst".

Når ego ikke klarer å håndtere driftene fra id oppstår en adferd i individet som kan anta ulike grader av patologisk adferd. Det kan være fra kortvarig angst og depresjon til alvorlige og vedvarende personlighetsforstyrrelser og psykoser. Psykopaters rigide asferd kan stamme fra slike indre psykiske spenninger. At denne adferden synes å skje utenfor psykopatens bevisthet kan forklare deres overbevisende adferd når de hardnakket hevder at de ikke har gjort, sagt eller oppført seg slik de ofte blir konfrontert med. De fremstår svært overbevisende og kan derfor lure de fleste.

Individer som fremviser psykopatisk adferd kan fremvise deler av dette bildet, men ihht litteratur anser man normalt ikke psykopater som psykotiske. De har kontakt med virkeligheten og kanskje har de mer kontakt med virkeligheten enn friske mennesker! Men det å ha kontakt med virkeligheten (ikke.psykotisk) og det å helt eller delvis la seg styre av det ubevisste er to forskjellige ting.

Psykopaters utstrakte bruk av primitive (patologiske - sykelige) forsvarsmekanismer vitner ihht Freuds teori om store indre konflikter i deres ubeviste kognitive elementer. Når det ulogiske i to motstridende utsagn fremføres kan det tyde på en indre psykologisk ”kamp” om å fremføre et budskap. Det kan virke som om psykopater ikke har en korektur i form av en logisk enhet som sikrer at de utsagn som kommer er i overenstemmelse med virkelighetens realiteter.

Problemet ofre for psykopater møter er at det kan virke som om psykopater kan legge lokk på den rigide adferd ofrene opplever, når andre mennesker ikke kan observere eller er til stede. Dette kommer tydelig frem når man ser den mer eller mindre "perfekte" adferd psykopater fremviser ovenfor andre.

Det kan virke som om psykopater har en patoligisk adferd ovenfor sine ofre og en annen patologisk adferd ovenfor tilskuere til den kampen som skjer mellom psykopaten og dens offer. Jeg kaller da den nærmest overperfekte adferden psykopater fremviser ovenfor "tilskuerne" som sykelig og patologisk. Det er ikke en normaladferd den nærmest overperfekte fremtoning psykpater fremviser når de ovenfor tilskuere skal benekte sin adferd ovenfor ofrene.

Det kan nesten se ut som om superego tar over kontrollen. Psykopatenes moralsk "perfekte" fremtoning og fremheving av lov og rett, nærmest som moralens voktere er påtagelig og godt beskrevet i litteratur. Utsagn som ”Jeg hater løgn og juks” samtidig som vedkommende blir avslørt i den ene løgnen etter den andre er påfallende.

De opplevelser ofre for psykopater opplever kan synes fjernt fra en slik moralsk grandiositet. Man kan få inntrykk av at psykopatene har minst 2 ulike personligheter som de veksler på å bruke alt etter omgivelsene og situasjonen. Alene med ofre(ne) utviser psykopatene en adferd styrt mer av id enn av ego, men også en adferd der ego synes å ha kontroll.

I andre situasjoner der det er flere tilskuere synes psykopaten å la seg styre i en kombinasjon av ego og superego. Psykopatenes evne til å fremkalle de ulike personligheter og karakterfremtoninger synes til en viss grad å kunne kontroleres bevisst. Utsatt for stort press i form av avsløring av adferd ovenfor tilskuere vil imidlertid evnen til å kontrollere bruk av superego reduseres og id tar over kontrollen.

Dette blir synlig ved at avslørte løgner kan erstattes med nye løgner, som ved avsløring igjen kan erstattes av en ny løgn. Når en psykopat får vansker med å bortforklare ser man ofte tendenser til at de skifter tema. Om man imidlertid ikke evner å komme unna som f.eks. ved vitneavhør i rettsaker blir deres adferd lett avslørt og deres totale mangel på selvinsikt blir klart for alle som ser på. Dessverre er det slik at den type avsløring krever kunnskap om psykopater og deres svake sider. Således blir både dommere og fagpersoner ofte lurt. De ser trekkene, men mangler ofrenes kunnskap om den ofte årelange trakassering og karakteradferd som kunne satt trekene inn i en større avslørende sammenheng.

Det kan ihht Freuds teori se ut som om id i en kamp med ego ofte tar kontroll i samspillet mellom offer og psykopaten. Dette i motsetning til samspillet mellom psykopaten og tilskuerne, der et redusert ego (i konstant kamp med id) styres mer av superego. Derav deres ofte moralsk opphøyede adferd blandt tilskuere. Offeret opplever psykopatens normale sider når ego kontrollerer situasjonen. Når id tar over kontrollen opplever ofre psykopatens mørke og aggressive sider.

Ut i fra en slik forståelse kan det se ut som om den evige kampen mellom id og ego hos psykopater kan gi seg ulike utslag i adferd alt etter hvor sterk kontroll id tar over ego. Ofre kan oppleve alt fra løgner til manipulering og voldelig adferd.

Det betyr at psykopater har en, i det minste kortvarig, evne til å hindre avsløring av konflikten mellom id og ego. Vi kan si at de forstår at deres adferd ikke er akseptabel, men via projeksjon er det andres feil og ikke deres egen. Dermed er det vonde, det negative fortrengt ned i id og ego kan fremstå som uskyldigheten selv. Psykopaten har en meget svak selvfølelse som blir tydelig i deres store anstrengelser av å fremstå som feilfrie og ”perfekte”.

Dette "spillet" kan anta ekstremt avanserte former som det for vanlige mennesker uten spesialkunnskap er helt umulig å avsløre. Faktisk er det av kulturelle og karieremessige årsaker også vanskelig for mange fagpersoner å avsløre. Ofte kan ofre få en følelse av at det er viktigere å bortforklare enn å vise forståelse.

Om man skal begi seg inn på å forklare hvorfor psykopater har den adferd de har og hvor den kommer fra, må man ta i bruk både biologiske, kognitive, adferdsmessige og humanistiske sider av psykologien.

Selv´et

I psykologien støter vi ofte på begrepet Selv´et! Det finnes noe ulike oppfatninger av dette begrepet ut i fra hvilket perspektiv man ser det.

Det er i første rekke Heinz Kohut som har satt dette begrepet på kartet. I bred betydning er det en betegnelse for individet og alle dets fysiske og psykiske egenskaper. I snever betydning en betegnelse for individets psykiske representasjon av seg selv. Slik individet ser seg selv med gode og dårlige egenskaper. Freud brukte begrepet JEG med omtrent samme innhold.

Jung la alle menneskets psykiske fenomener i begrepet SELV. Selvet er en betegnelse for den samlede personlighet. Mange psykologer har opp gjennom tidende gitt en noe ulik definisjon av begrepet selv!

Når det gjelder psykopater er det nærmest gitt at de i kraft av sin lidelse har et svakt selv. Deres eget inntrykk av deres selv, er nok ikke svakt, men psykopatens utstrakte bruk av forsvarsmekanismer og adferd forøvrig viser at de har et svakt selv, som de prøver å fremstille sterkere enn det er.

Anne Hostrup (1999) beskriver Selvet ”... ikke som en kjerne i personligheten. Det er heller ikke en slags indre iaktager som kan forstå seg selv. Selvet oppstår og utvikles i den prosess som karaktriserer personens måte å være i kontakt med verden på. Det er ikke mulig å skille begrepet selv fra begrepet personlighet. Selvet oppstår når man opplever hvordan man handler og hvordan verden handler med meg og personligheten viser seg i måten jeg handler på både i forhold til verden og meg selv.. Dvs. De måter jeg skiler meg fra andre på, og i de måter jeg forbinder meg med andre på.”

Forsvarsmekanismer

En annen måte å avsløre personlighetsforstyrrelser.

Med psykologiske forsvarsmekanismer mener vi en form for fornektelse eller fordreining av virkeligheten som en person bevist eller ubevisst bruker for å beskytte seg mot egne impulser, minner osv. som kan vekke angst eller redusere selvrespekten. Flere forsvarsmekanismer benytter vi bevisst.

Vi kan si at forsvarsmekanismer er en felles betegnelse på alle de metoder ego gjør bruk av i konflikter som kan lede til nevroser og angst.(Anne Freud (1966). likeledes er selve bruken av forsvarsmekanismer som oftest lite bevist (Evang 2003).

Forsvarsmåter og forsvarsmekanismer er et middel til å holde følelsen av å bli forlatt borte fra bevistheten (Evang 2003, s. 144) Forlattfølelser er så sterke følelse at mennesker delvis innretter sitt liv med å unngå å oppleve dem.

Overvekt av primitive forsvarsmekanismer er et tegn på egosvakhet og personlighetsforstyrrelser.

A. Evang (2003) skriver at når forsvarsmekanismene svikter eller ikke er effektive vil angsten være til stede hele tiden. Folk som lider av angst og depresjon fremviser derfor ofte forsvarsmekanismer av ulik slag.

Sammenhengen mellom ulike former for forsvarsmekanismer er beskrevet av flere forskere opp gjennom tidene. Anne Freud (1966) skriver at

"Videre undersøkelser vil kanskje kunne vise at det er en nær sammenheng mellom spesielle former for forsvar og bestemte sykdommer. som f.eks. mellom fortrengning og hysteri".

I boken "Uber einige neurotische mechanismen bei Eifersucht, paranoia und Homosexualitat (1922) nevnes for eksempel introjeksjon eller identifisering og projeksjon som viktige forsvarsmekanismer som ego benytter seg av i disse sykdomstilstandene.

Psykopaten bruker en del slike forsvarsmekanismer nærmest kontinuerlig. Bruken er i de fleste tilfeller bevisst hos psykopaten, årsaken til bruken, å beskytte selvet er ubevisst! (Kari Garmannslund 1999)

Det er i hovedsak 3 typer forsvarsmekanismer De primitive/umodne/tidlige, de nevrotiske og de modne/høyere/sene forsvarsmekanismer. De primitive finner vi i første rekke hos barn og personer med personlighetsforstyrrelser.

Primitive forsvarsmekanismer er et av nøkkelbegrepene i arbeidet med og behandlingen av borderlinepersonligheten. Psykolog Grethe Bruun fortalteller, at

”..man ej er i tvivl, når disse mekanismer er til stede. På grund af fiksering i udviklingstrin har borderlinepersonligheden ikke udviklet de modne forsvarsmekanismer. Brugen af både modne og primitive forsvarsmekanismer foregår altid ubevidst.” 

Flere forfattere (Sven Torgersen 1995, Cullberg 2003) tar for seg en annen måte å avsløre personlighetsforstyrrelser på. I grove trekk forteller denne metoden om man har en person med personlighetsforstyrrelse eller ikke, men også hvilken personlighetsforstyrrelse det er snakk om (Cullberg 2003) Metoden går ut på å se på personens forsvarsmekanismer.

Valiant og Drake 1985 undersøkte 12 forsvarsmekanismer. Dette var forsvarsmekanismer som hadde som formål å takle emosjonelle konflikter eller indre og ytre stress. De så på de primitive og de modne forsvarsmekanismene. Det de fant var at generelt var de umodne forsvarsmekanismene klart knyttet til tilstedeværelsen av personlighets-forstyrrelser, mens de modne forsvarsmekanismer var relatert til fravær av personlighetsforstyrrelser.

De primitive forsvarsmekanismene var :

Projeksjon

Schizoid eller autistisk fantasi

Hypokondri

Passiv aggresjon

Utagering

Dissosiasjon

De modne forsvarsmekanismene var

Isolasjon av affekt

Humor

Altruisme

Sublimering

Undertrykkelse

Antisipering

Det finnes ikke noen autorisert liste over forsvarsmerkanismer (Evang 2003), de glir over i hverandre og blir ofte brukt samtidig. Det er imidlertid en viss enighet om en liste med 7 nivåer og ca. 30 mekanismer (Skodal og Perry 1993).

Øverst på listen står Sekundær autonomi (Hartmann 1939). Det betegner ikke egentlig en forsvarsmekanisme, men en egofunksjon som har utviklet seg fra en forsvarsmekanisme. Autonomi betyr selvstendighet i forhold til driftsimpulser.

Av og til kan det være uklart hva som er en forsvarsmekanisme og hva som er en tilpasning.

Sammenhengen mellom personlighetsforstyrrelser og forsvarsmekanismer var slik en kunne forvente. De antisosiale var kjennetegnet ved utagering og dissosiasjon. Det samme gjelder de narsissistiske, og dette viser vel slektskapet mellom disse to personlighetsforstyrrelsene. De unngår følelser gjennom å benekte, forvrenge i positiv retning og å handle.

De modne forsvarsmekanismene er knyttet til fravær av patologi og dermed god fungering. De modne forsvarsmekanismer er bevisste eller halvbevisste. Dette i motsetning til de umodne forsvarsmekanismene som er av mer ubevisst karakter.

Cullberg 2003 beskriver spesielt 3 former for:

Primitivt forsvar med følgende :

Splitting

Projisering

Projektiv identifikasjon

Som modne forsvarsmekanismer nevner han :

Fortrengning

Reaksjonsdannelse

Isolering

Forskyvning

Benekting

Regresjon

Identifikasjon

Cullberg skriver også at de primitive forsvarsmekanismer forekommer ofte ved patologisk adferd eller ved dypere personlighetsforstyrrelse.

Forskellige teoretikere og klinikere har forsøgt indelinger av forsvarsmekanismene i forhold til diagnostiske og strukturelle beskrivelser.

Coping og realstrategier :

Normale forsvarsmekanismer

Forsvarsmekanismer på borderlineniveau

Psykotiske forsvarsmekanismer

Definisjon av en forsvarsmekanisme?

I DSM-IV-TR manualen (s.807) er forsvarsmekanismer beskrevet slik: ”Defense Mechanisms (or coping styles) are automatic psychological processes that protect the individual against anxiety and from the awareness of internal or external dangers or stressors. Individuals are often unnaware of these processes as they operate. Defence mechanisms mediate the individual´s reaction to emotional conflicts and to internal and external stressors. The individual defence mechanisms are divided conceptually and empirically into related groups that are reffered to as Defence levels. ”

Hign adaptive level. This level of defensive functioning results in optimal adaption in the handeling of stressors. These defenses usually maximize gratification and allow the conscious awareness of feelings, and their consequences. They also promote an optimum ballance among conflicting motives. Examples of defenses at this level are:

Antisipation

Affiliation

Altruism

Humor

Self-assertion

Self-observation

Sublimation

Supression

Mental inhibitions (compromise formation) level. Defensive functioning at this level keeps potentially threatening ideas, feelings, memmories, wishes, or fears out of awareness. Eksamples are:

Displacement

Dissociation

Intelectualisation

Issolation of affect

Reaction formation

Repression

Undoing

Minor image-distorting level. This level is characterized by distortions in the image of the self, body, or others that may employ to regulate self-esteem. Examples are:

Devaluation

Idealisation

Omnipotence

Disavowal level. This level is characterized by keeping unpleasant or unacceptable stressors, impulses, ideas, affects, or responsibility out of awareness with or without a misattribution of these to external causes. Examples are:

Denial

Projection

Rationalisation

Major image-distorting level. This level is characterized by gross distortion or missatribution of the image of self or others. Examples are:

Autistisk fantasy

Projective identification

Splitting of self-image of others

Level of defensive dysregulation. This level is characterized by failure of defensive regulation to contain the individual´s reaction to stressors, leading to a pronounced break with objectivite reality. Examples are:

Delutional projection

Psychotic denial

Psychotic distortion

Her er en annen definisjon: En frustration som fjernes fra bevistheten og fortrenges til det ubevisste. Og anvende dem er ubevisst. Det er alltid angst. Virker også ved at det lar det fortrengte forbli fortrengt.

På samme måte som kroppen har sine forsvarsmekanismer, har psyken det også. De psykologiske forsvarsmekanismer søker og gjenskape stabilitet og fjerne den psykiske ubalanse, som typisk oppleves som angst.

Psykologisk forsvarsmekanisme er et begrep. Det dekker over en rekke forskellige psykologiske prosesser, som kan forklares utfra psykoanalytisk teori: Forsvarsmekanismene brukes ubevisst av ”ego´et” til og forsvare seg mot uakseptable og konfliktbetonte følelser eller tanker.

De fleste psykologiske forsvarsmekanismer løser de konflikter, som personen ikke er i stand til at løse, enten fordi vedkommende ikke ser problemet, som skal løses eller fordi vedkommende ikke kan finne ut av hvordan problemet skal løses. Hvis det psykologiske forsvar ikke virker tilfredsstillende udvikles en krise, et posttraumatisk syndrom eller andre ”sykelige tilstander” (f.eks. en psykose eller depression).

De psykologiske forsvarsmekanismer er tett knyttet til den nevrotiske adferd og de fleste mennesker forbinder forsvarsmekanismene med nevroser. Det er til en vis grad riktig, at bestemte forsvarsmekanismer er knyttet til en bestemt personlighedsforstyrrelse (karakternevrose).

Det er viktig å understreke at de typer man oppdeler forsvarmekanismene i er en meget foreklet og unyansert model av de egentlige psykologiske prosesser, som beskytter og hjelper oss i konflikter, men det gir en mulighet for å se og forstå. I virkeligheden er det psykologiske forsvar særdeles komplisert og til tider vanskelig å forstå.

Der er to slags forsvar:

- Et vellykket forsvar, hvilket kalles en sublimering, igjennom hvilken impulsen

finner utløp.

- Et mislykket forsvar, hvilket nødvendigjør en fortsettelse av impulsen. Idet den

savner utløp, øker den trykket. Den blir mer intens.

Forsvarsmekanismer dekker over alle de metoder, som blir brukt av ego'et i sine konflikter, og som eventuelt kan føre til nevroser. Forsvarets oppgave er å beskytte ego'et (personligheden) imot angreb, eller det som oppfattes som angrep.

Forsvarsmekanismer blir i bun og grun satt i gang av:

- Angst, som skyldes en økt spenning av Id'et (våre drifter).

- Angst, som skyldes dårlig samvittighet over et eller annet, altså en trussel som kommer fra superego'et.

- En ekte, fysisk uungåelig trussel.

Vårt svake ego er nokså presset. Det skal prøve å holde våre drifter tilfredsstillt på en måte, så våre store sensor (superego = samvittigheten) ikke blir sur, og i et slikt forhold, at våre omgivelser blir tilfretse. Derfor er vårt ego i forsvarsposition, især hvis ego'et er skrøpelig. Altså en person, som er usikker, vil lettere gå i forsvar. Forsvaret vil kanalisere de negative styrker, så de ikke rammer ego'et, og personligheden bevares. Hvis forsvarsmekanismerne glipper, så utviser konflikten sig som en neurose.

Anna Freud betegnede ni forsvarsmekanismer. Disse var:

- Fortrængning

- Regression

- Reaktionsdannelse

- Isolering

- Annullering (ophævelse)

- Projektion

- Introjektion

- Vending mod selvet

- Vending til det modsatte (omvending)

Ut over de ni kan vi tilføye sublimering, som er det punkt, alle skal nå og av og til benægten, som er ur-forsvaret.

Anna Freud (1966) skriver også at

"Hver gang vi klarer å følge sporene tilbake gjennom utviklingen av en forsvarsprosess, vil vi finne frem til de forskjellige faktorer som har skapt dem. Vi kan anslå hvilken mengde energi som er blitt brukt til å etablere fortrengninger på grunn av styrken i den motstand som vi møter i vårt forsøk på å oppheve dem."

Med andre ord, antallet og styrken på forsvarsmekanismene sier noe om hvor dypt de sitter i personligheten samtidig som det sier noe om omfanget av den/de traumer i barndommen som danner grunnlaget for bruken av forsvarsmekanismene i voksen alder.

Forsvarsmekanismer tjener til å assistere ego i dets kamp mot driftslivet. Ego vegrer seg imidlertid ikke bare fra det ubehag som kommer innenfra. Også ytre ubehag vil ego vegre seg imot.

Henrik Krarup, cand.pæd.psych., 2000 skriver følgende:

Området forsvarsmekanismer er umidelbart let tilgængeligt, men det må alligevel anbefales at læse det to gange, da nye vinkler normalt vil fore-komme ved anden gennemlæsning.

Almindelig karaktermæssig psykisk forsvar

Det er naturligt at omtale almindelige psykiske forsvarsmekanismer og årsaken til at personer gør sig den umake at lære og benytte disse psykiske beskyttelsesmekanismer. Hvorfor? Et menneske har dannet sig nogle holdninger og rutiner som kan betragtes som nogle forskellige måder at forholde sig til en situation på. Man anskaffer disse holdninger for at kunne tilpasse sig sin livssituation. Disse holdninger skabes igennem egne erfaringer og arv samt sociale forhold. Forsvarsmekanismerne justeres (opdateres) ved nye ændrede erfaringer. Det er normalt de negative erfaringer som virker korrigerende. De psykiske forsvarsmekanismer har til opgave at regulere angsten i individets indre konflikter samt at regulere, dvs minimere angsten for mellem-menneskelige konflikter. De fysiske over-levelsesmekanismer søger at få legemet til at overleve.

Praksis

Hvordan ytrer holdningerne sig i praksis. Det kan være en personlig stil, hvor man søger at skaffe sig en fysisk og mental sikkerhed ved at gå til dans, og vise at man kan danse. Mange mennesker ser en fordel i at vise for andre at de har en fantasifuld og mobil tankegang, det viser at de har indsigt og intelligens. De søger bl.a. på denne måde at gøre sig spændende og interessante. Nogle (ofte unge) ønsker at tillægge sig (dyre) vaner som f.eks. at gå i mærkevarer, eller tage vinterferie på mondæne steder. Andre har f.eks. endnu ikke fundet sig selv i deres hurtige udvikling, eller er bundet materielt og/eller mentalt til hjemmet. De kan anlægge en provokerende adfærdsmåde eller genert adfærd. De gør det på deres helt særlige måde og det er normalt at de får et brugbart resultater ud af det, i hvert fald i første omgang.

Sekundær effekt

Nogle personer overdriver denne holdningspraksis og bliver syge eller spiller syge og kan på det grundlag få mere omsorg end før, det kaldes sekundæreffekt. Denne sekundæreffekt kan med tiden udvikle sig til at de ikke er spor interesserede i at gøre noget for at blive raske, snarere tværtimod. De søger at modarbejde plejepersonale, familie og læger. De tillagte adfærdsnormer, vil give en sekundæreffekt, som gør at de forskellige livssituationer klares bedst muligt set ud fra klientens synsvinkel. Misbruges disse adfærdsnormer, bliver klienten afhængig af sekundæreffekten og søger at fastholde den for enhver pris. Nogle handler bevidst, andre ubevidst. Men alle har de udbytte af deres særlige ofte overdrevne adfærd. En almindelig adfærdsnorm fungerer således at sekundæreffekten, dvs. de fordele de opnår ved adfærden, giver dem en bedre bemestringsteknik (klarer situationer bedre). I andre tilfælde kommer det omgivelserne til gode. Mennesker handler oftest med et egocentrisk formål, men i almindelighed vil den ene tjeneste være den anden værd.

Anvendelse af forsvarsmekanismer

De anvendes i situationer, hvor personen har følt sig usikker, bange eller kan se nogle direkte fordele ved at ændre sine øjeblikkelige livsbetingelser, ofte på grundlag af dyrtkøbte indlærte erfaringer. De træder ofte automatisk i gang ved situationer, dvs. at personen tænker næppe over hvorfor han opfører sig som han gør.

Energiforbrug

De normale psykiske forsvarsmekanismer tager normalt ikke energi fra andre psykiske som fysiske områder under normale livsforhold. Der kan opstå ekstreme øjeblikkelige forhold eller langvarige sygelige forhold, hvor forsvarsmekanismerne udvikler sig til alvorlige mentale forhold, som kan være vanskelige at komme ud af uden professionel hjælp. Det kan f.eks. være tale om at jeg-funktionerne er truet. Jeg-funktionerne er de funktioner som beskæftiger sig med personens bevidste handlen, hvor der tages mindre hensyn til autoriteter eller dybtliggende drifter. Sker det indtræder en ubevidst forsvarsdisposition som kræver megen psykisk energi. Det er en klar parallel til den af noradrenalin frembragte fysiske overlevelsesmekanisme.

Primitive forsvarsmekaniosmer som splitting krever mindre psykisk energi enn de mer modne. de er samtidig mindre elastiske og mindre adaptive. de fører med seg mindre tilpasningsevne. resultatet blir som ofest større psykiske omkostninger og livsinskrenkninger.

omnipotens, devaluering og primitiv idealisering kalles for narsisstiske forsvarsmekanismer (Perry/Cooper 1986).

Primitive og højere forsvarsmekanismer

Psykiske forsvarsmekanismer søger at minimere angst ved indre konflikter forårsaget af indre modsætninger og konflikter mellem personen selv og sine sociale omgivelser. Udvælgelse og anvendelse af de forskellige forsvarsmekanismer går glidende over i hinanden. Der arbejdes sjældent med rene forsvarsmekanismer.

Forsvarsmekanismer inddeles i to meget grove avsnitt. Man skelner mellem:

1. Den primitive forsvarsmekanismer, hvori splitting udgør en væsentlig rolle. De primitive forsvarsmekanismer kan tidsmæssigt placeres i den helt tidlige barndom inden der er opnået objektkonstans. Under de primitive hører projektion, som omtales under de højere forsvarsmekanismer, fordi de for det meste anvendes af voksne.

2. Den højere forsvarsmekanisme forudsætter et stærkere og mere veludviklet jeg. Grundforsvaret er her fortrængning. Højere forsvarsmekanismer baseres normalt på fortrængning.

Fortrængningen

Fortrængningens grundlæggende mekanisme er at ikke accepterede forhold og tanker helt bliver udelukket af bevidstheden og på den måde glemt. Fordelene er klare, da jeget slipper for hele tiden at være på vagt for at bekæmpe truende materiale. Jeget kan konfronteres med moralske forskrifter på den ene side og naturens drifter, f.eks. seksualiteten på den anden. Jeget har derfor brug for en mængde energi for at kunne være i fred, da jeget har til opgave at være det handlende organ. I tilfælde hvor konflikterne har været store og utilstrækkeligt behandlet, benytter organismen megen energi til blot at holde tankerne nede ved hjælp af fortrængning. En ægte fortrængning er tilstede når hele konfliktstoffet, dvs. data samt følelserne for stoffet er fortrængt. I mange tilfælde må jeget skride til andre hjælpemidler for at holde fortrængningen effektiv, og i det følgende vil der blive nævnt nogle processer som kan yde støtte. Samme processer kan også af egen kraft klare små opgaver. Processerne er bl.a.: Affekt, isolation, forskydning, fornægtelse, regression, identifikation og projektion.

Svært at behandle tunge problemer ved selvterapi

Kommer et menneske ud for overdreven brug af forsvarsmekanismer, vil det ikke have psykisk energi til at overskue sine forhold endsige have energi til at løse disse. Problemerne er elementære og samtidig komplekse. Klienten har ikke erfaring til at kunne løse egne konflikter med sig selv og/eller sociale omgivelser. Har klienten erfaring kan det være vanskeligt at se objektivt på situationen. De enkelte livsfaktorer må adskilles og behandles hver for sig. Hver afsnit må kendes og hver afsnit må afprøves i praksis. En selvterapi har ofte vanskeligt ved at friholde familie og venner fra processen, og det medfører en berettiget angst for misbrug af venner og familie, dette bliver yderligere kompliceret, da familie og venner indgår i personens sociale net. (Freuds strukturelle teori taler om tre lag i bevidstheden, overjeget, jeget og det'et. Overjeget indeholder normer, moral, traditioner. Jeget er det organ som opfatter ens nutid samt handleevne og underjeget, dvs. Det'et repræsenterer underbevidst-heden).

Forsvarsmekanismerne er en del af Jeg’et – de er ubevidste og holder forskellige angstformer væk fra vores bevidsthed.

Dermed bruger vi forsvarsmekanismer når vores jeg’ er truet på den ene eller anden måde – eksempelvis i en krise, men også i mange dagligdagssituationer.

*      Udefra kommende trusler: omverdenen – at køre bil

*      Indefra kommende trusler: eks. følelser vi ikke vil erkende, eller som er

ubehagelige – eks skam og skyld

Forsvarsmekanismerne er dermed nødvendige for at vi kan fungere som mennesker – de har en beskyttende funktion. Forsvarsmekanismer er altså nærmest en slags "psykens immunsystem" - fjerner vi forsvaret stiger angsten!

Der kan skelnes mellem tidlige og sene forsvarsmekanismer:

Tidlige

For(Be)nægtelse

Splitting

Projektion

Projektiv-identifikation

Sene

Fortrængning

Identifikation

Forskydning

Rationalisering

Kompensation

Andre

Regression

Fiksering

Dissociation

Humor

Forsvarsmekanismer er en ikke rationel måde at behandle vores angst på – de løser ingen problemer, men fordrejer vores virkelighedsopfattelse, og udsætter dermed vores bearbejdelse af angsten og krisen. Denne udsættelse kan være gavnlig i krisens akutte faser hvor de hjælper til at vi psykisk kan overleve meget smertefulde traumer. På længere sigt i et kriseforløb må forsvarsmekanismerne dog langsomt fortone sig så de traumatiske hændelser gradvist kan begynde at blive bearbejdet, og den kriseramte dermed kan begynde at tilpasse sig den nye situation.

Netop fordi forsvarsmekanismerne beskytter os mod angst kræver det stor psykisk energi at slippe dem, og det er derfor en langsommelig og smertefuld proces.

Forsvarsmekanismer har også negative konsekvenser:

Forsvarsmekanismerne bruger af vores psykisk energi – og hvis de derfor bruges i alt for stort omfang hæmmes vores udvikling, og vores personlighed ændres. Det klassiske eksempel er det neurotiske menneske der bruger alt for meget energi på at fortrænge sine driftsimpulser at vedkommende bliver en trist, grå person uden glæde i tilværelsen.

En anden væsentlig konsekvens af en massiv brug af forsvarsmekanismer er at virkelighedsopfattelsen fordrejes. Virkeligheden holdes ude af bevidstheden og erkendes dermed ikke rigtigt. Derfor har personen vanskeligt ved at tilpasse sig sin omverden på en passende måde.  

Dermed gælder det om at have et ”fleksibelt forsvarssystem”, der ikke benytter sig af alt for primitive forsvarsmekanismer, og som ikke er alt for uigennemtrængeligt.

Nogle psykiske lidelser er kendetegnet ved en udpræget brug af bestemte forsvarsmekanismer

Neurosen:Fortrængning

Paranoid psykose: Projektion   

Roger Hagen, 2001. skriver i :

KOMPENDIUM I PERSONLIGHETSPSYKOLOGI om :

Angst og forsvarsmekanismer.

"Angst er et signal til ego om at noe vondt er i ferd med å skje. Det finnes ulike former for angst mener Freud. Realitetsangst er et utrykk for en reel og objektiv angst. Nevrotisk angst er et utrykk for redsel for at id-materiale skal kontrollere og lede deg til å gjøre noe du ikke vil. Den siste angsttype kaller vi Moralangst og dette får man når man bryter noen av moralkodeksene, eller tenker på å bryte de.

Ego tar i bruk forsvarsmekanismer for å få bukt med angsten (gjelder særlig den moralske angst og den nevrotiske angst). Forsvarsmekanismene opererer ubevisst og de forstyrrer eller forvandler realiteten."

På www.student.lu.se kan vi lese :

Intrapsykiska konflikter skapar spänningar på grund av oförlösta omedvetna impulser, vilket binder upp delar av den begränsade mängden psykisk energi, Målet för mänskligt beteende, och även ett av målen med psykoterapi är att återgå till ett spänningsfritt tillstånd, och därmed frigöra energi för andra nödvändiga ändamål.

Enligt Freuds teori så är en frisk personlighet en i vilken jaget kontrollerar det`ets impulser och överjagets krav. Jaget har många tekniker till sitt förfogande för att hantera oönskade tankar och önskningar. De benämns kollektivt försvarsmekanismer. Dessa inkluderar:

Med undantag för sublimering så betalar jaget ett pris för att anvanda sig av dessa försvarsmekanismer. Användandet av för många försvarsmekanismer kan, med undantag för sublimering, resultera i ett uppbindande av för mycket av jagets psykisk energi, och ibland i ett förlorande av verklighetskontakten.

Modne forsvarsmekanismer

De här försvarsmekanismerna är bara några av det "filtar" som vi klär våra klossar med.Det finns ännu fler som vi dagligen använder i våra liv.

Delkonklusion

Når man som pædagog arbejder med vores målgruppe, mener vi, at det er vigtigt at have kjendskap til de primitive forsvarsmekanismer og vide, at de er ubevidste. Pasienten kan ved splitting idealisere udvalgte i en personalegruppen, mens andre devalueres.

Da pasienten ofte bruger de primitive forsvarsmekanismer, kan pædagogen komme til at tvivle på egen faglighed og spørge sig selv; Er jeg god nok til mit arbejde ? Dette kan i værste fald føre til udbrændthed og høj personaleudskiftning, hvilket forringer barnets mulighed for en positiv udvikling.

Ulla Holm, 2001, skriver :

VIRKSOMME FORSVARSMEKANISMER SOM KOBLES SAMMEN MED EMPATI: 

IDENTIFIKASJON      

Permanent gjennomgripende tilpasning av personens  jeg

SAMMENSMELTING     

En sammensmelting som kvalitativt ligner på   mor-barn-enheten

PROJEKSJON       

Ubevisst overføring av egne følelser eller    hensikter som man ikke kjennes ved til andre

INTROJEKSJON       

Ubevisst tar opp og inn forestillinger, være-   måter, påbud, moral og oppfatninger fra andre.

Skematisering af Freud og Psykoanalyse:

Freud lægges vægt på, at vi er styret af ubevidste og fortrængte drifter.

OVERJEG: samvittighed, tabuer, kritik, ideal-jeg, sociale normer.

JEGET: realitetsprincip, kommunikation, handlekraft.

DETet: drifter: aggressioner, sex , behov og fortrængte følelser.

( Jo mere noget fortrænges, desto mere trænger det sig på )

Mellem JEG og DET´et ligger forsvarsmekanismerne.

Forsvarsmekanismer: fremkaldes af angstprovokerende oplevelser eller af forsvar mod overjeget.

Forsvarsmekanismer er en Ubevidst strategi, hvis formål det er at beskytte Jeget imod reelle eller forestillede trusler.

Ved hæmninger forstås den måde hvorpå angst, mindreværds-, skam- eller skyldfølelse kan påvirke individets forhold til andre mennesker.

Karakteren af en hæmning kan variere fra utilpashed ved mødet med det/dem, forsvaret retter sig imod, og til selvbebrejdelser eller depression og heraf afledte handlinger.

Anna Freud (1966) konkluderer med følgende i sin bok: "Fortrengning rydder unna driftsutløpere, på samme måte som ytre stimuli blir utslettet ved hjelp av benekting. Reaksjonsdannelse sikrer ego mot at de fortrengte impulser skal komme tilbake innenfra, på samme måte som benektingen blir holdt intakt mot angrep utenifra av fantasier der den faktiske situasjonen blir snudd om til det motsatte. hemning av driftsimpulser svarer til ego-restriksjoner som har til formål å unngå ubehag fra ytre kilder. Intelektualisering av dritsprosessene som en forhåndsregel mot fare innenfra er analoge mot egos konstante åvervåkenhet ovenfor farer utenfra. Alle de andre forsvarsmekanismene som medfører en forandring i selve driftsprosessene, som omsnuing til det motsatte og vending mot egen person, har sitt motstykke i egos forsjøk på å hanskes med yttre farar ved aktivt å gripe inn med å sikte på å endre forholdene i omverdenen.

Eksistenden av nevrotiske symptomer indikerer i seg selv at ego er blitt overmannet, og hver eneste gang fortrengte impulser vender tilbake og etterfølges av reaksjonsdannelser, fremgår det tydelig at en eller anen forsvarsplan har slått feil og at ego har lidd nederlag.

Man skal være observant på at det som kalles høyere forsvarsmekanismer og som vi vanligvis finner i friske individer kan ha sin sykelige utgave, slik den fremstår ved personlighetsforstyrrelser.

PSYKOLOGISKE forsvarsmekanismer

Forsvarsmekanismer deles tradisjonelt av noen forfattere inn i primære/umodene samt i modne/høyere/sene forsvarsmekanismer. Andre forfattere benytter ikke denne inndelingen. Dette er ihht mange fagfolk en ofte kunstig inndeling, all den tid flere forsvarsmekanismer finnes både hos normale og hos de med psykisk sykdom. Likeledes forefinnes de i ulik styrke slik de ulike psykiske lidelser også finnes i ulik styrke. Man kan dermed ikke bare se på selve forsvarsmekanismen i seg selv, men også i den sammenheng den benyttes. Slik vi ser projeksjon benyttes på en sykelig måte av psykopater er det klart denne bruken skiller seg vesentlig fra den projeksjonen vi normalt finner hos et lite barn. Det sykelige ligger da også ofte i at de behov forsvarmekanismen skjer i samvirke med ofte er behov barnet ikke fikk dekket på det utviklingstrinnet det skulle ha dette/disse behov dekket.

Dermed dukker det som i barndommen var en naturlig forsvarsmekanisme opp hos den voksne som et tydelig patologisk tegn.

Når det gjelder andre typer forsvarsmekanismer derimot, er ikke de regnet for å være av en slik patologisk karakter som andre, men som et ”sunt” forsvar i menneskets daglige virke. Det er klart man kan diskutere hvor sunt det er å benytte noen som helst forsvarsmekanisme. Det er uansett et utrykk for at personen selv har en form for vanskelighet som bevist eller ubevist blir forsøkt løst på denne måten. Enten det er midlertidig eller pertmanent.

Tradisjonelt er de modne forsvarsmekanismer klart knyttet til fravær av patologi og dermed god fungering. Dette er bevisste eller halvbevisste forsvarsmekanismer.(Torgersen)

Likeledes er det med de primitive forsvarsmekanismer som er tilknytet et individ med til dels alvorlige psykiske forstyrrelser.

Altruisme

Altruisme vil si å være oppofrende, søke å møte andres behov, dermed blir det lettere å bære over med egne vansker fordi vedkommende får vikarierende belønning gjennom andres glede eller gjennom andres reaksjoner på en selv (Torgersen). Den primære altruist kan synes å ha en Moder-teresa holdning til å hjelpe andre, uten bevist forvente noe til gjengjeld. En tilsynelatende utømmelig evne eller kilde til å ville ”gi av seg selv” er typisk for en primær altruist. Med primær altruist mener jeg en som virkelig gir uten å bevist forvente noe til gjengjeld. Ubevist kan personen få sin takk eller belønning gjennom de reaksjoner omgivelsene gir på det oppofrende arbeid vedkommende gjør.

Den primære altruist må ikke forveksles med det mer eller mindre egoistiske individ, som gjør noe for bevist å få tilfredstillelse gjennom andres taknemelighet. Mennesker med et svakt selv, jegsvake individer og egoister kan kamuflere sine krav om å bli sett opp til med en tilsynelatende oppoffrende adferd. Vi ser at vi nærmer oss det narsissistiske individ ved denne typen altruisme.

Utholdenheten til en primær altruist avviker fra det egoistiske individ. En egoist vil kreve rask oppmerksomhet i motsetning til en primær altruist, som ikke har et slikt mål. Faktisk er målet for de to det som er med på å avsløre den primære altruist fra en egoistisk altruist. Begge hjelper de tilsynelatende andre, men utholdenhet og mål med hjelpen skiller dem klart fra hverandre. Mens en narsisist liker å sole seg i glansen av de som synes vedkommende gjør en stor innsats har ikke en primær altruist noe slikt bevist behov. Finn skårderud beskriver dette godt i sin bok ”URO” (2002,s.187) : ”Han samlet på ofre. Hans omsorg for ofrene gav ham – iallefall for en stund – en følelse av å være et svært betydningsfullt menneske”. En slik patologisk narsisisme er selve kjernen i det som kalles psykopati.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict or internal or external strassors by dedication to meet the needs for others. Unlike the self-sacrifice sometimes characteristic of reaction formation, the individual recives gratification either vicariously or from the response of others.”

Annulering

Personen forsøker å gjøre slik, at tanker, ord, handlinger og gestusser ikke er skjedd. Der blir brukt en tanke eller en handling med en motsatt betydning. En slags "magi", blir brukt. Dette kan ses i noen av de barnslige leker, man har hatt i sin barndom, og ses ofte i forbindelse med tvangsnevroser, hvor folk har en tvangstanke med å vaske seg selv syv gange på hver kind eller vaske hender, hver gang en bestemt hendelse inntreffer.

En del overtro bunner i slike annulleringstanker, som det med å kaste salt over skulderen, hvis man har sølt salt (da det ellers vil gi skenderier). Annulering er en form for fortrengning av noe som allerede har skjedd men som man ikke vedkjenner seg. Rent psykologisk benekter man dets tilstedeværelse. Slik sett er det en kombinasjon av benektelse og fortrengning. Det er rett og slett, slettet fra den beviste del av individets virkelighet. Ikke uventet er dette en ubevist handling for å beskytte seg mot det som oppfattes som truende. Man kan se tendenser til dette etter skilsmisser der den av foreldrene som har fått omsorgen for barna rent psykologisk anulerer den andre forelder i sin ”nye” familie. Den andre forelder passer ikke inn i den psykologisk nye familie. I likhet med denne typen fortrengning grenser dette opp mot psykotiske tilstander der virkeligheten fornektes.

Antisipering

En følelsesmessig forberedelse på å møte en fremtidig ubehagelig og stressende begivenhet ved å fremkalle følelsen på forhånd, forergripe konsekvensene og mulige fremtidige hendelser, og tenke over realistiske, alternative reaksjoner og løsninger. (Torgersen s. 195) Dette er en måte å bearbeide følelsesmessig vanskelige situasjoner man vet kan komme i nær fremtid. Man legger på mange måter en slagplan for hvordan man skal løse problemet. En form for forberedelse til en utfordring som man frykter eller har angst for.

Antisipering er en kjent teknikk man finner beskrevet bla.a. fra de gamle samuraier i japan. Når de skulle i kamp eller avgjørende slag, ble alle muligheter gjennomtenkt på forhånd. Faktisk ble kampen utkjempet før man møttes. Ved det fysiske møtet var det egentlig bare gjennomføringen av den tidligere psykiske forberedelsen som skjedde. (Gichin Funakoshi, 1975)

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflikct or internal or external stressors by experiencing emotional reactions in advance of, or anticipating consequences of, possible future events and considering realistic, alternative responses or solutions.”

Benektelse

Anna Freud (1966) skriver at når vi finner benekting, vet vi at det er en reaksjon mot ytre fare. Dette i motsetning til når det er fortrengning som gjør seg gjeldende der ego er i kamp med driftstimuli i en indre psykologisk fare.

Videre kommer hun med eksempler som antyder at de typiske situasjoner hvor ego tyr til mekanismen benekting, er slike som har sammenheng med kastrasjonsforestillinger og tap av kjærlighetsobjekter. Det handler om å benekte en situasjon eller hendelse som individet føler så smertefullt at det ikke evner å behandle det der og da.

Passer og Smidth (2003) beskriver det som når en person ikke vil eller nekter å vedkjenne angst-opplevelser fra omgivelsene. Benektelsen kan innebære enten følelsene forbundet med en hendelse eller hendelsen selv. Eks: En person som har dødlig kreft og som ikke vil vurdere muligheten for at han vil bli frisk.

Professor Robert D. Hare skriver i sin bok (1993,s.143):

"Fornekelse er en viktig mekanisme når det gjelder å sile bort smertefulle kunnskaper fra bevistheten, men den gjør oss også blind for sannheten som er åpenbar for andre. Visse mennesker er immune mot sannheten, noe som kommer av at de har lykkes i å forvrenge virkeligheten så den skal passe til deres forestilling om hvordan den burde se ut." En slik patologisk fornektelse handler om å forvrenge virkeligheten på en slik måte at den ikke blir truende. At individet da har forlatt virkeligheten synes ikke være noe hinder i de mer patologiske tilfeller av fortrengning.

Det er viktig å skille mellom mer midlertidige fortrengninger, som f.eks. inkassoregniger som for en tid blir sett bort i fra og som man senere håndterer når man har evne til det. Patologisk fornektelse handler egentlig om å fotrenge virkeligheten.

Fornektelse, en primitiv forsvarsmekanisme

innebærer at man stenger av en hendelse som man ikke klarar å håntere. Man fornekar att det intruffne har hent. En måte er å anvende utrykk som: - Det er ikke sant!. Innan sjelen har rukket "smelte" den førsta informationen man har fått, klara man ikke å ta in mer. (www.naudiz.se)

Anna Freud (1966) skriver at benektingsmetoden som er grunnlaget for fantasien om å snu virkelighetens kjennsgjerninger til deres motsetning, taes i bruk i situasjoner der det er umulig å rømme unna et eller annet pinefullt inntrykk fra omverden.

Cullberg (2003) beskriver dette som primitiv forsvarsmekanisme. Dette ser vi når individet benekter visse faktiske ubehaglige aspekter av den ytre virkelighet. Hos jeg-svake voksne kan vi se benektelse som en første reaksjon på alvorlig stress. Benektelse er lett å se for omgivelsene, men vanskelig å se for personen selv. Benektelse er en relativt umoden/primitiv patologisk forsvarsmekanisme som er vanlig hos barn og psykotiske pasienter.

Benektelse, primitive forsvarsmekanisme, opptrer når et indre bilde er så uakseptabelt for en person med BLF,(borderline) kan denne bruge benegtelse som forsvar. Det, som benegtes, slettes helt fra hukommelsen, og vil aldri kunne gjenkalles. 

Benektelse betraktes av mange som en slags underutviklet forsvarsmekanisme. Det er den første forsvarsmekanisme, barna får. De nekter! Man fanger ungen med munnnen full av godterier, så han ikke kan åpne munnen, og spørger ham:

- Si meg engang, hva spiser du?

- (store åpne øyne!) Ikke noe!

Barnet lyver ikke, slik sett, men ønsker egentlig, at det ikke var skjedd, at han ikke var blitt oppdaget eller ikke var falt for fristelsen.

Den benektelsen, idet barnet utvikler seg og blir voksen, blir forfinet og blir til de andre forsvarsmekanismer, for forsvarsmekanismen i seg selv dekker over en form for benektelse.

Noe av denne benektelsen kan overleve i den voksnes alder og bli til dagdrømmer, til lek og fantasi eller børnebøker. Hos folk med alvorlige psykisk brist, kan benektelsen være en livsstil. Den kan være så sterk, at vedkommende simpelten vil være overbevist om, at virkeligheten er anderledes.

Fra psykolograpporter kan vi se personer som påstår at ”De hater løgn og juks”. Samtidig avslører rapporten at de lyver om stort sett det meste i sitt liv, der de føler seg truet, og da mener jeg alvorlig truet. F.eks. i en barnefordeligsak der den ene av foreldrene i frykt for å miste barna kommer med usasnne påstander om den andre, som de selv tror er sanne, men som kan bevises som løgner.

For eksempel den sykepleieren, som altid var på kanten av de 120 sykedagene, ikke iberegnet alle de ganger, hvor hun var gått "syk" hjem og som en dag i en samtale med en anden medarbejder sa:

- Ja, jeg synes, det er så vigtigt å være til stede i weekenden, hvor vi ikke erså mange, så når jeg har weekendvakt, så kommer jeg alltid, uansett hvor syk jeg er.

- Jamen, svarede kollegaen forvirret, du var sykemeldt siste weekend!

- Det er løgn! sa vedkommende sint! En forbandet løgn.

Arbejdsplanen ble gennemgått og anklaget for at være forfalsket, og først da andre kolleger understøttede utsagnet, holdt vedkommende opp med sine anklager, men var dog stadig overbevist om å være forfulgt.

Ut over nær psykosens personligheter, kan benektelsen sees hos narkomane eller alkoholikere, som til hver en tid vil benegte det antall øl, de drikker, og benekte, at det rent faktisk er et problem et eller andet sted.

Benektelsen er infantil i sin grunnform, derfor ofte benyttet av alkoholikere og gir fødsel til de øvrige forsvarsmekanismer. Den er meget foruroligende, når den blir intenst benyttet av voksne, og kjenner man en, med en stærk tendens til benektelse, er det grunn til at være meget forsiktig i forholdet, hvis ikke man kan komme ut av forholdet.

Hvis et indre bilde er så uakseptabelt for en person med BLF, kan denne bruke benektelse som forsvar. Det, som benektes, slettes helt fra hukommelsen, og vil aldrig kunne gjenkalles. 

Teolog, Gunnar Elstad skriver i "Livshistorie og Følelser" :

Fire grader av benekting :

- jeg har ikke opplevd noe vondt, iallefal ikke noe jeg kan huske. (benekter alt)

- jeg har opplevd noe vondt, men det har heldigvis ikke gjort meg noe. (benekter følelser)

- jeg har nok blitt såret eller skuffet, men det har ikke gjort meg så mye (bagatelliserer følelser)

- jeg har nok opplevd mye vondt, men jeg har heldigvis kommet over det. (Bagateliserer langtidsvirkningen Obs ! Noen har virkelig kommet over det).

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by refusing to acknoweledge some painful aspect of external reality or subjekctive experience that would be apparent to others. The term psychotic denial is used when there is gross imparment in reality testing.”

Defleksjon

Defleksjon er en form for benektelse og fortrengning. Man stenger ute alle impulser og sansinger som fremstår som ”farlige” eller truende på selvet. Under persepsjonen blir disse stimuli ikke lagret i langtidsminne, og kanpt nok registrert i kortidsminnet. De kommer inn, men siles fra ved første anledning. De registreres, men oppfattes umiddelbart som truende og personen vender det døvet øret til! Man forholder seg rett og slett ikke til virkeligheten. Den del av virkeligheten som ikke ”passer” siles ut og blir verken besvart eller bearbeidet. For omverden skaper dette frustrasjon og til dels aggresjon. Fort personen selv betyr dette langt mindre enn å måtte bearbeide den trusselen dette utgjør mot deres eget selv. Det ligger i saken at personer som bruker defleksjon har et svakt selv, liten selvfølelse og er gjennomgående usikre personligheter. Motsatt vil personer som er trygge på seg selv og sin identitet tåle den påkjenning trusselen utgjør. De vil tåle et nederlag eller å forandre sin mening som følge av det persiperte inntrykk. På et infantilt nivå er defleksjon mer en normal adferd barnet vokser av seg etter som det vokser opp. I spebarnsalderen er både evnen til å ta imot inntrykk og bearbeide disse begrenset. Dermed ”siles” de vanskeligste inntrykk ut til fordel for de som tilsynelatende tilfredstiller barnets primærbehov.

Jan Tønnesvang, Lektor ved Univ. I Århus skriver følgende om defleksjon: ”Deflektion, som er betegnelse for den mentale proces, hvorved man ved ignorans og fordrejning skærmer sig mod at opleve bestemte følelser. Deflektion hører udviklingslogisk sammen med projektion, og den hermed forbundne kontaktadfærd, der i 9-15 måneders alderen lærer barnet at opdage andre i deres egen væren. Deflektion er forudsætning for at kunne holde sig mentalt fri af uønsket fuld-kontakt. Forstyrrelser på dette kontaktdomæne vil enten resultere i en manglende evne til følelsesmæssig selvbeskyttelse eller overdreven selvbeskyttelse og heraf manglende evne til at indgå i direkte kontakt med andet og andre.”

På en dansk nettside (2bb1.dk) beskrives defleksjon på følgende måte: ”Når du deflekterer dine omgivelser er du ude af kontakt med hvad der sker i din omverden og reagerer stereotypt på alle eller de fleste stimuli, som meget vel kunne have din interesse. Du har nok i dig selv og er ikke inden for rækkevidde.  I den situation er du ikke nem at komme i nærheden af og du vil føle dig som isoleret og ladt ude af fællesskabet og i virkeligheden er det dig selv der isolerer dig og lukker andre ude. Du giver ikke noget af dig selv og vil på sigt heller ikke kunne få noget fra omgivelserne.

Denne negative spiral kan få dig til at fremstå som en ensom og utilnærmelig person der ikke ønsker kontakt og måske er det lige omvendt, men du magter det ikke. Du tør ikke fordi du er blevet bange for at blive afvist. Du er endt som et offer for din egen lukkethed og dit liv bliver tomt og ensomt og du føler dig til stadighed såret af omverdenens mangel på interesse.

En deflektor kendes som den evige observatør, den intenst stirrende og tause person, der aldrig giver noget af sig selv og lever af andres oplevelser, en der med misundelse betragter andres udfoldelser og ønsker at det var ham selv der var med i oplevelserne. Der er også ham der laver sjov af alt hvad der sker og ikke tager noget alvorligt, hverken sig selv eller andre. Personen har gjort sig afhængig af andres oplevelser og er således et offer for sine egne indestængte behov, der kun udleves via andre. Den perfekte tilskuer med den tomme tilværelse.”

Hanne Hostrup (1999) skriver følgende: ”Defleksjon er en prosess, der det som kommer fra den andre, blir ignorert, fordi det ikke oppleves. Det er en mental prosess som oppstår i form av en ugjennomtrengelig grense mellom selvet og ikke-selvet. Den energi som tilføres organismen fra verden, blir helt eller delvis parert ved å stenge av mentalt. Via defleksjon kan sansepåvirkninger organiseres effektivt i bakgrunnen så de ikke får lov til å prege opplevelsene og dermed reaksjonene. Defleksjon er en mental sperre for det som oppleves som uønsket, det være seg tanker, handlinger, følelser og vurderinger. Det foregåt meget lite og difus kontakt med en person som benytter seg av defleksjon. Man får i overført og bokstavelig stand ikke svar på tiltale.

Den sunde defleksjon fungerer for alle mennesker som en nyttig ungåelsesmanøver i forbindelse med uønsket kontakt, det være seg fysisk eller psykisk. Defleksjon er en slags passiv aggresjon fordi den andre ikke kan komme igjennom med det han/hun vil igjennom med. Samtidig kan denne passive aggresjon oppleves meget konfliktdrivende og frutrasjonsfremmende for den som opplever en deflekterende person. En person som deflekterer kan opptre ulikt fra individ til individ. Alt etter ”trusselbildet”! Således kan noen (ikke-truende) oppleve vedkommende som ikke-deflekterende mens andre opplever defleksjon i sin reneste form. Eksempler kan være om man innkaller til samtaler for å løse en konflikt og man uansett måte å innkalle på ikke oppnår kontakt. Man stenges ute.

Den usunne defleksjon gir et vern mot verden, men samtidig en psykisk innesperring, som forhindrer organismen en levende feed-back i å fungere. Om et menneske benytter seg av defleksjon oppstår det store vanskeligheter for henne og for dem som er følelsesmessig tett på henne, som f.eks. barn. Den intime kontakt blir vanskelig om ikke umulig. Alt som truer selvet deflekteres, også barnets utfordrende og grensesprengende adferd. Mennesker, hvis omgang med verden er preget av defleksjon er ofte deprimerte, ekstremt ensidige, lukkede og vanskelige å leve sammen med.”

Devaluering

Devaluering er motstykket til omnipotens. Den grandiose selvrepresentasjonen står i forhold til nedvurderte, lite verdifulle representasjoner av objekter. Ved å gjøre andre mennesker små og verdiløse søker mann å støtte opp om eget selvbilde, skjule for seg selv sin desperate følelsesmessige fattigdom. Devaluering kan merkes i omtale av, holdning til og handling ovenfor andre mennesker. Devaluering er særlig utbredt ved narsissistiske innslag, Anders Evang (2003,s.61)

Millon & al. (2004,s.27) beskriver denne forsvarsmekanismen slik ”Atributing unrealistic negative qualities to self or others, as a means of punishing the self or reducing the impact of the devaluated item. Eks.:The formerly admiered professor who gives you a D on your term paper is suddenly chritizised as a terrible teacher.”

Eller den forhenværende eksen som over flere år er blitt rost opp i skyende og som plutselig fremstår som personens største fiende! Devaluering kan ofte komme frem i forbindelse med splitting.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by attributing exaggerated negative qualities to self or others.”

Dissosiasjon (personlighetspalting)

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors bwith a breakdown in the usualle integrated functions of consciousness, memmory, perception og self or the environment, or sensory/motor behaviour.”

Fantasi

Når fantasi brukes som forsvarsmekanisme blir kanaliseringen av uakseptable og uåppnåelige ønsker og behov overført til det imaginære, fantasiene. Dette beskytter selvet mot, lærings- verbale og sosiale forventninger som ikke kan innfries. Man innbiller seg suksess i disse områder og belønner seg selv. En med dårlig økonomi kan drømme om en stor lottogevinst og fantasere seg bort for å slippe det kunstante press og stress dårlig økonomi utgjør. Som med de fleste forsvarsmekanismer er det her ulike grader fra det ufarlige til det patologiske der fantasiene tar helt overhånd og man rent psykotisk synes å leve i en fantasiverden.

Forskyvning

Det problem jeg har til en anden lægger jeg over på en tredie. Cullberg (2003) beskriver dette som høyere forsvarsmekanismer.

Teolog, Gunnar Elstad skriver i "Livshistorie og Følelser" : "Forskyvning: En som egentlig har blitt sint på sjefen, tør kanskje ikke kjenne at han er sint på sjefen. Han blir sint på kona isteden. Kona hevner seg ved å bli sint på sønnen. Sønnen hevner seg ved å sparke katta."

Forskyvning av følelser fra en peson til en annen. Denne mekanisme ligger ofte bak når "overordnede" hakker på "underordnede" forde de ikke tør ta igjen mot sine egne "overordnede". (Dr.med. Sirnes,TB. 1959,b4,s.18)

Passer og Smidt (2003) beskriver dette som en farlig eller uakseptabel impuls som undertrykkes og deretter flyttet mot et tryggere og mindre truende mål. Eks: En mann som blir trakasert på jobben og som ikke viser noen aggresjon på jobben. Men som så går hjem og misbruker sin kone og sine barn.

Bjerke/Svebak (2003) skriver (s.269) om forskyvning følgende :"En impuls rettet mot en bestemt person, rettes i steden mot en annen person. Om en blir trakasert av sjefen på jobben, kan en hakke på ektefellen når en kommer hjem i steden for å angripe sjefen"

Vi ser at dette er en forsvarsmekanisme der det egentlig handler om å skjule en fiendtlighet for en som har mer makt eller oppfattes som sterkere enn en selv, over på en svakere eller en med mindre makt. I denne forsvarsmekanismen forsvinner ikke impulsen, men den omdirigeres til et annet individ eller et annet objekt. Man sparker ikke til en stor schaefer hund som har gjort fra seg på plenen, men lar det gå ut over en mondre hund som ikke er så truende.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by transferring a feeling about, or response to, one object onto another (usually less threatening) substitute object.”

Fortrengning

Fortrengning er den mest basale forsvarsmekanismen. den beskytter oss ved å holde uakseptable impulser, følelser og minner i den ubeviste delen av vår bevisthet. Der ligger de som en kilde til energi og i en stadig kamp for å bli avslørt.(Passer, Smith 2004)

Fortrengning regnes som en moden forsvarsmekanisme., men brukes også av mennesker med personlighets-forstyrrelser og blir da en primitiv, patologisk forsvarsmekanisme. Forskjellen ligger ofte i kvantitet.

Penelope Davis og Gary Schwartz(1987) viste at positive så vel som negative emosjonelle minner (hukommelse) går tapt ved fortrengning. Ifølge Davis er motiver for fortrengning spessiellt stort for erfaringer knyttet til frykt og selvfølelsen. Ved frykt er det en trussel mot egoet, selvet. Trussel mot selvfølelsen ved å bli negativt vurdert, evaluert av andre får en person til til å føle seg eksponert og sårbar.

Hansen & Hansen (1998) fant at fortrengerens hukommelse er relativt sett mer begrenset når det gjelder følelser (emotion), enn hos ikke-fortrengere. Det vil si at fortengere har mindre utviklet hukommelse for følesesmessige hendelser, mindre rafinert og fattigere enn følelsene hos ikke-fortrengere. Et svar på dette kunne være at fortrengere har begrenset evne til å hente frem sin følelsesmessige hukommelse. Alternativt kan fortrengere ha blokkert enkelte følelsesmessige opplevelser fra å komme inn i hukommelsen.

Fortrengning skjer ikke bare ved fortrengt hukommelse for tidligere negative hendelser og opplevelser, men også når hendelsen faktisk skjer. Freud ville ha forutsatt at fortrengere faktisk ikke registrerer negative følelsesmessige opplevelser. Det at fortrengere har en mindre følelsesmessig hukommelsesevne er noe vi ser blant annet ved psykopater og mennesker som lider av narsisstiske personlighetsforstyrrelser. Det er også med på å forklare deres mangelnde empati. De har rett og slett ikke evne eller kapasitet til å lagre slike opplevelser. Årsakene kan sikkert være mange men rent kognitivt kan man anta at disse i et tidlig alderstrinn som følge av miljøpåvirkninger ikke har lært å ta vare på følelsesmesige impulser. Den påvirkning de har vært utsatt for har ikke gitt grunnlag for slik læring. Man kan også se det som at følelsesmessig læring har ført til en sårbarhet i deres miljø som har påvirket dem slik at dette oppleves fryktbetont, som noe negativt. Man kan tenke seg ulike negative forsterkere har vært til stede.

I en studie av Cutler, Larsen og Bunce (1996) ble det påvist at fortrengere sammenlignet med ikke-fortrengere faktisk opplevde færre og mindre intense ubehagelige følelser på en dag til dag, basis. Dermed ser det ut til at effekten av fortrengningen skjer under opplevelsen av de ubehagelige opplevelsene, hvorved fortrengere på en eller annen måte demper sine følelsesmessige reaksjoner til negative opplevelser. Gjennom å fortrenge vanskelige følelsesmessige opplevelser utsetter de seg ikke for de vonde følelser de en gang i sin barndom opplevde.

Larsen,& Buss (2002) skriver at vi i dag vet mer spesifikt at den avvisende effekten ved fortrengning primært skjer ved reaksjonen på negative opplevelser. Fortrengere har ikke dårlig hukommelse, de hindrer isteden negative opplevelser fra å komme inn i hunkommelsen. Populært kan man si at det avsettes ikke plass i hukommelsen til negaive følelsesmessige opplevelser som en direkte følge av den smerte de en gang var forbundet med. En smerte man ikke kan bearbeide fordi man tragisk nok ike tar til seg opplevelser som faktisk kunne lært individet å reparere den følelsesmessige skaden som fortrengning egentlig er et utrykk for.

Fortträngning är den vanligaste försvarsmekanismen. Den betyr helt enkelt att man trenger bort ubehagliga følelser og behov fra samvittigheten. På den måten beskytter man sjelen til man orker ta et opgjør med sannheten och hvordan den kommer til å påvirke en. Ett exempel er att et søskenpar minnes ett ubehagelig overgrepp som hela såskenflokken har vært utsatt for i barndomen utan att de andra for den saks skyld också gjør det (www.naudiz.se)

Et annet eksempel er en som har fått for mange regninger. Til slutt legges de bare i en plastpose eller kastes inntill vedkommende selv komer i en situasjon så det er mulig å håndtere gjelden.

Fortrengning tjener til å undertrykke angst impulser eller vonde minner i det ubeviste. Eks: En person som var seksuelt misbrukt i barndommen utvikler Amnesia (hukommelsestap).(Passer, Smidth 2003)

Ved fortrengning utelukkes ikke-godtagbare dritsimpulser eller krav fra samvittigheten, fra bevistheten. For stor grad av fortrengning ansees for viktig som årsak til nevroser. (Dr.med. Sirnes,TB. 1959)

Fortrengning er en av de forsvarsmekanismene hvor personen utelukker ubehagelige og truende impulser fra bevistheten. Man later som om ubehageligheter ikke eksisterer. Man lukker øyne og ører for virkeligheten og på den måten skyves uønskede tanker og hendelser unna.(Kari Garmannslund 1999)

I "Livshistorie og Følelser" skriver teolog, Gunnar Elstad: Fortrengning: Da skyver vi følelsene ned i det underbevisste, i den grad at vi ikke selv har den svakeste anelse om at de har oppstått og at vi fremdeles har dem.

Den svenske psykiater Cullberg (2003) beskriver dette som høyere (moden) forsvarsmekanisme.

Fortrengning er en ubevist, forsætlig forglemmelse af indre impulser eller af ydre begivenheder, der som regel indeholder mulige fristelser eller angst for straf, hvis disse impulser følges. Det er et meget brugt forsvarsmekanisme i hysteriet. Det ubehagelige behandles simpelthen som om, det ikke eksisterer. Problemet med fortrængningen er, at den har et konstant forbrug af psykisk energi, som skal benyttes til at holde de ubehagelige tilbage. Derfor er mange hysterikere skrøbelige, syge og trætte.

Som et mere alment eksempel på fortrængning er den med konstant at glemme at skrive et vigtigt brev. Den dag, hvor man tager sig sammen til at skrive det, glemmer man det på køkkenbordet. Når man husker at tage det med, glemmer man at poste det, og når man skal til at poste det, ser man søreme, at man har glemt at sætte frimærker på!

Fortrængning er den hyppigste og vigtigste forsvarsmekanisme. Konfliktstoffet fjernes fra bevidstheden. De fortrængte følelser er imidlertid ikke ”væk”, men de er fortrængt fra det bevidste over i det ubevidste. I forskellige situationer dukker det fortrængte frem, typisk i drømme, når vi har indtaget alkohol eller er i pressede situationer (f.eks i forbindelse med en psykisk lidelse eller stress). Fortrængning er den vigtigste forsvarmekanisme, fordi den kan bruges som ”nødbremse”, dvs når all anden bearbejdning af konfliktstof mislykkes kan fortrængning ”fjerne” problemet og dermed fritages personen for de uacceptable følelser. Problemet er naturligvis ikke løst, bare fordi det er fortrængt. Eksempel: Linda lever i et parforhold, hun kan ikke huske de overgreb hun udsættes for og hun føler heller ingen vrede. Hun og manden taler ikke om overgrebene dagen efter, de er oprigtig glade for hinanden. Efterhånden udvikler Linda en depression som resultat af fortrængningen. Den som fortrenger har tidligt i livet nægtet at se sandheden i øjnene.

Det samme gør sig gældende med de aftaler, man konstant glemmer. Det er ikke ond vilje, det kan faktisk være, at personen er ret tiltrækkende, og måske derfor, for ikke at give afløb på nogle uheldige drifter, eller blot det, at man ikke tror, at man er det værd, kan føre til at aftaler med vedkommende bliver konstant fortrængt.

Ihht NetPsykiater.dk defineres Fortrængning: Psykologisk forsvarsmekanisme, hvor man ikke har bevidsthed om visse tanker eller følelser, som man ikke kan acceptere at man har.

Lege Ole Viggo Windingstad skrev 27.7.1999

Fortrengning er en (av flere) ubevisst forsvarsmekanisme som på en måte er innebygget i oss mennesker. Som et feilvalg av tolkningsskjema for å dekke våre egne behov.

Anna Freud (1966) skriver at "I praksis vil bruken av fortrengning som noe spesielt og adskilt fra de andre forsvarsmekanismene forekomme mer skjelden enn en kombinasjon av mekanismene i et og samme individ.

Hun skriver også at det er meningsløst å snakke om fortrengning så lenge det ennå ikke er oppstått noe skille mellom ego og id. Det underbygger forståelsen av at fortrengning er en mekanisme som inntrer når det er et brudd mellom underbevistheten (id) og ego.

Forsvarsmekanismer, som er ubevisste mekanismer for å holde angst i sjakk, kan tre i kraft. De vanligste forsvarsmekanismer i denne sammenheng (kreft) er fortrengning og regresjon. Fortrengning gir seg utslag i at man utelukker det man har fått vite fra bevisstheten og snakker som om en aldri hadde hørt diagnosen kreft. (www.kreft.no)

Prof. Einar Krinlen skrev i Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 202-8:

Når erindringer om seksuelle overgrep blir gjenvunnet etter lange perioder med amnesi, er det svært sannsynlig at disse minnene er falske, dvs. hendingene forekom ikke. Det er liten vitenskapelig empiri som støtter eksistensen av fortrengning eller dissosiasjon. Hendinger blir konstant glemt og husket daglig. Det er bevis for at hukommelsen kan forstyrres og falske minner kan forekomme. Minnefremkallende teknikker bedrer ikke kvaliteten på hukommelsen.

Én god ting er kommet ut av disse "epidemiene", (overgrepshysteri) nemlig ny interesse for fenomenet fortrengning og økt forskning om hukommelse og ubevisste prosesser.

Selv om man har diskutert betydningen av fortrengte minner i nesten 100 år, er det fortsatt ingen enighet om hvilken rolle såkalt fortrengning spiller i psykopatologien. Ifølge psykoanalytisk teori er fortrengning en psykisk forsvarsmekanisme som tar sikte på å beskytte jeget mot overveldende angst. Man har mange slike forsvarsmekanismer som for eksempel benekting, projeksjon, forskyvning, rasjonalisering og reaksjonsdanning. Man regner at fortrengningen er særlig virksom i barndommen. Ved fortrengning holdes altså tanker eller impulser borte fra bevisstheten. Det fortrengte blir altså feid under teppet - til det ubevisste - hvor det kan leve sitt eget liv og manifestere seg i drømmer, forsnakkelser eller symptomer.

Traumeteorien postulerer at glemte traumatiske opplevelser ligger bak voksen psykopatologi og må huskes for at helbredelse skal skje. Denne teorien går tilbake til Joseph Breuer, Sigmund Freud og Pierre Janet, som postulerte en splittelse i psyken hvorved traumatiske minner ble dissosiert eller frakoblet den normale bevissthet.

Pierre Janet skapte begrepet dissosiasjon og oppfattet dissosiasjon som en mangel på psykologisk integrasjon, produsert av et psykisk traume. Freud, på den annen side, anvendte begrepet fortrengning, som han betraktet som et produkt av konflikt. Historisk er imidlertid fortrengning og dissosiasjon blitt benyttet om de samme fenomener, for eksempel manglende evne til å huske en traumatisk begivenhet. Noen forfattere ser på fortrengning som en forsvarsmekanisme for å lette eller få bort indre trykk eller angst, mens dissosiering oppfattes som en endring i bevisstheten, for å dempe den overveldende virkningen av et pågående traume.

I nyere tid er begrepet robust fortrengning blitt brukt i forbindelse med seksuelle overgrep. Det antas at minner om gjentatte episoder med seksuelle overgrep kan fjernes fra hukommelsen umiddelbart. Hver traumatisk episode blir dermed glemt, og nye overgrep oppleves som om det var første gang. Denne fortrengningsevnen skulle gi barnet mulighet til å presentere en upåfallende fasade. Først senere under terapi kan de traumatiske minnene dukke opp. Denne teorien står fjernt fra den tradisjonelle psykoanalytiske forståelsen av fortrengning, men enkelte amerikanske psykoanalytikere har akseptert den, for eksempel Herman og Davis & Frawley.

Dissosiasjon er mekanismen som skal forklare denne usannsynlige teorien. Robust fortrengning angis å forklare gjenvinning av minner når det gjelder rituelle, sataniske overgrep, kannibalisme, rituelle mord og andre voldsomme episoder. I USA er 18% av gjenvunnet hukommelse som er kjent av False Memory Syndrome Foundation av denne typen, i England 8%. Men omfattende undersøkelser av politiet både i USA og England har ikke klart å finne grunnlag for slik praksis (sataniske overgrep).

Fortrengning som skissert av Freud, strider vel også mot vanlig erfaring. Det er vel få som har opplevd at de har hatt en ubehagelig erindring, som siden forsvant. Kan det være slik at hele den freudske fortrengning er en myte på samme vis som det freudske ubevisste, siden det er definert som summen av det som er blitt fortrengt?

På tross av vanlig klinisk antakelse foreligger det ikke klare vitenskapelige bevis for at fortrengning eller dissosiasjon forekommer. Tre ofte siterte studier gir tilsynelatende en viss støtte til teorien om fortrengning av minner om tidlig seksuelt misbruk. Men disse studiene er blitt alvorlig kritisert, blant annet av Pendergrast og Pope & Hudson. For å demonstrere eksistensen av fortrengning på dette felt må man først ha en sikker bekreftelse på at seksuelle overgrep har funnet sted, dessuten må individet virkelig ha utviklet amnesi utover vanlig glemsel.

Falske minner kan oppstå og gjør det. Noen er så utrolige at de fleste klinikere vil betrakte dem som åpenbart falske. Vi har heller ikke noe bevis for fortrengning og gjenvinning av verifiserte alvorlige traumatiske begivenheter, og deres rolle i symptomutviklingen er uklar. Det er også et slående fravær i litteraturen av veldokumenterte tilfeller der fortrengte minner er blitt bevisst i psykoterapi. Gitt forekomsten av overgrep i barndommen, burde det være et stort antall av slike tilfeller.

Paul Moxsnes skriver :

Fortrengning var tidligere et meget viktig begrep i psykoanalysen. I de siste årene har imidlertid projektiv identifikasjon blitt et mere aktuelt begrep. Dette betyr kort fortalt at det du ser i andre mennesker, egentlig har noe med deg selv å gjøre. Du overfører dine egne egenskaper over på andre for å greie å tolke deg selv. Melanie Klein sier for eksempel at den del av seg selv som et barn hater, blir projisert ut til barnets mor. Dette gjør at barnet identifiserer moren med det onde i seg selv, noe som leder til et negativt forhold til henne. Dette kan selvfølgelig også være positiv projeksjon, noe som resulterer i dyp kjærlighet. Mennesker med psykiske problemer trenger hjelp til å kartlegge slike forhold og til å omdanne slike forhold til mere realistiske beskrivelser (din mor er ikke bare ond - hun er også god).

Roger Hagen, 2001. skriver i :

KOMPENDIUM I PERSONLIGHETSPSYKOLOGI om :Fortrengning. Hjelper til å holde ting utenfor bevisstheten. særlig gjelder dette det-impulser, eller informasjon om deg selv som du skammes av eller du synes er smertefullt.

Jarl Jørstad   skriver i Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 1199-203 Noen tanker om dissosiasjonsbegrepet .

Dissosiasjon eller spaltning er knyttet til Sigmund Freuds erfaringer med kvinnelige pasienter med hysteriske symptomer i Wien før 1900. Han utforsket og beskrev det ubevisste og fortrengningen. Den gangen var det særlig seksualiteten som ble fortrengt. I dag er de klassiske hysteriske symptomer sjeldne, men vi har fått en økning av somatoforme lidelser, spesielt i muskelsystemet som fibromyalgi, og andre syndromer hvor vi ikke finner patofysiologiske årsaker. I psykoterapi kan vi bak noen av disse symptomene oppdage en ubevisst konflikt mellom avhengighet og aggresjon. Disse lidelsene og psykosomatiske perspektiver på mange andre sykdommer er i dag en stor utfordring for primærlegene.

Jarl Jørstad   skriver i Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 1199-203 Noen tanker om dissosiasjonsbegrepet .

I psykiatrien har vi «oppdaget» personlighetsforstyrrelsene og borderlinepasientene, som er mer karakterisert av mangler enn av konflikter, og som har et mer primitivt forsvar. De kan påvirke andre mennesker meget sterkt, og skaper store problemer for hele helsetjenesten. Det har ført til økende interesse for det ubevisste samspill mellom lege og pasient, overføring og motoverføring. Freud så på det siste som en hindring i behandlingen. I dag ser vi på det som påvirker oss emosjonelt som en viktig mulighet til å forstå det som ubevisst formidles fra pasienten.

Fortrængningens grundlæggende mekanisme er at ikke accepterede forhold og tanker helt bliver udelukket af bevidstheden og på den måde glemt. Fordelene er klare, da jeget slipper for hele tiden at være på vagt for at bekæmpe truende materiale. Jeget kan konfronteres med moralske forskrifter på den ene side og naturens drifter, f.eks. seksualiteten på den anden. Jeget har derfor brug for en mængde energi for at kunne være i fred, da jeget har til opgave at være det handlende organ. I tilfælde hvor konflikterne har været store og utilstrækkeligt behandlet, benytter organismen megen energi til blot at holde tankerne nede ved hjælp af fortrængning. En ægte fortrængning er tilstede når hele konfliktstoffet, dvs. data samt følelserne for stoffet er fortrængt. I mange tilfælde må jeget skride til andre hjælpemidler for at holde fortrængningen effektiv, og i det følgende vil der blive nævnt nogle processer som kan yde støtte. Samme processer kan også af egen kraft klare små opgaver. Processerne er bl.a.: Affekt, isolation, forskydning, fornægtelse, regression, identifikation og projektion.

På www.psyken.org leser vi :Fortrengning :

En forsvarsmekanisme, ved hælp af hvilken angstbesatte, psykiske forestillinger og ønsker afvises af censuren og lukkes ind i det Ubevidste.

Repræsentationerne er knyttet til en drift, som regel den seksuelle drift.

Fortrængningen opstår, når driftstilfredsstillelsen indebærer en risiko for ulyst på grund af andre krav. Som regel fra Overjeget eller omgivelserne.

Bjerke/Svebak (2003) skriver (s.269) om fortrengning følgende: "Impulser kan holdes utenfor bevistheten slik at vi ikke erkjenner at vi har dem. Også utførte, uakseptable handlinger eller erfaringer kan skyves vekk fra bevistheten. Et eksempel kan være en kvinne som ble seksuelt mishandlet i barndommen, og som senere ikke makter seksuelle forhold til menn. Siden erfaringene er fortrengt forstår hun ikke hvorfor hun ikke makter seksuelle forhold".

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by expelling disturbing wishes, thoughts, or experiences from conscious awareness. The feeling component may remain conscious, detached from its associated ideas.”

Hjelp-avvisende klaging

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by complaining or making repetitous request for help that disguise covert feelings of hostility or reproach toward others, wich are then expressed by rejecting the suggestion, advice, or help that others offer. The complaints or requests may involve physical or psychological symptoms or life problems.”

Humor

Fremheve morsomme og ironiske elementer av en konflikt eller påkjenning. Dermed kan vedkommende se det ubehagelige, men ikke bli overveldet av det (Torgersen,1995 s.195). På en måte blir påkjenningen ufarliggjort ved at man ler av den. I denne forbindelse kan vi si at humoren dekker over frykten eller angsten. Det som utgjør en følelsesmessig trussel blir omskapt i en form man kan le av og på den måten få ufarliggjort.

Samtidig kan også humor omgjøres til et angrep på en annen ved at humoren går ut over en annen. En form for forskyvning på humoristisk grunnlag. Det kan være en vits som går ut over en annen eller en ”morsom” bemerkning som er sårende for en annen. Således kan det som i utgangspunktet er en trussel mot selvet, gjennom humor bli et angrep på en annen. Utrykket galgenhumor kommer som et utrykk for en situasjon der man står ovenfor noe man frykter. Man er i en bår som synker og kan spøke med at ”Det er godt det ikke er isfjell i nærheten!” (Titanic). Slik blir humor et utrykk for en stemning som fremkaller frykt eller usikkerhet. Å spøke på andres bekostning er således en form for forsvar mot egen usikkerhet og tilkortkommenhet.

Humor i en ufarlig form kan også fungere ved at den senker en terskel av usikkerhet mennesker omgir seg med.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by attributing the amusing or ironic aspects of the conflict or stressor.”

Idealisering

Idealisering/devaluering, enten blir den andre person tillagt alt godt, eller motsatt.(www.jagoo.dk)

Primitiv idealisering betyder att man dyrkar någon eller något som har haft stor betydelse för en, som en hjälte. Utan att granska eller ifrågasätta idealiserar man saken eller personen.(www.naudiz.se)

Idealisering er en forsvarsmekanisme som, ifølge psykoanalytisk teori, gør at man har urealistisk høje forventninger til et andet menneske. Sammen med devaluering er idealisering kjernen i forsvarsmekanismen splitting, som især er karakteristisk hos mennesker med en borderline personlighedsstruktur.(www.netpsykiater.dk)

Idealisering er overvurdering av et objekts egenskaber. Freud definerer begrepet i "Om indførelsen af begrebet narcissisme".

Idealisering er en proces, der angår objektet, og hvorved dette, uden af dets natur ændres, bliver forsøtter og psykisk ophøjet(www.psyken.org)

Primitiv idealisering består i at det ”helgode” objektet blir sett på som en ideell, almektig figur som man stiller urealistiske forventninger til. Det kan dreie seg om en partner, behandler eller andre. Den idealiserte personen oppfattes som en beskytter mot urealistiske, mektige, helt ”onde” objekter. Slik idealisering, basert på splitting er selvsagt ikke stabil.Anders Evang (2003,s.61)

På web4health.info beskrives denne forsvarsmekanismen på denne måten: ”Det är mycket typiskt att patienter med borderlinepersonlighet idealiserar en annan person som endast "perfekt" eller "den bästa personen jag någonsin träffat".

På grund av sitt dikotoma (kluvna) tänkande ser personer med den här typen av personlighet endast extremer som "allt gott" eller "allt dåligt". De kan inte förstå att någon inte kan tillfredsställa alla deras behov eller finnas till hands dygnet runt endast för deras skull.

Borderlinepatienter undviker alltså otrevliga (realistiska) aspekter, känslor eller upplevelser. De har en förmåga att "klyva" (splitting). Deras bedömningar kan vara ganska intuitiva och baseras inte på fakta eller nya erfarenheter. Mycket ofta påverkas de mer eller mindre av gamla tankesystem eller drömmar ur det förgångna.

Om något allvarligt stör idealiseringen av "en älskad person", kan det resultera i mycket extremt beteende. En möjlighet är en total nedvärdering av den andre. Nu bedöms alla personliga kvaliteter och beteenden hos den andra personen som hemska, skadliga eller luriga och manipulerande. Återigen baseras detta huvudsakligen på gamla (dåliga) erfarenheter, inte de aktuella situationerna eller personernas beteenden.”

Idealisering er også noe som forekommer blandt jegsvake psykopater. De kan nermest glorofisere sin ektefelle eller partner. Skulle forholdet ryke, vil man oppleve en fullstendig devaluering av den samme personen. I forholdet er det viktig at partner fremstår som idealisert ovenfor omverdenen. Dette fir den narsistiske psykopaten et godt bilde utad. ”Min kone er fantastisk” eller ”Min mann er sååå, fantastisk”! Gjennom idealisering skapes det et bilde av psykopatens omgivelser som ”perfekte”! Det slår tilbake på psykopaten, som da opplever å få misunnelige blikk eller uttalelser om sitt liv. Bildet er kunstig, men det betyr lite for psykopaten eller det narsisistiske individ. Det som teller er at vedkommendes valg glorifiseres og at omgivelsene ender med å misunne vedkommende. For slike narsissistiske individer er det ikke tolererbart å være i omgivelser (partner) som andre ikke ser opp til. Hus idealiseres (Mitt hus er så fint!), barna idealiseres De er så rolige og ordentlige). Alt som kan utgjøre fasade må fremstå glamorøst og uten feil.

Idealisering er en del av splitting, den andre halvdel er devaluering. Sort hvit tenkning er typisk for denne typen forsvarsmekanismer. Mens virkeligheten er i gråtoner, er den for patoligiske mennesker enten god eller dårlig. For barn er dette en naturlig adferd. De idealiserer sine foreldre. Noen vokser imidlertid ikke dette av seg og fortsetter å idealisere eller devaluere omgivelsene.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by attributing exaggerated positive qualities to others.”

Identifikasjon/Introjeksjon

Introjeksjon og identifikasjon er på mange måter to sider av samme sak. Det kan være forskjellig, men ikke nødvendigvis. Identifikasjon handler om å identifisere seg med hele eller deler av noe annet eller noen andre. En person kan identifisere seg med en annen person gjennom en tilknytningsprosess til denne. Barnet identifiserer seg med omsorgspersonen gjennom den naturlige avhengighet barnet har til denne. Barnet tar opp i seg det omsorgspersonen kommer med enten det er føde eller følelser. På samme måte handler introjeksjon om at barnet tar opp i seg adferd fra omsorgspersonen. Gjennom frigjøringsprosessen i 3-4 års alderen avtar normalt den avhengighet det nødvendigvis er i en slik identifikasjon/introjeksjonsprosess. Dersom noe går galt i denne utviklingsperioden så barnet ikke får frigjort seg kan denne evnen til introjeksjon/identifisering med andre blir noe som på et patologisk nivå fortsetter å bli en del av personligheten. I mangel av tilfredstillelse fortsetter individet å ta opp i seg adferd, følelser og stimuli som ”hentes ut fra” andre viktige personer. For eksempel kan en person som har vanskelig for å sette grenser for sitt barn, ”stjele” adferd og virkelighetsforståelse fra den som viser at han/hun behersker slik grensesetting. Gjennom introjeksjon tar personen inn i seg andre menneskers holdninger og gjør dem til sine egne. Alt dette i en kognitiv virkelighet som på en sykelig måte bare eksisterer i personens egen virkelighets-forståelse.

Det alvorlige er selvfølgelig at dette viser manglende reell vireklighetsforståelse. Man kan begynne å snakke om en form for psykotisk virkelighetsfjern oppfatning av seg selv og sine egne evner. Ved å stjele andres holdninger og gjøre dem til sine egne viser man i realiteten at man lever på en livsløgn.

Det som i barndommen var en ukritisk overlevelses-funksjon, blir i det voksne liv et tegn på alvorlig patologi. Mens barnet lærer den første difrensiering mellom egen kropp og andres, vil den voksne på sin sykelige måte gå motsatt veg og se andres ”kropp” som sin egen. Der hvor barnet subjektivt oppdager objektet utenfor sitt eget subjekt, vil den voksne med sin patologi blande sitt eget subjektive med objektet. Vi ender opp med et falskt selvbilde. Der barnet lærer forskjell på seg selv og andre, begynner den voksne å blande seg selv med andre.

Mens små barn introjiserer språk, ideer, normer og ideer på sin veg i utviklingen, er introjeksjon hos den patologiske voksne et tegn på at han/hun ser ”noe” i andre som de oppfatter mangler i seg selv, og som de gjennom introjeksjon ”stjeler” fra andre. På en kunstig måte innbiller de seg at det introjiserte befinner seg i deres eget selv, i deges egen bevisthet og kommer fra deres egen sfære. Som barnet opptar de automatisk og ukritisk dette ”noe” fra en annen. Det slukes rått i en tro om at deres eget selvbilde blir bedre. I virkeligheten synker de bare lenger ned i sin egen tomhet.

Det som skiller den friske introjeksjon fra den patologiske er at den som introjiserer bearbeider og prøver det som introjiseres. Om dette ikke skjer går det galt. Problemet kommer når det som introjiseres blir oppfattet som ens eget, som selvets opprinnelige, som et utrykk for personens egen vilje og holdning. Da nermer vi oss den narsissistiske virkelighet Ofte er det som introjiseres noe positivt hos andre, som individet gjør til sitt eget. Med andre ord fremstilles det uorginale som orginalt, og individet tar selv æren for å ha frembragt dette. Nok en gang kommer det falske selv til syne som resultat etter introjeksjonen. Personligheten byges på ”lånte byggestener”, som ofte ikke er annet enn tankekonstruksjoner individet selv ikke forstår grunnlaget for. Hadde det hatt en slik forståelse ville det gjennom egen selverkjennelse selv ha funnet frem til disse tankekonstruksjoner, disse holdninger og denne adferd. Dette kan eksemplifiseres gjennom moren som ved sine samvær splittet barna, og da hennes ex-mann poengterte at det var viktig at barna var sammen under samværet, verbalt forfektet den mening at det var viktig at barna var sammen under samværene!! Her ble denne mening introjisert fra ex-mannens grunnholdning.

Introjeksjon er vanskelig å identifisere og skjer i nuet. Den må oppleves når den skjer. Den kan også avsløres gjennom den forskjell som oppstår gjennom avstanden mellom det som verbalt formidles og det som skjer av individets handlinger. En person kan gjentatte ganger bli avslørt i å lyve. Samtidig kan den samme personen verbalt påstå at han/hun ”hater løgn og juks”! Den divergensen som her kommer til syne viser avviket mellom personens eget selv (løgnene) , personens subjektive selv og omgivelsenes forventninger ( du skal ikke lyve) som gjennom introjeksjon bringes inn i individets virkelighet.

Hostrup (1999) hevder at introjeksjonen bare kan identifiseres i nuet. Introjeksjon kan imidlertid også oppdages i etertid gjennom avviket i dokumenter og adferd. Frykten i å oppdage hvem personen egemtlig er hindrer dem i å se at de introjiserer. Det introjiserte er ofte mangler ved individet selv. Mangler de på denne måten søker å dekke opp for. At det hele bare blir en livsløgn, kan de verken se eller forstå konsekvensene av. Som en svamp suker de til seg det de oppfatter er positive egenskaper ved andre. At de faktisk ikke har disse kvaliteter er en helt annen sak.

Hanne Hostrup (1999) beskriver introjeksjon som utvekslingen mellom verden og organismen at noe som tilhører verden ”besetter” en del av organismen. Det eksisterer nok en slags JEG-opplevelse, men DU er den viktigste (forgrunn), som fyller personen med ”noe”, som det tar inn ukritisk og uten å motsette seg. Organismen sluker, bokstavlig talt noe av det som sendes fra verden rått!

For små barn er introjeksjon viktig. De skal lære og det betyr å ta inn ting ukritisk. ”Næring” strømmer fra det ene individ inn i det andre så det kan vokse. Det nærende i maten blir omdannet til en del av organismen, og det ubrukelige utskilles. Evnen til å ta inn ukritisk er altå en medfødt overlevelses-funksjon. Barnet utvikler via introjeksjon en evne til å identifisere, hva som er meg og hva sin ikke er meg. Små barn introjiserer adferdsmønstere, språk, ideer, normer verdier etc. De opptar automatisk det som kommer fra betydningsfulle mennesker. De kopierer og etterligner.

Den usunne introjeksjonen er basert på denne innlæringsprosess, der barnet har vært tvunget til å innta noe som er dårlig for organismen, uten å kunne teste og prøve det først. Dette kan forårsake at det ikke utvikles et normalt SELV, men et SELV som er svakt og uautentisk som ikke kan inngå konstruktivt i selverkjennelsen. Hvis barnets foreldre har forhindret det i å vurdere det introjiserte budskap på en ny og selvstendig måte lærer barnet en patologisk introjeksjon. Det lærer simpelthen å ta alt til seg uten protest, når det det tar til seg kommer fra en betydningsfull person. Dette fungerer som en ondartet selvundertrykkelse. Det introjiserte blir brukt mot det svake selvets fiender. Hvis moren eller faren ikke kan avskille sitt eget behov fra barnets behov, kan det være vanskelig for barnet å oppleve verden klart avgrenset som det, som kan fylle barnet. Barnet selv avskilles ikke fra moren eller faren og ender opp med en alvorlig psykisk lidelse. Når vi snakker om patologisk introjeksjon er det altså snakk om et dialogmønster, hvor visse data, som kommer fra en annen, slukes ”rått” eller at den andre fyller SELVETS plass, det falske selv!

Dette dialogmønsteret foregår automatisk, og da det samtidig motarbeider vesentlige deler av overlevelsen er det temelig invalidiserende. Morens budskap kan være :”Du kan overleve på betingelse av at du reproduserer meg og mine budskap”. Det er utviklingspsykologisk snakk om at det foregår en identifikasjon med den ”forende” voksne. Jeg funksjonen hindres i å utvikle seg, med det resultat at man ender opp med et falsk selv eller et skadet og svakt selv. I gestaltpsykologi blir da også introjeksjon sett på som noe vi finner i mennesker med en underutviklet og forstyrret jeg-funksjon. Introjeksjon viser seg fenomenologisk som en atferd hvor det som tilhører en annen slukes rått, hvilket igjen og igjen fører til en kontaktforstyrrelse.

Jan Tønnesen (Århus Universitet) skriver følgende om introjeksjon: ”Introjektion, som er betegnelse for den mentale proces, hvor man ukritisk og uden at undersøge, vurdere og sortere (i psykologisk forstand) sluger dele af mødet med andre. Evnen til introjektion konsolideres mellem 5/6-9 måneder i tilknytning til barnets fornemmelse af sig selv som en art tomrum, der kan næres og udfyldes af omgivelserne. Introjektion er en første forudsætning for at kunne tage noget ind og lære af andre. Forstyrrelser på dette kontaktdomæne vil bl.a. kunne resultere i den karakteristiske som-om-personlighed med mere eller mindre udtalt mangel på kontakt til og opmærksomhed overfor forskelle på egne og andres behov. Salonia betragter de manio-depressive psykoser som en mulig konsekvens af introjektive forstyrrelser.”

Cullberg (2003) beskriver dette som høyere forsvarsmekanismer

Identifikasjon kan skje både vedrørende utseende, handlinger og væremåte ved en eller flere andre personer. Man "stjeler" eller identifiserer seg ved egenskaper den andre personer har som man selv bevisst eller ubevisst setter pris på men som man selv ikke har eller evner å ha. Det ligger i dette et element av ubevisst/bevisst "missunnelse" i denne forsvarsmekanismen. Det ligger også et element av å føle seg undelegen og ikke trygg på seg selv. Et svakt JEG kommer til syne. Man er ikke fornøyd med seg selv og mener "gresset er grønnere hos naboen"!

Det er på mange vis det motsatte av projeksjon. Individet tar opp i seg visse holdninger og verdier som det setter høyt, og som man finner hos andre. Det blir på en måte å etterligne modellen. De psykologiske barrierer mellom individets eget jeg og og den andre personen viskes ut. Disse mekanismer er vanlige når man kjenner seg usikker. Man kler og oppfører seg som godtfolk og tror dermed at man blir betydningsfull.

Alvorlig blir dette når individet selv virkelig tror og fremstiller det introjiserte som sitt eget. Det vitner om en psykotisk tilstand, der virkelighetsen fordreies.

Vi ser dette grenser mot narsissistiske trekk. Vi ser dette også ved psykopater der de ofte fremstår som meget moraliserende, mens de i realiteten lever etter sine egne lover og regler som de definerer etter behov. De er opptatt av at andre overholder avtaler og fremstår som meget troverdige når det gjelder avtaler, verbalt. I praksis bryr de seg ikke om å overholde avtaler i det hele tatt!

Identifikasjon bidrar til å tilfredstille et falskt overjeg (samvittigheten) slik at jeget fremstår som ufeilbarlig for andre mennesker. Realiteten er at vi har med et svakt jeg å gjøre. Dette ”tyveriet” av andres ”gode” sider er et forsøk på selv å fremstå med et velfungerende JEG!

Det går ut på at innta de positive egenskaber av et objekt. Det er en etterligning av det, der savnes. En gutt kan identifisere sig med en truende far og utvikle sig til en farlig mann. Dette også, selv om faderen ikke nødvendigvis er voldelig. Blot det, at faderen forstås som truende, er nok.

Identifikasjon ses ofte i forbindelse med projeksjon. En del narsissistiske og grensepsykotiske personligheder utviser disse trekk.

På en dansk nettside (2bb1.dk) beskrives introjeksjon på følgende måte: ” Introjektioner handler om indlæring på godt og ondt. Hvis dette sker uden at tygge grundigt på lærdommen og denne derfor ikke bliver til en integreret del af dig selv, dvs. assimileret, vil   dit møde med omverdenen ske på en måde der egentlig ikke er din egen, men derimod ske med metoder, som er lært i barndommen - muligvis senere - og karakteristisk for måden er at den på en eller anden måde strider mod den ægte følelse der kommer op i situationen. Det kan være at du bliver vred, men har lært at det at blive vred er farligt og forkert og at du i stedet skal vende den anden kind til og tåle at du bliver udsat for et større eller mindre overgreb. Her er du godt nok i kontakt med din  ægte følelse, vrede, men benytter din lærdom (introjektionen) om at vrede er farligt for din overlevelse - mor vil ikke elske dig eller lignende - og derfor reagerer med noget andet end dit ægte behov, nemlig at vise din vrede. Dette er jo klart utilfredsstillende, idet dit behov i situationen er at vise din vrede. Her benytter du måden at lytte til hvad andre har fortalt dig og lytter ikke til dig selv. I situationen viser du ikke dig selv. Hvis det er almindeligt for dig og en vane, vil du på længere sigt binde en mængde energi for at binde dine ægte følelser og holde dem inde. Hermed forhindrer du dig selv i at  benytte dine energier til at få hvad du gerne vil have, at få opfyldt dine autentiske behov og ønsker.

Du kender individer med introjekter på, at de ofte bruger udtryk som: Jeg burde også, jeg skulle ikke gøre dette eller hint, jeg må hellere og en hæderlig person gør… osv.

Hermed føler du ikke dit eget ansvar for dig selv, men lægger det hen til andre eller din mor som lærte dig at opføre dig ordentligt og korrekt efter deres mening. Du mister dig selv og ansvaret for dig selv og bliver dermed et offer.

Introjekter kan være gavnlige i en række sammenhænge idet det kan være praktisk og tidsbesparende at lære ting udenad og spytte dem ud på det rigtige tidspunkt. Tænk bare på alle de formelle regler som alle følger i forbindelse med samvær med andre. Ret beset er en række ritualer udtryk for at bare alle gør det samme bliver fælles begivenheder mindre energikrævende. Ingen behøver at tænke nærmere over deres handlinger.”

Dr.Philos Ulla Holm (2004,s.82) skriver følgende om introjeksjon:

”Introjeksjon innebærer at man inkorporerer andre menneskers egenskaper., holdninger, påbud, moralske forskrifter osv. i sin egen psyke.”

De introjiserer egenskaber fra en person og tager disse egenskaber som deres egne samtidig med, at de projiserer deres egne negative egenskaber på vedkommende. De kan deretter gi utrykk for at de er slik de har identifisert seg som. De kommer hurtig til at tro, at de er i besittelse av egenskaper, de ikke har og til gjengjeld, anklage en anden (eller andre) for noen egenskaber, de selv har. En typisk manipulasjon slik vi ser det hos psykopater og narsissister.

Freud: Identifikation: man gør sig selv til det man opplever som truende/uundgåeligt eller ønsker at låne/få styrke fra. Man ser bort i fra virkeligheten.

På www.netpsykiater.dk leser vi : ”Man kan identificere sig med et andet menneske ved at man tænker, føler og handler på samme måde som man forestiller sig den anden ville have gjort. Et barn identificerer sig med sine forældre, som en del af dets udvikling. I en vellykket psykoanalytisk terapi identificerer man sig, som en del af terapien, ubevidst med terapeuten."

I en sykelig form for introjeksjon ”stjeler” personen trekk, uttalelser, adferd og holdninger hos en annen og fremstiller dem som sine egne. Det sier seg selv at det er meget frustrasjonsdrivende for den andre person. Ofte er den en konflikt på det tidspunktet den andre oppdager dette. Dette er et meget alvorlig tegn på psykisk sykdom, fordi man her fortrenger virkeligheten. Man setter seg selv i en virkelighet, fremstiller seg selv i en virkelighet som ikke er reell! Samtidig som personen kan opptre upåvirkelig av andre, vil den som opplever å få sine trekk eller holdninger ”stjålet”, føle en stigende frustrasjon. Et typisk eksempel kan være der en far tilkennegir at han etter en skilsmisse mener det er til barnas beste at de er mest mulig sammen. Hans ex. kan så stjele denne holdningen ved å fremføre den som sin egen. Selv om hun beviselig stadig splitter barna ved f.eks. samvær vil hun i viktige sammenhenger verbalt påstå at barna bør være mye sammen. Slikt skaper forvirring og frustrasjoner hos ham fordi han opplever en helt annen virkelighet. I slike saker der det er mistanke om introjeksjon eller andre forsvanrmekanismer er det viktig ikke bare høre hva partene verbalt sier, men se hva de faktisk gjør! Det er et middel til å avsløre alvorleig psykisk sykdom. Sykdom som ellers kan være vanskelig å avsløre, slik vi f.eks. ofte ser det ved psykopater, som er spesialister på å manipulere omgivelsene.

Intelektualisering

Anders Evang (2003,s.156) legger denne under modene forsvarsmekanismer.

Intellektualisering er en særlig form for rationalisering, i stedet for å vedkjenne seg de følelsesmæssige grunner til sitt valg, handlinger mv. kommer man med ofte lange intellektuelle begrundelser og undskyldninger for det som skjedde.

Intellektualisering innebär att man samtalar, diskuterar och behandlar problem,  utan att blanda in sina egna känslor. Man blir mycket akademisk i sitt sätt att diskutera. Yrkesgrupper som arbetar med liv och död, t.ex. präster, läkare, sjukvårdspersonal, räddningspersonal, militärer eller socialtjänstemän använder ofta den här  försvarsmekanism.

Passer og Smidth (2003) definerer dennne forsvarsmekanismen som en følelse tilknyttet til en opprivende hendelse som er undertrykket, deretter håndteres hendelsen som en interesant intelektuell utfordring. Eks: En person som har blitt avvist i et viktig forhold og som på en meget rasjonell måte snakker om "interesante uforutsigbare kjærlighetsforhold"!

Fra www.psyke.dk finner vi : Denne intellektualisering, dvs. det at benytte logiske argumenter på et højt niveau, har den egenskab at den skærmer for en personlig følelsesmæssig stillingindtagen. Mange ægteskaber er på denne måde blevet følelsesmæssigt udsultet, og det har ingen betydning at det materielle niveau kan være endog meget højt. Det er traditionelt kvinden som gør opmærksom på, at der er noget galt på de følelsesmæssige områder.

Intellektualiseringen er blot et af de forsvarsværker, som kan beskytte en partner. Der er også andre f.eks. projektmageri, hvor man f.eks. anskaffer båd, sommerhus eller planlægger en større ferie. Intellektualisering og projektmageri samt andre forsvars-mekanismer indgår ofte i problemstillingen.

Fra www.netpsykiater.dk leser vi : Intellektualisering: En forsvarsmekanisme som, ifølge psykoanalytisk teori, gør at man ubevidst forholder sig intellektuelt og abstrakt til konflikter og følelser. På den måde undgår man at mærke følelser som kan gjøre ondt.

Teolog, Gunnar Elstad skriver i "Livshistorie og Følelser" : Dersom den som snakker bare intelektualiserer, er opptatt av å finne årsaken til vanskelighetene, eller holder avstand til det som fortelles, får han eller hun mindre kontakt med følelsene.

Her er et eksempel på en mail motatt til LFPO som jeg vil kalle et typisk eksempel på intelektualisering:

”On 22-05-05 04:01, "Donald Duck" <xxxxxxxxx@gmail.com> wrote:

Hei du.

Jeg kom over din side www.likestilling.com, og vil gjerne ta meg frihetentil å kommentere noen av forklaringene dine.

Sitat:

"Problemet kommer når deres ego blir truet og de ikke lenger har noen kontroll over sin personlighet. Mens normale mennesker kan innrømme feil og mangler oppfatter psykopatiske individer dette som en direkte trussel mot sitt ego. I en slik situasjon er det ID´s underbeviste krefter og adferd som tar kontroll over personen. Dette gir seg utslag i adferd og handlinger ovenfor psykopatens offer. Det være seg ektemake eller arbeidskollega. Det geniale i dette synes å være psykopatens evne til å skjule denne avvikende adferd, ja faktisk vise en "over-normal" adferd når andre en deres ofre er til stede. Kun den som er psykopatens"narsissistiske supply" opplever denne adferden."

Faktisk atferd som er nevnt over:

* Psykopaten blir truet

* Innrømmer ikke feil

* "Overnormal" atferd

Antakelser som er nevnt over:

A: Oppfatter som direkte trussel mot ego

B: ID's underbevisste krefter og adferd tar kontroll over personen

Både antakelse A og B ovenfor er tautologier, og kan brukes som merkelapp på hvilken som helst type passende atferd. Dette er klar synsing over hva som skjerinne i et forstyrret menneske.

Istedenfor å kun beskrive faktisk atferd, bruker du forklaringer som ikke er falsifiserbare, og heller ikke bevist av forskning.

På websiden din tar du deg tid til å kritisere alle og enhver for å ikke ha gjort jobben sin godt nok. Spørsmålet er om du selv er kompetent nok til å gjøre jobben din hvis du tyr til pseudoforklaringer av hva som skjer. En del antakelser, som er åpenbare brudd på Occhams razor.”

Vi ser her hvordan denne personen gjennom typisk intelektualisering søker å unngå kontakt med sine egne følelser. Vedkommende har for øvrig Borderline personlighetsforstyrrelse. Gjennom å holde diskusjonen på et tilsynelatende høyt intelektuellt nivå unngår han å ta stilling til de følelsesmessige forhold som fikk han til å reagere ”in the first place”! At sammenhengen og innholdet i det han skriver egentlig er intetsigende og at han faktisk bevist prøver å flytte fokus fra det opprinnelige er også typisk for en del med denne og tilgrensende lidelser.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by the excessive use of abstract thinking or the making of generalizations to control or minimize disturbing feelings.”

Isolasjon

Ved isolering brytes forbindelsen med ideen eller hendelsen og de følelsene som er forbundet med den. Fenomenet er altså isolert fra følelsene. F.eks. vil mennesker som kommer først til en større ulykke fokusere på å hjelpe mer enn å la all smerten de ser gå inn over seg. Reaksjonen kommer senere. Man stenger på en måte det følelsesmessige aspekter ute ved å fokusere på det som er primært der og da.

Cullberg (2003) beskriver dette som høyere forsvarsmekanisme.

Her skilles følelse fra ide, og bare den siste forblir bevisst. Den som bruker isolering som forsvarsmekanisme vil kunne godta konfliktstoff intellektuelt, men fortrenger de ledsagende følelser.

Dette er især meget brukt i tvangsnevroser. Man isolerer en tanke eller en handling, så at den ikke har noen forbindelse med andre tanker eller med resten av en persons eksistens. Der skjer det, at der er en pause i tankerne, eller også benyttes der spesielle formler eller ritualer, som tillader et brudd i tankerne eller i handlingen. I det daglige kjenner man det som at glemme, hvorfor man gikk ut i kjøkkenet eller også hvor man, i en snak, plutselig glemmer det, man var i gang med at snakke om.

Fra nettstedet www.naudiz.se/ beskrives : Isolering är en vanlig och viktig försvarsmekanism för yrkeshjälpare, t.ex poliser och brandmän. Genom överinlärning av denna försvarsmekanism kan man öva upp sig så att man blir effektiv och rationell i sitt agerande när man ställs inför en akut och hotfull situation i sin yrkesroll.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by the separation of ideas from the feelings originally associated with them. The individual loses touch with the feelings associated with a given idea (e.g. a traumatic event) while remaining aware of the cognitive element of it (e.g. descriptive details).”

Kompensasjon

Fortrænger bevidstheden om en manglende færdighed ved å klare seg godt på andre områder. Freud beskriver kompensation som å oppgi det man er dårlig til og søke det man er god til. Man kompenserer negative sider ved å fokusere på det man er god til.

Kompensasjon handler om å erstatte noe med noe annet. Som oftest er det en evne som kompenseres med en annen.

Konfluens

Konfluens er et forsvarsbegrep vi i første rekke finner i gestaltpsykologien. Det handler om at vi følelsesmessig smelter sammen med en (eller flere) andre. Dette er en komunikasjonsprosess vi normalt finner hos barn fra 0-6 måneder. For barnet er det ikke utviklet en evne til å tenke seg selv adskilt fra omsorgspersonen. Det oppstår konfluens, deres to følelsesmessige tilstander er bundet sammen på en avhengighetsvirkelig måte. Når barnet kjenner sult, vil dets signaler ”automatisk” føre til at omsorgspersonen reagerer med å gi det mat. Er omsorgspersonen trist og gråter, vil barnet ”automatisk” reagere på dette, ofte med usikkerhet og selv begynne å gråte. Det er da en tilstand av konfluens mellom de to. Etter hvert som barnet vokser og modnes får det forståelsen av seg selv atskilt fra omsorgspersonen. Da reduseres konfluensen mellom de to og tar normale former som to selvstendige individer med egne følelsesmessige grenser. Noen ganger går barnets normale frigjøringsprosess galt. Enten får det for mye eller for lite av konfluens. Dermed opplever personen patologisk frustrasjon i voksen alder. Resultatet kan bli at personen føler seg ett med en viktig person i livet sitt, uten å få den forventede respons slik barnet normalt ville få det. Vi snakker på mange måter om en ensidig konfluens hos personen. Det vil naturlig nok føre galt avsted når det aldri opplever den forventning det er å tro at sin egen og den andres følelsesverden er ett.

I Tyrili skriftserie nr. 4 kan vi lese følgende om konfluens:” Konfluent betyr å flyte sammen. Det kan referere til ulike forhold, men det skal flyte sammen

til en helhet eller en gestalt. Mennesket er et helhetlig og integrert individ, og lærer, handler

og utvikler seg i samsvar med dette. På

samme måte som vannet fra to elver som møtes og virvles inn i hverandre til en elv hvor det ikke er mulig å skille det ene elvevannet fra det andre.”

Fra gestaltnett.no finner vi denne beskrivelsen av begrepet konfluens : ”Vi tenker at borderline personlighetsforstyrrelse kan tilsvare en sterk grad av konfluens. Å være konfluent er at vi har uklare grenser mellom oss og omgivelsene eller inne i oss, mellom deler av oss selv. Vi skiller dårlig mellom egne og andres behov (når mor fryser, må barnet ha på seg mer klær), og vi klarer dårlig å skille mellom egne behov, fø1elser og tanker. Vi kan f.eks. være ett med fø1elsene (oppslukt av dem), ikke i stand til å tenke eller stoppe fø1elsene. Når vi er konfluente, er vi opptatte av omgivelsene på en slik måte at vi tror de mener, tenker, fø1er og er som oss. Hvis vi f.eks. er glade, blir vi overrasket og f.eks. usikre når noen i omgivelsene er sure og irritable. Problemer med avhengighet kan ofte være et uttrykk for konfluens. Det kan også være vanskelig å velge, fordi fø1elser, tanker og behov er uklare, og det er da lett å høre på hva andre sier og mener. En annen side av konfluens (den andre siden av mynten), kan være isolasjon, avvisning. Hvis andre ikke er enig med meg, ikke ser det på min måte, kan jeg gå, eller bli totalt taus. F.eks. barn som strever med å 1øsrive seg fra foreldre, kan gjøre totalt opprør, flytte til den andre siden av jordkloden, gjøre det motsatte av det foreldrene ønsker. Når vi har klienter i terapi der jeg som terapeut fø1er meg hjelpeløs eller får lyst til å hjelpe, der jeg blir lammet og uklar eller helt enig med klienten, eller kommer i krangel eller diskusjon, ja da er vi nok konfluente. Når dette gjentar seg på forskjellige måter over lang tid, kan vi kanskje snakke om at vi "borderliner" sammen.

Behandlingen er, som Gordon Wheeler skriver å differensiere, sortere, gi motstand, eller som Ellinor Greenberg kaller det: "care?frontation".”

Jan Tønnesvang (Århus) skriver følgende om konvergens: ”Primær konfluens, som er betegnelse for den mentale proces, hvori to (eller flere) adskilte individer har ophævet oplevelsen af enhver forskel og grænse imellem sig. Primær konfluens konsolideres i alderen 0-6 måneder og er forudsætning for senere at kunne opleve sig som værende lige-som og indgå i fuld kontakt med andre. En forstyrret udvikling af dette kontaktdomæne resulterer i ufuldstændige og/eller fikserede gestalter, der for en dynamisk betragtning manifesterer sig i afgrænsningsproblemer og tendenser til sammensmeltning. I værste fald i form af autistisk eller symbiotisk psykose eller skizofreni”. 

Hege Malterud beskriver konfluens i en artikkel om kommunikasjon i studentforeninger. Hun skriver der: Konfluens: Det å la senders budskap flyte sammen med ditt eget på en slik måte at det blir ett. Konfluensens konsekvens er symbiotiske relasjoner. Motsatsen til konfluens er tilbaketrekning: det å holde tilbake av seg selv og det en har å komme med. Tilbaketrekningens konsekvens er isolasjon.

På en dansk nettside (2bb1.dk) beskrives Konfluens på denne måten: Når du undgår den ægte kontakt med enten dig selv og dine ægte følelser eller omverdenen ved at lytte til introjektionerne, projicere, retroflektere eller deflektere, vil du helt uopmærksom på hvad der virkelig foregår. Du vil være optaget af at tilpasse dig omgivelserne og dermed være uden for rækkevidde for noget som helst. Du er i den situation at du vil behage omgivelserne og forventer at du får kærlighed og tryghed tilbage, og du bliver skuffet fordi du i virkeligheden har gjort dig usynlig og går i et med omgivelserne.

Du får følelsen af at være totalt afhængig af omgivelserne og er ikke i stand til at tage ansvar for dine egne behov. Du er i virkeligheden tilbage i babyalderen, hvor du var totalt afhængig af  dine omgivelser. Forskellen er bare at du formentligt er smerteligt klar over hvor tomt og indholdsløst dit liv er og du tør ikke gøre noget ved det.

Du siger bare: Nogen må gøre Noget (underforstået for mig).

KONVERSJON

Konversjon er en forsvarsmekanisme hvorved en fortengt, antagelig følelse, forvandles til et eller annet legemlig symptom, slik som ved hysteri. (Dr.med. Sirnes,TB. 1959b4,s.19).

Man kan anta at dette begrepet har en del til felles med somatisering.

Konvertering

Fra nettstedet www.naudiz.se finner vi følgende:

”Konvertering är en försvarsmekanism som man använder när den psykiska smärtan inte finner ett verbalt uttryck.Både omedvetet och känslomässigt saknar man ord för sitt själsliga tillstånd.Hela denna smärta och ordlöshet får sitt utlopp  genom att man blir fysiskt sjuk.”

Konvertering oppstår når vi ikke evner å beskrive den psykiske smerten med ord eller få utløp for smerten gjennom bevist bearbeiding av det indre smertefulle. Smerten konverteres til en somatisk eller fysisk sykdom. Sykdommen blir da et utrykk for en psykisk smerte. Denne forsvarsmekanismen trer i kraft uten bevist erkjennelse fra selvet. Den er i likhet med en del andre forsvarsmekanismer oss ubevist. Somatiske symptomer eller det man hos barn kaller udefinerbare ”vondter” blir det ytre synlige tegnet på at det skjer eller har foregått en indre ”kamp” i vårt psykiske sytem.

Motoverføring og overføring

I den miljøterapeutiske sammenhæng brukes begreper som overføring og motoverføring, når det foregår en interaksjon mellem pasient og pedagog.

I samspillet mellem to mennesker, vil man ofte ubevist tolke og vurdere modparten via perception. De projeksjoner, som pasient projiserer over på pedagogen, stammer oftest fra viktige personer i pasientens tidlige barndom . Pædagogen kan oppleve de holdninger og følelser, han tillegges, som fremmede for ham selv. Når pasienten projiserer sine indre billder over i pedagogen, kan det skapes mulighet for å utleve, korrigere og bearbeide tidligere konflikter og bli bevist dem. Det er viktig, at pedagogen ikke handler på pasientens følelsesgrundlag, men på hva som er det riktige i behandlingsmessigt øyemed. Nemlig å hjelpe med å sætte ord på pasientens følelser og gi plass til dem. Pasienten tildeler pedagogen en rolle, som denne risikerer å leve opp til (projektiv identifikation), hvis ikke han forholder sig rummende til den. Pasienter med Borderline kan enten idealisere pedagogen ved eksempelvis å se ham som sin frelser, eller devaluere pedagogen ved å oppfatte ham som verdiløs for at forskyve sit eget selvhat. 

Motoverføring er de følelser og tanker, der fremkommer hos pædagogen, når pasienten har overført sine holdninger og følelser til denne. Hvis disse følelser og tanker ikke blir bevistgjort hos pedagogen, risikerer han å giå pasienten alt ”søppelet” tilbage i en patologiforsterkende form. Nøgleordet er her å kunne rumme det projiserede og sende det tilbage i en modifisert form, når pasienten er modtagelig for det, så denne får mulighet til å integrere et mere nyansert bilde. 

I boken: Countertransference And the Treatment of Trauma av Psykolog Constance J. Dalenberg beskrives følgende:

Begrepene overføring og motoverføring hører først og fremst hjemme i psykoanalytisk teori og terminologi. Men særlig  motoverføringsbegrepet har vunnet mer generell utbredelse i psykoterapetisk språkbruk og tenkning. Slik denne forfatteren skriver om det, er rammen og referansene psykoanalytisk orientert terapi ved behandling av psykiske traumer.

Opprinnelig – i Freuds teori – navnga det den delen av terapeutens reaksjoner på og følelser for pasienten, som hadde sitt utspring i terapeutens egne uløste og ubevisste konflikter. Dette ble oppfattet som motstykket til pasientens ubevisste infantile konflikter projisert på analytikeren. Senere har mange ment at det ikke er klinisk meningsfylt å avgrense begrepet på denne måten, og at ”motoverføring” burde omfatte summen av følelser som pasienten mobiliserer  og skaper hos terapeuten. Uansett hvordan en ønsker å navngi fenomenet, er alle følelser som skapes hos terapeuten i analyse og terapi av stor betydning for behandlingsprosessen, spesielt når det gjelder behandling av mennesker som har ekstreme og traumatiske opplevelser i sin historie. Et sentralt tema er spørsmålet om i hvilken grad motoverføringsreaksjoner og følelser skal eksponeres overfor pasienten.

Jette Fog skriver i boken : Med samtalen som udgangspunkt - Det kvalitative forskningsintervieu :

Begrepene overføring og motoverføring anvendes i forhold til intervjuet. Det argumenteres for at intervjuerens egne reaksjoner i løpet av intervjuet kan være en informasjonskilde.

Fra "Psykiatri til å bli gal av!" av Eva Ramm leser jeg:

”Men ifølge overlegen på Gaustad er det tydeligvis generelt kostnadene verdt. Ja, faktisk bare på ett år - heter det videre i artikkelen - kan man med intensiv behandling komme langt i å lære pasienten "å tolerere seg selv og andre som et hele, på godt og vondt." Den magiske formel er "overføring og motoverføring av følelser, og tolkning av disse.

Med respekt å melde er dette ikke bare baklengs tenkning, men også dårlig baklengs tenkning. Her i landet kan vanlige norskutdannete psykologer vise til bedre resultater på langt kortere tid. Overlegen på Gaustad er nok blitt mer imponert enn berettiget er. Den noe naive oppfatningen skinner også igjennom i sluttordene hans. På spørsmål fra journalisten om hvorfor slike "personlighetsforstyrrelser" likevel bare ser ut til å øke, gir overlegen følgende forklaring: "Min teori er svekket jeg-følelse hos mange mennesker. Å legge samfunnsforholdene til rette, slik at flere kan bli gode nok foreldre, vil være forebyggende strategi."

I INSTITUTT FOR PSYKOTERAPI -UNDERVISNINGSPLAN FOR SEMINARUNDERVISNINGEN står det:

Den teoretiske forståelse av personligheten, personlighetens utvikling, årsaker til og utforming av psykopatologi har forankring i anerkjent psykoanalytisk teori. Sentralt i psykoanalytisk psykoterapi er å forstå pasientens intrapsykiske liv slik det utspiller seg i forhold til andre mennesker. Spesielt vil arbeidet med å forstå samspillet mellom pasient og terapeut (overføring-motoverføring) være en viktig innfallsport til dette. I forståelsen av pasient/terapeutforholdet ligger også erkjennelse av at begge aktører i dette forhold opplever og reagerer ut fra egen bakgrunn, behov og livssituasjon samt at begge parter påvirker hverandre

Ulla Holm, 2001, skriver om Overføring: 

Innebærer at følelser, ønsker og forventninger som egentlig hører sammen med personer fra nær eller fjern fortid, rettes mot personer i nuet.

Ulike forståelser av begrepet motoverføring:

1. Terapeutens forståelse av pasienten hindres fordi egne indre konflikter og problemer aktualiseres i kontakt  med pasienten, og dette skaper psykologiske ”blinde flekker”.  

2.  Hjelperens overføring til den hjelpsøkende som blir et substitutt ”her-og-nå” for en betydningsfull person i barndommen.  

3.  Summen av hjelperens adekvate og inadekvate følelser og holdninger overfor den hjelpsøkende.    (Ulla Holm, 2001)     

BEVISST BRUK AV MOTOVERFØRING  I SELVOBSERVASJON: 

Gjøre ubevisste følelser bevisste for å ta dem i bruk til økt forståelse. 

Motoverføring innebærer observasjon av egne reaksjoner og ta dem i bruk som et middel for å forstå andres reaksjoner. (Ulla Quarnström).

Skille mellom motoverføring og empati ligger i at ved motoverføring ageres følelsene ut, mens de i empati anvendes i forståelsen av den andre. Motoverføring er kalt den beste av tjenerne men den verste av herskerne.

Overføring handler om pasientens tendens til å tilegge aktuelle personer i deres omgivelser følelser og egenskaper, som engang har vært forbundet med viktige personer i den tidligere barndom. Overføringen står således i veien for å oppfatte og forholde seg til mennesker på en fullt ut hensiktsmessig måte (Cullberg 2003)

Utsagn av typen : ”Du er akkurat som min far”! Vitner om at vedkommende setter likhetstrekk mellom hendelser mellom vedkommende og sin far i barndommen og det vedkommende opplever i nuet.

Omnipotens

I ordbøker defineres dette slik : 1) n :the state of being omnipotent; having unlimited power.

Omnipotence. It is built from two words: Omni, which means “all;” and potent, which means “powerful.”

Stanford Encyclopedia of Philosophy definerer det slik :" Omnipotence is maximal power. Maximal greatness (or perfection) includes omnipotence. According to traditional Western theism, God is maximally great (or perfect), and therefore is omnipotent. Omnipotence seems puzzling, even paradoxical, to many philosophers."

" One sense of ‘omnipotence’ is, literally, that of having the power to bring about any state of affairs whatsoever, including necessary and impossible states of affairs. Descartes seems to have had such a notion yet, Aquinas and Maimonides held the view that this sense of ‘omnipotence’ is incoherent. Their view can be defended as follows. It is not possible for an agent to bring about an impossible state of affairs (e.g., that there is a shapeless cube), since if it were, it would be possible for an impossible state of affairs to obtain, which is a contradiction"

" Philosophical reflection upon the notion of omnipotence raises many puzzling questions about whether or not a consistent notion of omnipotence places limitations on the power of an omnipotent agent. Could an omnipotent agent create a stone so massive that that agent could not move it? Paradoxically, it appears that however this question is answered, an omnipotent agent turns out not to be all-powerful. Could such an agent have the power to create or overturn necessary truths of logic and mathematics? Could an agent of this kind bring about or alter the past? Is the notion of an omnipotent agent other than God an intelligible one? Could two omnipotent agents coexist? If there are states of affairs that an omnipotent agent is powerless to bring about, then how is the notion of omnipotence intelligibly to be defined? Moreover, an obstacle to traditional Western theism arises if it is impossible for God to be morally perfect and omnipotent. If an omnipotent God is powerless to do evil, then how can he be omnipotent?"

Omnipotence is an attribute which means unlimited in power - without limitations to action. This attribute is paradoxical and can be shown as impossible through the following argument:

Question: Can an omnipotent entity, X, create a rock that X can not lift?

If yes, then X is not omnipotent; if no, then X is not omnipotent. Therefore X is not omnipotent.

"Omnipotence" tries to define a concept only by lack of definitions. This is where it goes wrong. A concept is an integration, it takes a number of entities, abstracts away certain measurements, and ends up with a new combined whole. "Omnipotence" tries to take a concept, "ability", and integrate it with contradiction, "unbounded", which violates the axiom of identity. The result is a term which seems to mean something, but is in contradiction with reality and existence and is rationally unusable. (www.importanceofphilosophy.com)

Fra Wikipedia, the free encyclopedia.

Omnipotence (literally, "all power") is the power to do absolutely anything. This trait is usually attributed only to God.

Primitiva försvarsmekanisme. Omnipotens, eller allsmäktighet, innebär att man anser att man själv alltid har rätt och gör saker på ett riktigt sätt.Den omnipotente upplever att personerna i omgivningen är de som har fel och att de agerar felaktigt.(www.naudiz.se)

I psykologisk sammenheng ser vi hvordan omnipotens nesten forutsetter projeksjon fra den psykisk syke. Bare ved å projisere egne negative trekk over på andre blir det mulig å bli omnipotent. I realiteten finnes ikke det omnipotente menneske. Alle har ett eller flere trekk som vil regnes som avvikende eller negativt. Dette fordi andre mennesker har ulike standarder å bedømme ut i fra. Det en bedømmer som et positivt trekk, vil en annen bedømme som negativt. Det er ingen felles standard man kan bedømme ut i fra og dermed heller ingen felles standard som kan beskrive omnipotent.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by feeling or acting as if he or she possesses special powers or abilities and is superior to others.”

Omvending.

Omvending, vending mot selvet og vending til det motsatte er forsvar som ofte opptrer sammen. De sidste to forsvar går gerne hånd i hånd. Vending mot selvet er, når impulsen erstatter et selvstendig objekt med personen, for deretter at vendes til det motsatte (fra aktiv til passiv eller omvendt).

Det mest kjente eksempel er de sadomasochistiske personligheter eller voyeurisme og ekshibitionisme. De to begrepene sees stort sett aldri alene, men alltid sammen.

I et sadomasochistisk forhold kan det skje, at den, som er sadist, den aktive, begynner å identifisere sig med den person, vedkommende er sadist mot. Det selvstendige objekt (masochisten) blir erstattet med personen (sadisten), hvilket betyr, at rollen blir omvendt. Derfor vil man se, at barske og tøffe menn, som kan fremvise avstand, kjølig holdning eller sadisme i dagligdagen, vil være masochister i et forhold. Eller at man vil være masochist i et forhold og sadist i et annet forhold. En frustrerende følelse erstattes med den motsatte følelse. (www.psyken.org)

Omvending kan beskrives som at et aktivt mål for driftene erstattes med et passivt mål, som er mindre angstprovokerende.

Overkompensasjon

Overkompensasjon er en forsvarsmekanisme som ofte anvendes av mennesker som mobber andre. For å kompensere for sine egne mindreverdighetskomplekser finner man et offer. Offeret representerer noe man selv ikke kan håndtere. Ofte har vedkommende en egenskap eller noe annet som man selv har vanskelig for å oppnå eller forstå hos seg selv.

Ved overkompensasjon utvikler man holdninger og karakteregenskaper som er stikk motsatt av dem som skal holdes skjult. Denne forsvarsmekanismen er utbredt langt ut over de egentlig nervøse/nevrotikeres rekker. Hvis en som er i ferd med å kritisere en annen person, innleder med bemerkningen "ikke det at jeg vil vær vemmelig, men….." vil det ofte være grunn til å mistenke vedkommende for å ha en trang til å være vemmelig. Ved overkompensasjon prøver vi å overbevise oss selv om at vi nettopp ikke har disse mindre flaterende egenskaper. (Dr.med. Sirnes,TB. 1959)

Vi prøver med andre ord å kompensere for de mangler vi ser ved oss selv, som andre har. Dette blir ikke tolerert og man ender opp med å kritisere andre for noe man selv ikke har, men ofte ønsker og det på en måte som snur dette på hodet. Det blir en reaksjon på noe som springer ut i fra en form for missunnelse.

I boken "Livshistorie og Følelser" skriver Teolog, Gunnar Elstad: "Overkompensering. Vi tror selv at vi har, og viser andre, de motsatte følelsene av de vi virkelig har. Sexuelle følelser kan gjemmes under snerpethet. Sinne kan skjules bak oppofrende kjærlighet. Maktsyke kan skjules bak fromhet."

Passiv aggresjon

Aggresjon mot andre er uttrykt mot andre indirekte og med lite selvhevdelse. En fasade av ytre ettergivenhet skjuler underliggende motstand, uvilje og fiendtlighet. (Torgersen,2000,s.194). Valiant og Drake fant at passiv aggresjon var den nest sterkeste forsvarsmekanismen som var relatert til personlighetsforstyrrelser.

"Tries to please and fails. Aggression comes out in indirect ways"

Passiv aggresjon er en meget effektiv måte å kontrollere andre på. Utad gis det et inntrykk som

gjør omverden tollerant, med ønske om å hjelpe. Dessverre er det ofte bare en fasade for kontroll. Ved å fremstå "spiselig" ser ikke omverden den underliggende aggresjon. En aggresjon konstruert for å kontrolere uten å skremme vekk. Som skapt for psykopatens kontrolerende adferd!

Aggresjonen tar andre former enn det man som oftest forbinder med aggresjon. Man blir ikke voldelig og høyrøstet. Tvert i mot spiller man på "synes synd på meg"-strenger! Den passiv aggressive får medfølelse og med det kommer forventninger som forventes innfridd. Manipulasjonen er i gang. Slik barnet lærer seg veier for å få viljen sin vil den passiv aggressive ha lært å styre sin aggresjon, en aggresjon som ofte stammer fra barndommens traumer.

"Tries to please and fails. Aggression comes out in indirect ways"

"Indirectly and unassertively expressing aggression toward others, masking resentment or hostility."

Passive-Aggressive Personality Disorder (PAPD) - a pervasive pattern of negativistic attitudes and passive resistance to demands for adequate performance, beginning by early adulthood and present in a variety of contexts, as indicated by four (or more) of the following:

- passively resists fulfilling routine social and occupational tasks;

- complains of being misunderstood and unappreciated by others;

- is sullen and argumentative;

- unreasonably criticizes and scorns authority;

- expresses envy and resentment toward those apparently more fortunate;

- voices exaggerated and persistent complaints of personal misfortune;

- alternates between hostile defiance and contrition.(www.health-dictionary.com)

"Through this defense mechanism one may attempt to resolve an emotional conflict by hiding hostility under a cloak of pretended cooperation."(www.behavenet.com)

Følgende artikkel er tatt med i sin helhet da den er meget beskrivende for passiv aggressive :

ARTICLE ON PASSIVE-AGGRESSION

DON'T GET HURT BY FALSE FRIENDS OR LOVERS.  HERE'S HOW TO TELL THE GOOD FROM THE BAD

BY ED PAVELKA  

PUBLISHED IN PREVENTION MAGAZINE, JUNE 1998 ISSUE.

Most of the time he's Mr. Nice Guy: kind, cooperative, supportive. But sometimes, when you really need him, he's not there. Like the day he forgot he promised to help you wallpaper the kitchen. When you reminded him, he got angry. Then you felt guilty. She's your best friend. When you were dieting, she was your biggest cheerleader. But when she gave you a birthday present of Godiva chocolates, you felt confused. You smiled and thanked her, but you were left thinking that her gift was anything but generous. If these scenarios remind you of someone, you've been the victim of the sugarcoated hostility of a passive-aggressive.

It could be a family member, a friend, a partner, or a co-worker. Someone who says they like or even love you  but whose actions send you subliminal messages of anger and hostility so confusing that you wonder what you did wrong."Passive-aggressive people are like snowballs with rocks inside," says Tamara Hall, an educational consultant who gives presentations about this complex disorder to schools and businesses. "They come at you soft, but they're not. They can do a lot of harm."

They can wreck your relationship, your reputation, and sometimes even your self-esteem. Your best protection: Learn to see them coming and react in ways that will soften the blow and disarm them. Understand What Makes Them Tick

Passive-aggressives are literally aggressive in a passive way. They aren't hostile one moment and then kind the next. Instead, they perform the maddening trick of being both at the same time  According to Linda Sapadin, PhD, a psychologist in private practice in Valley Stream, NY, "This person who has a strong need to be a nice guy, not to be defiant and rebellious, yet he is defiant and rebellious."He's never learned the right way "to express anger and hostility," adds Scott Wetzler, PhD, a professor of psychiatry at Albert Einstein College of Medicine in the Bronx, NY, and author of Living With the Passive-Aggressive Man (Fireside, 1993).

Essentially, passive-aggression is kid stuff. When you tell kids to go clean up their room, they grudgingly say okay, then the "forget" or find other flimsy excuses. Most of us outgrow this behavior. But for some people, this techniques works so well that they carry it into adulthood. "It's an avoidance pattern, and that's the essence of the passive-aggressive person," explains Dr. Sapadin.

Who's in Control Here?

What the passive-aggressive person is often avoiding is conflict, expressing thoughts and feelings that are negative or socially unacceptable.  "Forgetting," couching his anger in kind words or jokes, agreeing with you and then telling others you're wrong, being habitually late  these are just a few of the ways a passive-aggressive person manages to express his hostility while still maintaining his "good guy" image.

Using passive-aggression is a way to control situations and people without seeming to be in control. "Passive-aggressive behavior is a tremendous way to manipulate people," says Hall. The passive-aggressive person usually lacks the self-confidence to ask for, do, or say what he really wants. He's so uncomfortable with self-assertion that he tries to get his way by doing nothing. After, of course, telling you whatever you want to hear. By allowing others to take charge, he leaves himself only one option for getting what he wants: sabotage.

Know How They Hurt You

Dr. Wetzler calls passive-aggression "crazy-making behavior." And who it makes the craziest is you  the perplexed person on the receiving end. Here's how it works on you:   It makes you the bad guy. Passive-aggressive hostility is so subtle, the skilled practitioner is often in a good position to deny it's even there  blaming you for the inevitable confrontation that results. You blow up; he remains calm. Suddenly you seem like the aggressor. Maybe even to yourself. The incredible final straw, Dr. Wetzler says, is when you apologize to him. Because your inner voice is telling you that he's not being open with you, you experience conflict and stress.

It pushes your buttons. The passive-aggressive person has an almost uncanny ability to know your vulnerable spots. He's an ace at shifting the blame from himself to you, knowing you're likely to take it on. If you point out what he's done wrong, he won't own up to it. "If he agrees with anything, it will be how you're to blame, how you never appreciate him, how hard he works, what sacrifices he makes. It's always about you, not him," Dr. Wetzler says.  It wrecks your relationship. As you can imagine, passive-aggression will eventually cripple any relationship, and especially an intimate one. In fact, says Dr. Sapadin, passive-aggresssive behavior is on of the leading causes of marital conflict. Since problems never really come out into the open, they never get resolved. True intimacy may not even be possible since passive-aggressives often deny their feelings.

React the Right Way

Spotting the warning signals of passive-aggression is a real challenge, but it can be done. What do you look for? The quiz on p 125 highlights some examples of passive-aggressive behavior. Once you're able to recognize it, you can respond in ways that will not only protect you, but help the other person as well. Nix the guilt. Don't think you're to blame for the passive-aggressive's behavior; a passive-aggressive person acts the same way with everyone. "As you ride the emotional roller coaster, it's important to remember that it's his problem, " says Dr. Wetzler.   Don't get sucked into the game. Remember: A passive-aggressive doesn't know how to respond appropriately to his anger  or to yours. When he does something covertly hostile, don't act accusatory or dredge up old hurts. That kind of conflict will trigger the passive-aggressive cycle you're trying to break: He'll deny everything and claim you've misunderstood him.  It's okay to express your anger  in fact, it's important. But stick to the matter at hand and tell him how his actions make you feel.   Confront Him with his dishonesty. No one enjoys a conflict, but to silently accept a person's passive-aggression will only reinforce his behavior while raising your stress level. "You need to confront him immediately and tell him you're very confused by his behavior," says Hall.  "Tell him that he's being dishonest and trying to control you, and if his relationship with you is important to him, he has to stop behaving this way." Don't let him off the hook. If you let a passive-aggressive get away with it, he won't change. And that won't help either of you. Instead, try to create an atmosphere in which he'll feel comfortable sharing his negative feelings with you. Tell him, "I know you're angry. Please tell me about it." Over time, he'll become more aware of his feelings and better able to express himself.

Dr. Les Carter, en amerikansk ekspert på passiv aggressive skriver følgende:

Some people are determined not to succumb to the temptation to be rageful with anger, but that doesn't mean they are without anger. Rightly recognizing that open aggression creates an atmosphere of great disrespect, they refuse to explode loudly or get caught in games of verbal abuse. These people, however, can develop too strong of a determination to avoid ugly anger and in doing so, they become susceptible to passive aggression. True to the definition of aggressive anger, passive aggression involves preserving personal worth, needs, and convictions at someone else's expense, but it differs in that it is accomplished in a more quiet manner, causing less personal vulnerability.

To get an idea of the nature of passive aggressive anger, look over the following statements. Do any of them seem familiar?

? When I am frustrated I become silent, knowing it bothers other people.

? I do things in my own timing and if I am too slow or if I do things in a different manner, then others are just going to have to adjust to my way. If they don't like it, that's too bad.

? I sometimes approach work projects half-heartedly.

? When someone talks to me about our problems, I'll say what they want to hear then do what I want to do.

? I complain about people behind their backs, but resist the opportunity to be open with them face to face.

? Sometimes I become involved in hidden misbehaviors.

Passive aggression is usually caused by a need to have control with the least amount of accountability. This form of anger is different from suppressed anger because the person is deliberately doing something knowing it will agitate the other person involved. Also, when people use this form of anger, it represents a fear based manner of handling conflicts. Healthy relationships welcome openness, but passive-aggressives fear that openness will be accompanied by too high of an emotional price.

Fra boken "Managing passive-aggressive behaviour" av Nicholas J. Long and Jody E. Long, kan vi lese følgende :

"Passive aggression is potentially more destructive to interpersonal relationships than aggressive behavior. Aggression is overt and painful; but passive aggression is covert, insidious, and can last a lifetime" og det sier det meste om denne adferden.

Passiv aggresjon = massiv iritasjon! De passiv aggressive beskrives også som en egen personlighetsforstyrrelse i litteraturen:

The current criteria for the passive-aggressive personality disorder as proposed by the Personality Disorders Work Group for the DSM-IV includes:

* passive resistance to fulfilling social and occupational tasks through

procrastination and inefficiency;

* complaints of being misunderstood, unappreciated, and victimized by

others;

* sullenness, irritability, and argumentativeness in response to expectations;

* angry and pessimistic attitudes toward a variety of events;

* unreasonable criticism and scorn toward those in authority;

* envy and resentment toward those who are more fortunate;

* self-definition as luckless in life and an inclination to whine and grumble

about being jinxed;

* alternating behavior between hostile assertion of personal autonomy and

dependent contrition (Millon & Radovanov, Livesley, ed., 1995, p. 321).

Millon suggests that the most essential features of PAPD are irritable affect; behavioral contrariness, obstructiveness, and sulking; discontented self-image, e.g. feels unappreciated and misunderstood; deficient regulatory control, i.e. poorly modulated emotional expression; and interpersonal ambivalence. They are noted for their interpersonal conflict, verbal aggressiveness, and manipulative behavior. Suicidal gestures and a lack of attention to everyday responsibilities are common (Millon, 1996, p. 198).

PAPD resistance to external demands is manifested in oppositional and obstructive behaviors. These individuals resent having to conform to the standards set by others. On the other hand, they fear direct confrontation. The combination of resentment and fear leads to passive, provocative behavior (Beck & Freeman, 1990, p. 333) and defiant compliance (Benjamin, 1994, p. 276).

Passiv aggresjon er altså ikke bare en forsvarsmekanisme, men også en type personlighet som vi finner i flere ulike sammenhenger.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by indirectly and unassertively expressing aggression toward others. There is a facade of overt compliance masking covert resistanse, resenment, or hostility. Passive aggressin often occurs in respons to demands for independent action or performance or the lack of gratification of dependent wishes but may be adaptive for individuals in subordinate positions who have no other way to express assertiveness more overtly.”

Projeksjon

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by falsely attributing to another his or her own unacceptable feelings, impulses, or thoughts.”

Projeksjon handler i hovedsak om å overføre negative trekk ved egen personlighet på andre, for derved å få en bekreftelse på at en selv ikke er ”ond” eller innehar disse trekk, men at dette er ”noe” ved andre personer.

Det gir samtidig en frigjørelse og løsning på egne, indre psykiske vanskeligheter som eller ville ført til angst og depresjon for personen selv. Gjennom projeksjon får man bekreftet at verden er så ond som man tror den er. Sannheten er at projeksjon er en form for speilbilde av en selv. Det man ser i andre, og ofte kritiserer ved dem, er ens egne uakseptable trekk og følelser. Det føles imidlertid ikke så skremmende og ”vondt” når disse elementer av en ”selv” er plasert i og hos andre. Det sier seg selv at en utstrakt projeksjon vitner om brudd med virkeligheten, en form for psykotisk adferd.

Vi ser denne forsvarsmekanismen i utstrakt bruk hos bla psykopater. For dem er det en selvmotsigelse av dimmensjoner at de selv gjør eller har feil. Det strider mot deres eget forskrudde selvbilde. Når de så er anklagende mot andre mennesker, anklager de i realiteten sitt eget speilbilde. Men i deres virkelighetsforståelse er dette plasert utenfor dem selv gjennom projeksjon og dermed ufarliggjort. Dette kan derfor sees på som en virkelighetsflukt fra uakseptable sider ved deres egen personlighet. Eneste måten å løse slike indre psykiske stridigheter på er å tilegne dem andre pesoner. Ved at individet oppfatter egne trekk som andres, beveger man seg samtidig mot sinnets psykotiske og virkelighetsfjerne deler.

Man forlater den objektive virkelighet og lever seg inn i en subjektiv virkelighet tilpasset behovet for å se seg selv som feilfri.

Erikson E. (1963) skriver at i tillegg til introjeksjon er projeksjon en av våre dypeste og farligste forsvarsmekanismer. ”Ved introjeksjon føler og handler vi som om en ytre godhet er blitt til en endre visshet. Ved projeksjon opplever vi et indre onde som om det var noe utenfor oss. Vi tillegger andre de ondene som i realiteten bor i oss selv. Disse to mekanismene, projeksjon og introjeksjon, antas å fine sin utforming avhengig av hva som foregår inne i spebarnanår de tenderer til å internalisere det lystbetonte, mens de eksternaliserer ubehag”. Etter hver vokser normale ut av dette. Hos en del derimot blir disse projeksjoner værende. Noe har gåt galt i den normale utvikling, og en fiksering på et tidspunkt i tidlig barndom gjør at man fortesetter å projisere. Man kan tenke seg at barnet aldri har fått den bekreftelse på seg selv som er nødvendig for å bli så trygg på sitt eget selv at behovet for projeksjoner naturlig opphører. Man klarer ikke bære de negative sider man ser og persiperer ved egen person, projeksjonen forblir av frykt for å ikke kunne håndtere egen tilkortkommenhet.

Hanne Hostrup (1999) beskriver den usunne projeksjon. Utvikling av evnen til å projisere kan gå galt, hvis moren f.eks. selv projiserer på barnet eller hvis moren ikke er rommelig nok til å være projeksjonsskjerm. Kanskje reagerer hun med raseri eller devaluering eller kulde på barnets reaksjoner så barnet ikke kan komme i ”kontakt” med det innhold, det har projisert. Det blir rot for barnet i å hente seg selv hjem. Det kan ikke kontakte seg selv via sine projeksjoner, men får seg selv tilbake i ”falsk utgave”. Deler av barnet ”låses fast” i den andre personen som nå ”eier” en del av SELVET (til barnet). Det generelle kjennetegn ved en usunn projeksjon er nettopp, at den er så ubevegelig, at den ikke kan korrigeres eller trekkes tilbake. Hvor alvorlig dette blir, avhenger av hvor rigid prosessen er, og av hvor stor en del av personens SELV som kan ”leve” i den andre. Det er flytende overganger, men det må skjeldnes mellom når det blir til en hemmet livsutfoldelse av mer normal art.

Hvis man overveiende ser gjennom briller som er farget av egne verdier, teorier, dogmer, vurderinger, fortolkninger, moral og følelser, så kommer man til å leve i en verden, hvor den andre blir en bruksgjenstand, som bare skal bekrefte egne opplevelser. Også når den andre forteller at de ikke gjenkjenner det som tillegges dem, vekker det raseri og angst, eller det fører til at kontakten avbrytes.For når de andres reaksjoner ikke svarer til projeksjonene oppleves det som å være forlatt, misforstått, sviktet, nedfor. Verden blir en fiende (paranoide tilstander).

Det som kjennetegner den usunne projeksjon er ikke at man projiserer seg selv inn i andre, men at man ikke kan hente projeksjonen hjem igjen. Det eksisterer nok et JEG og et DU, og dermed atskiller denne prosess seg fra konfluens og introjeksjon, men DU eksisterer for det meste som projeksjonsskjerm. I kjærlighetslivet får dette nokså alvorlige konsekvenser. Om vi i forelskelsen kun kan projisere oss selv inn i den andre kan vi kun forelske oss i vårt eget speilbilde. Et varig forhold blir nesten umulig, fordi man ved nærmere bekjentskap tvinges til å se ”nærmere etter”. Når den andre ”dukker opp” som person, og når det man ser slett ikke ligner projeksjonene slutter forelskelsen. Så trengs det en ny partner som projeksjonene ”kan være hjemme i”. Forholdet til verden blir dermed sterkt begrenset. Det andre mennesket blir en bruksgjenstand (den skadelige narsissisme). Når projeksjonen ikke kan trekkes tilbake oppstår det en uhyggelig avhengighet av den andre. For JEG-er kan kun ”eksistere” i nærheten av et menneske som er villig til å være projeksjonsskjerm og samtidig er villig til å opprettholde en mental avstand.

Om det f.eks. dreier seg om aggresjon, så blir den om den vekkes, automatisk projisert over i den andre. ”Du er sint på meg”. Den andre som blir pådyttet en reaksjon eller følelse, blir naturligvis sterkt provosert over å få en følelse servert som ikke kommer innenfra. Og nå går det i oppfyllelse, nå blir man aggressiv. Nå kan den personen som projiserer få kontakt med den aggresjonen hun ikke selv kan bære. Mange fanges i den andres projeksjon og føler seg manipulert til å oppleve en bestemt følelse. Enhver projeksjon som ikke trekkes tilbake, skaper et kontraktbrudd mellom organismen og verden. Et kontraktbrudd som for en tid annulerer en del av DU. Denne avbrytelsen kan forekomme i alle kontaktsirkelens punkter. Men om det dreier seg om en alvorlig form for usunn projeksjon, går dette mennesket slett ikke inn i en kontakt, men kun som i en ”late-som-om-kontakt”. For ethvert oppdukkende behov domineres av behovet for å kunne projisere den ”ulevende” del av selvopplevelsen over i den andre.

På en dansk nettside (2bb1.dk) beskrives projesksjon på følgende måte: ” Her er der tale om at du er så lidt i kontakt med dine egne ægte følelser, at du ser disse følelser eller egenskaber i omverdenen, ofte hos andre. Som regel er din opfattelse af dig selv således at du ikke besidder dårlige egenskaber men at disse findes i din omverden, dvs. hos andre.

Det gør måske for ondt at føle sin egen uformåenhed eller hvad det nu må være og dermed tillægger omverdenen disse egenskaber, som du ikke vil vide af inden i dig selv. Måske fordi du har fået at vide at det ikke er “pænt”. Her optræder projektionen på baggrund af en introjektion, hvilket jo også komplicerer sagen. Du har måske at gøre med et introjekteret regelsæt, der siger hvad der er pænt og godt at være og hvad der ikke er det. Hermed kunne du bevare din mors kærlighed, da du var lille, men at lytte til mor når du er blevet voksen kan være en hindring for at du får opfyldt dine autentiske behov og ønsker.

Og her er du måske i kontakt med dig selv og dine ægte følelser, men tanken om hvad mor har lært dig, holder dit udtryk af dem tilbage og du overbeviser dig selv om at det kommer fra dine omgivelser. Du ser vreden hos andre når du selv føler den, men er forhindret i at udtrykke den Hermed bliver din kontakt med omverdenen meget ringe, idet du når alt kommer til alt kun ser dig selv.

Hermed er din evne til dels at opnå kontakt blevet ringere og dels forhindrer det dig i at få tilfredsstillet dine behov på en god måde.

Projektioner er i øvrigt meget nyttige når de bruges med opmærksomhed. Du er i stand til at forudse begivenheder, lægge planer og tage dine forholds-regler overfor kommende farer. Du kan kende en projektor på at han meget ofte bruger udtryk som: Samfundet gør…., de andre er dumme og det er de andres skyld at…… eller deres ansvar….. eller det er de andre der er de gode. Du undgår selv at tage et ansvar og gør dig til et offer.”

Dr.med. Sirnes,TB. (1959) skriver at ved projeksjon forstår man en forsvarsmekanisme, hvormed man forlegger en holdning, impuls eller følelse hos seg selv, over i et annet menneske. Dette er et alvorlig tegn på sjelelig forstyrrelse fordi det krever at man ser bort i fra eller fordreier realitetene.

Anna Freud (1966) skrev at "Virkningen av projeksjonsmekanismen er at forbindelsen mellom de forestillinger som de farlige driftsimpulsene representerer og ego blir brutt. Det er på dette punktet det er mest likt fortrengningsprosesen.

Ved projeksjon skyves den forkastelige forestillingen til id-et over på omverden. Projeksjon ligner fortrengning ved at den ikke er knyttet til noen spesiell angstsituasjon, men kan være motivert av så vel objektiv angst som superego-angst og driftsangst. For småbarn regnes projeksjon å være noe naturlig gjennom den tidlige utviklingsfasen. I voksen alder forstyrrer projeksjonen våre interpersonlige forhold når vi projiserer vår egen sjalusi og tillegger andre mennesker våre egne aggressive handlinger.

Gjennom projeksjon kan psykopater manipulere omverdenen. En psykopat kan fremstå med bekymring for andre. Vi snakker da om en tilsynelatende reell bekymring over trekk hos andre som psykopaten beskriver. Det farlige er at dette ofte er trekk ved psykopaten selv, som først er projisert over på andre! Med andre ord kan en psykopat fremstå med bekymring for trekk hos andre, som egentlig er egne trekk projisert på andre. Et eksempel på dette er en psykopatisk mor som etter en skilsmisse, der barna bor med sin far melder sin bekymring til skole og barnevern. Det som beskrives er tilsynelatende personlighetsmessige trekk ved faren som er skadelige for barna. I virkeligheten er det som beskrives den psykopatiske morens egne trekk, projisert over på faren. Det finnes konkrete eksempler på slike situasjoner, der en forelder deretter har mistet omsorgen for barna og de blir flytet til den psykopatiske moren. Det skal ikke mye tankevirksomhet til for å forstå hvor galt det kan gå for barn i slike situasjoner. Det alvorlige er at ikke sakkyndige psykologer evner å gjennomskue slike manipulasjoner.

Jan Tønnessvang, lektor Univ. I århus skriver følgende om projeksjon: ”Projektion, som er betegnelse for den mentale proces, hvor noget, der tilhører en selv, opleves som hørende til omverdenen. Evnen til projektion konsolideres i alderen 9-15 måneder og er forudsætning for muligheden for at finde sig selv i den anden, og (i kombination med introjektion) den anden i sig selv. Forstyrrelser på dette kontaktdomæne vil resultere i en manglende evne til at trække projektioner hjem og en heraf følgende afhængighed af andre, der både er i stand til at opretholde mental afstand og villige til at fungere som projektionsskærm for ens uaccepterede følelser og behov. Ifølge Salonia (ibid., s. 37) er borderline-afhængighed med tendens til paranoid regression forbundet med forstyrrelser på dette domæne.”

Det virkelig alvorlige ved ubeviste projeksjoner, som de fleste projeksjoner er, er at den som projiserer ikke selv synes å forstå at vedkommende selv, har de trekk som andre anklages for å ha. Dette fremstår mer alvorlig enn man i første omgang skulle tro. Man opplever eller persiperer trekk og tilstander ved andre som ikke er der! Vi kan si at patologisk projeksjon handler om en patologisk pesepsjon. Man persiperer noe ved andre som man selv har konstruert ved den andre. Med andre ord, tillegger man andre trekk og handlinger som kun er rene tankekonstruksjoner hoa en selv. I de tilfeller der dette skjer snakker vi altså om alvorlig problemer med den perseptuelle virkelighet, den virkelighet som våre sanser bringer til oss gjennom sansing. Å sanse noe hos andre som er rene kognitive konstruksjoner hos en selv viser at man er på veg mot en psykotisk virkelighet.

Det kan synes som om det projiserte objekt registreres ubevist hos den som projiserer. Som en beskyttelsesmekanisme stenger vårt eget sinn vår bevisthet fra å få tilgang til denne ubehagelige sannhet ved oss selv, i stedet blir vår bevisthet foret med persepsjon om at det negative forekommer hos den andre! Det er lett å se at utsrakt bruk av projeksjon vitner om alvorlige psykiske problemer ved en person.

Det er viktig å skille mellom en løgn om andre og en projeksjon. En lø projeksjon er en løgn, men en løgn er ikke nødvendigvis en projeksjon. Projeksjon er det når det som tillegges den andre er trekk ved personen selv. Påstår man noen har et spesielt trekk, uten at man har dette trekket selv, er den en løgn. Har man derimot dette trekket selv, er det en projeksjon.

Passer og Smidth (2003) beskriver dette som en uakseptabel impuls som blir undertrykket og deretter tillagt andre mennesker. Eks: En kvinne med sterke undertrykte seksuelle behov av å ha en affære anklager gjentatte ganger sin mann for å være utro mot henne.

Norges Røde Kors Legebok (1959) beskriver dennne forsvarsmekanismen på følgende måte :"Projeksjon er et psykologisk fenomen som man treffer på ganske ofte. En snakker om projeksjon når et menneske tilegger andre sine egne tanker og følelser, ønsker, forestillinger, motiver osv. På den måten at man tror at de andres oppførsel og handlinger styres av de tanker, følelser osv som en i virkeligheten selv har. En slik projeksjonsmekanisme bruker en f.eks. svært ofte når en skal forsøke å løse en ubehagelig sjelelig spenningstilstand, en sjelelig konflikt. Konflikten henger gjerne sammen med at en ubevisst plages av en ubehagelig skyldfølelse og retter bebreidelser mot seg selv for et eller annet. Men i steden for å la disse bebreidelsene komme opp i bevistheten rettes en bebreidelsene mot omgivelsene og skyter skylden over på disse. En viss tendens til projeksjon kan en vel finne hos alle mennekser i visse situasjoner, men tendensen kan bli så automatisert og systematisert at den blir sykelig. Særlig ser en dette hos psykopater, og hos de paranoide og paranoiske psykopater, er en slik overdreven tendens til projeksjoner nettopp noe av det mest karakteristiske, med utvikling av mer eller mindre systematiserte vrangforestillinger. En mener også at det ligger projeksjon bak mange av de eiendommelige symptomer ved sinnsykdom, f.eks. schizofreni."

Evang (2003) skriver at ”Den som projiserer føler et slags slektskap med, og innlevelse i, det som er projisert. Dette slår dels ut i et ønske om å kontrolere det, eller kontrollere den som mottar projeksjonen. Dels kan det slå ut gjennom vikarierende tilfredstillelse. Det innebærer en delvis utlevering gjennom, eller deltakelse i, impulser og handlinger hos den andre. Samtidig kan man være ansvarsfri for impulsene og handlingene. Man kan til og med ta avstand fra dem hos den annen.

Hos en slik person som projiserer vil det naturligvis oppfattes som aggresjon når deres kontrollbehov blir truet. Ved projeksjon blir særlig uakseptable deler av foreldrenes personlighet plassert på det utvalgte barnet. En slik forelder kvitter seg delvis med negative selvbilder! (Evang 2003 s.185)

Det å motta negative delrepresentasjoner tidlig i barndommen kan vise seg å være årsakene til borderlinevansker. (Evang 2003 s.186)

Projektion, hvis en følelse eller impuls, følelse eller handling er uacceptabel for en selv, så tillægges den en anden person i omgivelserne. På denne måde kan en person komme af med de sider af sig selv, som ikke kan erkendes eller tages ansvar for. Det kunne eksempelvis være i en krangel, hvor en hissig person tillegger motparten å være hissig.” 

Projektion använder vi alla lite till mans varje dag. Man gör det t.ex.när man kommer för sent till arbete och skyller på alla röda trafiksignaler.På det sättet förlägger man det personliga ansvar utanför sig själv. Genom att skylla på någon eller något frånsäger man sig allt ansvar,Om man lägger över skulden och besvikelsen på andra blir det ett sätt att befria sig själv från sin känsla av oförmåga.(www.naudiz.se). Man må imidlertid skille mellom ”sunn” projeksjon, som skjer bevist og som gir oss skyldfølelse om vi blir avslørt., og den patologiske projeksjon som oppfattes som reell av den som projiserer.

Det er når egne følelser og tanker oppleves som om de kommer fra andre. Det mest vanlige er å tilskrive andre ens egne uakseptable tanker og motiver. "Jeg er ikke sint på deg, du er sint på meg". "Hvorfor er du så sint på meg, jeg forstår ikke hvorfor du hater meg" er typiske eksempler. Selv om adferd hos vedkommende viser at hatet kommer fra en selv leser vedkommende det som om det kommer fra en annen. En person kan forfølge en annen i rettsystemet i årevis for så plutselig å utbryte hvorfor man ikke kan samarbeide, selv om vedkommende gjentatte ganger har avvist slikt samarbeid. Typisk ved projeksjoner er også introjeksjoner, der vedkommende samtidig som det blir projisert også gjennom introjeksjon tar opp i seg andres positive sider. Det syke ved dette synes å være at de tror det er deres egne trekk!

I en projeksjon vurderer Jeg'et først, hva er "spiselig". Blir det godkjent, så blir det oppslukt. Blir det forkastet, så blir det "spyttet ut", projisert.

I klar tale betyr det, at man skaffer sig av med et ubehagelig objekt ved å sende det over på en andre. Man projiserer det. Impulsen til å gjøre noen noe vondt kan i stedet vendes om og fortolkes som vrede fra et annet menneske. En kvinne som hater sin mann for at han skilte seg fra henne kan i steden projisere sitt hat over på ham slik at han faktisk ender opp med å reagere på det hat han ubevisst utsettes for. Dermed er vi over i Projektiv identifikation!

Dette er en typisk adferd vi ser ved bla psykopater som projiserer sit hat over på offeret og som så i sin tur provoseres til en reaksjon gjennom sin frustrasjon. Omgivelsene ser offerets reaksjon og ender opp med å fordømme offeret forde psykopatens forutgående projeksjon/angrep blir usynlig.

Kari Garmannslund (1999) skriver at projeksjon er en ofte brukt forsvarsmekanisme, hvor personens egne, uønskede impulser og tendenser blir holdt borte fra egen bevsithet ved at de tilskrives andre, og da gjerne i forstørret målestokk. Psykopaten projiserer eller overfører egne negative trekk til andre ved å påstå at andre er manipulerende, løgnaktige, maktsyke, selvopptatte, bedragerske osv.

Cullberg (2003) beskriver projisering som primitivt forsvar. Paranoia er den høyeste potens av projeksjon. Alt er andres feil og den paranoide leter nesten etter feil å sette fingeren på som andre har skyld i.

I det daglige ses dette ofte i mistolkning av, hva andre mennesker gjør eller siger til en. Altså en tendens til at misforstå det, der bliver sagt, så man mener, at den eller den kommer med hentydninger, stik eller andet, selv om disse ikke er skjedd, men bunner mer i ens usikkerhet, generelt eller over for vedkommende, og en tendens til nemt at føle sig overfuset.

”Tyv tror hver mann stjeler”. Projektion betyr at man tillegger andre, det vi ikke bryr oss om i oss selv. Man tillegger motiver hos andre som mann selv har. Ved uoverensstemmelser, uenigheter, diskusjoner i  samliv og i politikk foregår det et utall af projektioner. Modparten beskyldes for alltid at være uærlig, grov, nærig, egoistisk, hensynsløs, ukritisk, usaglig, ufølsom, skattesvindler mv. Der ofte tale om modsætningsfyldte generaliseringer.

Projeksjonene er langt på veg selvmotsigende. Nogle mennesker benytter sig meget af projektion. Deres liv er præget af, at de ustandselig kommer i konflikt med deres omgivelser. Ofte er der tale om, at disse mennesker ikke kan se andre mennesker pga deres egne projektioner, og at det er i virkeligheden deres egne svagheder de slås med projisert over på andre (herav navnet projektion).

Dette kan også forklare en del av den kampberedskap og kampadferd vi finner ved psykopater. De sloss mot sine egne negative trekk, handlinger og tanker, som er projisert over på andre. Terapi blir umulig fordi det foregår en kontinuerlig projeksjon på andre av egne trekk og følelser som de dermed er i strid med. De nærer amunisjon til angrep på seg selv gjennom de projeksjoner de utsetter andre for og som andre reagerer negativt på. Andre kjenner seg ikke igjen i de påstander (projeksjoner) de utsettes for og ender opp med å gi utykk for frustrasjon og aggresjon ovenfor psykopaten. Noe som igjen setter psykopaten i en evig kampberedskap. Det gir også en forklaring på hvorfor psykopatens avvikende trekk synes så fastlåste i deres personlighet.

Den dårlige samvittighet jeg har legger jeg over på en anen. Dermed blir den som projiserer på et patologisk nivå i egne øyne feilfri. For alle feil finnes hos den andre, noe vedkommende benytter enhver anledning til å påpeke. Den som projiserer får sitt ego bekreftet, mens offeret ender opp i en frustrasjon det ikke forstår, men som det etter lang nok tid kan ende opp med å tro på. Dette er et typisk adferdstrekk ved psykopater. Ved at psykopaten samtidig ved sin "vennlige" adferd får andre med seg i sine projeksjoner begynner offeret ettter hvert å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning og brytes sakte med sikkert ned mentalt.

Man må huske på at de fleste mennesker benytter projeksjon i en normal form. I en krigstilstand benyttes dette ovenfor egen befolkning for å høyne kampmoralen. Det er først når det i et individ går over i det patologisk sykelige at dette blir alvorlig slik vi ser det ved ulike personlighetsforstyrrelser.

Professor emeritus i psykiatri Nils Johan Lavik  skriver i Aftenposten 09.06.01 følgende :

Å lage et fiendebilde er å fremstille en motstander med karikerte onde og farlige attributter, slik at følelser som angst, forakt og aggresjon lett mobiliseres. Anvendelse av fiendebilder spiller en betydelig rolle i den politiske kamp. I det lange løp fører de til tap av troverdighet og en låst situasjon. Fiendebildenes konstruksjon bygger blant annet på :

* Projeksjon av aggressive følelser på "de andre", slik at den man vil ramme, fremstår som truende og farlig.

* Svart/hvitt-tenkning som viser seg ved forenkling av kompliserte saksområder, slik at løsninger fremstår som enkle valg mellom et godt og et dårlig alternativ.

I alvorlige konflikter spiller fiendebilder en betydelig rolle for å styrke kampmoralen, men i det lange løp kan bruk av slike midler straffe seg på to måter.

Den ene er tap av troverdighet. Det kan skje gradvis når ny informasjon får frem at fiendebildet bygger på overdrivelser. Eksempelet var USA sin propaganda og rettferdiggjøring for Irak-krigen. Det viste seg senere at etteretningen ikke var helt til å stole på.

Det kan også skje plutselig og dramatisk, for eksempel ved et avslørende bilde som bryter i stykker en offisiell versjon av situasjonen. Det mektige kinesiske propagandaapparat ble satt ut av spill ved bildet av den ensomme mann foran panservognen på Den himmelske freds plass i Beijing. Den nakne småjenta som springer skrikende fra flammehavet i Vietnam, gjorde det vanskelig for USA å fastholde sitt offisielle bilde av kommunistfaren i Sørøst-Asia.

De projektioner, som en pasient projiserer over på pedagogen, stammer oftest fra vigtige personer i pasientens tidlige barndom.

Pedagogen kan oppleve de holdninger og følelser, han tillegges, som værende fremmede for ham selv. Når pasienten projiserer sine indre billeder over på pedagogen, kan det skapes mulighet for å utleve, korrigere og bearbejde tidligere konflikter og blive bevisst dem. Det er vigtigt, at pedagogen ikke handler på pasientens følelsesgrundlag, men på hvad der er det rigtige i behandlingsmessigt øyemed. Nemlig å hjelpe med at sætte ord på pasient ens følelser og gi plass til dem. Pasienten tildeler pedagogen en rolle, som denne risikerer å leve opp til (projektiv identifikation), hvis ikke han forholder sig rummende til den. Pasienter med BorderLine PF kan enten idealisere pedagogen ved eksempelvis at se ham som sin frelser, eller devaluere pedagogen ved å oppfatte ham som værende værdiløs for å forskyve sit eget selvhad. 

Modoverføring er de følelser og tanker, der fremkommer hos pedagogen, når pasienten har overført sine holdninger og følelser til denne. Hvis disse følelser og tanker ikke blir bevistgjort hos pedagogen, risikerer han å give pasienten alt skraldet tilbage i en patologiforsterkende form. Nøkkleordet er her å kunne rumme det projiserede og sende det tilbage i en modifiseret form, når pasienten er modtagelig der for, så denne får mulighed for å integrere et mere nyanceret bilde. 

Bjerke/Svebak (2003) skriver følgende om Projeksjon: "De uakseptable impulsene projiseres (føres over) på andre personer. Da ser vi lett de uønskede trekkene hos andre, men ikke hos oss selv."

Ordtaket om at vi lettere ser splinten i andres øye enn bjelken i vårt eget, kommer fra denne forsvarsmekanismen.

Ved projeksjon avviser jeget en følelse eller et trekk ved personen. Dette gjøres fordi jeget ikke aksepterer dette. Det fremstår som noe uhåndterbart, noe som er angstskapende og inngir utrygghet for personen. Personens selv klarer ikke håndtere det projiserte. Samtidig som dette skjer må man være opmerksom på at det hele skjer i personens psykiske ubeviste sfære. For den patologiske er ikke dette en bevist handling. Det ser man ofte ved at vedkommende kan ta sterk avstand fra det projiserte. Jeg hater løgn og juks! Samtidig påstår vedkommende at andre lyver, mens dokumenter kan vise at det er vedkommende som lyver!

Projektiv identifikasjon

Cullberg (2003) beskriver Projektiv identifikasjon som primitivt forsvar med følgende :

Ved denne formen er det 2 momenter. Det ene er at jeget selv ubevisst avviser uakseptable behov og forestillinger og projiserer dem over på en annen person, det andre er at denne projiseringen samtidig medfører at en ubevisst også kan identifisere seg med disse delene hos de andre.

Projektiv identifikation er en tosidet enhed  hvor ubehagelige karakteristika blir tillagt den andre person, som modtar projektionen, opptar den, og oppfatter det som egne trekk.

Projektiv identifikation er en primitive forsvars-mekanisme. Dette forsvar ligger meget tett opp til projektion. Man projiserer også ubevist sine uacceptable billeder over på en anden (definerer modparten). Gennem interaktionen identificerer modtageren sig ubevidst med disse tanker og følelser. Han/hun tænker, føler og handler således, at det modsvarer afsenderens udsendte billeder. Modtageren kan returnere projektionen i en bearbejdet respektive forstærket form. Projektiv identifikation er det middel, hvorved intrapsykisk splitting konverteres til interpersonel splitting.

De tre forsvar hænger nøje sammen, da projektiv identifikation afhænger af projektion, som afhænger af splitting. Lad os give et eksempel:

For at en vedkommende med BLF skal kunne opretholde sit indre urealistiske gode billede af sig selv, bliver vedkommende nødt til at spalte de onde sider fra de gode sider = Splitting. Disse projiceres over på medspilleren (devaluering), som så identificerer sig med dem. Det er nu muligt for vedkommende at bibeholde sin omnipotente opfattelse af sig selv.

Begrepet er opprinnelig Melanie Kleins. Dette er en primitiv forsvarsmekanisme som forutsetter 2 mennesker. Egne effekter eller deler av ens psykiske struktur projiseres eller plaseres ut på en annen person. Ofte er det negative eller uakseptable deler av personligheten. Men også ideelle sider av en selv kan bli projisert, som når pasienten idealiserer en behandler. Den som projiserer er ikke ferdig med det som er projisert. Han eller hun vil ved lokking, tvinging eller definerende væremåte, mer eller mindre bevisst, forsøkje å få den andre til å være slik at det tilsvarer innholdet i det som er projisert. (Evang 2003).

Projektiv identifikasjon gjør for øvrig en hel del ugang i voksne parforhold. Man projiserer uakseptable deler av seg selv eller negative delobjektrepresent-asjoner på den andre. "Du er akkurat som min far når han var på det værste" den andre blir presset eller lokket til å være slik uten at noen av partene skjønner hva som foregår. Påfallende ofte fortsetter de to "ulykkelige" det "uholdbare" forholdet" i lange tider til forbauselse for andre.

Hvis man ser på elementene i projektiv identifikasjon, er det likevel ikke så forbausende. Den som projiserer er godt "kjent med det "fæle" i den andre og føler slektskap med det. Samtidig foreligger det et behov for å kontrollere det hos den andre. Dette gjelder særlig når det er et aggresivt innhold som blir projisert.

Den som projiserer kan oppnå vikarierende opplevelser gjennom den annnen. I alle fall har den projektive identifikasjon en forsvarsoppgave som delvis vile falle bort om man skilte lag. Uten en projeksjonsmotagende partner kunne man risikere å måtte ta inn i seg og oppleve hos seg selv uønskede affekter, delselvrepresentasjoner eller delobjektrepresentasjoner.

Men om en voksen partner i noen grad kan brukes som projeksjonsmotakende part, er egne små barn langt mer anvendelige. De er følelsesmessige helt avhengige av foreldrene og langt mer elastiske. De skal utvikle sitt ego og sitt selvbilde nettopp i samspill med sine foreldre.(Evang 2003). Gjennom projektiv identifikasjon blir barnets selbilde bygget opp av den projiserendes ofte negative sider og trekk. Barnet blir kritisert for disse trekk og tvinges til å ta avstand fra seg selv. Barnet vil søke mot andre for å få bekreftet seg selv og dermed er elendigheten og barnets problemer skapt. Slike barn får ikke dannet det viktige selvbildet, den positive bekreftelsen de er så avhengig av i tidlig barndom. Dermed er grunnlaget skapt for nok et barn med som kan ende opp med borderline eller psykopati som resultat.

Gjennom Projektiv identifikation blir oftest ubehagelige karakteristika tillagt den anden person, som modtager projektionen, optager den, og opfatter det som egne.

Personen projicerer sitt konflikt materiale over i anden person, modtageren kan ikke undgå at bearbejde det. F.eks. man beretter om sine problemer med sin chef, kollega eller samlever og tilhøreren begynder straks at bearbejde oplysningerne. Oplysningerne er imidlertid givet på en sådan måde, at løsningsforslagene på forhånd er givet, tilhørerens tilbagemelding vil snarere repræsentere den usagte holdning hos den konfliktramte end tilhørerens egen mening. Denne funktion ”afgifter” konflikten for den ramte og tilhøreren får en ”containerfunktion”. Begrebet er særlig kendt i forbindelse med Borderline-problematik. (www.jagoo.dk)

Jarl Jørstad skriver i Tidsskr Norsk Lægeforening 2000; 120: 1199-203 følgende : Vi er blitt mer oppmerksom på at det er forskjell på identifisering med sider av andre mennesker, og introjeksjon som skaper indre objekter eller bilder av andre med tilhørende affekter, og som kan leve sitt ubevisste liv i vår indre verden. Disse indre objekter og affekter kan projiseres på mennesker som blir viktige, og som utsettes for projektiv identifikasjon. Det er et ubevisst samspill hvor noe av en selv skyves over på den annen, og noe fra den annen tas inn i en selv. Til forskjell fra vanlig projeksjon som kan skje til hvem som helst, er forholdet til den som mottar det projiserte viktig for den som bruker projektiv identifikasjon. Det er et fenomen som stammer fra det tidlige sirkulære samspill mellom mor og barn, og hvor moren er livsviktig for barnet. Vi har oppdaget hvor sterkt slike mekanismer kan påvirke oss, vi kan bli «containere» for emosjoner og affekter som kan forvirre de fleste

I alt dette kan det virke som oppfatningen av det ubevisste som en fiende blir bekreftet. Det er en krig mot noe truende og farlig som må bekjempes med skiftende forsvar. Før var det fortrengningen som var den viktigste, og avledet av den er reaksjonsdannelse, rasjonalisering, intellektualisering, isolasjon, annullering og andre. I dag er det mer «primitive» mekanismer som benekting, projeksjon og projektiv identifikasjon, og en splittelse som kan svinge mellom idealisering og devaluering. Vi ser nå på forsvarets kamp for å hindre det ubevisste fra å bli bevisst som sekundær. Den primære oppgaven er å unngå en utålelig smerte, og motstanden i overføringen til terapeuten er forsøk på å unngå å bli retraumatisert. Det blir en beskyttelse skapt i barndommen, som en måte å overleve på mentalt. Men nærheten til et annet menneske kan også bli en trussel med angst for oppløsning og psykose.

Jarl Jørstad skriver i "Suicidologi" nr. 1, 2002 følgende :

Motoverføring vil jeg definere som alle de bevisste og ubevisste følelser som en behandler kan få i nærkontakt med en pasient (Kernberg 1965). Vi ser i dag på slike motoverføringer både som uttrykk for en ubevisst kommunikasjon fra pasienten, og et primitivt forsvar, en projektiv identifikasjon som kan påvirke mottakeren meget sterkt. Dette blir særlig uttalt hos personer som har en borderline personlighets-forstyrrelse,

Fortrengning var tidligere ett meget viktig begrep i psykoanalysen. I de siste årene har imidlertid projektiv identifikasjon blitt ett mere aktuelt begrep. Dette betyr kort fortalt at det du ser i andre mennesker, egentlig har noe med deg selv å gjøre. Du overfører dine egne egenskaper over på andre for å greie å tolke deg selv. Melanie Klein sier for eksempel at den del av seg selv som et barn hater, blir projisert ut til barnets mor. Dette gjør at barnet identifiserer moren med det onde i seg selv, noe som leder til et negativt forhold til henne. Dette kan selvfølgelig også være positiv projeksjon, noe som resulterer i dyp kjærlighet. Mennesker med psykiske problemer trenger hjelp til å kartlegge slike forhold og til å omdanne slike forhold til mere realistiske beskrivelser (din mor er ikke bare ond - hun er også god).(Paul Moxsnes)

Projektiv identifikasjon er beskrevet på følgende måte : primitivt JEG-forsvar som innebærer å bli kvitt et uønsket aspekt ved seg selv ved å projisere det over på en annen person og få denne til å handle, tenke og føle i overensbestemmelse med det projiserte, for senere å kunne ta det til seg i bearbeidet form.

Palle Hoffmann skriver at :”Projektiv identifikasjon er i hovedtrækkene lig med Projektion - men med den forskel, at her er personen ikke ganske ubevidst om, hvad der projiceres. Individet er klar over sine egne følelser eller drifter, men tilskriver dem fejlagtigt til andre, hvilket retfærdiggør hans adfærd over for dem. Samtidig identificerer han sig ubevidst med netop de sider af den anden, han selv har tildelt ham. Forholdet kan blive mere kompliceret, fordi den anden ubevidst kan acceptere, hvad der bliver gjort mod ham. Og således kan det næsten blive "sandt".

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”As in projection, the individual deals with emotional conflict or internal or external stresors by falsely attributing to another his or her own unacceptable feelings, impulses, or thoughts. Unlike simple projections, the individual does not fully disavow what is projected. Instead, the individual remains aware og his or her own affects or impulses but misattributes them as justifiable reactions to the other person. Not infrequently, the individual induces the very feelings in others that were first mistakenly belived to be there, making it difficult to clearify who did what to whom first.”

Rasjonalisering

Denne forsvarsmekanismen finner en tilsynelatende fornuftsbetonet forklaring som kan bortforklare en skyldfølelse. En form for forenkling som i seg selv ikke behøver å være usann, den forklarer bare ikke alt og kanskje den egentlige grunnen til "bortforklaringen".

Passer, Smidth (2003) definerer den på denne måten :

”En person konstruerer en falsk men plausibel forklaring eller unnskyldning for en angstfremmende adferd eller hendelse som allerede har skjedd. Eks: En student på en eksamen blir tatt i juks og forsvarar handlingen med at professorens test var urettferdig og dessuten jukset alle andre også!

Ved rasjonalisering forstår man det forhold at vi har en tendens til å velge ut de edle, sosialt høyt vurderte grunnene til vår adferd, selv tro på dem og prøve å overbevise andre om våre edle motiver. (Dr.med. Sirnes,TB. 1959)

Rasjonalisering  innebär att man sorterar bort vissa fakta eller gör verbala omskrivningar  för att inte förlora sin självkänsla, t.ex.  när man utan att skylla på någon annan, undviker att avslöja sin oförmåga genom att säga:" Jag tycker inte om att åka båt" istället för att säga "Jag kan inte simma".Ytterligare ett exempel är uttalanden som: "Det var säkert ingen bra fest,tur att man inte var där".För att skydda sina egna känslor tar man på det här sättet bort betydelsen av att man inte ens var bjuden på festen.

Ved rasjonalisering kommer man med en forklaring som sånn sett er riktig nok, den er bare ikke tilstrekkelig. F.eks. grunnen til at man kom 4 timer senere hjem fra firma festen end forventet, var ikke kun, at det var gøy og tiden gikk fort. Tiden gikk fort fordi man flørtet med en kollega.

Denne forsvarsmekanismenbrukes ofte av psykopaten. Det er en psykologisk forsvarsmekanisme der selvet søker fornuftige og akseptable begrunnelser for handlinger, tanker og impulser og holdninger som egentlig skyldes ubevisste og uakseptrable grunner. Det er ikke alltid like lett å avsløre rasjonalisering, det finnes alltid et lite snev av sannhet i begrunnelsene slik at disse ytre sett kan synes fornuftige. Begrunnelsen er imidlertid ikke den egentlige sannheten men en bortforklaring. En psykopat kan "forklare" sin manglende utdanning ved at "faget var så kjedelig", mens den egentlige årsaken var at vedkommende ikke hadde verken resurser eller utholdenhet nok til å gjennomføre utdanningen. Da blir det jo også "kjedelig".(Kari Garmannslund 1999)

Bjerke/Svebak (2003) skriver (s.269) om rasjonalisering følgende: " Vi kan unngå truende tanker om oss selv eller noe dumt vi har gjort (eller noe vi ikke har gjort) ved å lage en ikke truende forklaring. I et ordtak sa reven som ikke klarte å komme opp til rognebærene at "høyt henger de og sure er de". Eller en lite atraktiv mann kan forklare sitt mangelnde seksualliv ved å lage en teori om at sex er oppskrytt og kanskje farlig".

Teolog, Gunnar Elstad skriver i "Livshistorie og Følelser" : "Rasjonalisering. På tross av at det er følelsene som styrer det vi sier og gjør, gir vi en god fornuftsmessig forklaring på det. Vi kan like Hansen, men i steden for å si at vi ikke ønsker å snakke med han, unskylder vi oss med at vi må rekke bussen."

Vi ser altså at når man rasjonaliserer så gir man en forklaring på noe, men forklaringen utelater noe av begrunnelsen. En hendelse blir f.eks. forklart ut i fra en forklaring som er/kan være delvis sann, men som bare er en del av forklaringen. En del av begrunnelsen forsvinner fordi den er belagt med f.eks. skyldfølelse eller på annet vis er negativ.

Man omskriver realitetene til noe som ikke er så truende som sannheten.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by concealing the true motivation for his or her own thoughts, actions, or feelings through the elaboration of reassuring or self-serving but incorrect explanations.”

Reaksjonsdannelse

Cullberg (2003) beskriver dette som høyere forsvarsmekanismer.

Individet viser en holdning som gir utrykk for det motsatte av de fortrengte, uakseptable følelsene. Dette er også kaldt tvangsforsvar. Det er når forsvaret går ut på, at man laver det omvendte av det, man er redd for. Ved denne forsvarsmekanismen benekter man ikke bare sine motiver, men utvikler en adferd i en helt motsatt retning. Man skamroser den man hater, man overbeskytter det barnet man helst vil skyve fra seg. Overdreven renslighet kan være reaksjonsdannelsen mot trangen til å søle og grise seg til. I det daglige kan dette ses, når man er overdreven vennlig mot en person, man egentlig ikke liker. Det er en reaksjonsdannelse. Vi kjenner det alle enten på den ene eller den anden måte. Hvordan har man det, når en eller anden er overdreven, søt, nærmest klistret søt mot en? Som regel har man det ikke særlig godt med vedkommende, for man ved jo, ubevist, hva det dekker over. F.eks. man er vennlig, når man er vred, man tilslutter sig det, som man er imot.

Passer og Smidt (2003 s 434), beskriver denne forsvarsmekanismen på følgende måte : En angst følelse er undertrykt og den psykiske energi finner utløp i en overdrevet adferd av motsatt karakter. Eks: En mor som innehar følelser av harme og sinne for sitt barn og som blir overbeskyttende ovenfor barnet.

Fra nettstedet http://www.naudiz.se :

Reaktionsbildning som en høyere forsvarsmekanisme. Reaktionsbildning är en vanlig försvarsmekanism i vår relation till chefer eller andra personer som vi är i beroendeställning till. Det innebär att man blir inställsam och fjäskande gentemot chefen istället för att säga vad man egentligen tycker, speciellt om man tycker illa om honom/henne.

Evang (2003) skriver at denne mekanismen innebærer å opptre ovenfor seg selv og andre stikk motsatt av slik impulsen skulle tilsi.

Denne fordreiningen til det motsatte kommer av at man bevist eller ubevist erkjenner at å beskrive de ekte følelsene ikke vil redusere den angst man har men tvert imot øke angsten fordi sannheten ikke passer ovenfor den man har med å gjøre. Sannheten kan utløse ytterligere raseri fra den andre, eller det kan utløse en reaksjon som øker eller opprettholder angsten man har i utgangspunktet.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by substituting behaviour, thougts, or feelings that are diametrically opposed to his or her own unacceptable thoughts or feelings (this usually occurs in conjunction with their repression).”

Regresjon

Regresjon kan inntreffe som følge av sviktende forsvar, men kan også fungere som forsvar. Indre konflikt og angst kan unngåes ved at man regredierer til et stadium før den truende konflikten intrådte (A.Evang 2003).

Ved regresjon går man over til tidligere, barnslige måter å føle og reagere på som svar på skuffelser. (Dr.med. Sirnes,TB. 1959 b4,s.19)

Regression: man søger tryghed og fralægger sig ansvar ved at søge tilbage til tidligere udviklingstrin. (Freud)

Primitiva försvarsmekanisme. Regression innebär att man, medvetet eller omedvetet, blir liten för att få någon annan att ta över i en situation där man inte orkar vara stor och ta ansvaret. Vid vissa tillfällen kan till och med ett barn bli den som får ta hand om den vuxne då han/hon drabbats av en svår kris.

(www.naudiz.se)

Cullberg (2003) beskriver dette som en høyere forsvarsmekanismer

Regresjon vil si at man blir mer avhengig av andre i sin væremåte, enn det man var før man ble syk. Man kan i større grad ønske at andre tar ansvar og man har større behov for støtte og nærhet.

Regresjon er at gå tilbake til et tidligere stadium i sin utvikling. Man løper fra det ansvar som forventes av en i en bestemt alder eller stilling. Det er sådan set ikke noget, Jeg'et tager i brug, men udsættes for. Jeg'et udsættes for en regression til en periode, hvor Jeg'et kan finde tryghed og dermed beroliges.

Et eksempel på regresjon kan ses i en amulett eller en maskot. Kosedyret, som vågede over os i våres urolige timer som barn, våger nå over våres jobbsamtaler, kjærlighetsmøter eller fotballkampen. Et barn som trekker seg inn i seg selv og finner frem kosedyret det følte trygghet ved tidligere. Barnet blir barnsligere enn alderen skulle tilsi. (www.kreft.no, 29.7.2000)

Anne Helene Grøntoft , veileder i selvutvikling ved Aurora Senter for bedre livskvalitet skriver på www.alternativmedisin.no:

Hva er regresjon?

Regresjon er en tilbakeføring av sinnet til tidligere hendelser ved hjelp av ulike teknikker. Denne terapiformen bygger på antakelsen om at alt man har opplevd tidligere, ligger lagret på det ubevisste planet og kan hentes fram igjen. Det gjelder selv om man har glemt eller fortrengt det som har skjedd.

Hvor langt tilbake i tid

En person kan i regresjon oppleve å komme tilbake til hendelser fra barndom, fødsel, fostertilværelse eller tidligere liv. Det er naturlig nok omstridt om det virkelig er tidligere liv som oppleves i regresjon. Den enkelte får ta stilling til det i samsvar med sitt eget livssyn.

Hensikten med regresjon

Noen prøver regresjon fordi de ønsker å få innsikt i tidligere liv. Andre prøver regresjon for å få fram i lyset gamle hendelser som er fortrengt, slik at hendelsene kan bli bevisstgjort på nytt og bearbeidet. Bare det å gjenoppleve hendelser fra fortiden kan i seg selv ha en terapeutisk effekt. Det er ofte ikke mulig å si med sikkerhet om opplevelsene i en regresjon er autentiske, men virkningene av regresjonen synes å være uavhengig av det. Erfaringsmessig kommer personen i kontakt med og får bearbeidet problemstillinger som har en klar overføringsverdi til personens nåværende livssituasjon.

Hvordan utføres regresjon

Regresjonsterapeuter benytter ulike teknikker. Det er vanlig å bruke forskjellige former for avspenning av kropp og sinn, for eksempel autogen trening, pusteøvelser eller nedtelling. Belysningen i rommet er gjerne dempet, og noen terapeuter benytter også avslappende bakgrunnsmusikk.Terapeuten gir veiledning og stiller ofte spørsmål underveis i prosessen. Det er en nokså vanlig oppfatning at man må bli hypnotisert for å kunne gå inn i en regresjon, men det er ikke tilfelle.

Hva skjer under regresjon

Den som ledes gjennom en regresjon, vil som regel ha en opplevelse av å være to steder på en gang: i rommet sammen med terapeuten, og i kontakt med tidligere hendelser som utspiller seg på det indre planet. Kontakten med de tidligere hendelsene kan innbefatte bilder, lyd og kroppslige fornemmelser. Noen opplever scener og historier som er sterke og klare, mens andre har vagere opplevelser. Merk: Terapeuten kan sjelden forutsi hva en person vil oppleve under en regresjon. Noen ganger kan regresjon føre til at man kommer i kontakt med hendelser som vekker sterke følelsesmessige eller kroppslige reaksjoner. Personer i psykisk ubalanse bør ikke foreta regresjoner.

Et forsvar, som går ud på, at individet vender tilbage til et tidligere udviklingsstadium eller funktionsmønster. Det er som oftest et forsvar imod angst.

Barn som går inn i en regresjon kan trekke seg tilbake for seg selv, bygge opp en ”mur” rundt seg av bamser, leker eller det som måtte være i nærheten. Det murer seg inne i en tilværelse der det drømmer seg uforstyrret tilbake til en tilstand det husker som var trygg og stabil, i forhold til den nåværende tilstand. Større barn som tar med seg den lille bamsen i sengen eller på skolen tilkjennegir utrygghet og søker ved kosedyret tryggheten det opplevde kosedyret representerer.

Retrofleksjon

Jan Tønnesvang, lektor ved univ. I Århus skriver følgende om retrofleksjon: ” Retroflektion, som er betegnelse for den mentale proces, hvorved den mentale og kropslige energi, som spontant er bestemt for verden, bliver holdt tilbage og inde i én selv. Evnen til retroflektion konsolideres i 15-18 måneders alderen og er forudsætning for en senere udviklet evne til selvbeherskelse. Forstyrrelser på dette kontaktdomæne vil enten resultere i en manglende evne til at holde impulser tilbage, når dette i forskellige situationer er hensigtsmæssigt eller påkrævet, eller tendenser til overdreven neurotisk tilbageholdelse af følelser, tanker, fantasier osv. Salonia kobler disse forstyrrelser til forskellige former for narcissistisk patologi”

Anne Hostrup (1999) skriver at ”Retrofleksjon er en måte å avbryte kontakt på, som sørger for det vi i dagligtale kalles selvbeherskelse. Når vi ikke sier hva vi mener og tenker og ikke gjør hva vi har lyst å gjøre men holder vår reaksjon tilbake, så behersker vi den prosess som kalles retrospeksjon. Et menneske som ikke behersker seg har vanskelig for å være våken for det som foregår under huden, har vanskelig for å sortere og vurdere før det reageres.

Et barn som skjelden blir bremset, lærer ikke kunsten å holde tilbake. Han lærer heller ikke vurdere hva som skal holdes tilbake og hva som kan slippes løs. Han får et dårlig forhold til verden. Han buser ut med enhver spenning til hvem som helst og hvor som helst. Han har kort sagt blitt en utålelig uoppdragen voksen. Foreldrenes latskap ustabilitet eller maktesløshet ovenfor barnet viser seg i han som en ” alltid åpen dør”, som alle spenninger forsvinner ut av. Man har ingen kontroll over sine reaksjoner og er alltid overlatt til impulsreaksjonens dominans. En slik manglende retrofleksjonsevne kjennetegner pesonlighetsforstyrrelser. Om et barn konstant bremses i å reagere så lærer barnet at det må skjule sine reaksjoner.

En mer alvorlig form av retrofleksjon er den der det ikke bare er visse følelser, tanker eller fantasier som må holdes tilbake, men en del av barnets vesen. Moren eller faren har ikke kunnet eller villet være i kontakt med hele barnet, men kun med en del, som ikke forstyrer deres eget selvbilde.

En mor som f.eks. roder sitt barn til skyene uavhengig av realitetene, inbilder barnet at det er fantastisk hele tiden (og fastholder dermed sitt eget selvbilde, jeg er mor til et vidunderbarn = vidunderlig mor).”Dysfunksjonen i fase bidrar til utvikling av patologisk narsissisme. Som voksen vil dette mennesket helst omgi seg med mennesker som som kan bekrefte et bilde av et fantastisk ”barn”. Enhver konfrontasjon med det som mangler fører til en kraftig reaksjon.

Barnet holder alle de utrykk tilbake som har med dets egen verdi å gjøre (jeg kan kun holde forbindelse med mor om hun ikke ser at jeg har verdi).”

Selv – bekreftelse

DSM-IV-TR beskriver denne (self-assertion) forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict or stressors by expressing his or her feelings and thoughts directly in a way that is not coercive or manipulative.”

Selv – observasjon

DSM-IV-TR beskriver denne (self-observation) forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict or stressors by reflecting on his ot her own thoughts, feelings, motivation, and behaviour, and responding appropriately.”

Splitting

Begrepet stammer fra engelsk og betyder splittelse. Ved hjelp av idealisering, devaluering og projektiv identifikation bringes personens omgivelser i dilemmaer, hvor de følelsesmæssigt og intellektuelt indrages i personens konflikter. Dette skjer pga personens manglende evne til at integrere positive og negative sider i sig selv eller sine oplevelser med omgivelserne. Det deler/splitter ofte omgivelserne opp i grupperinger for og imot den pågældende (heraf navnet splitting). Begrebet er særlig kendt i forbindelse med Borderline-problematik.

Når man ser det gode hos en person ===> at personen er 100% god og 0% ond, og omvendt.

Splitting regnes som den sentrale forsvarsmekanismen ved borderlinepersonligheten (Evang 2003)

Typisk er at f.eks. godt og ondt blir splittet slik at noen mennesker blir idealisert og andre svertet. Også personen selv kan ha en god og en dårlig side som ikke er i integrert kontakt med hverandre, som er en forutsetning for å fungere som et voksent menneske. Det betyr at man ikke kan se seg selv og andre som virkelige personer på godt og ondt.

”Splitting, alt bliver opfattet i sort/ hvid verdensbilleder. Splitting, de uacceptable følelser, som vedkommende ikke kan acceptere ved sig selv, holdes adskilt ved splitting, så kun de acceptable billeder og følelser er fremherskende. Derved forhindres en angstprovokerende integration af delaffekt-, delselv- og delobjektrepræsentationerne (jeg-tilstand). På grund af dette uintegrerede billede af andre og sig selv, vil personer med BLF (Borderline Forstyrrelse) ofte idealisere sig selv og devaluere andre eller omvendt. ”( http://www.jagoo.dk)

Splitting är när man ser världen som antingen svart eller vitt,utan några gråzoner.Saker är antingen rätt eller fel och det finns inget mitt i mellan. I en sådan individs värld är en människa antingen god eller ond. Han/hon kan inte förstå att en och samma människa kan representera båda sidorna.

(http://www.naudiz.se)

Denne svar/hvit tenkningen er også noe som er typisk for psykopater. Enten er du med dem eller så er du mot dem, tror de slev. Andre mennesker sorteres etter deres nyttehverdi for psykopaten. Enten er de psykopatens ”venner” eller så er de deres fiender og utsettes for all den ondskap man kan tenke seg. Det finnes ingen gråsone, der noen har litt rett, eller tar litt feil. Det er enten eller. Slik sort/hvit tenkning gjelder også hvordan psykopaten ser på seg selv. De er ufeilbarlige, noe annet er utenkelig. De har rett, noe annet ligger ikke innenfor deres forestillingsverden. Samarbeid som krever kompromiss eksisterer ikke. Om de ikke får viljen sin 100% gå de automatisk i en langvarig kampsituasjon for å vinne. Og de er meget utholdende. Det er vinn eller forsvinn, og for psykopaten er ikke tap en utvei.

I et samliv med typisk jegsvake psykopater vil man kunne oppleve å bli forgudet. Du opphøyes nermest til noe ufeilbarlig. Forlater du psykopaten (skilsmisse) blir du automatisk nedvurdert til et null. Alt de før har sagt og skrevet gjelder ikke lenger, faktisk vil de påstå at de aldri ha ment det, ei heller skrevet det, selv om du holder brevet opp foran dem. Om deres egne netegnelser brukes mot dem vil de føle seg krenket!

En type splitting kommer også til syne gejnnom deres omfattende projeksjoner av egne negative trekk og introjeksjon av andres positive trekk.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by compartmentalizing opposite affect states an failing to integrate the positive and negative qualities of the self or others into cohesive images. Because ambivalent affects cannot be experienced simultaneously, more balanced vievs and expectations of self or others are excluded from emotional awareness. Self and object images tend to alternate between polat opposites: exclusively loving, powerful, worthy, nurturant, and kind – or exclusively bad, hateful, angry, destructive, rejecting, or worthless.”

Sublimering

"Å sublimere betyr å deseksualisere driftsimpulser og la den psykiske energien få et annet konstruktivt utløp. Evne til sublimering er en jeg-styrke, en ressurs. Man slipper å bruke motenergi for å holde styr på impulsene ved fortrengning eller andre forsvarsmekanismer.Sublimering kan utgjøre en del av både inspirasjon, motivering og pågåenhet." (Evang,A 2003)

Passer og Smidth (2003) beskriver dennne forsvarsmekanismen på følgende måter : En undertrykt impuls som blir frigjort i en form av sosialt akseptert eller til og med beundret adferd. Eks : En man med sterke fiendtlige impulser som blir en undersøkende journalist som ødelegger politiske karierrer med sine historier.

Som oftest er den grunnleggende drivkraften for et forsvar å unngå angst. Dette er en sterk drivkraft. her har forsvarsmekanismene en viktig funksjon. En annen viktig funksjon er å opprettholde personlighetstrukturen. Svikter denne kan man i verste fall ende opp i psykosen.

Ved denne prosess modifiseres og kanaliseres ikke-akseptable impulser på en slik måte at de gir grunnlag for virksomhet som er sosialt godtagbart, ja til og med verdifull. Det er mange forskjellige former for sublimering som kan stå som eksempel på et velykket sjelelig forsvar.

Det karakteristiske for sublimering er at målet eller objektet, eller begge deler, for en handling forandres slik at handlingen blir akseptaabel, uten at det blir satt en stopper for adekvat utløsning av selve den bakenforliggende behovsspenning. Denne vellykkede form for forsvar innebærer at en handlingstilskytelse blir bearbeidet ved personlighetens bevisste innflytelse. (Sirnes, TB. 1959 b4,s19).

Anna Freud (1966) skriver at sublimering er forskyvning av driftenes mål i samsvar med høyere sosiale verdier og at det forutsetter akseptering av, eller i det minste kjennskap til, slike verdier. Det vil si at det forutsetter eksistensen av et super-ego.

Man siger, at en impuls bliver sublimeret, når den bliver omdirigeret mod et nyt mål, som ikke er seksuelt, og hvor den sigter objekter med social værdi. Det vil sige at den:

- flytter energien fra biologiske interesser til mindre instinktprægede interesser,

- forvandler følelsen. Det vil sige, at den bliver afseksualiseret, og aggression fjernes fra følelsen, og der er en

- afpasning af den væk fra instinktet.

Som et eksempel kunne man sige, at barnets lyst til at se på andres kønsdele (barnlig voyeurisme) fører til intellektuel nysgerrighed. Den intellektuelle nysgerrighed er sublimeret hvis:

- Den nysgerrighed ikke har rod i seksuelle emner (nogle vil sige at det, at blive freudiansk psykoanalytiker, peger på en dårlig sublimeret voyeurisme).

- Sidefornøjelsen til den nysgerrighed ikke er seksuel.

- Intensiteten er uafhængig af seksuel fornøjelse. Altså skal nysgerrigheden ikke stige eller falde i takt med ens seksualdrift.

I så fald vil man sige, at impulsen er blevet sublimeret. I så fald har forsvarsmekanismen fået en tilpasning imellem driften (Det'et), omgivelserne, censoren (Overjeg'et) og personligheden (Jeg'et).

Nogle gange kan man ikke sublimere, og forsvarsmekanismerne træder i kraft. Som regel, selv om vi alle kender de ni forsvarsmekanismer, vil man benytte sig af nogle af dem mere jævnligt end af nogle andre. Ofte vil nogle kulturer benytte nogle mere end andre forsvarsmekanismer.

Sublimering ersätter ett behov, som inte kan tillfredsställas med en annan lösning än den man egentligen önskat.

Sublimering : et forløb, som ifælge Freud fører til, at seksualdrifternes oprindelige mål og objekt forskydes og modificeres og ytrer sig i menneskelige aktiviteter, der overfladisk set ikke har noget med seksualitet at gøre.

Anna Freud (1966) skriver at i tillegg til de 9 forsvarsmekanismene hun tar opp, må føye til en tiende, som snarere har sammenheng med en sjelelig normaltilstand enn med nevrose : sublimering, eller forskyvning av driftenes mål.

Ihht NetPsykiater.dk defineres sublinering slik :

Psykoanalytisk betegnelse for forsvarsmekanisme, hvor man foretager sig almindeligt accepterede ting som erstatning for indre impulser, som ikke er acceptable. F.eks. kan man ifølge teorien ved at se en boksekamp få afledning for indre vrede.

På nettsiden www.student.lu.se kan vi lese følgende om sublimering:

En försvarsmekanism med vilken hotande omedvetna impulser kanaliseras till socialt acceptabelt beteende. Detta är den ända försvarsmekanismen som inte binder upp psykisk energi, eftersom jaget inte behöver knyta upp energi i ett tillbakahållande av det´ets impulser, som ju tillåts uttryckas.

Med undantag för sublimering så betalar jaget ett pris för att anvanda sig av øvrige försvars-mekanismer. Användandet av för många försvars-mekanismer kan, med undantag för subluimering, resultera i ett uppbindande av för mycket av jagets psykisk energi, och ibland i ett förlorande av verklighetskontakten.

Fra nettstedet www.naudiz.se finner vi følgende:

Sublimering är ett sätt att ge kraft och energi till något som man vet är acceptabelt för andra. I sexuella samanhang kan det exempelvis innebära att man ändrar sin egen sexuella läggning från något som omgivningen inte tillåter till något som anses vara mer "normalt". När den egna önskan fyller en med sådan ångest söker man istället tillfredställelse genom att lägga sin kraft på något annat.

Ved nervøse forstyrrelser og depresjon er det især Over-Jeg'et der kommer til at dominere ens tilstand. Jeg'et er ikke i stand til på vanlig vis af finde de personlige løsninger når der opstår konflikt mellem drift og moral. F.eks. kan man blive vred på grund af uoverensstemmelse med sin samlever, og vise sin aggression i stedet for at søge en løsning af uoverensstemmelsen, og herefter få det dårligt, fordi man har vist sin vrede og såret sin modpart. Hvis man ikke er istand til at løse den ny-opståede konflikt, kan ens tilstand blive yderligere forværret (dårlig samvittighed, moralske skrupler). Man bliver deprimeret over en handling man begik for lang tid siden, Jeg'et er ikke i stand til bearbejde "fejltrinnet" med de normale forsvarsmekanismer (fortrængning, rationalisering, sublimering m.fl.) f.eks. at man tævede sin lille bror.

Valiant og Drake (1985) undersøkte 12 forsvars-mekanismer. Blandt de modne forsvarsmekanismene var Sublimering

Der er to slags forsvar:

- Et vellykket forsvar, hvilket kalles en sublimering, igjennom hvilken impulsen finner utløp.

- Et mislykket forsvar, hvilket nødvendigjør en fortsettelse av impulsen. Idet den savner utløp, øker den trykket. Den blir mer intens.

Anna Freud betegnede som sagt ni forsvarsmekanismer. Disse var:

- Fortrængning

- Regression

- Reaktionsdannelse

- Isolering

- Annullering (ophævelse)

- Projektion

- Introjektion

- Vending mod selvet

- Vending til det modsatte (omvending)

Ud over de ni bliver der så tilføjet sublimering, som er det punkt, alle skal nå og av og til benægten, som er ur-forsvaret.

På www.psyken.org leser vi:

Et forløb, som ifælge Freud fører til, at seksualdrifternes oprindelige mål og objekt forskydes og modificeres og ytrer sig i menneskelige aktiviteter, der overfladisk set ikke har noget med seksualitet at gøre.

Bjerke/Svebak (2003) skriver (s. 269) om sublimering følgende : "Energien som ligger til grunn for for uakseptable impulser blir omdannet til energi for andre, ofte prisverdige aktiviteter. Foreksempel kan sexuell energi bli brult til kunstnerisk virksomhet eller til forskning".

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by channeling potentially maladaptive feelings or impulses into socially aceptable behaviour (e.g. contact sports to channel angry impulses).”

Schizoid/Autistisk fantasi

Vedkommende trekker seg tilbake i dagdrømmeri i steden for mellomenneskelig kontakt, aktive handlinger og og problemløsning for å unngå ubehag og få gode følelser.(Torgersen 2000)

Valiant og Drake fant at schizoid fantasi var den forsvarsmekanismen som var sterkest relatert til personlighetsforstyrrelser.

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by excessive daydreaming as substitute for human relationships, more effective action, or problem solving.”

Somatisering (Hypokondri)

En mekanisme med hjelp-avvisende klager, beklage seg eller stadig be om hjelp, samtidig som undeliggende fiendtlige følelser og anklager mot andre er skjult. Disse tildekte følelsene kommer så til utrykk ved at råd, forslag og hjelp som andre tilbyr blir avvist. Klagene eller kravene kan dreie seg om fysiske eller psykiske symptomer, eller livsproblemer i og utenfor samliv.

Tilknytning (Affiliation)

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with with emotional conflict or internal or external strassors by turning to others for help or support. This involves sharing problems with others but does not imply trying to make someone else responsible for them.”

Undoing

The reversal of what has been done. Anders Evang (2003,s.156) legger denne under modene forsvarsmekanismer.

Undoing is the attempt to take back behavior or thoughts that are unacceptable. An example of undoing would be excessively praising someone after having insulted them. (www.planetpsych.com)

Undoing is performing an act to 'undo' a previous unacceptable act or thought. It is often a form of apology, although it may not include the actual act of saying that you are sorry.Confession is a form of undoing, including that done in a church to a priest or a secret admission to a close friend.

An act or communication which partially negates a previous one. Examples: (1) two close friends have a violent argument; when they next meet, each act as if the disagreement had never occurred. (2) when asked to recommend a friend for a job, a man makes derogatory comments which prevent the friend's getting the position; a few days later, the man drops in to see his friend and brings him a small gift.

Eksempel

Lady Macbeth compulsively washes her hands after committing murder.

A man who has been unkind to his wife buys her flowers (but does not apologize).

A person who has barged in front of others in a queue holds the door open for them.

A teenager who has been rather noisy tidies its room without having to be asked.

When we do (or even think) something that is outside our values we feel shame and hence a need to make right what we have done that is wrong. The psychological effect of undoing is to. (changingminds.org)

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by words or behaviour designed to negate or to make amends symbolically for unacceptable thoughts, or actions.”

Utagering / Acting-Out

Personen handler uten omtanke for negative konsekvenser. Handlinger erstatter refleksjon og følelser. Impulser omsettes direkte i handling uten å kjenne på den ledsagende affekten, en gir etter for impulser for å unngå spenning ved utsettelse. (Torgersen 2000)

Millon & al. (2004,s.27) skriver følgende om acting out. ”Conflicts are transelated into action, with little or no intervening reflection. Eks: A student disrupts class because she is angry over an unfair grade.”

DSM-IV-TR beskriver denne forsvarsmekanismen slik:

”The individual deals with emotional conflict or internal or external stressors by actions rather than reflections or feelings. This definition is broader than the original concept of the acting out of transference feelings or wisches during psychotherapy and is intended to inklude behaviour arising both within and outside the transference relationship. Defensive acting out is not synonymus with ”bad behaviour” because it requires evidence that the behaviour is related to emotional conflicts.”

DISKUSJON

Mange fagfolk ønsker å få ordet psykopati bort som skjellsord! Mange mennesker utsettes for personer som de karakteriserer for psykopater. Mange er sikkert bare drittsekker, og derfor er det viktig at de spesifikke kriterier blir tydeliggjort . Mange mennesker igjenkjenner en del av trekkene fra det de leser i bøker og andre media. Og de som mener seg utsatt for dette søker ofte svar på spørsmål og øker sin kunnskap på den måten.

Jeg tror dagens bruk av psykopat blant de som føler at de kjenner igjen trekkene i partner eller kollega er relativt ensartet. De beskrivelser de gir passer godt inn i den mer "folkelige" og bredere definisjon av psykopater, der det taes høyde for at det faktisk er flere grader av psykopati samtidig som det er flere typer av psykopati. Bare et fåtall av psykopatene blir avslørt og det er som oftest de som er av den voldelige typen, som kommer i konflikt med loven, og som kan ha f.eks. antisosial pf som tilleggsforstyrrelse. Psykopater som omgivelsene tydelig reagerer på! Men langt de fleste psykopater forblir utenfor de kriminelle rekker. Selv om enkelte fagfolk mener kriminalitet og psykopati henger nært sammen, er ikke dette et kriterium som må være til stede for å oppfylle noen diagnose.

Slike påstander kan knyttes mot det faktum at forskning skjer rundt insatte psykopater. dermed blir det en unaturlig overvekt av kriminalitet rundt slik forskning.

Jeg ser imidlertid at den mer faglige definisjon nok kan føre til at det mange kaller psykopater kan være dyssosiale/antisosiale og narsissister og enda til borderline eller hysteriske personlighetsforstyrrelser. Dette er meget interessant og kan danne grunnlag for en bedre forståelse av begrepet ute blant folk flest.

Jeg registrerer også at Cullberg 2003 i Dynamisk psykiatri skriver :

"En kan her tenke seg at kvinner som egentlig burde ha blitt diagnostisert som psykopater, i stedet har fått diagnosen hysterisk eller histronisk".

Dermed kan alle de 4 personlighetsforstyrrelsene i cluster B i DSM-4, knyttes opp mot psykopati, om enn, I ulik grad. det viser også at inndelingen i de ulike Pf ikke er absolutt. Det er flytende overganger mellom de ulike personlighetsforstyrrelsene.

Vi må da forstå dette som at vi i cluster B (DSM-4) har de 4 personlighetsforstyrrelsene borderline, antisosial, histronisk og narsissisk. Og at de "sykeste" av disse blant mange fagfolk kan karakteriseres som psykopater selv om DSM-4 ikke har noen diagnose som heter psykopat. Blant vanlige folk karakteriseres også de litt "mindre" syke som psykopater. Skulle man da følge fagfolkenes litt mer snevre definisjon, vil de som ikke kan karakteriseres som de "sykeste" bli å kalle Narsissistiske, antisosiale eller om vi benytter ICD-10, for dyssosiale. Igjen ser vi at her blir det snakk om nomenklatur. Hvilket navn skal vi bruke på dem? Litt psykopat, mye psykopat?

Det paradoksale er at mange fagfolk sier "psykopat" ikke lenger benyttes, i dag heter det "dyssosial" /"antisosial" personlighetsforstyrrelse. samtidig sier de at disse betegnelsene tidligere ble kalt psykopati! det blir bare så tydelig å se at man ikke forandrer innholdet, men bare nomenklaturen.

En slik forståelse bidrar langt til å forstå begrepet. Men det fører også til noe annet. Det kan ikke herske noen tvil om at å leve med mennesker som diagnostiseres borderline, antisosial, histronisk eller narsissisk ikke er lett eller ofte umulig. Enda mindre egner slike personligheter seg som omsorgspersoner. Selv om fagfolk ikke erkjenner disse som psykopater er det liten tvil om at disse mennesker benytter seg av flere psykopatiske trekk I sin adferd.

Dersom bare de verste faglig sett, kan kalles psykopater, må vi for å forklare hva vi står ovenfor bruke ett eller flere av disse begrepene.

I praksis har vi da begrenset bruken av psykopat til de verste av de verste, mens de 4 andre betegnelsene, for den som lever med en slik personlighet, er like ille!

Dette betyr også at psykopater, ved en slik definisjon, må ha minst en annen pf i tillegg. Om de verste dyssosiale kalles psykopater, så må de også være dyssosiale osv.

I faglig terminologi forstår jeg begrensingen i bruken, i dagligtale blir det bare snakk om hva man skal kalle det man opplever. De fleste går ikke rundt med diagnosesystemer og faglig terminologi. De fleste aner knapt nok hva dyssosial personlighetsforstyrrelsene er, enda mindre histronisk personlighetsforstyrrelsene. Skal en fagperson forklare hva dyssosial pf er vil han ganske sikkert si "psykopat-lignende"! Og i mye litteratur blandes da også disse begreper ofte godt sammen.

Da er vi egentlig tilbake til 0 (null). For mannen i gata er slike personligheter psykopater. At fagfolk graderer dette under ulike betegnelser har jeg forståelse for, da de må opptre ut i fra vitenskapelige holdbare kriterier når de diagnostiserer. Men igjen, fagfolk seg imellom er ikke enige heller! Noen er for en inndeling, mens andre er for en innsnevring. Noen vil kalle bare de verste for psykopater, mens alle grader av personligheter frem til de verste kalles noe annet. Noen vil holde begrepet innen rettspsykiatri, noen mener det også tilhører klinisk psykiatri.

Når fagfolk så benytter dette I sitt eget lukkede miljø, der bruk av faguttrykk har et element av status, og den de snakker med kjenner terminologien, og dens innhold, kan en slik bruk rettferdiggjøres. Ute blant vanlige mennesker derimot, hvor man ikke besitter kunnskap om diagnosesystemers innhold og innbyrdes forskjeller, blir en slik holdning lite fruktbar. Ting må forenkles når man snakker i hverdagspråket.

Når det gjelder psykopati behøver det ikke gå ut over innholdet. Forskere er selv uenige om hvor grensen går i de systemene de selv benytter. Og de bruker både ulike systemer og ulike betegnelser. At vi her snakker om kvantitative størrelser bidrar ikke det til å svekke en slik forståelse. Også sjekklister og diagnosesystemenes oppbygning er av en slik art at de underbygger at psykopatiens innhold er av kvantitativ art. Jo flere trekk, jo sikrere er man, jo flere trekk, jo "sykere" psykopat snakker vi om!

Det kan virke som en del fagfolk graderer disse lidelsene med det formål og enten redusere antall psykopater eller lage et system der det er ulike grader av psykopater eller fjerne psykopatibegrepet fullstendig ved at det bare tillegges svært få på grunn av en snever fortolkning. Dette kan forståes ut i fra tidens tanke om at vi skal være så tolerante for det avvikende. Vi skal ikke være rasister, vi skal akseptere homofile, vi skal ikke fordømme annerledes tenkende osv. I en slik tradisjon passer en streng faglig definering av psykopater. Visst gir denne definisjonen av psykopater et grusomt menneske, men hva skal folk kalle de som grenser opp mot slike personligheter? Nesten psykopat? Semi psykopat? Uekte psykopat? Det er lett å se at dette vil skape forvirring.

Så kan man spørre hvem som har nytte av en slik innsnevret definisjon. Er det de som skal diagnostisere, er det ofrene eller er det psykopatene? Psykopatene har i alle fall nytte av det! Skal man ikke bruke begrepet fordi det er stigmatiserende på psykopater! Eller fordi de som ligger tett opp til diagnosen føler seg stigmatisert? Mye tyder på at også slike hensyn veier inn. Rent faglig vil fagfolk ha nytte av det for ikke å blande begrepet inn i noen av de to diagnosesystemene. Kanskje burde begrepet psykopat vært trukket helt ut av diagnosesystemene og bare vært forbeholdt PCL-R? Eller er det fagfolk sier at de som har diagnosen psykopati også har en eller flere av diagnosene i ICD-10 og eller DSM-4? Men da må også en med diagnose i et eller begge av de nevnte systemer også ha store sjanser for å tilfredstille diagnosen psykopati!

Historisk ser vi at begrepet har gått fra å være et vidt begrep til å bli snevret inn mer og mer etter som mange har følt begrepet stigmatiserende. At dette har hatt politiske undertoner slik den svenske debatten på 50-60 tallet viser er det liten tvil om. Man ser bare i dag om man begynner å diskutere begrepet. Da blir det ofte oppstyr. Begrepet er ladet, men har opplagt sin plass som diagnose.

Problemet er at de trekkene som beskrives rundt psykopati ikke synes å reduseres, snarere øker I samfunnet. Flere forskere har da også vist til at ant. kvinner som diagnostiseres synes å ha økt og at forskjellen mellom kjønnene synes å bli mindre. Mønster av kjennetegn er ganske likt for kvinner og menn med psykopati. Menn overgår kvinner når det gjelder lovbrud, mens kvinner med psykopati har mer vansker i parforhold enn mennene.(Dahl/Dahlsegg 2001).

Og bare for å komplisere dette enda mer, hva med de fagfolk som benytter betegnelsen sosiopat! For meg har det vært mer eller mindre synonymt med psykopat og min forståelse er at de som bruker det benytter utrykket mer ut i fra egen faglig bakgrunn. Robert D. Hare tilkjennegir også at dette er mer eller mindre synonymt.

Andre fremhever at det er en viss forskjell slik som Calle Teglund, Malardalens Høgskola i Sverige skriver i magasinet Mimers Brunn 31.8.03 :

"Skillnaden mellan en psykopat och en sociopat

Var går skillnaden mellan psykopat och sociopat då? Det är här det är spridda åsikter hur man nu ska behandla dessa människor och om de är missförstådda stackare som behöver vård eller om de är kallblodiga monster.

Vad jag har kommit fram till genom att läsa dessa böcker och skrifter, så ligger skillnaden främst i hur man ska se på dessa brottslingar. Det borde inte vara så, utan jag ser även en psykologisk skillnad mellan sociopater och psykopater. En sociopat har ett trauma, oftast ifrån barndomen, som har framkallat ett hat emot samhället eller en viss grupp.

En psykopat däremot ser sig själv som den perfekta urtypen av en människa och inte som ett offer för det hårda samhället, utan en som, både bokstavligen och bildligt, tar för sig av vad livet erbjuder. Han bara är sig själv.

En psykopat är således en människa med ett infött emotionellt nedsättande fel, medan en sociopat hyser agg emot samhället och har tappat sina känslor pga. detta hat."

Jeg kan altså oppsummere at det er ulike syn på hva som skal ligge i betegnelsen psykopati. Fagfolk har et ulikt syn og til tider selvmotsigende syn. Noen tilkjennegir en snever forståelse av begrepet, mens andre tilkjennegir en videre definisjon. Det som er helt klart er at psykopater skaper store vansker for og i sine omgivelser. En person behøver heller ikke ha alle trekk som utgjør en diagnose for at omgivelsene får problemer. Bare noen få psykopatiske trekk er nok til at omgivelsene får problemer. Det som også er klart er at personer med de diagnoser som grenser opp mot en snever forståelse av psykopati, svært ofte skaper de samme problemer for og i sine omgivelser. De som forfekter et snevert psykopatbegrep synes mer bekymret for å stigmatisere kasus som måtte ligge tett opp til begrepet enn å holde på et begrep som synes godt definert og forstått av de fleste.

Det som vanlige mennesker definerer som psykopati søker de med et snever forståelse å dele opp i 4-5 ulike begreper/diagnoser. Trekk ved disse diagnoser benevnes da også paradoksalt nok, som psykopatiske trekk! I et faglig vitenskapelig arbeid har jeg stor forståelse for et slik syn. Forskere må holde seg til vitenskapelige fremgangsmåter. Samtidig er det klart at denne problematikken må forenkles i hverdagen der ingen går rundt med diagnosesystemer og spesialkunnskap. Om en person er psykopat, antisosial eller dyssosial betyr lite for den som ender som ofre for slike personligheter. Folk trenger et enklere og lettforståelig begrep de kan forholde seg til. Psykopat er et slikt begrep. At så noen misbruker begrepet kan ikke være begrunnelse for å fjerne begrepet.

Som også Cullberg (2003) skriver "Begrepet psykopati er blitt kraftig angrepet som utrykk for klassesamfunnets behov for en diagnose for å kunne stemple og avfeie personer med avvikende verdinormer. Navnforandringen til dyssosial personlighets-forstyrrelse endrer imidlertid i lengden ikke noe på dette, så derfor vil vi holde fast ved psykopatbegrepet og diagnosen i det følgende. Ofte har kritikken av psykopatibegrepet vært berettiget. Begrepet er svært verdiladet. Ikke desto mindre dekker det helt klart en vesentlig og nokså heterogen gruppe innenfor psykiatrien, mest innenfor rettspsykiatrien. Det er svært viktig å ha et snevert psykopatibegrep."

Jeg begynner å få en viss forståelse av problematikken rundt psykopati-begrepet. Personlig ville jeg nok foretrekke en litt videre forståelse enn det en del fagfolk legger til grunn når de snakker om snevert psykopatibegrep. Det begrunner jeg med at det finnes lite forskning på den type psykopater som vanlige mennesker treffer på. Nemlig livspartneren eller arbeidskolegaen. Den forskning som finnes bygger først og fremst på kriminelle psykopater. Det fører til et fordreid virkelighetsbilde av hva en psykopat er i forhold til det mange mennesker møter i sin hverdag. dermed oppstår det usikkerhet! Hva skal vi kalle disse når tegnene er de samme, men de ikke vil la seg diagnostisere? Skal vi kale dem psykopater, som de egentlig er eller skal vi kalle dem drittsekker?

Jeg har stor forståelse for at man ikke vil diagnostisere flere enn nødvendig som psykopater, for dette er fryktelige mennesker. Og en snever forståelse vil bare si at de som diagnostiseres psykopater er de verste av de verste. Alle de andre "drittsekkene" forblir udiagnostisert.

Mennesker som har levd med psykopater og fått føle det helvete av følelsesforvirring det er, vil nok ha en litt videre og dypere forståelse av begrepet enn det fagfolk har. Samtidig vil nok den psykiske terror de har vært utsatt for gi dem en dypere forståelse av hva psykopater virkelig er. En forståelse ingen fagperson kan studere eller lese seg til. Det er derfor viktig at man legger kunnskapen til både fagfolk og psykopatofre til grunn når man definerer begrepet. I den forbindelse kan det synes som om en del fagfolks meget snevre tolkning/definisjon mangler ofrenes kunnskap, innlevelse og forståelse. En person trenger ikke å ha alle de trekk som defineres i en snever forståelse før dette får fryktelige konsekvenser for den det går ut over. Kanskje vil en person som diagnostiseres, bare tilfredstille diagnosen Dyssosial personlighetforstyrrelse. For den som blir offer for en slik personlighet spiller det imidlertid liten rolle. Opplevelsene er de samme og like ille.

Psykopat, en vurdering

Det mest karakteristiske trekket med Psykopat-diagnosen er at den ikke tilhører et stort diagnosesystem, men i seg selv utgjør et eget diagnostisk verktøy i PCL-R. Diagnosen bygger i store trekk på den sjekklisten Clecley (1976) beskrev i sin bok, men er bearbeidet av Hare & al. (1993). Selve begrepet er benyttet og har hatt en noe ulik innhold fra 1800 tallet. Spesiellt var tysk psykiatri opptatt av dette begrepet, men da med et langt bredere innhold enn i dag.

Sosiopat, en vurdering

Denne diagnosen synes å være så lik Psykopat-diagnosen at jeg ikke velger å skille disse fra hverandre. Det kan synes som om det mer er fagpersonens utdannelsesbakgrunn mer enn faglig innhold som skaper preferanser for hvilket begrep man benytter.

Antisosial personlighetsforstyrrelse, en vurdering

Antisosial personlighetsforstyrrelse har et amerikans opphav, hva gjelder oppsett av kriterier. Det har blitt sterkt kritisert for den ensidige vektleggingen på de fysiske trekk. Systemet synes da også basert på i hovedsak en kriminell populasjon. Den forskning som er gjort er i hovedsak fra fengselspopulasjoner.

Dyssosial personlighetsforstyrrelse, en vurdering

Dysosial pesonlighetsforstyrrelse er en europeisk variant av ASPF. Det gir seg da også utslag i hvilke trekk man velger å vektlegge i denne diagnosen sammenlignet med ASPF. Den er såpass avvikende fra ASPF at det ikke vil være mulig for ratere å diagnostisere alle med antisosial personlighetsforstyrrelse som dysosiale, ei heller som psykopater.

Psykopat og Antisosial personlighetsforstyrrelse

Disse to diagnoser befinner seg i 2 ulike diagnosesystemer. ASPF befinner seg i DSM-IV sammen med en rekke andre diagnoser.

Psykopat og Dysosial personlighetsforstyrrelse

Også disse to diagnoser befinner seg i to ulike diagnosesystemer. DPF finner vi i ICD-10 sammen med en rekke andre diagnostiske sjekklister.

En mulig forklaring

Psykiater H. J. Stang (1996) skriver at "ser vi på spedbarnet ut fra vår problemstilling, så finner vi en liten psykopat: De psykopatiske trekk er blant annet selvsentrerthet, selvhevdelse og krav om øyeblikkelig driftstilfredsstillelse. Atferden styres av lystprinsippet. Ser vi på barn i trassalderen, eller ungdom i løsrivelsesfasen, kan vi igjen finne mange psykopatiske trekk i deres atferd og reaksjonsmønster. Men det er jo slik det skal være! Det er en nødvendig prosess i utviklingen mot egen identitet og et selvstendig individ. Nettopp gjennom disse fasene av utprøving og feiling, grensesprengende atferd og grensesettende korrektiv fra foreldrene, får de fleste slipt ned sine mer uheldige atferdstrekk, slik at personlighetsutviklingen blir rimelig harmonisk."

Om man legger en slik definisjon til grunn kan man stille spørsmål ved om psykopater rett og slett er personer som I sin oppvekst ikke har fått den nødvendige frigjøring fra barnets impuls og lystdrevne adferd. Grunnen til denne manglende frigjøringen kan sikkert variere og her kan også genetiske disposisjoner spille inn. I det hele tatt er den litt barnslige og umodne adferd I en voksen kropp et typisk trekk ved psykopater.

Når de ikke får viljen sin så blir de "sure", eller sagt på en annen måte : med den voksnes intelligens og barnets primitive instinkter vil en psykopat forme sine omgivelser ved manipulasjoner, løgner og suggesjon til et miljø som understøtter de primitive behov barnet I dem ubevisst krever i deres hverdag. Barnets instinktive reaksjoner omgjøres til den voksnes frykt for ikke å få tilfredstilt egne patologisk ubeviste drifter. Drifter som for barnet var normalt, men som for en voksen burde vært et frigjort og tilbakelagt stadium.

At dette skaper problemer for omgivelsene forstår psykopaten like lite som et lite barn. Adferden drives mer av impulser enn av logikk. Og logikk er heller ikke blant psykopatenes sterke sider. Som disse trekk i barndommen ikke er tegn på sykdom, forstår ikke psykopaten at i voksen alder er dette tegn på sykdom.

Psykopater i det offentlige

Her er hva Bent Jensen i Radio Notabene skrev i november 2002 om psykopaten:

"Psykopater er som regel sykelig mistenksomme, misunnelig og sjalu. Disse egenskaper sammen med deres hevnlyst, maktsyke, trang til å dominere gjør samliv med dem til en umulighet i det lange løp. Man blir knust, underkuet og nærmest utslettet som et selvstendig menneske. I verste fall kan psykopaten drive sitt offer til selvmord, eller til mord på psykopaten selv. Dette gjelder både menn og kvinner. Det er best å bryte samlivet straks man skjønner sammenhengen, for psykopaten endrer seg ikke. I alle fall ikke mer enn en måneds tid eller to.

Ved samlivsbrudd bør psykopater av begge kjønn, ikke få omsorgen for barnene. De er ikke glad i dem, og de vil underkue, dominere og hjernevaske dem med fare for at de får psykiske plager, og kanskje selv utvikler den arvelige psykopatien. Dette kan bli en hard kamp for den av foreldrene, som er normal. Man bør i slike saker ikke stole på barnevernet og rettsvesenet. Det er mange psykopater, som har søkt seg inn i disse instanser, på grunn av den makt de får der. Det samme gjelder de psykologene, som er sakkyndige vitner og meddommere i disse saker.

Man må skaffe seg troverdige vitner i familie. omgangskrets og naboer, men også dette er vanskelig, fordi familiepsykopaten som regel opptrer som verdens hyggeligste menneske ute, og er godt likt, mens de hjemme kan være djevelske hustyranner. Sørg for å få en advokat, som vet hva psykopati er."

Jeg tar med denne beskrivelsen her fordi den egentlig er klassisk i forhold til det mange foreldre opplever. Dette er beskrivelser jeg kan dokumentere fra flere saker. At psykopater besitter offentlige stillinger er det ingen tvil om. Det er så tragisk når psykopaten enten det er en mor eller far får med seg for eksempel barnevernet mot den andre forelder. Barnevernet har overhodet ikke noen kunnskap til å avsløre psykopater. Jeg vil vel si som mange beskriver at det er en etat med mye maktmennesker, og det er dessverre ikke de rette til å forstå å leve seg inn i andres problemer. De siste års avsløringer av barnevernets overgrep viser dette. I et tilfelle var det mor som var psykopaten og fikk med seg barnevernet til tross fort at det var barnas far som koblet inn barnevernet for å hjelpe barna. Flere slike tragiske saker kan dokumenteres.

Det samme gjelder for psykologer og psykiatere. Ofte ender de opp med å bli manipulert av den psykopatiske forelder. Dette er selvfølgelig til stor skade for barna og blir et nesten uoverkommelig traume for den normale av foreldrene som bare må se at psykopaten støttes mens barna går til grunne. Slike situasjoner viser klart hvorfor det er viktig at man kjenner den adferd psykopatene benytter i ulike sammenhenger. Det fordrer imidlertid at man kjenner de trekk som avslører dem, at man vet hva man skal se etter! Og ikke minst kunne se når et rekk blir sykelig! dette er selvfølgelig ikke lett fordi psykopaten må følges over tid.

PSYKOPATIENE

PSYKOPATIENE var et begrep i spesielt tysk psykiatri. Jeg vil derfor benytte dette begrepet når jeg beskriver de aktuelle diagnoser som er relevante rundt begrepet psykopati.

PSYKOPATIENE består da av :

DSM-IV (Cluster B)

Antisosial personlighetsforstyrrelse

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse

Histronisk personlighetsforstyrrelse

Borderline (Ustabil) personlighetsforstyrrelse

ICD-10

Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline)

Dramatiserende personlighetsforstyrrelse (Histronisk)

- narsissistisk personlighetsforstyrrelse

Sosiopat

Psykopat

I steden for å kalle noen en psykopat, og dermed risikere å få en uendelig diskusjon om begrepets innhold, kan legfolk heller snakke om en diagnose i PSYKOPATIENE. Hvilken diagnose et individ tilfredstiller kriteriene for ligger det til fagfolk å avgjøre. Det som blir viktig for folk flest er å vite at det befinner seg i denne gruppen jeg kaller PSYKOPATIENE. Et slikt begrep reflekterer også at vi snakker om flere ulike diagnoser samlet i en relativt homogen gruppe. En forståelse også DSM-IV legger til grunn i sin inndeling i Cluster B, som da i hovedsak beskriver PSYKOPATIENE i DSM-IV.

Konklusjon

På bakgrunn av det over beskrevne må det konkluderes med følgende:

1. Er Psykopati, som diagnose, det samme som Sosiopati, Antisosial PF og Dyssosial PF?

Konklusjon 1 : Psykopati er som diagnose det samme som sosiopati, men er ut i fra et vitenskapelig holdbart synspunkt, ikke det samme som antisosial personlighetsforstryrrelse eller dysosial personligfhetsforstyrrelse. Dette synes klart å komme til syne når man prøver å diagnostisere de med antisosial personlighetsforstyrrelse som psykopater. Noen kan få diagnosen psykopat, mens andre og tilsynelatende en majoritet, oppnår ikke tilstrekkelige skåre i PCL-R til psykopat diagnosen.

Det samme gjelder for de med dysosial personlighetsforstyrrelse. Det er ingen automatikk i at de diagnostisert som dysosiale kan diagnostiseres som psykopater eller omvendt. Har man derimot diagnosen psykopati, så er vil man kunne diagnostiseres som dysosiale. Dysosial personlighetsforstyrrelse er med andre ord et videre begrep enn psykopati begrepet.

Hvilke psykologiske forsvarsmekanismer finner vi ved mennesker som fremviser typiske psykopatiske trekk?

Her er besvarelsen mer diffus. Enkelte forsvarsmekanismer synes imidlertid å dominere hos psykopater. Det er projeksjon, benekting, rasjonalisering, splitting, forskyvning, projektiv identifikasjon og reaksjonsdannelse. Psykopater synes imidlertid å kunne bruke tilnærmet hele spekteret av forsvarsmekanismer for å unngå å måtte konfrontere seg selv med sine indre psykiske problemer. Al etter hvilken type psykopat vi har fremfor oss, så varierer forsvarsmekanismene. Et ekstrovert psykopat og en introvert psykopat vi således spille på ulike personlighetsforstyrrelser i sin manipulasjon av virkeligheten.

Referanseliste

A

Abrahams, Peter, (2002) The Atlas of the Human Body

APA mfl.(2002) Standards for educational and psychological testing

Assadi, A, Skansen, J (2000) Stress Håndboken

B

Beck,A.T., Freeman,A., Davis,D.D., (2004) Cognitive Therapy of Personality Disorders

Benjafield, J.G. (1994) Thinking Chritically About research methods

Benjamin, Lorna Amith, (2003) Interpersonal Diagnosis and treatment of personality Disorder

Bente Gjærum og Bjørn Eilertsen, (2004) Hjerne og adferd

Bjerke, T., Svebak, S., (2003) Psykologi for Høgskolen.

Bjørkly, Stål ((2001) Aggresjonens Psykologi

Bunkholdt, Vigdis (2003) Utviklings Psykologi

C

Campbell, Ross (1977) Er du glad i meg

Carlsen, N.R, Martin,G.N,Buskit,W. (2004) Psychology

Cleckley, Hervey,(1945) The mask of Sanity

Cozby, Paul C., (2003) methods in behavioural research

Cullberg, Johan (1997) Mennesker i krise og utvikling

Cullberg, Johan (2005) Psykoser

Cullberg, Johan, (2003) Dynamisk psykiatri

D

Dahl, Alv A, mfl. (1997) Sjarmør og Tyrann

Dahl, Alv A., (2002) Psykopati

Davey, Graham (2004) Complete Psychology

Davison, Neale, Kring, (2004) Abnormal psychology

Dennett, Daniel C. (1991) Consciousess Explained

Dådermann, Anna Maria, Kristianson, Marianne (2004) Psychopathy-related personality in male juvenile delinquents : An aplication of a person-oriented approach.

Dådermann, Anna Maria, Kristianson, Marianne. Degree of psychopaty - implications for treatment in male juvenile delinquents.

E

Edvardsson, Bo (2003) Kritisk utredningsmetodikk.

Ekeland, Tor-Johan (2004) Konflikt og konflikt forståelse

Ellneby, Ylva (2000) Om barn og stress

Elstad Gunnar, (2000) Livshistorie og Følelser

Erikson, Erik H. (1950) barndommen og samfunnet

Erikson, Håkan (2003) Nevropsykologi

Evang. A., (2003) Utvikling, Personlighet og Borderline

Evenshaug, O. Hallen, D. (2003) barne og Ungdomspsykologi.

Eysenck, H.J. (1966) Sense and Nonsense in Psychology

F

First, M., Tasman, A. (2004) DSM-IV-TR Mental Disorders

Forrest, Garry G. (1994) Alcoholism, narsissism, and psychopathology

Forward, Susan (2000) Ut av dine foreldres grep

Fossen, Aud (2004) Snakk med barn om følelser

Freud Sigmund, (1999) Drømmetydning

Freud, Anna, (2002) Jeg`et og forsvarsmekanismene.

Freud, Sigmund (1929) Psykoanalyse

Freud, Sigmund (1997) vardagslivets psykopatologi IV

G

Garb, Howard N. (199) Studying The Clinician

Garmannslund, Kari, (1999) Psykopater på jobben.

Gazzaniga,S., Ivry,R., Mangum,G. (2002) Cognitive neuroscience, The biology of the mind.

Greenfeldt, Susan (2004), Hjernen

Grennes, Karl Erik (2004), Hva er Psykologi.

H

Hagen,R., Nysæther,TE. (2004) En liten innføring i personlighetspsykologi.

Hall, Calvin S. (1969) Freuds psykologi

Hare, Robert D., (1993) Uten samvittighet

Hare, Robert D., (1993) Without Conscience

Hart, Stephen D., (2000) Assessment of Psychopathy

Haslam,S.Alexander, Mcgarty,Craig (2003)Research methods and Statistics in Psychology

Helmen Borge, Inger Anne (2003) Resiliens

Helstrup, Tore, Kaufmasnn, Geir (2002) Kognitiv Psykologi

Hemmingsen,R., Parnas,J. Mfl (2002) Klinisk Psykiatri

Hergenhanhn, B.R. (2005) History of Psychology

Hirigoyen, Marie-France, (2002) Hverdagens skjulte ondskap.

Holm, Ulla (2004) Empati

Hougaard, Esben, (2004) Angst, Mestring av angst og panikk.

Hyatt, Christopher, Willis, Jack, The Psychopaths Bible

Høyer,G., Dalgard,OS. (2002) Lærebok i rettspsykiatri

Håkonsen, Kjell Magne, (2003) Innføring i psykologi

I

Igra, Ludvig, (2002) Objektrelasjoner och psykoterapi

Ilstad, Steinar (2002) Generell Psykologi

Ingulstad, Frid, (1990) Stormfuglen

J

Jacobsen, Wenche, (1996) Det komplette idioti, og veien ut av det

James, William (1890) Principles of Psychology

Jung C.G. (1966) Jeget og det ubeviste

Jørstad, jarl, (1995) Balanseganger

K

Karterud, Sigmund, (2002) Fra narsissisme til selvpsykologi

Karterud, Sigmund, mfl., (2001) Personlighetsforstyrrelser

Kaufman, Geir, Astrid (2004) Psykologi i organisasjon og ledelse

Kohut, Heinz (2001) The analysis og the self

Kohut, Heinz (2002) Selvets psykologi

Kringlen, Einar, (2003) Psykiatri

Kringlen, Einar, (2005) Psykiatri

L

Langfeldt, Gabriel (1965), Lørebok i Klinisk Psykiatri

Langslet, Gro Johansrud, (2004) Gi hverdagen et løft

Larsen, R.J, Buss, David,M. (2002) Personality Psychology

Lavik, Nils Johan (1990) Makt og Galskap

Lidberg, L., Wiklund N., (2004) Svensk rettapsykiatri

Lingjerde, Odd, (2001) Psykofarmaka

Lowen, Alexander, (1985) Narsissism, denial og the true self

Lundh & al , Kognitiv Psykologi,. (1992)

Løvås, Edvin, (1999) Det farlige maktmennesket

M

Madsen K.B. (1980) Psykologisk leksokon

Magnusson, Svein (2004) Vitnepsykologi

Makela, Raimo, (2000) Psykopatens makt

Malt, Ulrik Fredrik mfl. Lærebok i Psykiatri, 2003

Matlin, MW., (2003) Cognition 5 Edition

Michael W. Passer, Ronald E. Smith, (2001) Psychology, frontiers and Aplications

Millon, T., mfl. (2004), Personality disorders in moderen life.

Millon, T., Simonsen, E., Birket-Smith, M., Davis, R.D. (1998) Psychopathy, Antisocial, criminal and violant behaviour

Monsen, Jon (2000), Vitalitet og psykiske forstyrrelser.

Morrison, Andrew, P., (1986) Essential papers on Narcissism

Movall, Britt Inger. (2002) Bilden av psykopaten

Myers, D.G. (2004), Exploring Sociasl Psychology

Myers, D.G. (2005) Exploring Psychology

N

Natur og Kultur (1969) Anna freud, Jaget och dess försvarsmekanismer

Nevid, Jeffrey S. mfl (2005) Abnormal Psychology in a Changing World

Nielsen G.H, Raaheim, K. En innføringsbok i Psykologi for universiteter og høgskoler (2003)

Nissen, Ingjald, (1975) Psykopatens Diktatur

Norges Røde Kors Legebok (2 bind) 1959.

P

Pervin Lawerence A., John, Oliver P, (2001) Personality Theory and research

Poulsen, Henrik Day, 2003, Psykopater

Poulsen,HD., Munk-LørgensenP., (2004) Psykiatri – En grunndbok

R

Raaheim, Arild (2002), Sosialpsykologi

Raaheim, K. (1999) Ulike perspektiver på psykologi som vitenskap

Reid, JB, Patterson, GR, mfl. (2003) Antisocial behaviour in children and adolescents

Reitzel, Hans, (1973) Anna Freud, jeg´et og forsvarsmekanismene

Retterstøl, Nils (1975) Sinnets labyrinter

Retterstøl, Nils (1998) Menneskesinnets irrganger

Retterstøl, Nils, Herastveit, Per Øyvind (1977) Kriser i menneskesinnet

Robert D. Hare, Psykopatens verd (1997) Svensk oversettelse.

Rognes, Waldemar (2002) carl Rogers

Rosenqvist, Randi, Rasmussen, Kirsten, Rettspsykiatri i praksis (2004) 2 utgave

Rønneberg, A.L. og Poulsen, Anne (2000), Barn som vitner

Rådet for Psykisk Helse, (2003) Personlighetsforstyrrelser

S

Saugstad, P. (2003) Psykologiens Historie, en innføring i moderne psykologi.

Schjelderup, H.K. 881925) Det underbevisste

Schjelderup, Harald K. (1927) Psykologi

Schjelderup, Harald, k. (1969) Det skjulte menneske

Seligman,E.P, Walker,Elaine F., Rosenhan,Davis.L (2001) Abnormal psychology

Siegel, Allen M. (1996) Heinz Hohut and the Psychology of the Self

Simonsen, Erik, 1998, Personlighed og personlighedsforstyrrelser

Sirnes, TB. (1959) Vår Helse (4 bind) 3 oppl.

Sirnes, Tollak B., (1972) Det taknemmelige sinn

Sirnes, Tollak B., (1976) Å sette de undertrykte fri

Sirnes, Tollak B., (1985) Overvinner kjærligheten alt?

Sirnes, Tollak,B, (1969) Sinnets Helse

Sirnes, Tollak,B, (1978) Den gode strid

Sjøstrøm, Bengt (2004) Psykopatisk personlighetsforstörning och några narliggande diagnoser.

Skårderud, Finn, (1991) Uro

Snoek, J.E., Engedal, K. (2004) Psykiatri. Kunnskap, forstålse, utfordringer

Sperry, Len (2003) Handbook of Diagnosis and treatment of DSM-IV-TR personality Diagnosis.

Statens helsetilsyn, ICD-10 Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. (2002)

Storvoll, Elisabeth E., (2004) Antisosial adferd i ungdomstiden

Svartdal, Frode, (2004) Psykologiens forsknings-metoder,

T

Tale, Sigrun, (1987) Rød var min barndoms dal

Torgersen, Svenn, (2000) Personlighetsforstyrrelser

Tunbrå, Lars Olav, (2003) Psycopatiska chefer

Tungesvik, Hans Olav, (2000) Nytt mot på livet

Tungesvik, Hans Olav, (2003) Spor av dine egne

U

Ursin, Holger, Zahl-Begnum Odd,H., (1998) Biologisk Psykologi

V

Vaknin, Sam, (1999) Malignant Self Love

W

Williams, J., Watts, Mcleod, Mathews (2002) Cognitive Psychology and Emotional disorders

Div. Websider

www.Likestilling.com

Notater :